Fortellinger fra vannet - fiolinisten

Det finnes et lite vann i nærheten av hvor jeg bor. Det er et lite vann, ingen elv fører nytt liv til vannet, ingen elv fører vannet bort. Ved vannet står en fiskestang. Denne fiskestangen har ingen sluk, ingen snelle, bare et snøre er festet til stangen, og i enden, en liten krok. Bare en person kan fiske om gangen. Du tar stangen, kastet kroken uti, og venter. Det er en regel du alltid må følge om du skal diske i dette lille vannet. Du må spise det som fester seg på kroken. Om du nekter vil det aldri feste seg noe på kroken igjen når du kaster den uti.

En fiolinist ønsket rikdom, ære, og berømmelse, han hadde hørt om vannet og reiste langveisfra for å fiske i det. Han kastet ut snøret og det tok ikke lang tid før en stor fisk bet på. Det var en stor fisk, og han visste hva han måtte gjøre. Han skar opp fisken, men i buken, blant innvollene lå det en streng. Det var en fiolinstreng. Han kastet ut snøret på nytt, og igjen fikk han en fisk. Denne hadde også en streng inni magen.

Han kastet ut snøret flere ganger, to ganger til fikk han en fisk med en fiolinstreng inni. Så kastet han ut snøret en siste gang. Denne gangen var det ingen fisk på kroken. Det var en sammenkrøllet papirbit. Han grep papiret, brettet det ut, og så at det var et kart. Han så også det lille krysset som var markert i fjellene. Og han så at det stod skrevet en tekst nederst på arket.

I fjellene kan du finne fiolinen med den vakreste musikken noe menneske har hørt. Men det menneske som finner den vil kanskje ikke finne hva det søkte da det kom hit.

 Han lurte på hva den siste setningen betydde, men den første var klar nok. Han måtte følge kartet. Han gikk og gikk, fulgte kartet, og snart var han ved foten av det fjellet hvor krysset var. Han besteg fjellet. Hva han skulle finne ante han ikke, så han gikk rolig, kikket over og under hver stein etter tegn. Da så han plutselig en hule. Var det stedet han skulle finne? Han gikk rolig bort til hulen, og kikket forsiktig inn. Da så han den. Fiolinen.

I hulen lå en fiolin. Ved siden av lå buen. Den var vakrere enn noen fiolin han noensinne hadde sett. Linjene, formene, den var perfekt. Eller den var nesten perfekt. Den manglet strenger.

 Han grep fiolinen, men da la han merke til lenken. En tynn lenke var festet mellom fiolinhodet og en stor stein. Fiolinisten forsøkte først å løsne løkken rundt fiolinhodet, men det var ikke mulig å gjøre det uten å skade fiolinen.

Så forsøkte han å bryte lenken ved å legge den på en liten stein og slå på den med en annen. Det gikk ikke. Fiolinen var mer lenket til steinen en Fenrisulven. Fiolinen ville aldri forlate hulen.

Fiolinen manglet fire strenger, han hadde fire strenger. Dette hadde vært en bomtur, fiolinen fikk han aldri med seg, og han kunne like gjerne gå den lange turen hjem.

 Men samtidig, han hadde reist så langt. Først til vannet, deretter til hulen. Før han gikk kunne han i det minste spille på fiolinen en eneste gang. Han tok fram de fire strengene og festet dem på samme måte han hadde gjort så mange ganger på sin egen fiolin.

 Han grep buen og la fiolinen godt til rette på skulderen. Da husket han plutselig ordene som stod på kartet. Hva betydde det at han ikke kom til å finne det han søkte? Var fiolinen farlig? Burde han legge den fra seg og forlate hulen umiddelbart?

Men hvor farlig kunne en fiolin være?, tenkte han. Er det farlig å spille et kort musikkstykke på denne fiolinen? Han tenkte over dette, ordene på kartet virket plutselig som en trussel. Kanskje var han i fare nå.

Nei, tenkte han, et lite musikkstykke kan ikke skade. Har jeg reist så langt, kan jeg ikke forlate fiolinen uten å spille på den. Han la instrumentet til rette, lot buens hår hvile på strengene. Så begynte han å spille.

Fiolinisten hadde hele sitt liv hørt den vakreste musikk, fra morens vuggesang, barnekoret på skolen, musikere på gaten og de store virtuosene på de største scenene. Han hadde hørt verdens beste fiolinist, verdens flinkeste pianist, og sangeren med den flotteste stemmen.

Han hadde aldri hørt så vakker musikk som han hørte nå.

Han spilte mer. Han spilte melodi på melodi, det ene stykket vakrere enn det andre. Han spilte mer. Han måtte spille mer. Han hadde aldri hørt noe så vakkert før. Han ble stående og spille hele dagen, og sluttet ikke før sulten jaget ham ut av hulen på jakt etter bær og røtter. En bekk rant langs hulen og ga ham drikke, og det var nok av bærbusker utenfor.

Han spiste seg mett og drakk seg utørst, og gikk inn igjen i hulen og spilte videre. Han spilte til kvelden, da han kjente trøttheten nærme seg gjorde han i stand en seng av busker og blader og sovnet.
Da han våknet dagen etter fortsatte han å spille. Musikken var like vakker som før, og han kjente gleden over hver tone som presset seg ut mellom hestehårene i buen og metallet i strengene.

Han spilte den vakreste musikken som noensinne hadde unnsluppet en fiolins strenger. Ja, ikke bare det, intet piano, ingen trompet, ei heller noe stemmebånd kunne måle seg med den musikken han skapte i hulen. Han måtte spille, han måtte lytte, lytte til musikken. Han ble værende i hulen. Fiolinen var lenket til hulen, den kunne han ikke ta med seg. Han ble igjen, og han spilte. Han spilte og nøt hver tone.

Årene gikk, og fiolinisten spilte på fiolinen, bare avbrutt av søvn og mat. Han møtte ingen mennesker. Til slutt, etter mange år kjente fiolinisten at det gikk mot slutten. Fingerleddene hadde begynt å svikte, han oppdaget at han ikke alltid spilte like rent, og han skjønte at han ikke lenger var i stand til å produsere så vakre toner som han tidligere hadde gjort.

Han la bort fiolinen og satte seg ned. Det var da han merket det. Skjegget. Og håret. Håret hadde blitt langt, og det hadde blitt hvitt. Skjegget hadde lidd samme skjebne. Og så la han merke til den rynkete huden på armene. Han var blitt gammel. Og han skulle snart dø.

Han hadde brukt hele sitt i denne hulen, hele livet på å spille på fiolinen. Han hadde laget verdens vakreste musikk, en skjønnhet som aldri ville kunne overgås, men som bare han hadde hørt.

Og han husket ungdommen, hva han ønsket å oppnå. Berømmelse. Rikdom. Anerkjennelse. Kanskje en vakker kone. Kanskje noen skjønne barn og barnebarn. Nå hadde han bare skapt det vakreste et menneske noensinne hadde frembrakt.

Valgte jeg rett?, spurte han seg selv. Hva er et menneskeliv verdt? Og hva er skjønnheten verdt om ingen er der til å se den, til å høre den, til å kjenne den? Snart er jeg død og bare huleveggene de eneste vitnene til skjønnheten jeg skapt.

Han smilte til veggene. "Husk meg", sa han, "dere vegger". Jeg håper dere likte konserten, selv om dere ikke har ører. Jeg håper dere nøt den, selv om dere ikke har armer til å klappe med. Jeg håper dere koste dere. Og du, filolin, takk for den tiden vi fikk sammen. Takk til deg også, bue. Dere to har gitt meg så mye. Og jeg håper også at dere har fått noe av meg. Så la han seg ned og lukket øynene. Han åpnet dem ikke igjen.

Noen år senere fant noen fjellklatrere hulen. På gulvet lå et skjelett, over skjellettet lå noen råtne trebiter som lignet en fiolin. Til slutt fant de en lenke festet til en stein. Det var umulig å si hva lenken hadde holdt fanget.