Jeg forsøkte å skrive en statue.
Men uansett hvor mye jeg skrev, uansett hvor mange ord jeg
førte ned på papiret, setningene ble ikke til stein og formet seg til en figur,
en staut og rank general, brystet tildekket av medaljer, etter en seier i et
slag.
Jeg ga opp og forsøkte i stedet å komponere et maleri.
Men uansett hvor lenge jeg satt ved pianoet, uansett hvor
mange toner jeg noterte på arkene, uansett hvor mange ganger jeg spilte gjennom
stykkene, de formet seg ikke til penselstrøk på et lerret, de ble ikke til et
bilde av små barn som løper glade på en sommereng, barn som ennå ikke har fått
øye på soldatene i bakgrunnen.
Jeg ga opp og forsøkte i stedet å hugge ut en novelle.
Men uansett hvor mye jeg hugget, uansett hvor mye jeg formet
på steinen, det ble ikke til en novelle om en ung mann som må kjempe med
familiens æresfølelse, mot farens ønske om en soldat i familien som kan
bekjempe den onde fiende.
Jeg ga opp og forsøkte i stedet å male en symfoni.
Men uansett hvor mange ganger jeg lot penselen gli over lerretet,
uansett hvor mange farger jeg blandet, uansett hvor mange ganger jeg stoppet
opp og betraktet maleriet, det ble aldri til en stolt nasjonalsymfoni, et verk
som kunne skape patriotiske følelser hos folket og få unge gutter til å løpe
til vervekontorene.
Hvor udugelig er jeg ikke, tenkte jeg. Ikke kan jeg skrive
statuer, ikke komponere malerier, ikke hugge ut noveller og ikke male
symfonier. Jeg stirret på teksten jeg hadde skrevet, det var en tekst, men det
var ikke en statue, jeg så på notene jeg hadde skrevet, ikke et eneste menneske
var det mulig å skjelne. Statuen jeg hadde hugget ut var ingen novelle og
maleriet laget ikke en eneste tone.
Jeg sank på kne der jeg stirret på mine mislykkede
prosjektet, og da hendene mine traff bakken kjente jeg noe hardt møte dem
begge. Det var to steiner.
Jeg grep dem begge og kjente på dem. Den ene så ut til å
være hardere enn den andre, og den hardeste hadde en spiss. Jeg presset spissen
inn den mykere steinen og skrev noen ord. Det var en novelle, en kort novelle
på noen få ord, men likevel en novelle. Jeg laget noen strekfigurer. Det var et
maleri. Et veldig primitivt maleri, men et maleri. Jeg begynte å slå steinene
sammen, de laget et smell hver gang de møttes. Det var en symfoni, en enkel
symfoni, men en symfoni. Så begynte jeg å skjære i steinen. Det skulle bli en
statue, en enkel statue, men likevel en statue.
