Folk som følger meg på Twitter eller er venner med meg på Facebook vil vite at jeg til tider forsøker å lyse opp hverdagen til de som har tilgang til å lese det jeg skriver der. Samtidig har jeg forsøkt å forstå humorens essens. Hvordan kan vi dele en vits i mindre deler og studere dem?
Dette er også en normativ og ikke en deskriptiv tilnærming, jeg forsøker ikke å kategorisere alt som folk ler av, kanskje mer hva folk BURDE le av. På samme måte som man på kokkeskole bør bruke tid på å lage grandiosa eller litteraturstudenter bør studere Da Vinci-koden, skal jeg ikke kaste bort tid på Absurdgalleriet eller Tore Ryens humor (med unntak av eksempler på hva som IKKE er morsomt).
Jeg har lest litt om humor, men har egentlig aldri fått en forklaring på hva en vits består av. Det er mange som har skrevet om humor slik folk skriver om hammere. Det vil si at de filosoferer over hammerens bruksområder, om hva du kan bygge med den, men ikke om hva hammeren består av, hvilket trevirke og metall som tilsammen danner redskapet.
Dette er da mine tanker om temaet, det er garantert andre som har formulert dette mer fornuftig, men så lenge jeg ikke har hørt noe om disse får jeg heller leve i en illusjon om at det jeg sier er subtilt og nyskapende.
Hva er en vits?
En vits er det som skaper en humoristisk reaksjon.
En vits er også den minste enhet tekst eller tale kan kortes ned til uten å miste den humoristiske effekten. En vitsebok innholder derfor en rekke vitser, et standupshow det samme, ja, selv en humoristisk roman er en rekke vitser. Studerer man humor bør man utgangspunktet ha fokus på den enkelte vitsen, ikke selve showet.
De tre komponenter
Slik jeg ser det består en vits av tre komponenter, eller for å være mer nøyaktig, en vits består av to komponenter og en som befinner seg utenfor. Alle tre er likevel viktige for at noe skal bli morsomt. Disse tre kaller jeg fundament, brudd og bro.
Enhver vits er på en eller annen måte et brudd med virkeligheten, men for at dette skal skje må først virkeligheten etableres. Så skjer det et brudd med virkeligheten, og komikeren slutter å snakke eller skrive og tilhøreren eller leseren gjør de siste koblingene i hodet og den humoristiske effekten skapes.
Fundament eller virkelighet
Virkeligheten er vitsens fundament. Virkeligheten må ligge til grunn for at noe skal bli morsomt.
En komiker som går på scene og begynner med følgende spørsmål kan raskt havne i problemer:
Hvorfor går alle rørleggere rundt i en rosa tangatruse?
Tilhørerne vil mest sannsynlig se rart på komikeren, fordi dette ikke representerer virkeligheten. En dyktig komiker vil kanskje slippe unna med det, men en nybegynner bør være forsiktig. Det etableres ingen virkelighet, og det er dermed intet fundament som vitsen kan bygge på.
Virkeligheten inkluderer kunnskap, interesser og smak. Jeg vil ikke le av eller vitse om den bulgarske presidenten, av den enkle grunn at jeg ikke aner hvem det er.
Her er det også viktig å påpeke at det selvsagt er et skille mellom komikerens og tilhørerens virkelighet. Komikeren vet ting som ikke tilhøreren vet og vice versa. Komikeren har gjerne også andre grenser for hva som kan vitses med, og ikke minst så vil interessene som komiker og tilhører har være forskjellige. Fundamentet som vitsen bygger på må ligge i vår felles kunnskap, interesser og smak.
En konservativ kristen vil ha en fundamentalt forskjellig virkelighetsoppfatning enn en nyateist, og hadde sistnevnte gått på førstnevntes show er det ikke sikkert at vitsene hadde falt i god jord. Virkeligheten legger grunnlaget for bruddet, som er det neste steget vitsen må gjennom før den blir morsom.
Dette klippet fra Mitchell and Webb illustrerer godt hvordan virkeligheten må etableres raskt. Det begynner med Mitchell som snakker i mobiltelefon. Hvorfor gjør han det? Fordi det eller ikke ville vært mulig for seeren å forstå at de IKKE befinner seg i den engelske borgerkrigen. Ved å la han snakke i telefon forstår vi raskt at dette er en menn som har kledt seg ut.
Virkeligheten må etableres, den må etableres raskt slik at tilhørerne kan være oppdatert før bruddet kommer.
Dette klippet fra Mitchell and Webb illustrerer godt hvordan virkeligheten må etableres raskt. Det begynner med Mitchell som snakker i mobiltelefon. Hvorfor gjør han det? Fordi det eller ikke ville vært mulig for seeren å forstå at de IKKE befinner seg i den engelske borgerkrigen. Ved å la han snakke i telefon forstår vi raskt at dette er en menn som har kledt seg ut.
Virkeligheten må etableres, den må etableres raskt slik at tilhørerne kan være oppdatert før bruddet kommer.
Bruddet
Skal det være en vits må det skje et brudd med virkeligheten. Greg Dean forklarer forskjellen på tragedie og komedie med disse to frasene:
A: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner henne.B: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner ham.
Den første delen av begge setningene etablerer et typisk tragisk oppbygning, og den forsterkes av det påfølgende, han savner henne fortsatt på tross av sviket. Det er intet brudd her, og setningen forblir en tragedie.
Brudd er det derimot i setning B. Her savner han ikke kona, men bestevennen, noe som skaper en komisk effekt av flere grunner. Han savner vennen mer, noe som med en gang setter kona i bedre lys. Hun fikk plutselig en god grunn til å forlate ham. Han fremstår som en komisk karakter, den litt livsfjerne mannen som henger på puben mens kona går hjemme alene. Komikeren håner til en viss grad ekteskapets sakrale sider. En kone skal ikke kunne erstattes av en bestevenn.
Det skjer et brudd fra det tragisk, tilhøreren blir lurt og reaksjonen vil gjerne være latter.
Enhver vits må ha et brudd for i hele tatt å være en vits. Begynnelsen av ytringen må tilsynelatende føre et annet sted enn konklusjonen. Det skal være et frampek (foreshadowing) som ikke kommer, og et brudd som skaper en helt ny mening.
La oss eksemplifisere med en vits fra Jimmy Carr:
I have no problems with buying tampons. I am a fairy modern man. But apparently they´re not a "proper" present.
Virkeligheten som etableres av Carr her er mannen i et forhold som kjøper tamponger for sin kjæreste. Selv om det ikke er nevnt noen kvinne, er det åpenbart at dette er konteksten. Han skal i butikken, hans kjæreste trenger tamponger og hun ber ham kjøpe noen. Med siste setningen får vi en helt ny betydning. Han skal gi tampongene som gave.
Bruddet bør alltid komme så sent som mulig i vitsen, og ord som ytres etterpå bør kun uttales om du ikke kan flytte dem foran av grammatiske grunner. Dette er noe som selv erfarne komikere kan glemme. Jeg leste av og til vitsebøker, og ofte hadde forfatterne tjent mye på en omskrivning. Hva er de viktige ordene som forvandler en historie til en vits, og hvordan kan du plassere disse nærmest mulig slutten?
Brudd må imidlertid alltid være relevant for det som står foran. En annen Jimmy Carr-vits illustrerer dette:
Boxers don't have sex before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other.
Når denne leses for andre gang er du klar over at "have sex" betyr "have sex with each other", Hadde derimot første setningen vært: "Boxers don't have sex with their wives before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other."
Her gir bruddet ingen mening, siden "have sex with their wives" ikke kan tolkes som sex mellom bokserne. Forbindelsen mellom fundament og brudd bryter, og med også humoren.
Broen
Broen er det det som skjer i hodet hos tilhøreren, hvor de siste koblingene gjøres før humoren skapes.
Jeg husker for lenge siden at jeg så en episode av Mot i Brøstet. Mine lesere er muligens enig med meg når jeg sier at dette var et program som aldri leverte noe særlig intelligent humor, men denne episoden hadde de en vits som ikke var alt for dårlig, om de da ikke hadde undervurdert publikums intelligens.
Bakgrunnen var at noen eldre var blitt ranet i nabolaget og dette medførte at de gamle dannet et borgervern. De trådte da opp hos Karl og Nils, ikledt ungdommelige klær, noen av dem i lær og forklarte at de forsøkte å fremstå som yngre enn de egentlig var. Da spurte Nils om dette fungerte og en av de eldre svarte:
Jada, tidligere i dag ble jeg nektet å kjøpe øl (latter fra salen), fordi de trodde jeg var for ung.
Jeg husker at jeg ble oppgitt da jeg hørte det. Hvorfor måtte du legge til "fordi de trodde jeg var for ung"? Publikum lo, de hadde allerede tatt poenget. Manusforfatterne hadde ingen respekt for tilhørernes intellekt, og man forsøker ikke bare lede hesten til vann, men også å presse hodet ned.
Det er dette jeg mener med broen, tilhøreren må gå et lite stykke selv. Du kan lede de til broen, men der må de spasere selv, uten din hjelp. I ovennevnte vits skulle "fordi de trodde jeg var for ung" være broen, den veien tilhørerne skulle gå for
Men så er selvsagt spørsmålet om hvor mye som overlates til tilhøreren. Det avhenger av hvor mye du kan forvente av tilhørerne. Enkelte komikere får ikke den reaksjonen de
Da Frank Aarebrot holdt foredrag for studentene i Bergen om krigen på NRK2 fortalte han om nobelprisvinneren fra 1936, Carl von Ossietzky, hvor Norge gjorde alt for ikke å fornærme stormakten Tyskland i etterkant av annonseringen av prisen. Så spør Aarebrot retorisk "Minner det dere om noe?" (42:05).
Aarebrot etablerte en kjempebro. Han nevnte ikke Kina med et ord, det var ingen referanse til Dalai Lamas besøk i Norge da han ikke fikk møte statminister eller regjering, likevel tok studentene poenget og lo. Aarebrot viste der at han forstod sitt publikum, at de kjente til Dalai Lamas besøk og at de klarte i løpet av et sekund å trekke parallellen mellom situasjonen i 1936 og 2014.
Å kjenne til hva du skal utelate er like essensielt som hva du skal ta med, hvor langt skal du lede tilhøreren før du slipper taket.
Vi har alle fortalt en vits hvor tilhørerne ser rart på deg og venter på poenget. I disse tilfellene er poenget for fjernt, du har et bilde i hodet ditt som ikke har maktet å kommunisere til dine tilhørere, og det som som var hysterisk for deg er uforståelig for dem. Broen blir for lang. Du har et bilde i hodet som ikke deles av tilhørerne.
Implisitte komponenter
Jeg tok tidligere noen eksempler på vitser hvor vi enkelt kan skille mellom fundament og brudd, men dette trenger ikke alltid være tilfellet. All tekst til en skriftlig vits kan være fundament eller alt kan være brudd. I disse tilfellene vil vi ha et implisitt brudd eller virkelighet.
Så er det viktig å påpeke at du selvsagt ingenting av dette trenger å komme til uttrykk gjennom tekst eller tale, alt kan være implisitt. Du kan si noe få ord, umiddelbart har tilhøreren etablert fundament, brudd og bro og ledd hjertelig.
Det kan tenke seg at alle ordene i vitsen representerer bruddet, da er virkeligheten underforstått. Alternativt kan man tenke at alle ordene representerer virkeligheten, da vil bruddet være underforstått.
Da det stormet rundt Per Sandberg i fjor da han foreslo å kaste ut kriminelle franskmenn og bulgarere var det flere som linket til et arrangement på FrPs nettsider, hvor Sandberg skulle holde foredrag for et lokallag om kommunikasjon (innlegget er slettet nå). Det var ingen punchline, fordi det ikke var nødvendig. Bruddet ville komme naturlig i hodet til leseren, "hvorfor holder han et foredrag om kommunikasjon, han har jo nettopp hisset på seg to nasjoner?"
Alternativt kan en vits mangle fundament, hvor tilhøreren må skape dette i eget hode. Da snakker vi om en implisitt virkelighet eller fundament. Eksempler på det er det jeg kalle metavitser, vitser som er vrir på kjente utsagn og skaper dermed en humoristisk effekt.
Han ser ikke skogen for bare svin,er et eksempel på dette. Her må tilhøreren kjenne til uttrykkene: "Å ikke se skogen for bare trær" og "å ha svin på skogen" for at vitsen skal kunne forstås. Disse to uttrykkene representerer altså vitsens fundament, men er implisitte. Internhumor har litt av samme funksjonen, her er fundamentet skjult for alle med unntak av noen få.
Dette klippet er også et godt eksempel på en implisitt virkelighet. Virkeligheten befinner seg i hodet på tilskuerne, det kjenner til hvordan en vanlig komiker skal oppføre seg på en scene, og hele klippet her representerer et brudd.
Bruddet må også utelates om broen er åpenbar mens du fortsatt beskriver fundamentet. Dette er en vanlig feil hos standupkomikere, de er overbevist om at de trenger et brudd. Så de står på scenen, legger ut om fundamentet og publikum ler. Så kommer bruddet, punchlinjen, og vitsen avsluttes mens latteren er i ferd med å stilne.
Vitseanalyse
La meg eksemplifisere alt dette ved å analysere en av de morsomste vitsene jeg har lest, fra P.G. Wodehouses bok Ring for Jeeves.
It was a confusion of ideas between him and one of the lions he was hunting in Kenya that had caused A. B. Spottsworth to make the obituary column. He thought the lion was dead, and the lion thought it wasn't.
 |
| P. G. Wodehouse, mannen som Douglas Adams bare omtalte som "the Master" |
Fundamentet er en beskrivelse av en jakt med tragisk resultat. En person er på løvejakt, han tror han har drept en løve, men løven er ikke død og dreper jegeren. Senere i boken er det noen grafiske, men unektelig morsomme passasjer der likets tilstand beskrives, men det er ikke relevant her.
Men så bryter komikeren med fremstillingen, han beskriver for det første dødsfallet som om det er en misforståelse mellom løven og jegeren. Løven fremstilles nesten som en venn, hvor mr Spottsworth sier en ting og løven oppfatter noe annet. Vanligvis kan jo dette medføre en ganske så ubehagelig situasjon for en god brite, men i dette tilfellet var resultatet et dødsfall. Den siste delen av siste setningen bryter også med fundamentet. Det korrekte ville vært å skrive at han trodde at løven var død, men at den ikke var det. Løven kan åpenbart ikke tro at den ikke var død, den kan ikke reflektere over slike spørsmål.
Broen er imidlertidig både lang og kort i denne vitsen. Det krever ikke mye tankevirkesomhet å se det humoristiske i " the lion thought it wasn't." Imidlertid har vitsen et dypere lag, og her er Wodehouses egen nasjonalitet relevant. Enhver overklassebrite ville finne en misforståelse ubehagelig i seg selv, og som enhver kjenner av den verden Wodehouse skapte vil forstå hvilke forviklinger en slik tabbe kan medføre. Koblingen mellom denne overklasseverdenen, hvor det verste du kan oppleve er tap av ansikt og en jakt med tragisk utfall er i seg seg ustyrtelig morsomt.
En annen, litt enklere vits som jeg elsket i min ungdom var følgende:
Far og sønn er ute på jakt."Pappa, jeg har skutt en elg!Pappa? Pappa?"
De to første setningene representerer fundamentet, her etableres scenarioet, det er jakt, og sønnen har skutt.
Bruddet ligger i de to siste ordene, hvor gutten roper etter faren når han ikke får svar. Broen er det faktum at sønnen har skutt sin far. Det humoristiske ligger i skiftet, den makabre situasjonen hvor gutten går fra euforisk glede til å oppdage hva han har gjort.
Hadde vitsen kortet ned på broen og gjort det enda tydeligere at faren var skutt ville det ikke lenger vært morsomt. Her er mangetydigheten essensiell for humoren. Det ville ikke vært morsomt å følgende historie:
En gutt var på jakt med faren sin, han trodde han så en elg og skjøt, men det viste seg at det var faren.
To be continued...
Det får bli alt om humor så langt, etterhvert skal jeg legge ut noen poster om
- hvordan bli morsom
- de to stegene til humor
- tre typer vitser
- naken humor (nei, det betyr ikke det du tror)
Dere får heller purre på meg om jeg ikke legger dem ut.
