Erutrions bok
Kapittel 5
1. Amonius gikk i syv netter og i åtte dager mot nord før han la seg ned og hvilte. Da han stod opp morgenen etter oppdaget han at han var kommet til en slette, hvor det var både vann, trær og god jord. Han sa til seg selv: Her er det et godt sted å leve. Jeg vil bygge meg et hus for meg og den kvinne som Amo har lovet meg.
2. Han bygget et alter til Amo og ropte høyt, "O store gud, vis meg hvilket tre det behager at jeg hugger ned til mitt hus?"
3. Da åpnet himmelen seg og Amo svarte."På den neste høyden vil du se et epletre. Dette treet skal du hugge ned og plankene skal du bruke til ditt hus. Amo vil velsigne deg og din ætt."
4. Han gikk til treet for å hugge det ned, men en rev kom bort til Amonius og sa: "O store Amonius, du byggherrenes mester. Jeg bøyer meg for dine føtter." Reven som snakket til Amonius var Onurate.
5. "Hvorfor kaller du meg stor?", sa Amonius, "det er ingen som er stor uten Aro og hans sønner Amo og Amen og hans døtre Eli og Elido".
6. "Jeg har kommet for å fortelle deg at dette treet er fullt av de friskeste frukter, det er frukter som vil være til velsignelse for deg og din familie i mange år. Jeg vet om andre trær som er like store som dette treet, la meg føre deg til ett av dem. Du kan hugge ned ett av dem i stedet."
7. Men Onurate hadde tatt bolig i reven for å skape tvil på Amos visdom i Amonius sitt hjerte.
8. Da ble Amonius rasende. "Vik fra meg, du Onuns tjener. Hvordan våger du å så tvil om Amos ord. Amo har valgt ut dette treet for meg, hvordan våger du å motsi ham?"
9. Da hugg Amonius etter reven med øksen og Onurates ånd steg ut av reven.
10. Amonuis hugget ned treet og bygget sitt hjem og Amo velsignet ham for hans troskap med en kone og en stor ætt, den ætten som i dag kalles amonittene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar