Dette er andre del en serie om Norsk Humanistmanifest. Første del finner du her.
Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.
Dette har vi fra Kants kategoriske imperativ. I sin rene form er dette en umulig regel å holde, fordi vi ofte behandler mennesker som midler. Befinner du deg i en ukjent by og stopper en person for å spørre om veien, er denne personen kun et middel for deg. Vedkommende er et middel for å bringe deg dit du skal og etter at du har fått veiforklaringen er denne personen ute av ditt liv, og du har egentlig ingen interesse i denne personen lenger. Dette er ikke galt, vi gjør det hver dag vi handler på butikken uten tanke på om de som jobber der har en god dag, vi slår på fjernsynet og forventer å bli underholdt. På samme måte bruker andre deg på samme måte. Imidlertid har andre mennesker egne mål, og det er din plikt å ikke legge hindringer i veien for disse. Andre mennesker skal ikke utnyttes. Det er uforenlig å være svindler og være humanist, og dersom man vet at man har en jobb som en vet inkluderer å utnytte andre mennesker til egen vinning uten å tilby medmenneskene noe tilbake, må man velge, enten å skifte jobb eller å slutte å regne seg som humanist. Humanister skal ikke utnytte andre mennesker.
Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."
Hva betyr det at mennesker er født frie? Er et menneske født inn i slaveriet fritt, dersom det fra fødselen av er eiendommen til en slaveeier? Ja og nei, men dette kan best illustreres gjennom rettsaken Somerset v. Stewart fra 1772. Charles Stewart hadde kjøpt afrikaneren James Somerset og bosatt seg i England. Somerset rømte imidlertid fra eieren, men ble fanget igjen noen år senere. Stewart planla å selge ham som slave i Jamaica. Da krevde noen av hans venner at Somserset skulle løslates. I 1772 havnet saken i det britiske rettsystemet og dommeren, Lord Mansfield var klar i sin tale, British Common Law aksepterte ikke slaveri og i det slaven Somerset hadde satt sin fot på britisk jord opphørte han å være slave. At han senere var ute av Storbritannia var irrelevant, dette betydde i så fall at Somerset hadde med tvang ført en fri mann ut av landet. Somerset fikk sin frihet.
Dette betyr at Somerset på en og samme tid var en fri mann og en slave. På samme måte er alle som lever i slaveri i dag både frie mennesker og slaver. De er slaver fordi det er mennesker som tror disse eiendom, eiendom de står i stand til å behandle slik de vil, de er frie fordi menneskerettighetene gjelder overalt det finnes mennesker og i alle tider. Enhver slave som noensinne har levd har samtidig vært en fri person.
Humanismen vokste ut av den samme tradisjonen for fri tenkning som gav opphav til moderne vitenskap - en tradisjon som har inspirert mange av verdens fremste tenkere og kunstnere og som har vært en viktig impuls i utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.
Det er to nøkkelfraser som er viktige i denne setningen, "tradisjon" og "vokste ut av".
Tradisjon er ikke kultur, det vil si at humanismen ikke vokste ut av antikkens Athen, av renessansens Italia eller opplysningstidens Frankrike. Derimot har det vært elementer i disse kulturene som har skapt en tradisjon som senere humanismen har bygget på. Også deler av middelalderens kristne og muslimske samfunn har vært viktige her. Kulturene har fungert som sorteringssentre, ideer som har bidratt til å bidratt til å bekrefte menneskets iboende verdighet har blitt beholdt, andre har blitt forkastet. Humanismen hadde vært umulig uten at hedninger, kristne, muslimer først hadde tenkt endel dumme tanker, men også endel smarte. Humanismen er et produkt, men ikke et sluttprodukt, det vil aldri komme til et punkt hvor humanismen er i mål.
Dette er et punkt hvor humanismen skiller seg fra mange dogmatiske religioner. Disse religionene ser tilbake mot et punkt i historien da det perfekte samfunnet eksisterte, og forsøker å leve slik. WWJD står det på enkelte armbånd kristne går med. Hvordan leve slik en som levde for 2000 år siden levde? Dette er også en vanlig innvending mot humanister, de manger et fast punkt, en absolutt autoritet som kan skille mellom rett og galt.
Problemet er at dette er ikke humanismens essens. Humanismen har ikke denne faste autoriteten fordi man ser framover. Humanismen om ti år skal og må være annerledes enn humanismen vi har i dag, fordi den tradisjonen med å stille spørsmål, å skape nye ideer og forkaste gamle på langt fra er over. Tradisjonen, som skapte alt fra nydelige malerier i munkeklostre til romsonden New Horizons er jo fortsatt levende, klar til å vurdere og forkaste hver verdi som humanismen i dag bekjenner seg til.
Det andre nøkkelordet er "vokste ut av". Det er viktig at humanismen ikke eier denne tradisjonen. Humanismen er ikke barn av vitenskapen, vitenskapen er ikke barn av humanismen, de er i beste fall søskenbarn, i en stor familie. Like lite som du eier din kusine tilhører rasjonaliteten humanismen. Den frie tanke er heller ikke humanistisk, selv om man har hyggelige samtaler på hvert slektstreff. Som humanist er det viktig å kjenne til sine røtter, å være stolt av sine røtter, men man må aldri tro at en selv er enebarn av et enebarn. Ikke-humanister, både sekulære og religiøse har også røtter i den samme tradisjonen.
Humanismen har ingen eviggyldige skrifter eller sannheter hevet over kritikk. Dens verdier er underlagt pågående kritisk refleksjon.
Humanismen har ingen autoriteter fordi det ikke er noen autoritet som har truffet blink på alle de rettigheter som vi i dag anser som åpenbare. Ingen autoritet som levde for over tusen år siden kom fram til konklusjonen at kvinner og menn er like mye verdt, at slaveri er et absolutt onde, at homofile fortjener beskyttelse, at mennesket har ytringsfrihet, stemmerett og rettsvern. Slike verdier oppstod ikke på grunn av en stor autoritet, men på grunn av mange små autoriteter som hadde rett på ett område og feil på mye annet. Montesquieu var kritisk til eneveldet, men var selv motstander av like rettigheter for kvinner og menn. Lincoln frigjorde slavene, men ønsket selv et rasesegregrert samfunn. Luther frigjorde Europa fra den eneveldige kirkens makt, men var selv en av historiens verste jødehatere. Vi hyller i dag mange mennesker som brøt ut av samtidens tenkemåter, men vi må ikke glemme at alle var farget av sine egen tid. Det ville ikke stått mange statuer igjen på norske torg om vi hadde dømt fortidens menn og kvinner basert på deres syn på kjønn, legning og hudfarge. Selvsagt hadde det vært flott med en perfekt autoritet, en fast grunn til å basere viten, filosofi og moral, men siden ingen slik autoritet finnes må man velge det nest beste, den kollektive menneskelige erfaringen om hva som er rett og galt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar