Mitt møte med den yngre Kjetil

Tidligere samtaler

Mitt møte med Jesus

Mitt møte med Simon Stylitten

Mitt møte med døden på kafe

Mitt møte med en ikkeeksisterende person

Jeg var sen, men det så ikke han ut til å bry seg om. Han så ut til å ha øynene godt festet i en av de vanlige bøkene han leste på den tiden, bøker jeg aldri ville rørt den den dag i dag. Jeg hadde møtt flere av mine gamle venner på kafé den siste tiden, men da jeg fikk.

Om det var en ting som skilte oss, så var det håret. Han hadde fortsatt et brun manke på hodet, hår jeg visste han hadde problemer med å presentere til verden i en akseptabel frisyre, jeg hadde mistet mitt. Jeg bestilte min vanlige kaffe, han drakk sin te.

- Hei, sa jeg, lenge siden sist.

-    Det er det.

-    Hva leser du på?, spurte jeg.

Han viste meg boken. Den ja. Den hadde jeg lest. Bra bok, selv om det var verken en sjanger og forfatter jeg leste nå for tiden.

Kjetil var 21 år, han var ferdig med mellomfag i kristendom, nå ventet teologi i Oslo. Leilighet var sikret, en flott enebolig på Nordstrad sammen med fire andre studenter.

Gleder du deg til å reise østover?, spurte jeg.

Kjetil nikket. Selvsagt gledet han seg. Han hadde studert kristendom i halvannet år på grunn av dette, han visste at nå ventet over fire år med studier av Bibel, lov, evangelium og teologi.

Jeg vet, sa jeg. Jeg vet at du gleder deg, jeg gledet meg.

- Levde det opp til forventningene?, spurte unge Kjetil.

Jeg smilte. - Det vet du at jeg ikke har lov til å svare på.

Men hvis jeg har regnet rett så kan du ha arbeidet som prest i over ti år nå?, spurte han.

- Du har regnet rett, sa jeg. Hvis jeg fullførte utdanningen på normert tid, og hvis jeg ombestemmer meg og velger å satse på en prestetjeneste, da har jeg arbeidet som prest i ti års tid. Men du vet jo like godt som meg at du på denne tiden var sikker på at du ikke kom til å bli prest.

-    Jeg har lyst til å bli ordinert, men ikke nødvendigvis arbeide i den norske kirken, sa Kjetil.

-    Jeg vet, sa jeg.

-    Selvsagt vet du, sa han. Hvorfor har vi en samtale om du hele tiden vet hva jeg kommer til å si?

Jeg smilte.

- Fordi jeg ville møte deg. Fordi du har lyst til å se hvordan du kommer til se ut om noen år.

-    Beklager håret, sa jeg. Håper du ikke har planer om en lang og flott hårmanke på dine eldre dager.

-    Det skal gå fint, sa han og smilte. Håret er ikke det som betyr mest for meg.

Vi ble begge stille. Det var ikke lett å tenke ut spørsmål som ikke ville avsløre den veien han kom til gå i tiden framover.

-    Så hvordan tror du tiden i Oslo blir?, spurte jeg til slutt.

Han dro på det.

-    Jeg vet ikke, sa han. Jeg tror det blir et nytt miljø, nye venner, en ny menighet.

Jeg nikket. - Det blir det. En ny skole, hvor du skal lære både sjelesorg, liturgi, gresk og mye annet. Du vil møte mange nye mennesker. To av lærerne dine vil bli biskoper senere.

-    Har du lov til å si det?

Jeg smilte.

- Jeg vet hvor distre du er, du kommer til å glemme det snart.

Jeg nevnte ikke at han kom til å miste troen under ett år senere, men jeg visste at han for bare noen uker siden stod på jobben og vurderte det seriøst. Jeg husker episoden godt fortsatt, han måtte huske den enda bedre. Det var garantert ikke mulig å se det på oss, der vi stod og følte på streken som befant seg mellom tro og ikke-tro. Et så lite skritt, men likevel så stort. Det lille nei-et i hodet, som slo det hele fra oss, og samtidig angsten over å ha vært så nært den forbudte linjen.

Jeg ville spørre ham om dette, men slo det fra meg. Å snakke om det ville kanskje endre framtiden i en retning jeg ikke ville ønsket, uansett hva det måtte medføre.

-    Hvor ofte ber du, spurte jeg.

-    Husker du ikke?    

Jeg ristet på hodet. Det er lenge siden.

Kjetil så ut til å tenke seg om. - Det avhenger. Noen ganger ber jeg mye, andre ganger kan det gå dager mellom hver gang.

-    Hvor ofte tror du at du kommer til å be når du er på min alder?

-    Jeg vet ikke. Kanskje like mye. Kanskje aldri. Men hvorfor spør du? Du vet jo svaret!

Jeg smilte.

- Ja, jeg vet svaret, men jeg er like selvopptatt som alle andre. Jeg lurer på hva du tenker om meg. Om du i hele tatt tenker på meg.

Vi ble begge stille.

-    Men kan du ikke si noe om hva som kommer til å skje i Oslo, da?, spurte han til slutt. - Jeg skjønner at du ikke kan snakke om det, men du kan vel si litt?

-    Det vil forandre livet ditt, det kan jeg si, sa jeg etter en kort tenkepause. Det var også alt jeg kunne si til ham.

Mer sa vi ikke til hverandre. Mer kunne vi heller ikke si. Vi ble sittende en stund og stirre ut vinduet, før Kjetil tok en stor slurk og drakk opp restene av teen, så på klokken og unnskyldte seg. Det måtte være han som gjorde det. Jeg hadde bare klokke på mobilen, og den kunne jeg selvsagt ikke ta opp foran ham. Da han hadde reist seg, tatt på jakken og forlatt lokalet tok jeg endelig fram mobilen. Jeg gikk gjennom kontaktlisten og fant den ett år eldre Kjetil.

"Hei, Kjetil 22, har du lyst til å ta en kopp kaffe en av dagene?"

Svaret kom noen minutter senere. "Gjerne. Når passer det?"

"Hva med tirsdag?"

"Passer fint."

Jeg la mobilen i lommen, og forlot kafeen, jeg også. Det var lenge siden jeg hadde møtt Kjetil 22, det ville være interessant å høre hvordan livet hans var for tiden.