Fire feil skeptikere gjør når de holder foredrag

La meg begynne denne lille bloggposten med en relativt bastant og arrogant påstand, de fleste foredrag om kritisk tenkning, rettet mot ungdommer og konfirmanter er dårlige. Jeg har hørt mange, holdt til og med noen selv, og oftere blir jeg skuffet enn jeg blir positivt overrasket. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at de fleste foredrag om kritisk tenkning, spesielt rettet mot ungdom, er bortkastet tid. Foredragsholderen har ikke gjort leksen sin, de kan sitt fag, men ikke sin pedagogikk.

Personlig har jeg gjort alle disse feilene selv, jeg har rotet mye, og dette er like mye en kritikk av hva jeg har gjort som det andre har prestert.

1. Man glemmer å ta livet av sine kjære
"Kill your darlings" heter det på engelsk, og er et råd man ofte gir til formidlere, enten det er foredragsholdere, forfattere eller lærere. Vi har alle våre små favorittema som vi ønsker å inkludere, men vi kan ikke nå over alle. Velg hva du skal snakke om, ikke bruk tid på både konspirasjonstenkning, kreasjonisme og vaksinasjonsskepsis.

Du forbinder kanskje skepsis med disse temaene, men for en ungdom er disse ikke noe som fenger, og du bør heller ikke bruke tid på dem. Tenk på hva som engasjerer tilhørerne og snakk om det. Hvor angår den kritiske tenkningen ungdommen? Hvilken interesse har de å høre hvor viktig det er å vaksinere seg?

2. Man snakker om vitenskap
Jeg har vært på tilstrekkelig mange skeptikerforedrag hvor foredragsholderen trekker frem vitenskapen og skryter denne opp i skyene. Det er flere problemer med denne tilnærmingen. For det første er det veldig få som er motstandere av vitenskapen. Selv ungjordskreasjonister og alternative elsker vitenskap, men de tolker funn annerledes enn skeptikere. For det andre har lærere forsøkt i flere år å få elevene interessert i vitenskap, noen har lykkes andre har vært mindre heldige. Om du tror du skal oppnå noe på en time der andre har brukt flere år, er nok ikke "skeptiker" det første som jeg tenker på når jeg møter deg.

Problemet er selvsagt at foredragsholderen tror at tilhørerne er like interessert i tema som de selv, noe som også skaper et problem når dette er noe de blir påtvunget, eksempelvis gjennom en konfirmasjonstime. Ikke gjør det til en skoletime!

3. Man glemmer å gjøre det konkret
Da jeg var aktiv i bedehuset merket jeg at enkelte historier og bilder gikk igjen ofte. En fortelling mange likte å dele med forsamlingen var Sporene i sanden. En lignelse som var populær var å tegne en avgrunn hvor mennesket var på ene siden og Gud på andre og så tegne et kors. mellom dem.

Foto: Stephen Hodges

Hva er så skeptikernes ekvivalent av dette? Det mønstersøkende menneske. Mennesket finner sammenhenger som ikke er der, men ser ansikter overalt og skjer en ting etterfulgt av en annen er det vanlig å trekke en konklusjon om at det er en sammenheng.

Derfor elsker skeptikeren å finne slike eksempler som de kan dele med sine tilhørere, enten det er marsansiktet eller milgramstudier.

Problemet med dette er imidlertid at det ikke fører videre til din ønskede konklusjon, det blir for abstrakt. Ja, de er morsomt at vi kan se ansikter på mange forskjellige steder, men hvordan fører det oss til at spøkelser ikke eksisterer? Leseren vil muligens protestere nå, men i det dere gjør det, tenk over dette selv, hvordan vil du gjøre det tydelig for en fjortenåring?

Dette ser jeg litt for ofte på skeptikerforedrag, man leser seg opp psykologiforskning og tror at derfor  man kan snakke om alle måtene vi blir lurt av sansene våre. Slike foredrag er bare kuriosa, de er interessante i seg selv, men det bringer ikke tilhøreren videre. Du blir ikke skeptiker av å lese psykologisk forskning, selv om de fleste skeptikere ser ut til å tro det.

4. Man glemmer å gjøre tilhøreren til helten
Dette er kanskje det viktigste punktet. Å være skeptiker er å være detektiv, å være den gode helten i filmen som ikke følger mobben, å være den som ikke ser det de andre ikke ser. Å være skeptiker bør være å være helt, i hvert fall er det det bildet som bør presenteres til potensielle skeptikere.

Hvis du snakker hull i hodene på tilhørerne om hvor fantastisk vitenskapen er, gjør du deg selv eller forskerne til heltene. Jeg har holdt noen foredrag for konfirmanter, og etterhvert da jeg innså nettopp dette la jeg om tvert. I de siste foredragene har jeg forsøkt å skape et narrativ der de voksne er lettlurte. Foreldregenerasjonen har falt for alle mulige svindelforsøk, nå er det opp til ungdommen å ikke gjøre det samme. Jeg snakker om teknikkene til klarsynte, hvordan mirakelkurer selges, og hvilke teknikker man skal bruke for å avsløre svindlere.

Samtidig gir jeg dem oppgaver. Den første er å spå hverandre og se hvor dyktige de er til det, den andre oppgaven går ut på å utvikle en reklamekampanje for et mirakelprodukt. Hver gang har jeg blitt imponert over hvor kreative ungdommene er. Til slutt viser jeg dem denne videoen, og spør dem om det er noe som det skeptiske øye bør merke seg.

Det er en grunn til filmer og serier der barn og ungdom er de smarte og voksne dumme er populære, fordi de unge vil føle seg som helter. Den jevne skeptiker som snakker med barn snur opp ned på dette. Der er det de voksne, forskerne, som er heltene, og de selv er bare noen uvitende fjols.

Det er i hovedsak de innvendingene jeg har mot det jevne skeptikerforedrag, og jeg håper i fremtiden at den jevne foredragsholder i framtiden vil reflektere over hva de ønsker å formidle når de underviser kritisk tenkning til ungdommen, og hva den beste metoden for å formidle dette er.

Trollet som spiser barna til de som deler tester på Facebook

(Jeg legger ut denne bare for å kunne ha en bloggpost å dele når en av de vanlige mistenkte gjør det de pleier)

Onkel Kjetil: Hei, alle barn!
Barna: Hei, onkel Kjetil!!!
Onkel Kjetil: Vil dere høre et eventyr?
Barna: Jaaa!
Onkel Kjetil: I dag skal vi lære om trollet som bor under sengen deres: Dette trollet hater en ting over alt på jord, tester på Facebook. Dette trollet driter i hvilken Disneyprinsesse du er, hvilken jobb du egentlig burde hatt eller hvem som er din beste venn. Dette trollet har interesse av å lese spennende poster, kanskje en artikkel fra Washington Post om økende politivold, en bloggpost om flyktningekrisen eller en morsom video som får trollet til å le. Vet dere hva trollet elsker?
Ett av barna: Nei?
Onkel Kjetil: Trollet elsker barn. Nei, ikke på den måten, din grisegutt, han elsker å spise dem. Vet dere hvordan han spiser dem?
Ett av barna (nervøs): Nei???
Onkel Kjetil: Han har en egen kjøttkvern, han griper barnet i beina og sender det gjennom kjøttkvernen med hodet først. Kjøttet blir så steikt til en deilig stor hamburger. Så spiser han hamburgeren med litt ost, bacon og salat. Så, kjære barn, har dere lyst til å bli trollemat?
Barna (i kor): Nei!!!
Onkel Kjetil: Flott, men det trenger dere ikke. Dere skjønner, trollene spiser bare barna av de som deler de tidligere intetsigende testene på Facebook. Trollene hater som sagt de testene, de er totalt uinteressante for dem, og de ønsker å straffe de voksne som ikke skjønner dette. Så om du ikke vil bli spist opp, få mamma og pappa til å slutte å spamme Facebook med de testene. Ok?
Barna (i kor); Ja!!!

Hva skeptikere har misforstått med logiske feilslutninger

I de miljøene jeg har vanket i de seneste årene er det ett tema som er svært populært, logiske feilslutninger. Folk elsker å påpeke feilslutninger, gjerne med det sleskeste smilet de kan vise.

Nå har en av mine favorittsider på nettet, Cracked gjort en god jobb med å forklare hvorfor man ikke vinner diskusjoner med å påpeke feilslutninger. Følgende sitat er det verdt å trekke frem:

If you'll allow me to put this in D&D terms: a knowledge of logical fallacies is like a ring that gives you +3 to Strength. It'll improve your defense and offense in certain contexts, but if you're trying to use that ring as a weapon, you're really bad at RPGs and the game master is going to get irritated with you, because how would you even make a roll for that?

Eller for å si det på en annen måte, i en diskusjon bruker vi argumenter. Å påpeke en logisk feilslutning er intet argument, så enkelt er det. En logisk feilslutning avslører derimot et hull i motstanderes argumentasjon, et hull du kan utnytte til å ta innersvingen på din motdebattant.

Men problemet med skeptikere og feilslutninger er at de ikke alltid vet hva de snakker om. Tillat meg derfor å gi dere et lite minikurs.

Hva er en feilslutning

Det viktigste å vite om logiske feilslutninger er at de alltid vil være i forbindelse med et argument. Har en person ikke argumentert, har det heller ikke det blitt ytret en eneste feilslutning.

I setningen "Jeg tror det bor reptiler under overflaten på Mars" finnes det ingen feilslutninger, av den enkle grunn at det ikke er et argument i setningen. Det er først når man forsøker å argumentere for en påstand at det oppstår en mulighet for feilslutninger.

Deduktive og induktive slutninger

Vi må skille mellom deduktive og induktive slutninger. En deduktiv slutning er, dersom premissene er faktuelle (dvs sanne), alltid sann. En induktiv slutning er derimot aldri 100% korrekt eller 100% ukorrekt, der må vi vurdere kontekst og sannsynlighet.

Et vanlig brukt eksempel på en deduktiv slutning er følgende:
Premiss; Alle mennesker er dødelige.
Premiss: Per er et menneske
Konklusjon: Derfor er Per dødelig

Dersom begge premissene er korrekte finnes det ingen mulighet for at konklusjonen er ukorrekt. Per vil alltid være dødelig.

En vanlig induktiv slutning er følgende:
Premiss: Alle svanene jeg har sett er hvite
Konklusjon: Derfor er alle svaner hvite

Finnes det muligheter for at dette er ukorrekt, selv om premissene er korrekte? Selvsagt, det kan tenkes at det er områder av verden du ikke har etterforsker, og i disse områdene er det svarte svaner.

Jeg bruker å forklare forskjellen formelle og uformelle slutninger som sjakk og poker. Gjør du alt rett i sjakk vinner du partiet, gjør du alt rett i poker kan du likevel bli blakk etter første hånden du spiller. Og på samme måte, spiller du bare gale trekk i sjakk vil du garantert tape, spiller du alt feil poker har du likevel en minimal sjanse til å vinne.

Feilslutninger

Så var det feilslutningene, og her skiller vi også mellom to typer, formelle og uformelle.
Den formelle feilslutningen er alltid feil, den uformelle er ofte feil.

Per er dødelig, alle mennesker er dødelige, ergo er Per et menneske er aldri korrekt. Premissene fører ikke til konklusjonen og vi kan trygt påpeke feilslutningen. Det er mulig tenke seg at Per er en hund eller Katt.

Eksempler på formelle feilslutninger er 
 Argumentum ad consequentiam
Jeg liker ikke konsekvensene av alternativ A, derfor er B det sanne.
"Hvis Gud ikke finnes har jeg ingen grunn til å leve, derfor finnes Gud"

Sirkelargumentasjon er heller aldri korrekt
Eksempel:
- Vi trenger å kontakte noen for å bekrefte at du er en person man kan stole på.
- Dere kan snakke med Per.
- Hvordan kan vi stole på Per?
- Det kan dere ta mitt ord på.

Problemet her er ikke om verken du eller Per er til å stole på, men at man argumenterer i sirkel. 

Så er det de induktive feilslutningene, det vil si tankefeil som ikke alltid er feil. Det vil alltid være eksempler på bruk at såkalte uformelle feilslutninger som IKKE er feilslutninger.

Formelle feil har problemer med selve logikken, uformelle feil har har problemer med bevisbyrden, men det faktum at bevisbyrden er svak gjør ikke at det ikke nødvendigvis er feil.

Folk som er opptatt av logiske feilslutninger, ergo skeptikere, har ofte en tendens til å ignorere dette. Man tror det er tilstrekkelig å pugge en rekke feilslutninger og dermed bli ekspert på dem. Dette er kanskje bare tilfelle med de formelle, men med de uformelle er det nødvendig med litt mer informasjon.

Jeg har ofte hørt noen bruke mot meg; "Det der er en slippery slope". Min første reaksjon er da, "og så"? På hvilken måte er dette galt? Brukte ikke Churchill en slippery slope da han advarte mot Hitler på trettitallet?

Det samme gjelder andre uformelle feilslutninger, vi må alltid vurdere konteksten, noe vi aldri trenger i møte med formelle feilslutninger.

Eksempel på dette er Ad Hominem. Det vil være galt å hevde at man alltid skal ta ballen og ikke mannen, ofte er det langt mer fornuftig å gå personen som hevder dette i sømmene, å studere hva som blir sagt og hvorfor. La meg ta et eksempel:
- Forsker X har uttalt at <påstand>
- Han er tidligere dømt for forskningsfusk, så ham skal du være kritisk til.

Dette er definitivt en Ad Hominem, men det er ikke sikkert at det likevel er en feilslutning. At noen har blitt dømt for fusk tidligere er åpenbart relevant i en diskusjon om forskning.

Et annet eksempel er Tu quoque (du også), hvor man svarer på kritikk med å påpeke at den andre er like ille. Ofte er dette en feilslutning, men det er absolutt situasjoner hvor dette er relevant, blant annet i en valgkamp. Du skal ikke stemme på den perfekte kandidat, men du skal stemme på den beste, eller i noen tilfeller den minst dårlige. Det vil da absolutt være relevant å trekke inn motpartens svake sider.

Moving the goalpost er et annet eksempel. Det er ofte galt å forandre reglene etter at spillet er i gang, men av og til er det på sin plass. Dette forutsetter at man ikke gjorde noe galt da man satte opp målstengene.

Slik jeg ser det er dette er en klassisk nybegynnerfeil i skeptikermiljøet å tro at logiske feil er noe man kan velge ut fra en liste og bruke mot motparten uten videre tankevirksomhet. Slik er det imidlertid ikke. Hvert induktive argument må vurderes i lys av kontekst, og etter hvor stor sannsynlighet det er for at premissene underbygger konklusjonen.

En populær nettside i skeptikerkretser er denne, og mange skeptikere har lenket til denne i forskjellige diskusjoner i gledesrus over å ha fersket en person på  Problemet er at den ikke skiller mellom formelle og uformelle feil, og den gjør det heller ikke klart at det finnes eksempler på hvor de uformelle feilslutningene ikke er feilslutninger. 

Så hvordan skal du reagere når noen kommer trekkende med en logisk feilslutning? Det er enkelt å besvare, du skal anta at det prinsippet bak det argumentet de nettopp fremmet gjelder i alle situasjoner. Brukte de nettopp et sirkelargument? Da må de jo selvsagt benytte samme sirkelargumentasjon i alle situasjoner. Hvorfor gjør de i så fall ikke det?

Det er slik du skal forholde deg de logiske feilslutningene, de er den beste måten finne hull i din motparts posisjon.

Den siste posten om Pascals veddemål som må skrives

Dette var i utgangspunktet et svar til en debatt jeg hørte nylig om Pascals veddemål på den utmerkede podcasten Unbelievable hvor forfatteren Kevin Moore hadde pbulisert boken Untrumpable.

Argumentet, sakset fra Amazon lyder slik:

1. Foolishness occurs under the following conditions: 

(a) when one is aware of a severe threat to his or her most relevant interest, 

(b) when one knows how to minimize the risks to such an interest against such a threat and 

(c) when, in the face of such a threat-awareness, one flouts his or her risk minimization know-how, 

opting to hope solely in luck’s favor. 

2.The possibility of a just and severely retributive afterlife counts as a real and severe threat to our most relevant interests (and it is the only sort of afterlife possibility that does so). 

3. Despite our uncertainty about the afterlife, we know how to minimize our risks against such a threat. 

4. Therefore, given both that we are aware of such a severe threat to our most relevant interest and that we know how to minimize our risks to such, whenever we choose not to live in accordance with such know-how we are acting foolishly. 

Nå blir dette svaret på norsk, så han får ikke anledning til å svare, men jeg tenkte å vise ved flere eksempler hvor meningsløst veddemålet er, og at det kan brukes til å bevise hva som helst.

Eksempel 1: Selvmordssekten

Du befinner deg i en mørk kjeller og rundt deg står en rekke mennesker kledt i svarte kapper. En av dem, muligens lederen tar ordet og sier: "Jorden går under snart og den eneste måten å nå himmelen på er å reise nå i dette øyeblikket." Han holder opp flaske fylt med en ubestemmelig væske og fortsetter: "Vi kan imidlertid ta med våre kropper på reisen, de må vi legge igjen her. Denne giften her vil frigjøre oss fra kroppene og gjøre oss i stand til å reise til himmelen."

Du vil ikke være med på dette, og lederen ser dette på deg og spør: "Har vi en tviler blant oss?"

- Jeg vil ikke ta livet av meg, sier du.

- Hvorfor ikke?, spør lederen. Ønsker du ikke en evighet i himmelen?

- Selvsagt vil jeg det, svarer du. Men jeg har så mange år igjen av mitt liv, jeg ønsker ikke å kaste bort dette for en liten sjanse for det du sier er sant.

Lederen smiler. - Har du hørt om Pascals veddemål?

Du nikker.

- La oss se på alternativene, fortsetter han. Dersom jeg tar feil, hva taper du? Tretti år? Førti, kanskje femti år? Hva taper du om jeg har rett? En evighet i himmelen. Selv om jeg med 99% sannsynlighet skulle ta feil, i følge Pascals veddemål er det mest fornuftig å velge å svelge giften. Dersom et casino tilbyr en uendelig sum penger mot en innsats på femti kroner er det fornuftig å akseptere det veddemålet, selv om sjansene for å vinne skulle være så små som en prosent. Ja, selv med en promilles sjanse er veddemålet fornuftig. Gevinsten oppveier risikoen og der som du er et fornuftig menneske bør du gjøre det fornuftige å svelge giften. 

Eksempel 2: Brusprodusenten

Det er to brusprodusenter i verden, Brus A og Brus B. Du liker godt brus A og den er også både det sunneste og billigste alternativet. Reklamen for Brus A lover deg to ting, en følelse av friskhet og det faktum at etter at du har drukket en flaske er du ikke like tørst som før.

Brus B er både dyrere og har mer sukker, og du synes den har en litt sur smak, men her er reklamen litt annerledes enn den første, drikker du denne brusen regelmessig vil du komme til himmelen. Pascals veddemål sier da klart at du må drikke den siste brusen, for selv om sjansen er liten for at dette faktisk stemmer, er sjansen aldri lik null.

Eksempel 3: En million år i fortapelsen

Du er en gudfryktig person, du holder deg til den Gud hvor du har kjent frelserens nærhet, du har kommunisert med en av guddommens engler og du har sett mirakler og undre som ikke kan bortforklares. Denne guden belønner sine trofaste følgere med en evighet i himmelen, mens de som forkaster ham vil bli straffet i fortapelsen til de har betalt sine synder, ja så lenge som en million år.

Imidlertid er det en annen religion som du ikke har sett noen som helst beviser for, teologien henger ikke sammen og de kan ikke skilte med noen som helst mirakler. Imidlertid er det også en annen forskjell her, deres fortapelse er evig.

En dag forsøker en av misjonærene for denne andre religionen å omvende deg, men du er ikke interessert, du har sett tegn og mirakler. Men så trekker denne misjonæren inn Pascals veddemål, og da forandrer alt seg. En million i fortapelsen kan virke mye, men sammenlignet med en evighet er det plutselig ikke det lenger. "Er det ikke en minimal sjanse for at alle tegnene du har sett er innbilning eller demonisk påvirkning?" Jo, det må du nok innrømme, selv om denne er mikroskopisk. "Selv om det med 99.99% sikkerhet skulle være din religion som var den rette, så er det likevel fornuftig å satse på vår tro. Det er bedre å velge den religionen som gjør at du garantert ikke havner i fortapelsen i en evighet. Tar du feil må du pines i lang tid, men dette er da bedre enn å pines i alle evighet?"

En liten konklusjon

Så hva vil jeg frem til med de tre eksemplene? Det er at Pascals veddemål kan brukes til å vinne enhver debatt, det kan brukes til å forsvare selvmordssekter, til å kjøpe unødige produkter, til egentlig hva som helst, bare ved å trekke inn evigheten. Ingen sannsynlighet er for liten.

Med det siste eksempelet ønsket jeg å vise to ting, nemlig at personlige opplevelser og trosbevis må komme i andre rekke fremfor å spille på Pascals casino. Nå har selvsagt både kristendom og islam oppgradert til toppmodellen av helvetet, men det var kanskje eneste måten religionene kunne overleve på. Det er ikke alle kristne som vet at det ikke står noe om helvetet i det gamle testamentet, det var først da kristendommen ble stiftet som en misjonerende religion at man måtte ha en liten trussel å legge ved det glade budskap.

Pascals veddemål er en hån mot all logikk og jeg gleder meg til de troende innser det samme.

Ted Cruz - A Time for Truth

Jeg planla å blogge om alle bøkene til presidentkandidatene i sommer, men gikk litt lei med etter Huckabee, Paul og Fiorina, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle omtale den fjerde boka. Nå har jeg tatt meg sammen, og jeg skal forsøke å anmelde bøkene til alle kandidatene før primærvalget i Iowa.

Litt for spøk må jeg si at jeg flere ganger måtte minne meg selv på at dette var skrevet en slemming og ikke av en av de snille demokratene. Nå har det vært litt kontrovers rundt utgivelsen av boken, blant annet har New York Times nektet å legge den ut på sin bestselgerliste. Hvorvidt den hører hjemme der skal jeg ikke uttale meg om.


Boken er en kombinasjon av en selvbiografi og en debattbok, men på mange måter makter han å trekke paralleller mellom sin egen historie og politiske standpunkter. Han begynner med et møte med de andre republikanerne om hevingen av gjeldstaket, som en av få republikanere gikk han imot ledelsen i GOP. Cruz presenterer seg som en outsidere i Washington, en som nekter å følge verken demokrater eller republikanere.

One of the saddest aspects of Washington is that when you stand for principle, and actually seem to mean it, the typical response is "What are you really up to?"

Han selv er ett av få unntak, en som representerer folket og ikke storkapitalen og lobbyistene. Og hans base er the Tea Party.

As I reflected on the situation, I was struck by the fact that many of the weapons used against me - mischaracterizations of motivations, attack in the press, efforts at ostracism - are very similar to how many Washington Democrats and Republicans have greeted the tea party, the millions of conservative activists who rose up in the Obama era.

Han fremstiller seg selv som en ærlig, enkel mann, og man får av og til en følelse av at Cruz ønsker å fremstilles som hovedpersonen i filmen Mr. Smith goes to Hollywood.

No matter what politicans say on the stump, it seems that when they get to Washington they almost forget the people who elected them.

Han bruker langt mer tid på sin egen historie enn eksempelvis Rand Paul, noe som også er forståelig, siden hans familiehistorie er langt mer spennende en hans libertarianske partikollega. Faren var aktiv i Castro i kampen mot batistastyret, noe som også tvang ham til å rømme til USA for å forsøke lykken der. Moren var en suksessfylt ingeniør fra USA som måtte kjempe mot sexisme for å kunne skaffe seg utdanning og jobb. Det hindret henne ikke å oppdra sønnen, noen ganger også med fysisk avstraffelse. Han forteller en episode fra da han var to år, da moren truet ham med juling om han ikke sluttet å bråke i en butikk. Han måtte teste grensene hennes, og som hun lovet, når de kom hjem skulle han få ris. Han forteller om turen tilbake, da han forsøkte å få moren på andre tanker uten at det var til noen nytte. 

Cruz har hatt en kort karriere som politiker, men det hindrer ham ikke å ha spilt en viktig rolle ved flere anledninger. I 2000 var han aktiv i valgkampen som valgte George W. Bush til president. Dette gir et innblikk, riktignok partisk, inn i det som hendte etterpå, med ny opptelling av stemmene og høyesterett som grep inn. Jeg husker godt saken fra 2000, men jeg har aldri hørt den fra en insider.

Av og til måtte jeg faktasjekke noen av påstandene. Blant annet skriver han følgende om våpenkontroll i Australia:

Since banning handguns, sexual assaults and rapes in Australia have skyrocketed because there are few things a criminal likes better than an unarmed victim.

Jeg sjekket påstanden, og ja, det stemmer strengt tatt at antall seksuelle overgrep økte fra 1999, fra rundt 79 pr 100 000 innbygger til oppunder 100 i 2002, men dette har ettertid sunket tilbake til 1996-tall. Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette rettferdiggjør uttrykket "skyrocketed", og det er muligens helt andre grunner bak økningen i begynnelsen av årtusenet.

Cruz er en god forfatter, og det var en fornøyelse å lese boken, selv om jeg på langt nær er enig med en brøkdel av hans politikk.

I kapittelet om Obamacare synes jeg Cruz er delvis usmaklig. Han skriver først om slaverimotstandere, om de som kjempet for å bekjempe uvesenet, han skriver om Amistad, om urettferdige regler som bidro til å spre slaveriet til andre stater og om den første republikanske presidenten, Abraham Lincoln. Så hopper han rett over til Obamacare. Nå har jeg mye å utsette på republikanernes helsepolitikk, men jeg ville da aldri finne på å sammeligne det med noe slik.

Til slutt behandler han elefanten i rommet, noe han er nødt til å gjøre om han skal ha en mulighet til å bli valgt. Det er en regel som mange bedrevitere har akseptert, at for å vinne valget må man gå mot sentrum. De konservative vil allerede stemme republikansk, og målet med valgkampen må være å vinne sentrum.

I følge Cruz er dette imidlertid en strategi som er dømt til å mislykkes, blant annet fordi alle moderate repubilkanere har mislykkes. Han nevner Romney i 2012, McCain i 2008, Bush den eldre i 1992 og Bob Dole i 1996. Alle hadde forlatt konservativismen, og det ga heller ikke de konservative noen grunn til å møte opp på valglokalet.Skal republikanerne vinne må de altså velge en ekte konservativ, og apropos det, republikanerne er heldige, Ted Cruz kjenner til en perfekt konservativ kandidat, Ted Cruz.

Så kan han vinne? Da jeg begynte på denne posten var jeg ganske negativ, og jeg skrev dette:

"Samtidig har trolig Trumps entre inn i presidentkampen gjort det vanskeligere for de mer konservative, blant annet fordi ett av Cruz sine "selling points" er en streng immigrasjonspolitikk. På den ene siden har vi Marco Rubio og Jeb Bush m.fl. som har tatt til orde for en revisjon av immigrasjonspolitikken. På den andre siden har vi Donald Trump, som kommer med så rasistiske uttalelser at det er vanskelig å slippe til med en streng immigrasjonpolitikk men med mer moderat retorikk Hva skal bli Cruz sitt slagord? "Enig med mye av det Trump sier, bare ikke i retorikken?""

Jeg var negativ blant annet fordi det på den tiden så ut til å bli et kappløp mellom Bush og Walker, med Rubio som en utfordrer. Siden den gang har Walker trukket seg, Bush har sunket ned til femteplass og Ben Carson har overtatt ledelsen. Av kandidatene med politisk erfaring ligger Cruz nå på andreplass, rett bak Rubio. Nå tror jeg faktisk han kan bli kandidaten. Grunnen til dette er at hans positive omtale av Trump, og hvis godeste Donald skulle synke på meningsmålingene vil Cruz kanskje være et naturlig alternativ. De som i dag vil stemme på Trump på grunn av innvandringspolitikken vil heller søke seg til Cruz enn til Rubio. Så min tanke i dag er at han har en reell sjanse, men at det fortsatt er langt igjen og i denne primærkampanjen er det er vanskelig å spå framtiden.

Neste bok: Marco Rubio - American Dreams

"Du er så PK!" - om PK-argumentet

Denne posten er inspirert av en viss vits om en bøtte med dritt som har blitt debattert både på Twitter og i Dagsnytt 18 i det siste (sorry, ingen lenker). I denne kom det frem et argument som jeg har hørt mange ganger før, og som fortjener sin egen post, PK-argumentet.

For de uinnvidde kan jeg fortelle at PK står for politisk korrekt, og for enkelte er dette det verste skjellsordet du kan kaste etter en annen. "Du er så PK!" Nå er jeg så politisk korrekt det er mulig å være som høyremann, og for meg trenger det ikke være noe negativt å være PK, det er heller ikke alltid galt å være PUK (politisk ukorrekt).

Generelt sett er venstresiden det som oppfattes som mest PK.
PK er å ta imot flere flyktninger.
PUK er å ta imot færre.

PK er å være for likekjønnet ekteskap.
PUK er å være imot.

PUK er å håpe at ABB sultestreiker til døde i fengselet.
PK er å si at også han har menneskeverd.

Men dette er ikke en post om PK/PUK, her er mitt fokus på PK-argumentet.

Det er enkelte argumenter som er debattstoppere, etter at dette er uttalt er debatten over, fordi det ikke finnes noe svar på det.

"Dette er det jeg tror" er en slik ytring. Som regel er det ingen mulighet til å fortsette etter dette, fordi den andre part allerede har bestemt seg for hva vedkommende skal mene. Det samme skjer når den ene part bygger sin argumentasjon på premisser som den andre part ikke kan akseptere. Å forsøke å argumentere for at jorden og livet på den er skapt på seks dager "fordi det er dette Bibelen sier" når motparten ikke er kristen er likefullt meningsløst. PK-argumentet er i samme kategori.

For det første er det situasjoner hvor det er helt akseptabelt å være PK. En politisk korrekt holdning til Holocaust er de fleste PUKere enig i. Andre ganger er de fleste enige om at litt PUK er på sin plass, som for eksempel når universiteter lager "safe spaces" hvor hvor man kan gå når man hører avvikende meninger. Hvem skal bestemme når det er greit å være PK og når man bør være PUK? Den andre? Å beskylde noen for å være PK er som å beskylde noen for å være kritisk. Det er tider hvor det er bra (når man er filmanmelder), andre ganger når det er litt mindre akseptabelt (under skuespillet på skoleavslutningen).

For det andre er det er ingen mulighet til å fortsette diskusjonen etter dette, av den enkle grunn at det ikke er mulig å besvare. Hvis du tar til motmæle bekrefter du jo nettopp påstanden. I den nevnte debatten på Dagsnytt 18 brukte en av debattantene den massive kritikken på Twitter at hun hadde rett, nordmenn var for PK, ellers ville jo hun ikke få så mye kjeft!

En tenkt diskusjon kan gå som følger:
Person A: Innvandrere voldtar og dreper nordmenn daglig og folk her til lands er for PK til å innrømme det.
Person B: Det du sier er faktisk feil, på grunn av argument x, y og z.
Person A: Ha, det var nettopp det jeg sa, du er for PK til å innrømme det! 

Det blir et trumfkort som man kan kaste ut, et argument som ikke kan tilbakevises. Problemet er at i diskusjoner finnes det ikke trumfkort (punkt nr 5).

For det tredje er det er ikke-argument. Det er ikke noe å tilbakevise, fordi det ikke er en påstand å tilbakevise. Hvorvidt du er PK er ikke PK har ingenting med debatten å gjøre.

Hvis du trekker inn PK-argumentet er debatten over, og dersom du trekker det inn i en kronikk for å starte en debatt har du kvelt enhvert forsøk på en fruktbar diskusjon i fødselen. Er det ikke et argument har det ikke noe i en debatt å gjøre, så la oss la dette "argumentet" dø en stille død. Og mens vi er inne på det, send gjerne mange kronikker til VG slik at de slipper å publisere slikt dritt i fremtiden (sorry, fortsatt ingen lenker).

Humorens tre komponenter

Folk som følger meg på Twitter eller er venner med meg på Facebook vil vite at jeg til tider forsøker å lyse opp hverdagen til de som har tilgang til å lese det jeg skriver der. Samtidig har jeg forsøkt å forstå humorens essens. Hvordan kan vi dele en vits i mindre deler og studere dem?

Dette er også en normativ og ikke en deskriptiv tilnærming, jeg forsøker ikke å kategorisere alt som folk ler av, kanskje mer hva folk BURDE le av. På samme måte som man på kokkeskole bør bruke tid på å lage grandiosa eller litteraturstudenter bør studere Da Vinci-koden, skal jeg ikke kaste bort tid på Absurdgalleriet eller Tore Ryens humor (med unntak av eksempler på hva som IKKE er morsomt).

Jeg har lest litt om humor, men har egentlig aldri fått en forklaring på hva en vits består av. Det er mange som har skrevet om humor slik folk skriver om hammere. Det vil si at de filosoferer over hammerens bruksområder, om hva du kan bygge med den, men ikke om hva hammeren består av, hvilket trevirke og metall som tilsammen danner redskapet.

Dette er da mine tanker om temaet, det er garantert andre som har formulert dette mer fornuftig, men så lenge jeg ikke har hørt noe om disse får jeg heller leve i en illusjon om at det jeg sier er subtilt og nyskapende.

Hva er en vits?

En vits er det som skaper en humoristisk reaksjon.

En vits er også den minste enhet tekst eller tale kan kortes ned til uten å miste den humoristiske effekten. En vitsebok innholder derfor en rekke vitser, et standupshow det samme, ja, selv en humoristisk roman er en rekke vitser. Studerer man humor bør man utgangspunktet ha fokus på den enkelte vitsen, ikke selve showet. 

De tre komponenter

Slik jeg ser det består en vits av tre komponenter, eller for å være mer nøyaktig, en vits består av to komponenter og en som befinner seg utenfor. Alle tre er likevel viktige for at noe skal bli morsomt. Disse tre kaller jeg fundament, brudd og bro.

Enhver vits er på en eller annen måte et brudd med virkeligheten, men for at dette skal skje må først virkeligheten etableres. Så skjer det et brudd med virkeligheten, og komikeren slutter å snakke eller skrive og tilhøreren eller leseren gjør de siste koblingene i hodet og den humoristiske effekten skapes.

Fundament eller virkelighet

Virkeligheten er vitsens fundament. Virkeligheten må ligge til grunn for at noe skal bli morsomt.

En komiker som går på scene og begynner med følgende spørsmål kan raskt havne i problemer:

Hvorfor går alle rørleggere rundt i en rosa tangatruse?

Tilhørerne vil mest sannsynlig se rart på komikeren, fordi dette ikke representerer virkeligheten. En dyktig komiker vil kanskje slippe unna med det, men en nybegynner bør være forsiktig. Det etableres ingen virkelighet, og det er dermed intet fundament som vitsen kan bygge på.

Virkeligheten inkluderer kunnskap, interesser og smak. Jeg vil ikke le av eller vitse om den bulgarske presidenten, av den enkle grunn at jeg ikke aner hvem det er.

Her er det også viktig å påpeke at det selvsagt er et skille mellom komikerens og tilhørerens virkelighet. Komikeren vet ting som ikke tilhøreren vet og vice versa. Komikeren har gjerne også andre grenser for hva som kan vitses med, og ikke minst så vil interessene som komiker og tilhører har være forskjellige. Fundamentet som vitsen bygger på må ligge i vår felles kunnskap, interesser og smak.

En konservativ kristen vil ha en fundamentalt forskjellig virkelighetsoppfatning enn en nyateist, og hadde sistnevnte gått på førstnevntes show er det ikke sikkert at vitsene hadde falt i god jord. Virkeligheten legger grunnlaget for bruddet, som er det neste steget vitsen må gjennom før den blir morsom.

Dette klippet fra Mitchell and Webb illustrerer godt hvordan virkeligheten må etableres raskt. Det begynner med Mitchell som snakker i mobiltelefon. Hvorfor gjør han det? Fordi det eller ikke ville vært mulig for seeren å forstå at de IKKE befinner seg i den engelske borgerkrigen. Ved å la han snakke i telefon forstår vi raskt at dette er en menn som har kledt seg ut.

Virkeligheten må etableres, den må etableres raskt slik at tilhørerne kan være oppdatert før bruddet kommer.

Bruddet

Skal det være en vits må det skje et brudd med virkeligheten. Greg Dean forklarer forskjellen på tragedie og komedie med disse to frasene:

A: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner henne.B: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner ham.

Den første delen av begge setningene etablerer et typisk tragisk oppbygning, og den forsterkes av det påfølgende, han savner henne fortsatt på tross av sviket. Det er intet brudd her, og setningen forblir en tragedie.

Brudd er det derimot i setning B. Her savner han ikke kona, men bestevennen, noe som skaper en komisk effekt av flere grunner. Han savner vennen mer, noe som med en gang setter kona i bedre lys. Hun fikk plutselig en god grunn til å forlate ham. Han fremstår som en komisk karakter, den litt livsfjerne mannen som henger på puben mens kona går hjemme alene. Komikeren håner til en viss grad ekteskapets sakrale sider. En kone skal ikke kunne erstattes av en bestevenn.

Det skjer et brudd fra det tragisk, tilhøreren blir lurt og reaksjonen vil gjerne være latter.

Enhver vits må ha et brudd for i hele tatt å være en vits. Begynnelsen av ytringen må tilsynelatende føre et annet sted enn konklusjonen. Det skal være et frampek (foreshadowing) som ikke kommer, og et brudd som skaper en helt ny mening.

La oss eksemplifisere med en vits fra Jimmy Carr:

I have no problems with buying tampons. I am a fairy modern man. But apparently they´re not a "proper" present.

Virkeligheten som etableres av Carr her er mannen i et forhold som kjøper tamponger for sin kjæreste. Selv om det ikke er nevnt noen kvinne, er det åpenbart at dette er konteksten. Han skal i butikken, hans kjæreste trenger tamponger og hun ber ham kjøpe noen. Med siste setningen får vi en helt ny betydning. Han skal gi tampongene som gave.

Bruddet bør alltid komme så sent som mulig i vitsen, og ord som ytres etterpå bør kun uttales om du ikke kan flytte dem foran av grammatiske grunner. Dette er noe som selv erfarne komikere kan glemme. Jeg leste av og til vitsebøker, og ofte hadde forfatterne tjent mye på en omskrivning. Hva er de viktige ordene som forvandler en historie til en vits, og hvordan kan du plassere disse nærmest mulig slutten?

Brudd må imidlertid alltid være relevant for det som står foran. En annen Jimmy Carr-vits illustrerer dette:

Boxers don't have sex before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other.

Når denne leses for andre gang er du klar over at "have sex" betyr "have sex  with each other", Hadde derimot første setningen vært: "Boxers don't have sex with their wives before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other."

Her gir bruddet ingen mening, siden "have sex with their wives" ikke kan tolkes som sex mellom bokserne. Forbindelsen mellom fundament og brudd bryter, og med også humoren.

Broen

Broen er det det som skjer i hodet hos tilhøreren, hvor de siste koblingene gjøres før humoren skapes.

Jeg husker for lenge siden at jeg så en episode av Mot i Brøstet. Mine lesere er muligens enig med meg når jeg sier at dette var et program som aldri leverte noe særlig intelligent humor, men denne episoden hadde de en vits som ikke var alt for dårlig, om de da ikke hadde undervurdert publikums intelligens.

Bakgrunnen var at noen eldre var blitt ranet i nabolaget og dette medførte at de gamle dannet et borgervern. De trådte da opp hos Karl og Nils, ikledt ungdommelige klær, noen av dem i lær og forklarte at de forsøkte å fremstå som yngre enn de egentlig var. Da spurte Nils om dette fungerte og en av de eldre svarte:

Jada, tidligere i dag ble jeg nektet å kjøpe øl (latter fra salen), fordi de trodde jeg var for ung.

Jeg husker at jeg ble oppgitt da jeg hørte det. Hvorfor måtte du legge til "fordi de trodde jeg var for ung"? Publikum lo, de hadde allerede tatt poenget. Manusforfatterne hadde ingen respekt for tilhørernes intellekt, og man forsøker ikke bare lede hesten til vann, men også å presse hodet ned. 

Det er dette jeg mener med broen, tilhøreren må gå et lite stykke selv. Du kan lede de til broen, men der må de spasere selv, uten din hjelp. I ovennevnte vits skulle "fordi de trodde jeg var for ung" være broen, den veien tilhørerne skulle gå for 

Men så er selvsagt spørsmålet om hvor mye som overlates til tilhøreren. Det avhenger av hvor mye du kan forvente av tilhørerne. Enkelte komikere får ikke den reaksjonen de

Da Frank Aarebrot holdt foredrag for studentene i Bergen om krigen på NRK2 fortalte han om nobelprisvinneren fra 1936, Carl von Ossietzky, hvor Norge gjorde alt for ikke å fornærme stormakten Tyskland i etterkant av annonseringen av prisen. Så spør Aarebrot retorisk "Minner det dere om noe?" (42:05).

Aarebrot etablerte en kjempebro. Han nevnte ikke Kina med et ord, det var ingen referanse til Dalai Lamas besøk i Norge da han ikke fikk møte statminister eller regjering, likevel tok studentene poenget og lo. Aarebrot viste der at han forstod sitt publikum, at de kjente til Dalai Lamas besøk og at de klarte i løpet av et sekund å trekke parallellen mellom situasjonen i 1936 og 2014.

Å kjenne til hva du skal utelate er like essensielt som hva du skal ta med, hvor langt skal du lede tilhøreren før du slipper taket.

Vi har alle fortalt en vits hvor tilhørerne ser rart på deg og venter på poenget. I disse tilfellene er poenget for fjernt, du har et bilde i hodet ditt som ikke har maktet å kommunisere til dine tilhørere, og det som som var hysterisk for deg er uforståelig for dem. Broen blir for lang. Du har et bilde i hodet som ikke deles av tilhørerne.

Implisitte komponenter

Jeg tok tidligere noen eksempler på vitser hvor vi enkelt kan skille mellom fundament og brudd, men dette trenger ikke alltid være tilfellet. All tekst til en skriftlig vits kan være fundament eller alt kan være brudd. I disse tilfellene vil vi ha et implisitt brudd eller virkelighet.

Så er det viktig å påpeke at du selvsagt ingenting av dette trenger å komme til uttrykk gjennom tekst eller tale, alt kan være implisitt. Du kan si noe få ord, umiddelbart har tilhøreren etablert fundament, brudd og bro og ledd hjertelig.

Det kan tenke seg at alle ordene i vitsen representerer bruddet, da er virkeligheten underforstått. Alternativt kan man tenke at alle ordene representerer virkeligheten, da vil bruddet være underforstått.

Da det stormet rundt Per Sandberg i fjor da han foreslo å kaste ut kriminelle franskmenn og bulgarere  var det flere som linket til et arrangement på FrPs nettsider, hvor Sandberg skulle holde foredrag for et lokallag om kommunikasjon (innlegget er slettet nå). Det var ingen punchline, fordi det ikke var nødvendig. Bruddet ville komme naturlig i hodet til leseren, "hvorfor holder han et foredrag om kommunikasjon, han har jo nettopp hisset på seg to nasjoner?"

Alternativt kan en vits mangle fundament, hvor tilhøreren må skape dette i eget hode. Da snakker vi om en implisitt virkelighet eller fundament. Eksempler på det er det jeg kalle metavitser, vitser som er vrir på kjente utsagn og skaper dermed en humoristisk effekt. 

Han ser ikke skogen for bare svin,

 er et eksempel på dette. Her må tilhøreren kjenne til uttrykkene: "Å ikke se skogen for bare trær" og "å ha svin på skogen" for at vitsen skal kunne forstås. Disse to uttrykkene representerer altså vitsens fundament, men er implisitte. Internhumor har litt av samme funksjonen, her er fundamentet skjult for alle med unntak av noen få.

Dette klippet er også et godt eksempel på en implisitt virkelighet. Virkeligheten befinner seg i hodet på tilskuerne, det kjenner til hvordan en vanlig komiker skal oppføre seg på en scene, og hele klippet her representerer et brudd.

Bruddet må også utelates om broen er åpenbar mens du fortsatt beskriver fundamentet. Dette er en vanlig feil hos standupkomikere, de er overbevist om at de trenger et brudd. Så de står på scenen, legger ut om fundamentet og publikum ler. Så kommer bruddet, punchlinjen, og vitsen avsluttes mens latteren er i ferd med å stilne.

Vitseanalyse

La meg eksemplifisere alt dette ved å analysere en av de morsomste vitsene jeg har lest, fra P.G. Wodehouses bok Ring for Jeeves.

It was a confusion of ideas between him and one of the lions he was hunting in Kenya that had caused A. B. Spottsworth to make the obituary column. He thought the lion was dead, and the lion thought it wasn't.

P. G. Wodehouse, mannen som Douglas
Adams bare omtalte som "the Master"

Fundamentet er en beskrivelse av en jakt med tragisk resultat. En person er på løvejakt, han tror han har drept en løve, men løven er ikke død og dreper jegeren. Senere i boken er det noen grafiske, men unektelig morsomme passasjer der likets tilstand beskrives, men det er ikke relevant her. 

Men så bryter komikeren med fremstillingen, han beskriver for det første dødsfallet som om det er en misforståelse mellom løven og jegeren. Løven fremstilles nesten som en venn, hvor mr Spottsworth sier en ting og løven oppfatter noe annet. Vanligvis kan jo dette medføre en ganske så ubehagelig situasjon for en god brite, men i dette tilfellet var resultatet et dødsfall. Den siste delen av siste setningen bryter også med fundamentet. Det korrekte ville vært å skrive at han trodde at løven var død, men at den ikke var det. Løven kan åpenbart ikke tro at den ikke var død, den kan ikke reflektere over slike spørsmål.

Broen er imidlertidig både lang og kort i denne vitsen. Det krever ikke mye tankevirkesomhet å se det humoristiske i " the lion thought it wasn't." Imidlertid har vitsen et dypere lag, og her er Wodehouses egen nasjonalitet relevant. Enhver overklassebrite ville finne en misforståelse ubehagelig i seg selv, og som enhver kjenner av den verden Wodehouse skapte vil forstå hvilke forviklinger en slik tabbe kan medføre. Koblingen mellom denne overklasseverdenen, hvor det verste du kan oppleve er tap av ansikt og en jakt med tragisk utfall er i seg seg ustyrtelig morsomt.

En annen, litt enklere vits som jeg elsket i min ungdom var følgende:

Far og sønn er ute på jakt."Pappa, jeg har skutt en elg!Pappa? Pappa?"

De to første setningene representerer fundamentet, her etableres scenarioet, det er jakt, og sønnen har skutt.

Bruddet ligger i de to siste ordene, hvor gutten roper etter faren når han ikke får svar. Broen er det faktum at sønnen har skutt sin far. Det humoristiske ligger i skiftet, den makabre situasjonen hvor gutten går fra euforisk glede til å oppdage hva han har gjort.

Hadde vitsen kortet ned på broen og gjort det enda tydeligere at faren var skutt ville det ikke lenger vært morsomt. Her er mangetydigheten essensiell for humoren. Det ville ikke vært morsomt å følgende historie:

En gutt var på jakt med faren sin, han trodde han så en elg og skjøt, men det viste seg at det var faren.

To be continued...

Det får bli alt om humor så langt, etterhvert skal jeg legge ut noen poster om

• hvordan bli morsom
• de to stegene til humor
• tre typer vitser
• naken humor (nei, det betyr ikke det du tror)

Dere får heller purre på meg om jeg ikke legger dem ut.

Ytringsfrihetsargumentet

Dette blir en kort post. Grunnen til det er at jeg vil at den skal bli lest når jeg blir nødt til å lenke til den ett par ganger daglig.

Jeg ønsker å innføre en ny regel i diskusjoner:

Dersom du i en diskusjon får kritikk og du påpeker at du har ytringsfrihet har du tapt debatten.

Person A går hardt ut i en debatt.
Person B, C, D og E reagerer på argumentene, på tonen, på generaliseringene og i noen tilfeller på menneskesynet.
Person A påpeker at vi har ytringsfrihet i Norge og at man har lov til å mene hva en vil.


Hvis du har brukt dette argumentet, og du leser dette vil jeg be deg lese diskusjonen på nytt.

• Er det noen som hevder at du ikke bør ha lov til å skrive hva du nettopp gjorde?
• Er det noen som hevder at vi ikke har ytringsfrihet i landet?
• Er det noen som hevder at det du nettopp har skrevet bør kriminaliseres?

Ikke?

I så fall har du INGEN argumenter. Beklager, men du har ikke det. Du har ingen argumenter å komme med, da er du nødt til å beskylde dine motdebattanter for være imot ytringsfriheten. Du vet mest sannsynlig ikke hva ytringsfrihet er heller. Det er ikke retten til ikke å bli motsagt. Det er ikke retten til ikke å bli kritisert. Folk kan til og med kalle dine meninger grumsete uten at de har angrepet ytringsfriheten din. Og dette hadde du visst om du faktisk hadde hatt argumenter.

Til slutt
Hvis det derimot er noen som har ytret ønsker om å innskrenke ytringsfriheten, vel, da gjelder ikke denne posten for deg. Beklager forstyrrelsen.  

Noen spørsmål til Truls Lie og Ny Tid

Som mange garantert har fått med seg er avisen Ny Tid og redaktør Truls Lie i hardt vær for tiden. Jeg trenger ikke gjenta historien her, men for de som ikke er oppdatert kan man godt klikke innom Nettavisen.

Denne posten ønsker imidlertid å rette kritikk mot et annet punkt, den totale stillheten fra både avisen og Lie i ettertid etter at denne meldingen ble lagt ut. Nå har det snart gått tre døgn siden Nettavisens artikkel, og det eneste de har gjort siden den gang er å legge ut følgende melding:

"Se vår etterlysning av argumentativ debatt fra Israels ambassade."

Vi er mange som har etterlyst svar fra Ny Tid og Lie siden denne saken ble kjent, men dessverre har hele redaksjonen siden denne meldingen lekt østers og holdt fingrene av tastaturet. Vi får håpe at de snarest tar seg tid til å svare på kritikken som har blitt rettet mot dem. Jeg har derfor tatt meg den friheten å samle noen av de spørsmålene som har blitt stilt på Twitter og Facebook:

1. Føler dere at dere må beklage ovenfor den israelske ambassaden? Når vi eventuelt denne unnskyldningen komme?
2. Regner dere det som god presseskikk å annonsere på sosiale medier når en abonnent sier opp avisen?
3. Har dere tidligere annonsert at en abonnent har forlatt dere? Kommer dere til å gjøre det igjen?
4. Ville dere gjort dette om abonnenten ikke hadde vært den israelske ambassaden? Hadde dere skrevet om det på Facebook om den franske eller tyske ambassaden hadde avsluttet abonnementet?
5. Truls Lie sier følgende til Nettavisen: "Jeg anser ikke Facebook for å være det samme som en trykt avis. Facebook er en muntlig uttrykksform, og der kan man være litt omtrentlig, mener jeg."  Betyr dette at dere ikke vil skrive om det dersom noen andre skulle skrive noe støtende på Facebook? Vil dere tilgi Siv Jensen eller Erna Solberg om de skulle blamere seg på internett, eller gjelder noen regler for politikere og andre for journalister?
6. Hvilken relevans har det at Hanna Arendt og Shlomo Sand er jøder? Ville argumentet stått svakere om Arendt hadde vært japaner? Og hvorfor trekker du inn Sand, en annen jøde? Er dette en variant av "jeg har mange venner som er innvandrere!"?
7. Dere etterlyste debatt fra den israelske ambassaden, men hvorfor har dere unngått å delta i debatten så langt om det presseetiske ved å henge ut tidligere abonnenter? Kommer dere til å svare kritikere på Twitter? Kommer dere til å svare Bård Larsen på Verdidebatt?
8. (Dette spørsmålet er ikke relevant for denne saken, men jeg tar meg friheten å stille deg det likevel) Du skrev følgende i 2006: There are in fact several reasons to believe that United Airlines flight 93 was shot down by an American fighter plane to prevent it striking the White House or the Capitol in Washington DC. Du deltok også på en debatt med 9/11-truthere året etter. Mener du fortsatt at USA hadde en finger med i spillet under terrorangrepet?

Det ble åtte spørsmål, om jeg har oversett noen får heller mine lesere minne meg på dem. 

Edit: Jeg fikk et niende på epost.

9. Hvorfor insisterer Lie på å trekke frem Shlomo Sand som en viktig stemme, når Sand baserer seg på khazarteorien og tilsvarende teorier om at dagens jøder i liten grad stammer fra det bibelske Israel, når disse forlengst er forkastet av moderne DNA-analyser?

Stå opp mot hatet - kjøp VG, ikke kjøp Aftenposten

NB: Denne bloggposten forutsetter at det SIAN hevder er korrekt. Hvis Aftenposten har ombestemt seg og fjernet annonsen vil jeg redigere bort siste del.

• Har du lyst til å gjøre en innsats for toleransen og åpenheten i Norge i dag?
• Ønsker du å straffe dem som tar imot penger fra ekstremister for å spre deres budskap?
• Synes du aviser som står opp mot hatet fortjener en påskjønnelse?

I så fall har jeg en god nyhet til deg...

Jeg ble i går gjort oppmerksom på en bloggpost på nettsiden til Stopp Islamiseringen av Norge. De planlegger visstnok en ny demonstrasjon til helgen, og i den forbindelse har de sendt inn annonser til både Aftenposten og VG.

Ekstremistene skryter av Aftenposten, som visstnok ikke hadde noen innsigelser mot annonsen, og til og med var behjelpelige med utformingen. Dagbladet har tidligere sagt ja til å slippe til hatpropagandaen i deres blad, og nå har Aftenposten valgt å gjøre det samme.  Aftenposten har solgt prinsipper og sjel for noen tusenlapper, VG har derimot valgt å takke nei til hatet. Der tapte de noen tusen, men det vil de fort forstå var en lønnsom avgjørelse.

Som du sikkert skjønner, dette betyr to ting:

For det første, i dag MÅ du kjøpe VG.

• Jeg bryr meg ikke om du aldri har kjøpt et VG før, du har å pelle deg i butikken og kjøp avisen.
• Jeg bryr meg ikke om du ikke kan lese, VG, butikk, nå!
• Jeg bryr meg ikke om du er en radikal hipstertulling og alle dine like radikale hipstervenner vil se ned på deg om du kjøper VG, kjøp VG.
• Jeg bryr meg ikke om Torry Pedersen har skrevet en tjue sider lang artikkel om sitt eget navlelo, kjøp den jævla avisen.
• Jeg bryr meg ikke om det ligger en liten hamster inni avisen som gnager av deg høyre brystvorte, kjøp VG.
• Jeg bryr meg ikke om en stor revne skulle åpne seg mellom Stortinget og Akersgata, en kohort med demoner skulle velte utover og den eneste måten du kan hindre menneskeheten fra evig fortapelse er å ikke kjøpe VG, så har du å pelle deg til butikken og kjøpe VG. Evolusjonen vil sikkert utvikle mennesket på nytt ved en annen anledning, men det er kun i dag du har mulighet til å støtte dem som står opp mot høyreekstremistene.
• Jeg bryr meg ikke om forsiden skulle være dekket av en ti år gammel jente i miniskjørt og med krigstypene "SMÅJENTESJEKKING - kan du alle triksene?", kjøp VG. 

Du må kjøpe VG i dag, for du må vise at du står opp mot hatet og intoleransen som for fire år siden endte i tragedie.

For det andre, i dag skal du IKKE kjøpe Aftenposten. 

• Jeg bryr meg ikke om avisen er skrevet på silke som du kan brette til deilig undertøy, ikke kjøp Aftenposten.
• Jeg bryr meg ikke om Harald Stanghelle skulle love å bite deg lett i øreflippen og hviske deg sensuelt i øret at du er så mandig og sterk, du skal ikke kjøpe den avisen.
• Jeg bryr meg ikke om de legger ved to viagrapiller og skriver om den økte underholdningsverdien ved bruk av potenspiller i hanekamp, den avisen skal ikke få dine penger i dag.
• Jeg bryr meg ikke om at de skulle inkludere utdrag av mitt kommende scifi-romansedrama "Romeo og Eva Braun", ikke kjøp Aftenposten.

Du kan vise hva du synes om hatmeldingene ved å la være å gi dem dine penger i dag. I dag er det VG som teller, i morgen kan det godt være motsatt. Da er det kanskje VG som er på bærtur, mens Aftenposten er anstendighetens høyborg. Men i dag skal du belønne VG og straffe Aftenposten.

Til slutt, det er alltid ett og annet nek som påstår at alle har ytringsfrihet, og det har de absolutt. SIANistene har rett til å spre hatet sitt og Aftenposten har rett til å selge sjelen for penger. På samme måte har VG rett til å fortelle hvilke holdninger de ikke ønsker å gi plass og jeg har selvsagt ytringsfrihet til å fortelle hva jeg synes dere bør gjøre.

Men nå skal du slutte å lese min blogg og ta med lommeboken til butikken. Der venter VG på deg. Kjøp nå!

Jesusmytisisme - ateismens kreasjonisme

Anmerkning: Denne teksten er en kritikk av både ateister, hedninger, skeptikere og humanetikere, men for å spare plass og gjøre teksten mer leseverdig bruker jeg betegnelsen "ateist" på alle disse. Når du leser "ateistmiljøet", tenk på de ovenevnte grupper.

Anmerkning nr2: Det mangler en og annen link, dette skyldes at jeg er på ferie i utlandet og bare har med iPad. Jeg vil oppdatere artikkelen når jeg kommer tilbake.

Da jeg satte meg ned for å skrive denne posten, var det en helt annen jeg hadde i tankene. Jeg tenkte først å skrive en sammenligning mellom kreasjonisme, alternativbehandling og det som omtales som jesusmytisisme, men så innså jeg at jeg var nødt til å bruke hele teksten på sistnevnte.

Jesusmytisime er hypotesen om at det aldri har eksistert en historisk person bak den personen som er beskrevet i det nye testamentet. Denne hypotesen er utbredt i enkelte konspirasjonsmiljøer, men, interessant nok også i ateistmiljøet.

Min påstand er at mytisisme er ateistene antivitenskaplige blindsone, noe som er spres i et lekmannsmiljøer, en hypotese som blir finansiert av lekmenn og som lever sitt eget liv utenfor vitenskapelige journaler og fakulteter.

Jeg forsøker ikke her å fortelle hvorfor mytisisme er galt, mange av argumentene må jeg innrømme går langt over hodet mitt, men her er jeg på trygg grunn, jeg følger normalvitenskapen. Mange andre skeptikere og ateister har derimot valgt et standpunkt som på mange måter kan sammenlignes med kreasjonisme og klimafornektelse.

Jeg skal som sagt ikke argumentere, siden mine argumenter kan kontres med andre, men jeg vil heller få ateistene til å tenke over hva de bygger sine argumenter på. Så la oss i den sammenhengen se på hvordan normalvitenskapen er bygget opp.

Pyramiden vs empire state building

Forskjellen mellom normalvitenskapen og det som faller utenfor kan også illustreres ved å tenke seg forskjellen på en pyramide og en skyskraper, i mitt eksempel Empire state building. Normalvitenskapen er organsert som det førstnevnte. Vi har på toppen fagets elite, de som samler inn nobelpriser (om faget har en slik), de som skriver de bøkene som regnes som autoritative og de som kan ta seg godt betalt for hvert foredrag de holder. Under dem har vi de nasjonale autoritetene, etterfulgt av andre professorer, førsteamanuensiser og nedover. Selv med en skarve doktorgrad er du som regel et godt stykke ned på på pyramiden, klumpet sammen med mange andre godt beleste mennesker. Skriver du en bok innen normalvitenskapen er det som regel ikke årets nyhet, og du kan ikke regne med å si opp jobben med den første royaltysjekken.

Det er en balanse i systemet, den store massen av doktorander, postdoktorer, og universistetsansatte holder systemet oppe. Ingen er uunnværlige, men alle gjør sin lille del for å føre vitenskapen videre.

Motstykket er imidlertid en i beste fall spiss som en skyskraper. Det er selvsagt mulig at de kan skilte med en tilsvarende autoritet som normalvitenskapen, men under dem er det ganske tynt. Har du et hovedfag i det som på engelsk kalles "fringe theory" er du som regel en autoritet og kan tjene gode penger på både bøker og foredrag.

Denne Empire State Building- organiseringer gjelder for de fleste områder av motkunnskapen. Vitamintilhengere kan vise til en nobelprisvinner, Linus Paulings, men under ham er det ikke hundretall professorer med relevant akademisk bagasje. Om du fornekter forbindelsen mellom HIV og AIDS kan du trekke frem en av kreftforskningens store helter, Peter Duesberg, men under ham er det igjen ikke mange som har sett innsiden av et universitet.

Dette gjør også at du raskt kan klatre i den akademiske verden som befinner seg utenfor normalvitenskapen. Har du en mastergrad i homeopati er du umiddelbart en av Norges fremste autoriteter, og skulle du ta en doktorgrad i tillegg kan du legge en ekstra null på giroen når du holder foredrag.

Kreasjonismen har sine professorer. Noen har studert matematikk, andre biokjemi, andre filosofi og historie, men sammenlignet med dem som aksepterer evolusjonen er det veldig få. Da kreasjonister publiserte en liste over akademikere som betvilte evolusjonen svarte NSCE med underskriftsaksjonen Project Steve, hvor du bare kunne skrive under om du het en variant av Steve (dvs Stephen, Stephanie, Esteban etc.). På tross av disse begrensningene slo imidlertid sistnevnte kreasjonistene i antall underskrifter.

Noe lignende gjelder jesusmytikerne. Hvis du vil henvise til en mytiker med god akademisk ballast er Robert Price det naturlige valget, blant annet fordi han, meg bekjent, er den eneste teologiprofessoren som tror på dette. Imidlertid er han på ingen måte en stjerne i faget, han er ansatt ved Centre for Inquiry og Johnny Colemon Theological Seminary, ikke ved Harvard eller Oxford.

Under ham er det imidlertid tynt. Richard Carrier, som ofte nevnes i denne sammenhengen, og han har riktignok en doktorgrad, men det er omtrent alt. Den graden fikk han forøvrig finansiert gjennom en innsamlingsaksjon fra bloggleserne, noe som selvsagt kan ha lagt føringer for hans konklusjoner. I tillegg til dette har han svært få artikler publisert, men han foretrekker å skrive bøker på nærmere 700 sider. Bedre stilt er det ikke med R.G. Price og David Fitzgerald, begge føler at selvpubliseringsforlaget Lulu er det beste middelet til å spre sitt budskap. En annen som tror på dette er Raphael Lataster, med den fantastiske tittelen "professional secular PhD researcher", en tittel som i følge et googlesøk ikke brukes av andre enn ham. Han er heller ingen autoritet i antikk historie.

Earl Doherty er en annet navn som av og til nevnes i denne sammenhengen, og ulikt flere av de andre har ikke han engang et hovedfag. Han fikk imidlertid en artikkel antatt i Journal of Higher Criticism, en journal redigert av tidligere nevnte Robert Price. Hans noe korte CV hindrer ham likevel ikke å skrive bøker, utgitt på et forlag som mest sannsynlig er hans eget, der han går i rette med historikere som har både doktorgrad og professorater.

Til slutt har vil Frank Zindler, en tidligere leder for American Atheists, som også har utgitt bøker om den mytiske Jesus. Zindler er professor i biologi og geologi. Hvordan det gir han noen som helst autoritet til å uttale seg om temaet får heller andre avgjøre.

La meg si det på denne måten, om vi hadde tatt de fem største universitetene i hvert demokratiske land og spurt alle med doktorgrad i antikkens historie om de mener at Jesus ikke hadde eksistert, ville vi ikke da fått noen tall som lå langt under antall klimaforskere som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. I så fall hvorfor inviterer så få ateister klimaskeptikere til å holde foredrag? Hvorfor inviteres ikke kreasjonister? Og hvordan kan ateistiske lekfolk vurdere hva som er gangbar forskning?

Tilhengerne er lekfolk

Da Bart Ehrman utga boken Did Jesus Exist? førte dette til en debatt mellom forfatteren og Richard Carrier. Mange av argumentene er kanskje vanskelig å vurdere for de uinnvidde, men det hindret ikke de to biologiprofessorene P Z Myers og Jerry Coyne å konkludere at Carrier hadde knust Ehrman. Hvilken kompetanse de besitter som gjør dem i stand til å vurdere dette skal være usagt, men det er vel ikke ulikt en pastor som roser den siste kreasjonistboken i skyene.

På samme måte har Carrier vunnet innpass hos de tre mest populære ateistpodcastene. Både The Atheist Experience og The Thinking Atheist har hatt ham som gjest, og den tredje største The Scathing Atheist har ved flere anledninger promotert bøkene hans. Medier hvor ateister sprer sitt budskap har blitt et boltreplass for utgrupper innen historiefaget.

Et annet eksempel er nettleksikonet RationalWiki, en side som er svært populær blant skeptikere, og ofte et trygt alternativ til Wikipedia om temaet er alternativmedisin, kreasjonisme eller konspirasjonsteorier. Imidlertid, om vi ser på artikkelen om den historiske Jesus,  så ser vi at Rationalwiki forlater den vitenskapelige konsesus.

Carrers navn nevnes gjennom ganger, og så og si bare mytikerne blir trukket inn som referanser. De ville ikke aldri akseptert at kreasjonister og klimaskeptikere hadde blitt brukt som autoriteter på henholdsvis evolusjon eller klimaendringer. Nå har jeg lært at man ikke skal kritisere wikileksika, bare redigere, men jeg mistenker at det store flertallet av brukerne på den siden ville overprøvd mine endringer.

Til slutt har jesusmytikere blitt invitert til å snakke på ateistkonferanser, men de som argumenterer for Jesu historisitet så og si er fraværende. Carrier, Robert Price og David Fitzgerald har holdt foredrag på SkeptiCon og ReasonCon, mens Ehrman har meg bekjent ikke blitt invitert til å snakke om hvorfor disse tar feil. Et raskt søk på YouTube viser også at flere av disse har snakket hos forskjellige tilstelninger i regi av humanetikere i USA. Veldig få foredrag ser ut til å bli holdt for fagfeller i historie. Likheten med kreasjonister burde vært åpenbar for de fleste.

Plattformen er utenfor akademia

Det er unødvendig å nevne at kreasjonistene ikke holder foredrag på Nygårdshøyden, men i kirkene. Peder Tyvands samling av halvsannheter ble ikke utgitt av et forlag som retter seg mot karismatiske kristne, og da han fikk prisen for årets bok tviler jeg at noen i juryen noensinne hadde åpnet en vitenskapsbok. Kreasjonistene forsøker ikke å overbevise fagfolk, men religiøse mennesker.

På samme måte selges ikke bøker om mytisisme til religionsviterne, men til aktive ateister og skeptikere som ikke har noen forutsetning for å vurdere bevisene. Meg bekjent er ingen i Norge med relevante fag i kretsen jesusmytikere, og om du skulle klare å frembringe ett eksempel er det irrelevant, det er likevel en marginal posisjon.

Nå vil kanskje noen protestere og påpeke at er det noe en ateist kan så er det nettopp Bibelen. Jeg er villig til å gå med på at noen av dem har lest ett og annet vers som presten aldri nevner i søndagsprekenen, men det er også alt. En ateist kan så og si ingen bibeleksegese og veldig lite om forskning på antikk historie, derfor er det ikke vanskelig å forstå at mytisismen har fått innpass her. Det befinner seg ofte en kløft mellom fagmiljøet og lekmannen. Det er derfor vi trenger en los, i form av popularisatorer som kan sitt fag og som samtidig vet å kommunisere.

I biologifaget har man det, både Richard Dawkins og Richard Attenborough har gjort evolusjonsteorien tilgjengelig for folk flest. Likevel har mange religiøse en instinktiv aversjon mot Darwin, og for den saks skyld Dawkins, og dette har også åpnet for andre vitenskapsloser som fører dem alle andre steder enn der normalvitenskapen vil ha dem. Kreasjonister, med varierende grad av utdanning har gitt disse en forståelse av evolusjonen som står i sterk kontrast til det biologene underviser på universitetet.

Den jevne ateist som ikke tror at Jesus har levd befinner seg i en lignende situasjon, også her er losen klar til å føre dem vill. Problemet er at det finnes lite litteratur til å reddlede dem. Mange av de fremste ekspertene er kristne, og skriver bøker for troende. Med unntak av Bart Ehrmans Did Jesus Exist? er det nesten ingen litteratur om temaet, og mange av dem som forsøker å bevise Jesu eksistens forsøker også å bevise at han stod opp igjen fra de døde. Slike bøker pleier som regel ateister å styre unna.

Dette åpner for akademikere med lite kredibilitet innenfor faget til å skaffe seg en posisjon blant dem som ikke har ekspertise til å vurdere påstandene. I ateistmiljøet er det allerede en inngrodd antipati mot Jesus, ikke ulikt enkelte menigheters syn på Darwin, og når det dukker opp noen som kan fortelle at han ikke engang eksisterte er det vanskelig å bruke den kritiske sans.

Avslutning

Til slutt vil jeg si følgende. At mytisisme har blitt så utbredt i ateist-/skeptikermiljøer, at så mange har tatt Richard Carrier og Robert Price på deres ord uten å sjekke hva man sier på religionsvitenskapelig institutt tyder på at de sekulære har noen blindsoner. De som skulle være de beste til gjenkjenne dårlig vitenskap har latt sine fordommer styre, og har gitt mytisistene en opphøyet posisjon de aldri ville kunne fått blant ateistiske antikkhistorikere.

Ateistene har latt seg lure til å holde liv i en hypotese som ikke ville overlevd i fagmiljøet. De kaster penger etter mytikerne som ikke har noen forhåpninger om å endre faget, men derimot å tjene til livets opphold gjennom et dekke av å spre ny og spennende viten. Og de kommer garantert til å fortsette med dette etter i årevis fremover, inntil noen faktisk sjekker hvilken posisjon disse mytikerne har innen historiefaget. Inntil det skjer, vil medlemmer av ateist- og skeptikermiljøet miste et argument de bruker mot klimafornektere og kreasjonister, den vitenskapelige konsensus. For hvordan kan du bruke denne konsensusen som argument i klima- og evolusjonsspørsmålet, men forkaste den når vi diskuterer historie?

Og helt til slutt, de eventuelle kommentarer som måtte komme, jeg foreslår en ny test, "kreasjonist-testen". Før du skriver ditt spørsmål, tenk deg hvordan du ville svare om en kreasjonist hadde spurt om noe lignende. Høres spørsmålet plutselig idiotisk ut kan det være en ide å revurdere det. Bare et tips.

h/t til Bjørn Are Davidsen som ved flere anleninger har gjort meg oppmerksom på koblingen mellom kreasjonisme og mytisisme.