Fire feil skeptikere gjør når de holder foredrag

La meg begynne denne lille bloggposten med en relativt bastant og arrogant påstand, de fleste foredrag om kritisk tenkning, rettet mot ungdommer og konfirmanter er dårlige. Jeg har hørt mange, holdt til og med noen selv, og oftere blir jeg skuffet enn jeg blir positivt overrasket. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at de fleste foredrag om kritisk tenkning, spesielt rettet mot ungdom, er bortkastet tid. Foredragsholderen har ikke gjort leksen sin, de kan sitt fag, men ikke sin pedagogikk.

Personlig har jeg gjort alle disse feilene selv, jeg har rotet mye, og dette er like mye en kritikk av hva jeg har gjort som det andre har prestert.

1. Man glemmer å ta livet av sine kjære
"Kill your darlings" heter det på engelsk, og er et råd man ofte gir til formidlere, enten det er foredragsholdere, forfattere eller lærere. Vi har alle våre små favorittema som vi ønsker å inkludere, men vi kan ikke nå over alle. Velg hva du skal snakke om, ikke bruk tid på både konspirasjonstenkning, kreasjonisme og vaksinasjonsskepsis.

Du forbinder kanskje skepsis med disse temaene, men for en ungdom er disse ikke noe som fenger, og du bør heller ikke bruke tid på dem. Tenk på hva som engasjerer tilhørerne og snakk om det. Hvor angår den kritiske tenkningen ungdommen? Hvilken interesse har de å høre hvor viktig det er å vaksinere seg?

2. Man snakker om vitenskap
Jeg har vært på tilstrekkelig mange skeptikerforedrag hvor foredragsholderen trekker frem vitenskapen og skryter denne opp i skyene. Det er flere problemer med denne tilnærmingen. For det første er det veldig få som er motstandere av vitenskapen. Selv ungjordskreasjonister og alternative elsker vitenskap, men de tolker funn annerledes enn skeptikere. For det andre har lærere forsøkt i flere år å få elevene interessert i vitenskap, noen har lykkes andre har vært mindre heldige. Om du tror du skal oppnå noe på en time der andre har brukt flere år, er nok ikke "skeptiker" det første som jeg tenker på når jeg møter deg.

Problemet er selvsagt at foredragsholderen tror at tilhørerne er like interessert i tema som de selv, noe som også skaper et problem når dette er noe de blir påtvunget, eksempelvis gjennom en konfirmasjonstime. Ikke gjør det til en skoletime!

3. Man glemmer å gjøre det konkret
Da jeg var aktiv i bedehuset merket jeg at enkelte historier og bilder gikk igjen ofte. En fortelling mange likte å dele med forsamlingen var Sporene i sanden. En lignelse som var populær var å tegne en avgrunn hvor mennesket var på ene siden og Gud på andre og så tegne et kors. mellom dem.

Foto: Stephen Hodges

Hva er så skeptikernes ekvivalent av dette? Det mønstersøkende menneske. Mennesket finner sammenhenger som ikke er der, men ser ansikter overalt og skjer en ting etterfulgt av en annen er det vanlig å trekke en konklusjon om at det er en sammenheng.

Derfor elsker skeptikeren å finne slike eksempler som de kan dele med sine tilhørere, enten det er marsansiktet eller milgramstudier.

Problemet med dette er imidlertid at det ikke fører videre til din ønskede konklusjon, det blir for abstrakt. Ja, de er morsomt at vi kan se ansikter på mange forskjellige steder, men hvordan fører det oss til at spøkelser ikke eksisterer? Leseren vil muligens protestere nå, men i det dere gjør det, tenk over dette selv, hvordan vil du gjøre det tydelig for en fjortenåring?

Dette ser jeg litt for ofte på skeptikerforedrag, man leser seg opp psykologiforskning og tror at derfor  man kan snakke om alle måtene vi blir lurt av sansene våre. Slike foredrag er bare kuriosa, de er interessante i seg selv, men det bringer ikke tilhøreren videre. Du blir ikke skeptiker av å lese psykologisk forskning, selv om de fleste skeptikere ser ut til å tro det.

4. Man glemmer å gjøre tilhøreren til helten
Dette er kanskje det viktigste punktet. Å være skeptiker er å være detektiv, å være den gode helten i filmen som ikke følger mobben, å være den som ikke ser det de andre ikke ser. Å være skeptiker bør være å være helt, i hvert fall er det det bildet som bør presenteres til potensielle skeptikere.

Hvis du snakker hull i hodene på tilhørerne om hvor fantastisk vitenskapen er, gjør du deg selv eller forskerne til heltene. Jeg har holdt noen foredrag for konfirmanter, og etterhvert da jeg innså nettopp dette la jeg om tvert. I de siste foredragene har jeg forsøkt å skape et narrativ der de voksne er lettlurte. Foreldregenerasjonen har falt for alle mulige svindelforsøk, nå er det opp til ungdommen å ikke gjøre det samme. Jeg snakker om teknikkene til klarsynte, hvordan mirakelkurer selges, og hvilke teknikker man skal bruke for å avsløre svindlere.

Samtidig gir jeg dem oppgaver. Den første er å spå hverandre og se hvor dyktige de er til det, den andre oppgaven går ut på å utvikle en reklamekampanje for et mirakelprodukt. Hver gang har jeg blitt imponert over hvor kreative ungdommene er. Til slutt viser jeg dem denne videoen, og spør dem om det er noe som det skeptiske øye bør merke seg.

Det er en grunn til filmer og serier der barn og ungdom er de smarte og voksne dumme er populære, fordi de unge vil føle seg som helter. Den jevne skeptiker som snakker med barn snur opp ned på dette. Der er det de voksne, forskerne, som er heltene, og de selv er bare noen uvitende fjols.

Det er i hovedsak de innvendingene jeg har mot det jevne skeptikerforedrag, og jeg håper i fremtiden at den jevne foredragsholder i framtiden vil reflektere over hva de ønsker å formidle når de underviser kritisk tenkning til ungdommen, og hva den beste metoden for å formidle dette er.

Trollet som spiser barna til de som deler tester på Facebook

(Jeg legger ut denne bare for å kunne ha en bloggpost å dele når en av de vanlige mistenkte gjør det de pleier)

Onkel Kjetil: Hei, alle barn!
Barna: Hei, onkel Kjetil!!!
Onkel Kjetil: Vil dere høre et eventyr?
Barna: Jaaa!
Onkel Kjetil: I dag skal vi lære om trollet som bor under sengen deres: Dette trollet hater en ting over alt på jord, tester på Facebook. Dette trollet driter i hvilken Disneyprinsesse du er, hvilken jobb du egentlig burde hatt eller hvem som er din beste venn. Dette trollet har interesse av å lese spennende poster, kanskje en artikkel fra Washington Post om økende politivold, en bloggpost om flyktningekrisen eller en morsom video som får trollet til å le. Vet dere hva trollet elsker?
Ett av barna: Nei?
Onkel Kjetil: Trollet elsker barn. Nei, ikke på den måten, din grisegutt, han elsker å spise dem. Vet dere hvordan han spiser dem?
Ett av barna (nervøs): Nei???
Onkel Kjetil: Han har en egen kjøttkvern, han griper barnet i beina og sender det gjennom kjøttkvernen med hodet først. Kjøttet blir så steikt til en deilig stor hamburger. Så spiser han hamburgeren med litt ost, bacon og salat. Så, kjære barn, har dere lyst til å bli trollemat?
Barna (i kor): Nei!!!
Onkel Kjetil: Flott, men det trenger dere ikke. Dere skjønner, trollene spiser bare barna av de som deler de tidligere intetsigende testene på Facebook. Trollene hater som sagt de testene, de er totalt uinteressante for dem, og de ønsker å straffe de voksne som ikke skjønner dette. Så om du ikke vil bli spist opp, få mamma og pappa til å slutte å spamme Facebook med de testene. Ok?
Barna (i kor); Ja!!!

Hva skeptikere har misforstått med logiske feilslutninger

I de miljøene jeg har vanket i de seneste årene er det ett tema som er svært populært, logiske feilslutninger. Folk elsker å påpeke feilslutninger, gjerne med det sleskeste smilet de kan vise.

Nå har en av mine favorittsider på nettet, Cracked gjort en god jobb med å forklare hvorfor man ikke vinner diskusjoner med å påpeke feilslutninger. Følgende sitat er det verdt å trekke frem:

If you'll allow me to put this in D&D terms: a knowledge of logical fallacies is like a ring that gives you +3 to Strength. It'll improve your defense and offense in certain contexts, but if you're trying to use that ring as a weapon, you're really bad at RPGs and the game master is going to get irritated with you, because how would you even make a roll for that?

Eller for å si det på en annen måte, i en diskusjon bruker vi argumenter. Å påpeke en logisk feilslutning er intet argument, så enkelt er det. En logisk feilslutning avslører derimot et hull i motstanderes argumentasjon, et hull du kan utnytte til å ta innersvingen på din motdebattant.

Men problemet med skeptikere og feilslutninger er at de ikke alltid vet hva de snakker om. Tillat meg derfor å gi dere et lite minikurs.

Hva er en feilslutning

Det viktigste å vite om logiske feilslutninger er at de alltid vil være i forbindelse med et argument. Har en person ikke argumentert, har det heller ikke det blitt ytret en eneste feilslutning.

I setningen "Jeg tror det bor reptiler under overflaten på Mars" finnes det ingen feilslutninger, av den enkle grunn at det ikke er et argument i setningen. Det er først når man forsøker å argumentere for en påstand at det oppstår en mulighet for feilslutninger.

Deduktive og induktive slutninger

Vi må skille mellom deduktive og induktive slutninger. En deduktiv slutning er, dersom premissene er faktuelle (dvs sanne), alltid sann. En induktiv slutning er derimot aldri 100% korrekt eller 100% ukorrekt, der må vi vurdere kontekst og sannsynlighet.

Et vanlig brukt eksempel på en deduktiv slutning er følgende:
Premiss; Alle mennesker er dødelige.
Premiss: Per er et menneske
Konklusjon: Derfor er Per dødelig

Dersom begge premissene er korrekte finnes det ingen mulighet for at konklusjonen er ukorrekt. Per vil alltid være dødelig.

En vanlig induktiv slutning er følgende:
Premiss: Alle svanene jeg har sett er hvite
Konklusjon: Derfor er alle svaner hvite

Finnes det muligheter for at dette er ukorrekt, selv om premissene er korrekte? Selvsagt, det kan tenkes at det er områder av verden du ikke har etterforsker, og i disse områdene er det svarte svaner.

Jeg bruker å forklare forskjellen formelle og uformelle slutninger som sjakk og poker. Gjør du alt rett i sjakk vinner du partiet, gjør du alt rett i poker kan du likevel bli blakk etter første hånden du spiller. Og på samme måte, spiller du bare gale trekk i sjakk vil du garantert tape, spiller du alt feil poker har du likevel en minimal sjanse til å vinne.

Feilslutninger

Så var det feilslutningene, og her skiller vi også mellom to typer, formelle og uformelle.
Den formelle feilslutningen er alltid feil, den uformelle er ofte feil.

Per er dødelig, alle mennesker er dødelige, ergo er Per et menneske er aldri korrekt. Premissene fører ikke til konklusjonen og vi kan trygt påpeke feilslutningen. Det er mulig tenke seg at Per er en hund eller Katt.

Eksempler på formelle feilslutninger er 
 Argumentum ad consequentiam
Jeg liker ikke konsekvensene av alternativ A, derfor er B det sanne.
"Hvis Gud ikke finnes har jeg ingen grunn til å leve, derfor finnes Gud"

Sirkelargumentasjon er heller aldri korrekt
Eksempel:
- Vi trenger å kontakte noen for å bekrefte at du er en person man kan stole på.
- Dere kan snakke med Per.
- Hvordan kan vi stole på Per?
- Det kan dere ta mitt ord på.

Problemet her er ikke om verken du eller Per er til å stole på, men at man argumenterer i sirkel. 

Så er det de induktive feilslutningene, det vil si tankefeil som ikke alltid er feil. Det vil alltid være eksempler på bruk at såkalte uformelle feilslutninger som IKKE er feilslutninger.

Formelle feil har problemer med selve logikken, uformelle feil har har problemer med bevisbyrden, men det faktum at bevisbyrden er svak gjør ikke at det ikke nødvendigvis er feil.

Folk som er opptatt av logiske feilslutninger, ergo skeptikere, har ofte en tendens til å ignorere dette. Man tror det er tilstrekkelig å pugge en rekke feilslutninger og dermed bli ekspert på dem. Dette er kanskje bare tilfelle med de formelle, men med de uformelle er det nødvendig med litt mer informasjon.

Jeg har ofte hørt noen bruke mot meg; "Det der er en slippery slope". Min første reaksjon er da, "og så"? På hvilken måte er dette galt? Brukte ikke Churchill en slippery slope da han advarte mot Hitler på trettitallet?

Det samme gjelder andre uformelle feilslutninger, vi må alltid vurdere konteksten, noe vi aldri trenger i møte med formelle feilslutninger.

Eksempel på dette er Ad Hominem. Det vil være galt å hevde at man alltid skal ta ballen og ikke mannen, ofte er det langt mer fornuftig å gå personen som hevder dette i sømmene, å studere hva som blir sagt og hvorfor. La meg ta et eksempel:
- Forsker X har uttalt at <påstand>
- Han er tidligere dømt for forskningsfusk, så ham skal du være kritisk til.

Dette er definitivt en Ad Hominem, men det er ikke sikkert at det likevel er en feilslutning. At noen har blitt dømt for fusk tidligere er åpenbart relevant i en diskusjon om forskning.

Et annet eksempel er Tu quoque (du også), hvor man svarer på kritikk med å påpeke at den andre er like ille. Ofte er dette en feilslutning, men det er absolutt situasjoner hvor dette er relevant, blant annet i en valgkamp. Du skal ikke stemme på den perfekte kandidat, men du skal stemme på den beste, eller i noen tilfeller den minst dårlige. Det vil da absolutt være relevant å trekke inn motpartens svake sider.

Moving the goalpost er et annet eksempel. Det er ofte galt å forandre reglene etter at spillet er i gang, men av og til er det på sin plass. Dette forutsetter at man ikke gjorde noe galt da man satte opp målstengene.

Slik jeg ser det er dette er en klassisk nybegynnerfeil i skeptikermiljøet å tro at logiske feil er noe man kan velge ut fra en liste og bruke mot motparten uten videre tankevirksomhet. Slik er det imidlertid ikke. Hvert induktive argument må vurderes i lys av kontekst, og etter hvor stor sannsynlighet det er for at premissene underbygger konklusjonen.

En populær nettside i skeptikerkretser er denne, og mange skeptikere har lenket til denne i forskjellige diskusjoner i gledesrus over å ha fersket en person på  Problemet er at den ikke skiller mellom formelle og uformelle feil, og den gjør det heller ikke klart at det finnes eksempler på hvor de uformelle feilslutningene ikke er feilslutninger. 

Så hvordan skal du reagere når noen kommer trekkende med en logisk feilslutning? Det er enkelt å besvare, du skal anta at det prinsippet bak det argumentet de nettopp fremmet gjelder i alle situasjoner. Brukte de nettopp et sirkelargument? Da må de jo selvsagt benytte samme sirkelargumentasjon i alle situasjoner. Hvorfor gjør de i så fall ikke det?

Det er slik du skal forholde deg de logiske feilslutningene, de er den beste måten finne hull i din motparts posisjon.

Den siste posten om Pascals veddemål som må skrives

Dette var i utgangspunktet et svar til en debatt jeg hørte nylig om Pascals veddemål på den utmerkede podcasten Unbelievable hvor forfatteren Kevin Moore hadde pbulisert boken Untrumpable.

Argumentet, sakset fra Amazon lyder slik:

1. Foolishness occurs under the following conditions: 

(a) when one is aware of a severe threat to his or her most relevant interest, 

(b) when one knows how to minimize the risks to such an interest against such a threat and 

(c) when, in the face of such a threat-awareness, one flouts his or her risk minimization know-how, 

opting to hope solely in luck’s favor. 

2.The possibility of a just and severely retributive afterlife counts as a real and severe threat to our most relevant interests (and it is the only sort of afterlife possibility that does so). 

3. Despite our uncertainty about the afterlife, we know how to minimize our risks against such a threat. 

4. Therefore, given both that we are aware of such a severe threat to our most relevant interest and that we know how to minimize our risks to such, whenever we choose not to live in accordance with such know-how we are acting foolishly. 

Nå blir dette svaret på norsk, så han får ikke anledning til å svare, men jeg tenkte å vise ved flere eksempler hvor meningsløst veddemålet er, og at det kan brukes til å bevise hva som helst.

Eksempel 1: Selvmordssekten

Du befinner deg i en mørk kjeller og rundt deg står en rekke mennesker kledt i svarte kapper. En av dem, muligens lederen tar ordet og sier: "Jorden går under snart og den eneste måten å nå himmelen på er å reise nå i dette øyeblikket." Han holder opp flaske fylt med en ubestemmelig væske og fortsetter: "Vi kan imidlertid ta med våre kropper på reisen, de må vi legge igjen her. Denne giften her vil frigjøre oss fra kroppene og gjøre oss i stand til å reise til himmelen."

Du vil ikke være med på dette, og lederen ser dette på deg og spør: "Har vi en tviler blant oss?"

- Jeg vil ikke ta livet av meg, sier du.

- Hvorfor ikke?, spør lederen. Ønsker du ikke en evighet i himmelen?

- Selvsagt vil jeg det, svarer du. Men jeg har så mange år igjen av mitt liv, jeg ønsker ikke å kaste bort dette for en liten sjanse for det du sier er sant.

Lederen smiler. - Har du hørt om Pascals veddemål?

Du nikker.

- La oss se på alternativene, fortsetter han. Dersom jeg tar feil, hva taper du? Tretti år? Førti, kanskje femti år? Hva taper du om jeg har rett? En evighet i himmelen. Selv om jeg med 99% sannsynlighet skulle ta feil, i følge Pascals veddemål er det mest fornuftig å velge å svelge giften. Dersom et casino tilbyr en uendelig sum penger mot en innsats på femti kroner er det fornuftig å akseptere det veddemålet, selv om sjansene for å vinne skulle være så små som en prosent. Ja, selv med en promilles sjanse er veddemålet fornuftig. Gevinsten oppveier risikoen og der som du er et fornuftig menneske bør du gjøre det fornuftige å svelge giften. 

Eksempel 2: Brusprodusenten

Det er to brusprodusenter i verden, Brus A og Brus B. Du liker godt brus A og den er også både det sunneste og billigste alternativet. Reklamen for Brus A lover deg to ting, en følelse av friskhet og det faktum at etter at du har drukket en flaske er du ikke like tørst som før.

Brus B er både dyrere og har mer sukker, og du synes den har en litt sur smak, men her er reklamen litt annerledes enn den første, drikker du denne brusen regelmessig vil du komme til himmelen. Pascals veddemål sier da klart at du må drikke den siste brusen, for selv om sjansen er liten for at dette faktisk stemmer, er sjansen aldri lik null.

Eksempel 3: En million år i fortapelsen

Du er en gudfryktig person, du holder deg til den Gud hvor du har kjent frelserens nærhet, du har kommunisert med en av guddommens engler og du har sett mirakler og undre som ikke kan bortforklares. Denne guden belønner sine trofaste følgere med en evighet i himmelen, mens de som forkaster ham vil bli straffet i fortapelsen til de har betalt sine synder, ja så lenge som en million år.

Imidlertid er det en annen religion som du ikke har sett noen som helst beviser for, teologien henger ikke sammen og de kan ikke skilte med noen som helst mirakler. Imidlertid er det også en annen forskjell her, deres fortapelse er evig.

En dag forsøker en av misjonærene for denne andre religionen å omvende deg, men du er ikke interessert, du har sett tegn og mirakler. Men så trekker denne misjonæren inn Pascals veddemål, og da forandrer alt seg. En million i fortapelsen kan virke mye, men sammenlignet med en evighet er det plutselig ikke det lenger. "Er det ikke en minimal sjanse for at alle tegnene du har sett er innbilning eller demonisk påvirkning?" Jo, det må du nok innrømme, selv om denne er mikroskopisk. "Selv om det med 99.99% sikkerhet skulle være din religion som var den rette, så er det likevel fornuftig å satse på vår tro. Det er bedre å velge den religionen som gjør at du garantert ikke havner i fortapelsen i en evighet. Tar du feil må du pines i lang tid, men dette er da bedre enn å pines i alle evighet?"

En liten konklusjon

Så hva vil jeg frem til med de tre eksemplene? Det er at Pascals veddemål kan brukes til å vinne enhver debatt, det kan brukes til å forsvare selvmordssekter, til å kjøpe unødige produkter, til egentlig hva som helst, bare ved å trekke inn evigheten. Ingen sannsynlighet er for liten.

Med det siste eksempelet ønsket jeg å vise to ting, nemlig at personlige opplevelser og trosbevis må komme i andre rekke fremfor å spille på Pascals casino. Nå har selvsagt både kristendom og islam oppgradert til toppmodellen av helvetet, men det var kanskje eneste måten religionene kunne overleve på. Det er ikke alle kristne som vet at det ikke står noe om helvetet i det gamle testamentet, det var først da kristendommen ble stiftet som en misjonerende religion at man måtte ha en liten trussel å legge ved det glade budskap.

Pascals veddemål er en hån mot all logikk og jeg gleder meg til de troende innser det samme.