Hyllest av fornuftens fanebærer - Sveinung Wergeland Sørbye

Hvis du lurer på hva listen over fornuftens fanebærere går ut på, klikk her.

Hvis du vil se de andre på listen, klikk her.

Hvis du vet om en som må på listen, send meg en melding her.

Sveinung burde havnet på denne listen for lenge siden, og jeg kan bare skylde på mitt meget godt utviklede tunnellsyn som forklaring på at dette ikke har hendt før.

Sveinung er overlege ved Universitetssykehuset NordNorge, noe som er imponerende nok for oss som ikke engang hadde klart å få bestått i et helgekurs i krystallhealing. Imidlertid er ikke en overlegestilling tilstrekkelig til å havne på denne listen, til det kreves det et større engasjement, et engasjement Sveinung viser.

Foto: Privat

Jeg tenkte å skrive noen ord om ham, men da jeg spurte mine venner på Facebook skrev de så mye at det nesten ikke var nødvendig for meg å legge til noe. Jeg skal likevel si følgende, mange av skeptikerne på listen har ofte valgt å sette seg i områder som ikke medfører stor risiko. De fleste som befinner seg i pseudovitenskapens verden sprer sitt sludder uten å angripe skeptikere. Kreasjonister, klarsynte og kryptozoologer oppfører seg som voksne folk, noe man ikke alltid kan påstå at vaksinasjonsmotstandere gjør. Kritiserer du disse vil du få påklistret merkelapper, du vil oppleve at disse har lært seg å bruke Photoshop og du vil høre ord som ikke står i eldre tiders ordbøker. Å stå i fronten i kampen for vaksiner krever tykk hud, og det er vi kjempeglad for at Sveinung har. 

Sveinung Wergeland Sørbye mottar i sitt daglige virke svultser fra kirurgisk avdeling, for å bekrefte hva slags typer celler det dreier seg om, godartet eller ondartet og sørger for at kirurgene får med seg det som må fjernes. Han har fokusert på livmorhalskreft. Der han er en talsmann både nasjonalt og internasjonalt, for bedre forståelse rundt viruset, og kvinnehelse spesielt. Han har i det siste og vært talsmann for vaksinering, for å forebygge. Her har studier vist at også menn, blir smittet med HPV som også de får kreft av.  Derfor arbeider han for at også gutter skal få gratis vaksine, som jentene på 12 år i Barnevaksineringsprogrammet.

Han er unik, på den måten at han har aktivt gått ut i sosiale medier og delt sin kunnskap.  Faktabasert kunnskap som er viktig. Alle kvinner har hørt om celleforandringer, gjennom screeningprogrammet.  Men hva årsaken til celleforandringer og kreft, har få hatt kunnskap om.  Dette har Sveinung vært en god formidler av, noe som har fått foreldre til å ta avgjørelsen om vaksinering av sine døtre, basert på kunnskap. Her har han gjort en formidabel innsats.

Men det har kostet å engasjere seg. Han ble photoshoppet med naziuniform av en vaksinemotstander. Vaksinemotstandere har gjennom årene vært lite hyggelge og faktaorienterte, i debatter med han på sosiale medier. På tross av det, har han fortsatt sitt engasjement for å informere oss alle med viktig informasjon, som faktisk kan hindre dødsfall.
Det fortjener han stor takk for.

Vivi Mona Nyborg

Sveinung er en mann med utrolig mye kunnskap innen sitt felt. Det at han i tillegg benytter den kunnskapen i samtaler og/eller debatt i medier gjør han uunnværlig. Det er så bra at han går ut i media og fronter saken når vi vet at det er så mange leger som ikke gjør det.

Grethe Nygaard


Oppdatering: Flere ønsker å hylle Sveinung

 I tillegg til alt som er sagt her, synes jeg hans personlige engasjement i enkeltmennesker som krysser hans vei bør trekkes fram. Ikke vet jeg hvordan han har tid til å følge opp alle, mellom jobben som overlege, forsker, foredragsholder, skribent, familiemann og medieperson, men han gjør det - og uten å forvente noe tilbake. Jeg har aldri truffet noe annet menneske som har gjort så mye for å hjelpe en (nesten) komplett fremmed - helt på eget initiativ.Har heller ikke møtt noen som brenner for sitt fag som Sveinung gjør. Han tar seg tid til å skrive til rosabloggere, vaksinemotstandere, journalister og andre som sitter med en gal oppfatning av enten forebygging, forekomst eller behandling av livmorhalskreft eller HPV-vaksinen. Og alt han sier eller skriver er grundig forankret i nasjonal eller internasjonal forskning.

"Takknemlig"

Hyllest til fornuftens fanebærer - Paul Joakim Sandøy

Hvis du lurer på hva listen over fornuftens fanebærere går ut på, klikk her.

Hvis du vil se de andre på listen, klikk her.

Hvis du vet om en som må på listen, send meg en melding her.

(Faksimile: NRK)

Jeg har i stor grad forsøkt å gjøre denne listen apolitisk, og jeg vet at mange av mine faste lesere kan tenkes å ha et litt anstrengt forhold til tenketanken Civita. Legg det bort en liten stund, tenketanken har produsert en av de viktigste rapportene i år, skrevet at Paul Joakim Sandøy.

Bak fanen som denne fornuftens forkjemper har heist er det ikke vanskelig å stille seg, spesielt ikke når man ser hvilke gode forslag han fremmer:

Forby leger å tilby udokumentert alternativ behandling.

 En slik lovendring vil først og fremst tre inn når en lege samtidig tilbyr behandling som direkte avviser eller står i strid med medisinsk behandling. En slik lov vil i praksis si: Du kan ikke både være lege og homøopat. Du kan gjerne være lege. Du kan gjerne være homøopat. Men du kan ikke utøve begge retninger samtidig. 

Ikke subsidier alternativbehandlere med momsfritak

I praksis fungerer momsfritaket som en gulrot inn i registerordningen også for behandlere som ikke er medlem av utøverorganisasjoner som stiller tilstrekkelig strenge krav til sine egne medlemmer, og dermed bidrar momsfritaket til å svekke hele registerordningen.

Fjern homeopati fra apotek

 Det at homøopatiske midler utelukkende selges på apoteket er egnet til å gi et inntrykk av at de har en faktisk effekt. Dette forstyrrer igjen bildet for den ansvarlige pasientens valgfrihet. Å tillate salg av homøopatiske remedier på vanlige butikker vil gjøre remediene mer tilgjengelige, men vil samtidig fjerne legitimeringen som det eksklusive apoteksalget gir.

Bare tillat refusjon av kiropraktorbehandling så lenge denne gjelder ryggplager

Særlig merkverdig er det at kiropraktorer har sykmeldingsrett, mens for eksempel psykologer ikke har det. Dette kan være et uttrykk for at somatiske lidelser har en høyere status i samfunnet enn psykiske lidelser, men det er i hvert fall ikke vitenskapen som begrunner dette. Basert på vitenskapelige kriterier burde det antagelig heller være motsatt.

Endre eller legg ned NIFAB/NAFKAM

 Dersom NAFKAMs oppdrag har vært å finne bevis for ulike alternative behandlingers effekt, har de ikke lyktes. På 13 år har de ennå ikke levert forskning som dokumenterer effekt av noen alternativ behandling som ikke kan forklares med placebo-effekten. Dersom man legger en viktig forskningssetning til grunn, at ”ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis”, er de enda lenger unna å oppnå dette formålet.

Personlig kjenner jeg ikke til Paul Joakim så godt, men etter denne utmerkede rapporten er jeg overbevist om at det vil være spennende å se hva kan vil levere i fremtiden. Vi krysser også fingrene for at politikerne vil sette denne rapporten på leselisten i juleferien.

Vi er takknemlige for den innsatsen du har gjort for å vitenskapen, skolemedisinen og fornuften.

Levi ( 2 år), første bloggpost

Jjjujhkllnm nkklSfollu

B Øil llaaw azRaawai.

Hyllest til fornuftens fanebærer - Tor Bach

Hvis du lurer på hva listen over fornuftens fanebærere går ut på, klikk her.

Hvis du vil se de andre på listen, klikk her.

Hvis du vet om en som må på listen, send meg en melding her.

Høyreekstreme liker ikke Tor Bach. Det gjør ikke så mye, for det er mange andre som liker ham. At han ikke var med på den opprinnelige listen over femti skyldes ikke ham, men min egen manglende kunnskap om hvem som gjør en innsats for å gjøre Norge til et bedre sted. For ett år siden hadde jeg gleden av å kjempe sammen med ham for å gjøre flagget mindre kristent og mer gastronomisk .

Jeg kjente ikke så godt til arbeidet til Tor da jeg skrev den første listen, noe som også er grunnen til at han ikke ble inkludert da. Dette retter jeg opp nå. Som redaktør for nettavisen Vepsen gjør han et kjempearbeid i kampen om ekstremismen, da enten den kommer i form av islamister, islamofober eller kristenfundamentalister.

Tor Bach har i mange år arbeidet for å dokumentere og avdekke rasistiske og totalitære miljøer i og utenfor Norge. Han har fortid i tidsskriftet Monitor, der han blant annet var med på å avdekke Adam Ermash, alias Israel Shamirs dobbeltrolle som antisemittisk agitator på et tidspunkt da Shamir ble hyllet som fryktløs israelsk dissident i blant annet Klassekampen. Ved siden av innsatsen som journalist gjør han kanskje enda viktigere jobb i organisasjonen Wild X, Norges eneste flerkulturelle frilufts- og miljøorganisasjon som under mottoet ”vi gjør granskauen svartere” tar med ungdom på jakt-og fisketurer på tvers av religion, kjønn, legning og opprinnelsesland."

Vi er kjempeglad for at du gjør ditt til å gjøre Norge til et bedre sted.


.Takk til John Færseth for informasjon og tekst. Bildet er tatt fra Facebook.

Krenkemonsteret

Onkel Kjetil: Hei alle barn, vil dere høre om krenkemonsteret?
Barna (i kor): Jaaaaaa!

Onkel Kjetil: Flott, da skal jeg fortelle dere om krenkemonsteret. Har dere hørt om det?(Barna rister på hodet.) Det er et monster som sover under sengen deres, og som har lyst til å vokse seg store, akkurat som dere. Har dere lyst til å bli store?

Barna: Jaaa!

Onkel Kjetil: Det er flott. Men dette monsteret har lyst til å spise dere, og med en gang det blir stort nok vil det krype ut fra gjemmestedet sitt og spise dere. Får det mye mat vil det bli stort og sterkt, og da vil dere bli monstermat. Og monsteret har store skarpe tenner og en store mage som har plass til mange små barn. Så gir dere det mye mat vil det bli stort og sterkt. Har dere lyst til det?

Barna (halvkvalt): Nei??

Onkel Kjetil: Flott. Monsteret heter krenkemonsteret og hver gang du blir krenket får det mat. Hver gang du hører noe du blir støtt av og du svarer med vold eller krav om sensur blir monsteret større og blir du krenket mange nok ganger vil det til slutt krype ut og spise deg. Så du må ikke bli krenket.

Ett av barna: Men onkel Kjetil?

Onkel Kjetil: Ja?

Barnet: Hvordan får vi monsteret til å bli mindre igjen?

Onkel Kjetil: Det er enkelt, ikke bli krenket, bli støtt. Vet dere forskjellen på å bli krenket og bli støtt? (Barna rister på hodet) Det er enkelt, når du blir støtt rister du på hodet, du ruller med øynene og du slutter med å lese eller å se på det som støter deg. Når du blir krenket vil du hindre andres ytringsfrihet, når du blir støtt slutter du bare å gi dem penger eller oppmerksomhet. Forstår dere?

Barna: Ja?

Onkel Kjetil: Tenk på det på denne måten, liker dere dansebandmusikk?

Barna: Nei!!!!!

Onkel Kjetil: Ikke jeg heller, jeg blir faktisk støtt av det. Om alle verdens dansebandmusikere hadde fått kreft i dag hadde verden blitt et bedre sted. Er dere enige?

Barna i kor: Jaaaa!!!!

Onkel Kjetil: Flott. Men jeg vil ikke skade dem, jeg vil bare la være å kjøpe musikken deres, la være å gå på konsertene deres og skifte kanal dersom jeg hører dem på radio. Jeg blir støtt av danseband, men jeg blir ikke krenket. Jeg krever ikke forbud mot dansebandmusikk. Skjønner dere forskjellen?

Barna: Ja.

Onkel Kjetil: Flott, nå skal vi trene på dette. Vi skal se et par YouTube-videoer. Den første er laget av en kristen og han argumenterer for at ateister er amoralske og dersom flertallet blir ateister vil verden gå under i hedenskap og sodomi. Så skal vil se en film der en ateist håner kristne og kaller dem idioter. Til slutt skal vi se en film om Muhammed. Og husk, dersom dere blir støtt og rister oppgitt på hodet, blir monstrene under sengen deres mindre. Hvis dere blir krenket og krever sensur blir monstrene større. Skal vi forsøke å få dem kjempesmå?

Barna i kor: Ja!!!!!

Onkel Kjetil: Flott, da snurrer vi film.

Fortellingen om fortellingene

 I begynnelsen var det ingen fortellinger. Jorden var øde og tom, så utviklet livet seg, mikroorganismer, flercellede dyr, fisk, krypdyr og pattedyr. Fortellingen var ikkeeksisterende, og jorden var fornøyd. Jorden satt som vanlig i den lille åpningen i skogen. Det var det et lite vann han kunne sitte ved og betrakte de små fiskene som svømte rundt der. Den gikk ikke så ofte inn i skogen, kvistene slo mot ansiktet og 

Så kom mennesket og ikke lenge etter, den første fortelling. En samling mennesker hadde samlet seg rundt leirbålet, de stirret alle mot bålet. De hadde fortalt om sine jakthistorier, utlevert sladderet i gruppen, nå var de tom for fortellinger. De kunne selvsagt fortsatt med stammens trivialiteter, med små historier som ikke kanskje ikke var så spennende, men som i hvert fall holdt praten i gang. Det var en som ikke ønsket det.

En av de yngre jentene i stammen fortalte en historie, en fortelling som aldri hadde skjedd. 
Hun fortalte om mennesker som aldri hadde levd, om hendelser som aldri hadde funnet sted, om dyr som aldri var blitt skutt. Fortelleren diktet.

Da kjente jorden et lite stikk. Den vendte blikket mot stedet hvor den hadde kjent smerten og i det fjerne kunne den se noe som stod og stirret på den. hva det var ante jorden ikke, men at det var denne som var ansvarlig for stikket kunne den ikke si med sikkerhet, men det var ikke umulig. Den glemte etterhvert dette synet og fortsatte observere seg selv, naturen, dyrene, fjellene og havene. Hva de enn var, kan det ikke ha vært så farlig.

Da hun som fortalte den første historien så responsen, så hvor godt de likte denne fortellingen, fortalte hun en ny historie neste kveld. Denne gangen var det nye skikkelser hun beskrev, de kjempet mot rovdyr og vant og stammens barn så ut til å like fortellingen.

I dagene som fulgte fortalte hun nye historier, om sterke menn og vakre kvinner, om rovdyr, om ilden som forsvant. Barna og noen av de voksne lyttet, hun fortalte med hele kroppen, hun lagde rovdyrlyder, hun gjorde grimaser, barna hylte og lo, og av og til satt de stille i skrekk, men aldri kjedet de seg.

Jorda satt og stirret på noen sabeltanntigre som slåss om et bytte da han igjen kjente et stikk i ryggen. Han snudde seg på nytt og så på nytt i den retningen som den som påførte smerten måtte ha kommet fra. Denne gangen så han to. Han reiste seg for å gå bort til dem, men de rygget unna og løp inn i skogen. Dette var kanskje noe han måtte følge litt med på, tenkte han for seg selv. Hva er de vesenene som angriper meg? Bør jeg passe meg for dem, bør jeg angripe dem, bør jeg jage dem bort? Han visste ikke, men han kom til å passe mer på i fremtiden inntil han visste mer.

Fortellerkunsten, som den unge jenta hadde utviklet begynte å spre seg raskt. Det var andre i stammen som også hadde fantasi og talegaver, og nå begynte også de å fortelle. Etterhvert spredte dette seg til andre stammer, de hørte historier om fantastiske hendelser, hendelser som aldri hadde hendt, men som likevel engasjerte. Etterhvert begynte også enkelte å dikte opp vesener som aldri hadde eksistert, flygende slanger, hundrefotede tigre, snakkende ugler. Etter hvert fortalte de om snakkende trær, hav som spiste alt den fikk tak i, og de diktet opp kjempestore mennesker som sovnet og ble til fjell. Menneskene elsket disse fortellingene, de higet etter flere, de ga flere i stammen fri fra jakt og innsanking for å tenke ut nye og spennende historier.

Den neste gangen når jorden møtte de nye vesenene fikk den øye på dem før de gikk til angrep. Han hadde gått opp på et større fjell for å speide, han ville ta rede på hva dette nye var for noe og da trengte han bedre oversikt. Han stod på toppen av det høyeste fjellet og speidet utover, og da fikk han øye på dem. Ikke en, ikke to, men flere. Først så han dem delvis skjult i en klynge trær, men etter en stund begynte de å bevege seg ut å det åpne landskapet. De var mange, et raskt overslag fortalte ham at de måtte være nærmere femti, kanskje flere. Han stirret på dem lenge, han så hvor lett de beveget seg, han hvordan de så ut til å snakke sammen, hvordan de beveget seg i grupper, grupper som delte seg opp i mindre grupper, før de igjen slo seg sammen med andre grupper. Så så det plutselig ut som om en av dem fikk øye på ham, den snudde det som måtte være hodet i hans retning. De snudde seg alle i hans retning, selv om han var langt unna, var det vanskelig å ikke få øye på ham. Den var jo tross alt en klode. Umiddelbart spredte de seg til alle kanter og løp inn i skogen, ute av syne. Han ble sittende å stirre på den tomme plassen. De var mange, de hadde vist seg aggressive, og ikke minst, de var åpenbart raskere enn ham. Han vurderte om kan burde bli på fjelltoppen men da en kraftig vind begynte å blåse bestemte han seg får å gå ned.

Mennesket begynte å utvikle seg, de utviklet jordbruk, de bygget byer, enkelte konger samlet store folkegrupper i imperier. Så utviklet de skrivekunsten og noen tusen år senere, trykkekunsten. Historier kunne distribueres langt billigere enn tidligere, og etter hvert ble det også mulig å skaffe seg disse fortellingene til en overkommelig pris.

Jorden satt nå stille ved vannet, men ikke på den samme rolige måten som den hadde gjort tidligere. Den stirret mot skogen, både til den ene siden til den andre. Vesenene viste seg ikke. Den fortsatte å følge med, men etter en stund hvor det ikke var mulig å få øye på noe begynte han å slappe av. Kanskje var de redde for jorden, den var jo langt større enn de små vesenene som hadde angrepet. Kanskje hadde de ombestemt seg, kanskje var det bare noen ensomme som hadde angrepet, kanskje var de ikke farlige. Så fikk den øye på en.

Et av vesenene kom til syne en skogkanten, øyene deres møttes, og vesenet forsvant. Senere så han flere, de kunne stoppe opp, stirre på kloden i flere minutter før de forsvant. Jorden ble urolig, men han tenkte at den ikke kunne la frykten styre, og den forsatte å sitte på engen mens den observerte menneskenes utvikling på kloden. Det var for tiden krig på kloden dens, store imperier stod imot hverandre og millioner av mennesker mistet livet.

Den stirret på sin egen klode, men ble med ett vekket at et rungende brøl og den tok øyeblikkelig øyene fra det store slaget som ble utkjempet da og stirret på skogen. Ut av dem kom en horde som av vesener, alle løp i retning kloden i en formasjon den nettopp hadde observert. De løp mot den fra alle sidene av skogen alle med i drap i blikket.

De fremste kastet seg over kloden, de sparket og slo, noen av dem bet i fjellene, andre stanget inn i havene, jorden kjente smerten i hvert angrep og den skrek høyt. Den måtte komme seg bort, den måtte rømme, og den reiste seg opp, brøytet seg gjennom mengden og løp mot fjellene. Rasende vesener forfulgte den, de kastet steiner, de bet, de slo mens de løp bak den. Jorden slo fra seg mens den løp, den traff noen av fremste og fortsatte å løpe til den kom til fjellets begynnelse. Den begynte å klatre og vesenene fulgte etter.

Nå kunne imidlertid jorden sparke fra seg mens den klatret, og da den hadde fått et titalls vesner til å falle bakover og ta med seg flere i fallet og etterhvert ga de opp. Han fortsatte å klatre, de begynte å gå ned. Han fortsatte å klatre til han nådde toppen, og der snudde han seg og stirret utover dalen. Hundrevis av disse ukjente vesenene hadde nå samlet seg på sletten, noen av dem fikk sårene sine stelt av de andre, noen andre så opp mot jorden, noen av pekte i dens retning. De var ikke bare flere hundre, det måtte være flere tusen av dem. Den kunne ikke returnere til den plassen han hadde tilbrakt så mye tid, det ville være for farlig. Jorden var tvunget til å bli på toppen, uansett hvor kaldt det kom til å bli, uansett hvor sterkt vinden gjorde det ubehagelig for ham.

Dette var den første gangen hvor menneskenes historier hadde gått til angrep på jorden. Disse fortellingene som aldri hadde funnet sted, de som inkluderte mennesker og dyr som aldri hadde eksistert, de som aldri hadde funnet sted. Noe slikt ante selvsagt ikke kloden, den hadde bare sett noen vesener angripe, vesener som av en eller annen grunn hadde noe imot den. Men menneskene fortalte flere historier, nye fantasivesener med spunnet i menneskenes fantasi, og vesenene økte i antall.

På toppen av fjellet kunne jorden stadig observere økningen i antall medlemmer. Hadde den visst om at det var de små skikkelsene på dens egen overflate som skapte disse, hadde den kanskje tatt grep og fått den fjernet, men noe slikt kunne den ikke på noen som helst måte vite. For hvordan kunne den koble de små vesenene med disse ubestemmelige angrepsvillige vesenene i dalen nedenfor? Det var en umulig kasualitet jorden ikke på noen som helst måte kunne gjøre, om den da ikke hadde observert den første fortellingen og det påfølgende første angrepet. Men på dette tidspunktet hadde jorden oppmerksomhet vært rettet et annet sted, den hadde blikket rettet på en gruppe mennesker som hadde sneket seg inn på en mammut, en mammut de senere skulle bekjempe og drepe. Og en kobling mellom mammutjakten og det første vesenet var meningsløs, spesielt med tanke på hvor mange mammuter som hadde blitt drept av menneskene i lang tid før dette angrepet. Lite visste jorden at de som var de egentlige ansvarlige for angrepet befant seg på den selv, og for hvert øyeblikk som gikk ble det fortalt nye historier.

Snart kommer historiene til å begynne klatringen opp til kloden, til den siste kampen mellom jorden og fortellingene. Det er gitt på forhånd hva resultatet vil bli.

Rummikub og konspirasjonstenkning

Et av spillene som ofte kommer frem når familien er samlet er spillet Rummikubb.

Spillet går ut på at du trekker ti til fjorten brikker som har en av fire farger og et tall fra en til tretten. Målet med spillet er å bli kvitt alle brikkene, og det gjør du ved å legge dem ut i serier, enten minst tre på rad i samme farge eller tre med like nummer i forskjellige farger.

By Roland Scheicher / Roland Scheicher at tysk Wikipedia (Eget verk (Original text: “Eigenes Foto”)) [Public domain], via Wikimedia Commons

Imidlertid er det som gjør spillet interessant at det er mulig å bruke det som ligger ute på bordet for å bli kvitt dine brikker. Ligger det tre tiere ute, og du har en rød 11 og 12 kan du kanskje plassere den gule tieren i en serie fra 5 til 9, den blå i en serie fra 11 til 13 og deretter bruke den resterende røde tieren sammen med dine to brikker. Alternativt kan en omorganisere hele bordet for å plassere ut noen få brikker og i ett tilfellet husker jeg at en av våre gjester satt i over ett kvarter, flyttet rundt på de fleste brikkene og med det klarte han å gå fra fullt brett til å bli helt tom og dermed sikret seieren.

Flickr: Ryan Harvey

Imidlertid er det en viktig faktor en er nødt til å tenke på når en legger ut brikkene sine, alt må gå opp. Du kan ikke la det bli liggende en svart 6 og 7 igjen, det er ingen komplett serie. Brikkene på bordet må danne en helhet.

På mange måter føler jeg at dette er en analogi for hvordan vitenskapen fungerer, bare at det ikke bare ligger noen titalls brikker på bordet, det ligger tusener på tusener. Hver gang en forsker gjennomfører en studie, hver gang et menneske gjør en observasjon legges en ny brikke på bordet. Og brikkene må systematiseres i en helhetlig teori som tar høyde for dem alle. Paradigmeskifter forekommer når det ligger så mange brikker på bordet at de må legges på nye måter.

Det er ikke vanskelig å legge ut brikkene du har på brettet ditt i Rummikubb, men det er ikke alltid like lett å gjøre uten å la det ligge igjen ensomme brikker. Om du skal skifte ut en teori med en annen er det nødvendig å reflektere over de brikkene som ligger ute, hvordan skal du forholde deg til dem?

Da Charles Darwin publiserte Artenes opprinnelse i 1859 lå brikkene på bordet på en måte som enten pekte på kreasjonisme eller en predarwinistisk evolusjonsteori. Darwin la mange nye brikker på bordet og han organiserte dem også måte som ga langt mer mening enn de alternative hypotesene. Senere har andre lagt til nye brikker og etterhvert som tiden har gått har de fleste nye brikker som har blitt lagt ut bekreftet hans teori.

Det er alltid nye mennesker som ønsker å utfordre autoritetene, nye brikker legges på bordet, og nye ideer blir lagt frem. Problemet er imidlertid ofte at en ikke tar høyde for alt som allerede ligger ute.

Konspirasjonsteoretikere elsker å flytte på brikker, men disse har ingen interesse i forsøke å skape helhet i systemet. At det er kaos på bordet etter at disse har lagt ut sine brikker ser ikke ut til å bekymre dem nevneverdig. Det har funnet noen få brikker som passer sammen, det holder for dem.

Når en konspirasjonsteoretiker stiller spørsmål blir det da stilt andre spørsmål som ikke de selv besvarer.
- Alt tyder på at World Trade Center ble sprengt, sier konspirasjonsteoretikeren.
Hvordan forklarer du da hvordan man fikk utplassert nok sprengstoff som ingen av de overlevende rapporterer om?, spør vi. Det svarer de ikke på. De ser ikke at de små forbindelsene de har funnet skaper kaos på brettet, det er så mye som må løses opp, men det bryr ikke de seg om.

Dette er grunnen til at konspirasjonsteoretikere hater å svare på spørsmål, deres eneste håp er å fokusere på den lille delen av virkeligheten som passer med deres og krysse fingrene for at vi andre ikke skal legge merke til dem.

Fem kjennetegn på den selverklærte martyr

Martyr var engang en hedersbetegnelse, en person som kjempet for det han eller hun trodde på, og som var villig til å gå i døden for denne overbevisningen. Imidlertid har mye forandret seg siden den gangen.  Dagens martyrer er som regel selverklærte, og få utenfor deres lille krets av meningsfeller aksepterer deres martyri.

Den selverklærte martyr (DSM) er som regel konspirasjonsteoretiker, mannsaktivist, radikale feminist, islamhater eller befinner seg ytterst til venstre eller høyre på den politiske skalaen. DSM kjemper en kamp som ikke er like mye for å forandre verden som for å bekrefte eget selvbilde. DSM har valgt en kampsak hvor bare en marginal del av befolkningen er enig med dem. De går så ut aggressivt i blogger, leserinnlegg og til tider i bøker, og er svært negative til kritikk.


1. De befinner seg i sin egen verden
For martyren er verden et forferdelig sted, et sted hvor de onde kreftene har makten, en makt de ikke har skrupler med å bruke.

For konspirasjonsteoretikere er det gjerne en politisk elite, gjerne fra NWO, Illuminati, frimurerne eller sionistene som styrer verden. For mannsaktivister er den rådende ideologien i Norge statsfeminismen, en forferdelig ideologi som har har som mål å undertrykke menn, å frata menn kontakt med barn og gi kvinner bedre lønn for likt arbeid. For ytterliggående radikale feminister eksisterer det et patriarkat som uttrettelig jobber for å undetrykke og å seksualisere kvinner, hvor det jobbes i kulissene med å gi kvinner mindre lønn, å holde dem borte fra toppjobber og få dem til å sette morsrollen over forsørgerrollen. For islamhateren eller rasisten er statsfeminismen eller patriarkatet byttet ut med kulturmarxismen og for mennesker på ytre høyre eller venstre fløy er den resterende skalaen enten kapitalister eller sosialister og de selv de eneste som står opp for friheten/fattigfolket.

Uansett hvilket tema som diskuteres ser det ut til at de i sentrum har det mest positive synet på samfunnet og nåtiden, de på ytterkantene har det mest negative.

2. Det er ingen avmeldingsknapp
Robert Cialdini bruker et uttrykk relativt ofte, kalt "commitment and consistency", som betyr at dersom du investerer i noe, enten tid, penger eller stolthet, er du nødt til å rasjonalisere dette for deg selv. Dette vil i så fall medføre at du bruker enda mer tid og penger.

Bruker du hundre kroner på en vannkoker får du som regel intet behov for å forsvare produktet. Du kjøpte den for å varme vann, og ingenting annet. Når du har behov for en kopp te eller kaffe befinner vannkokeren seg i sinnet ditt, ellers er den ute.

Bruker du derimot tre tusen på en vannkoker, har du gjort en relativt stor investering, og du er nødt til å rasjonalisere kjøpet. Vannkokeren må være ekstra god, den må rense vannet gjennom varmeprossessen, den må gi en helt annen smak på teen, slik at kjøperen kan fortelle seg selv at dette var et fornuftig valg. Dette vil gjerne føre til at kjøperen begynner å reklamere for kokeren til besøkende. Kjøperen vil stolt vise fram produkter, insistere på å servere en kopp te og spørre dem om de smaker forskjell. Kjøperen vil følge produsenten på Facebook, kanskje bestille noe ekstrautstyr fra hjemmesiden og se etter nye modeller. Snart blir det klart at en vannkoker til hundre kroner koster hundre kroner, en vannkoker til tre tusen koster mye mer enn tre tusen.

En studentavis i Bergen (jeg fant ikke linken) skrev for noen år siden om en student som strøk på ex.phil, ikke fordi oppgaven var for dårlig, men fordi han følte seg undertrykket. Da han leverte hjemmeoppgaven fikk han tildelt et standardskjema hvor han måtte signere på at han ikke hadde jukset ved å samarbeide med andre. Dette reagerte han på, siden han mente det burde være tilstrekkelig å gi et muntlig løfte. Å kreve en signatur var signal på manglende tillit til studentene, og en slik forakt mot så mennesker kunne han ikke under noen omstendighet akseptere. Dette tillot imidlertid ikke universitetet, og hvis mitt minne ikke svikter meg fullstendig var resultatet at han strøk.

For min del hadde jeg ikke hatt noen problemer med å signere, men for denne selverklærte martyren var dette på en eller annen et angrep på hans rettigheter, og han nektet. Nå aner jeg ikke hvordan det gikk med ham, men slik jeg ser det er det to muligheter for en slik person. Han kunne enten innrømme for seg selv at det han gjorde var utrolig tåpelig, at han kastet bort måneder av livet sitt på et latterlig prinsipprytteri og skrive under på det fordømte papiret ved eksamensinnlevering. Alternativt kunne han bruke hver dag til å rasjonalisere sitt valg, til å skape et verdensbilde der universitetet i Bergen behandler sine studenter som kriminelle og der han er en liten elite av opplyste som har insett dette.

Det første alternativet er selvsagt det mest fornuftige, men det er også det som krever mest. Du må innrømme for deg selv at du gjorde en kjempetabbe, og hvem vil nå det? Det gjør ingenting at dine venner synes du er en tulling så lenge du klarer å lyve for deg selv at du ikke er det. Kanskje har han blitt ennå mer radikalisert, kanskje ser han angrep på sine rettigheter overalt, jeg vet ikke. Men å nekte å signere papiret må ha vært noe som forandret ham.

Av hardkokte konspirasjonsteoretikere er det svært få som forkaster egne standpunkter. Det finnes noen, blant annet Mike Metzger og Charlie Veitch, men har du gått i demonstrasjonstog, delt ut løpesedler og beskyldt uskyldige mennesker for grusomme forbrytelser er veien ut lang og kronglete. De mest ytterliggående, uansett hvilket tema får en emosjonell tilfredsstillelse som ikke blir de mer moderate til del.

3. De har et forferdelig menneskesyn
DSM er et unikum blant mennesker, de ser på andre som sauer, som aksepterer urettferdighet uten å reagere, som lar myndighetene legge et slør over deres ansikter uten å reagere. De er også roboter, som står opp om morgenen, går på jobb for å berike sjefene og retunerer uten å reflektere over livet. Mange spiller på dette synet på livet, selvhjelpsguruer, konspirasjonsteoretikere og strengt religiøse. Flertallet lever i mørket, dere er bare en liten gruppe mennesker som har sett lyset. Dette gjelder også endel radikale feminister, de fleste kvinner lever i en slør av uvitenhet, de er alle tynget av patriarkatet, og kjenner ikke sitt eget beste, noe som medfører en forakt for kvinner vi bare finner like hos i de mest ekstreme MRA-miljøene.

Her lever også martyren ut en dobbeltrolle, på den ene siden ønsker de å opplyse andre, på den andre siden avskyr de dem. Parallelt med argumentene de utvikler for å omvende eksisterer det en annen tankevirksomhet der de forsøker å rasjonalisere sitt eget hat mot sine medmennesker. 

Der martyren i tidligere tider kunne velsigne sine fiender og ikke ønske dem noe vondt har dagens selverklærte martyr ikke annet enn forakt til overs for sine medmennesker, selv dem som ikke engang har noen mening om deres sak. 

4. De makter ikke å ta til seg kritikk

For DSM er det vanskelig å skille mellom kritikk og sensur. Om de skriver en kommentar på en nettavis som inneholder angrep på privatpersoner og stygge ord klarer de ikke å se at det ikke er MENINGENE deres som ble for sterke for avisens redaksjon.

Kritiserer du martyren vil de tolke dette som angrep på dem personlig siden de ER sine meninger. Hva de mener er så sterkt knyttet opp til sin personlighet at kritikk av meninger er kritikk av personlighet.

De ser heller ikke at deres krav om ytringsfrihet kommer i konflikt med den private eiendomsretten. På samme måte som du har rett til å kaste ut en gjest som kommer med krenkende utsagn er avisens redaktør i sin fulle rett til å modere SIN eiendom, kommentarfeltet og leserbrevspalten.

Smtidig har har lagt merke til at jo oftere du nevner ytringsfriheten, jo mindre forstår du den.  Utsagnet "vi har ytringsfrihet her i landet", kan man ofte lese i nettdebatten, imidlertid, om du går til kommentaren i forkant ser du som regel ingen påstander om at ytringer bør bli forbudt.

Samtidig gjør den manglende evnen til å ta kritikk at de ikke får korrigert sitt syn. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke mener det samme i dag som for fem år siden, ved å stadig kunne se ting fra nye sider blir du i stand til å skifte ut standpunkter som er ukorrekte.

Det er også en annen faktor som kommer til uttrykk gjennom debatten mellom Gunnar Tjomlid og Trude Helen Hole som raste i vår. Da Hole fikk masse kritikk fra skeptikerhold for sitt syn på vaksiner, hvordan reagerte hun? Hun gjorde seg til martyr og påpekte at hun var den ene (sikkert ikke ulikt Dr. Stockmann om hun hadde lest tyngre litteratur) mot de mange. Reaksjonene tolket hun som at hun hadde rett, ikke at motparten hadde noen poenger.

Dette er også Den Selverklærte Martyr svøpe.

5. De nyter sin rolle
I filmen Se7en stiller Morgan Freemans karakter et godt spørsmål til seriemorderen John Doe, dersom du virkelig var kalt fra en høyere makt er det jo merkelig at du har fått så mye glede av det. Hendene dine er bundet, påpeker Freeman, likevel utførte du oppdraget uten emosjonelle motforstillinger, uten å føle det som en plikt og det passer ikke med martyrrollen. 

Dette er også en et problem for DSM, de elsker sin posisjon, uansett hvor ille de mener at verden er.  Det mest skremmende tanke for en martyr er tanken om at det ikke er noen der ute som er på jakt etter en.

Det er en fascinerende form for medavhengighet blant de mest ekstreme i forskjellige grupperinger. Fromme kristne trenger synd og undertrykkelse, islamofober trenger eksteme muslimer, ja, alle de mest ytterliggående i en gruppe trenger motparten. 

Dette gjør den selverklærte martyr til å bli mer motivert av sine egne emosjoner enn å få gjennomslag for sine ideer. Den evige krig, for å stjele et utrrykk fra Orwell eksisterer bare i hodet til hver martyr. Veien har blitt et narkotikum og å nå et mål vil ikke gjøre annet enn å frata dem denne rusen.

Noen avsluttende bemerkninger

Jeg tror at den selverklærte martyr begynner med et ønske om å bekjempe urettferdighet, men etter hvert glir han eller hun over i dette martyriet. Muligens er de som soldater som returnerer fra en krig og ikke klarer å tilpasse seg samfunnet, med unntak av at deres kamp aldri tar slutt. Kampen mot Illuminati, Big Pharma, Chemtrails, den homofile agendaen kan ikke ta slutt, fordi kampen aldri har befunnet seg noe annet sted enn i deres eget hode.

Å frigjøre seg fra dette selvutnevnte martyriet krever imidlertid et langt større offer enn det de innbiller seg at de gjør hver dag. Det koster å bli moderat.

SIAN, absolutt ikke høyreekstreme!

La oss gjøre noe helt klar, her, SIAN er ikke høyreekstremister. De er IKKE høyreekstremister.

Så når PST-sjefen går ut og advarer mot høyreekstreme gjelder dette selvsagt ikke SIAN. La dette være helt klart. Nylig ble denne nyhetsartikkelen delt i SIANs gruppe (kommentaren til artikkelen ble relativt lang, derfor deler jeg kun slutten av den.)

Der sier PST-sjefen følgende:

– Det er et høyreekstremt miljø i Norge som kjennetegnes av et islamfiendtlig verdensbilde. Miljøet består av løse nettverk, med noen mer eller mindre ekstreme enkeltpersoner og uten klare lederskikkelser. Men dette kan fort endre seg. Særlig kan en voldsaksjon fra ekstreme islamister i Norge bidra til en mobilisering av norske høyreekstremister, sier Bjørnland.

Enkeltpersoner

En annen utfordring er at enkeltpersoner kan være knyttet til miljøet uten at sikkerhetstjenesten fanger dem opp:

– Selve miljøet fremstår som mindre handlingsorientert enn det ekstreme islamistiske miljøet. Men det er viktig å være klar over at enkeltindivider kan ha kapasitet og vilje til å utføre en ekstrem handling, uten at vi har fanget det opp, sier Bjørnland.

Noe slikt kan da umulig være kontroversielt for SIAN. Tross alt er de ikke høyreekstreme, men vi har jo eksempler på høyreekstreme som har tatt til våpen, spesielt for tre år siden.

Så hva er reaksjonene? Jeg er glad du spør:

Altså, SIAN er ikke ekstreme, men de reagerer likevel, som om det var dem hun kritiserte. Merkelig. Men kanskje de ikke er høyreekstreme, kanskje de bare misforstod? La oss se litt lenger ned i tråden:

og

og

Takk for at du forteller det. Jeg liker at du gjør omverden oppmerksom på at du planlegger å holde en lav profil.

Så er det jo greit å avslutte dette med litt kvinnehat.

Hun er bdd? Mente du dette? Eller prøvde du (og feilet) å skrive "blond"?

Til slutt, lurer dere kjære sianister på hvorfor jeg sladdet navnene deres? Det er rett og slett fordi dere er høyreekstreme, og da må man passe seg litt. Jeg kommer til å følge med på tråden, og dersom den ikke er fjernet innen rimelig tid er det bare å anta at dette er holdninger som SIAN vil være bekjent med.

Kunsten og de fire humanister

Den opplyste humanist, del 12 og siste del

Kunsten gir inspirasjon til å bli bedre mennesker. På samme måte tidligere århundrers kristne ikke hadde noe problem med med lese hedningen Aristoteles, bare kalt Filosofen eller skolastikerne opphøyet Kommentatoren, den muslimske polymaten Averrøes, så bør ikke den reflekterte humanist ha noen som helst problemer med kunst opprinnelig var en hyllest til Gud. En av mine sterkeste opplevelser i et kunstmuseum var i det russiske statsmuseum i St. Petersburg. Jairus hadde opplevd at hans datter var blitt alvorlig syk, og da han hørte om en viss mirakelarbeider som var i traktene. Han løper til denne mirakelarbeider som sier ja til å følge med, men på veien tilbake kommer en av tjenerne og forteller at det er til ingen nytte, dattera er død. Likevel insisterer mirakelarbeideren på å følge med ham hjem, og når de kommer dit går mirakelarbeideren bort til den døde jenta og legger hånden på henne.

Ilja Repin malte denne scenen i 1871. Vi ser dattera ligger død, Jesus holder hennes hånd og skal vi holde oss til fortellingen i Bibelen (men som vi straks skal se, som humanister skal vi IKKE det), så er det øyeblikket før Jesus vekker henne opp fra de døde.

Hadde Repin kun malt den unge jenta og Jesus ville jeg trolig ikke husket det den dag i dag. Bildet hadde vært uinteressant for meg om han ikke hadde inkludert tilskuerne, som i høyre kant av bildet og under svak belysning stirrer på scenen foran dem. En av dem er en eldre mann, og med hendene foldet viser ansiktet hans en blanding av forventning, fortvilelse og spenning.  . Hva kommer etterpå, er dette en mirakelarbeider eller bare en sjarlatan? Bildet gir ikke svaret, på bildet er det ingen oppvåkning, bare en mann som holder en død jente i hånden.

Da jeg så bildet for første gang kunne jeg ikke slippe ansiktet til faren med blikket, øynene og munnen hans grep meg på en måte som intet annet bilde har gjort. Så menneskelig, tenker jeg, så mye menneske du er! Mange har opplevd det samme som ham, mange har ønsket det samme, å oppleve at den døde datteren deres skal våkne opp til liv igjen etter en tragedie. Bildet er mer humanistisk enn hva det først gir inntrykk av å være.

Som humanetiker gir dette bildet en annen dimensjon, vi tror jo tross alt ikke på at Jesus helbredet noen som helst, så hva ligger da i farens undring, i fortvilelse og håp? Er håpet dødt? Har kunstneren stoppet tiden rett før oppvåkningen fordi det ikke kommer noen oppvåkning? Er det en sjarlatan som står og holder henne i hånden? Den kristne vet hva som kommer til å skje, det gjør også humanetikeren, og det er bare en av dem som kan ha rett. Fra et humanetisk perspektiv viser Jairus her en side som er uunngåelig i et menneskets liv, fortvilelse og håp, forventning om det fantastiske og drømmen om noe bedre, alle klare menneskelige emosjoner.

Den mest inderlig troende kunstner har aldri beskrevet noen gud siden ingen guder eksisterer. I stedet har de beskrevet menneskets søken mot det gudommelige, en guddom som til tider har sterke menneskelige trekk, til tider beskriver mennesket slik det ønsker å være.

Kunsten beskriver mennesket, det har aldri beskrevet noe annet enn mennesket selv om motivet skulle være Jesus, Baccus eller Shiva. Med dette menes ingen respektløshet ovenfor de troende, som humanetiker mener man jo allerede at gudene som blir tilbedt er fri fantasi, da bør man heller ikke bli støtt av at man ikke tror på kunstnernes representasjon av disse guddommene.

Jeg kjenner til refleksjoner rundt bruk av kunst i humanetiske sammenhenger, men like lite som man ville forkastet vitenskapelige oppdagelser gjort av religiøse forskere bør man forkaste religiøs kunst. Selv den mest inderlige troende som aldri malte noe annet enn religiøse motiver kan lære oss om å bli mer reflekterte humanister.

I samme by som Repins bilde befinner det seg på Peter og Paul-festningen et skulptur som jeg stoppet opp ved og betraktet i flere minutter. En ung bolsjevik ligger på gaten, skutt under oktoberrevolusjonen. Over ham sitter moren, hun har nettopp oppdaget at sønnen ligger der, det er like før hun vil oppdage at han er død.

Jeg er ikke marxist, og anser den russiske revolusjonen som en av det tyvende århundrets største tragedier. Skulpturen var åpenbart laget av den seirende siden til å undertrykke opposisjonelle og forblinde folket, likevel taler skulpturen til oss gjennom laget av propaganda og vi får et innblikk i en mors fortvilelse av å miste et barn. Kunstneren snakker til oss alle, gir oss et innblikk i å være menneske, lærer oss humanetikk.

Den reflekterte humanist kjenner til vår felles kulturarv, en arv som inspirerer mennesker. Dette gjelder ikke bare malerier og skulpturer, men også romaner og musikk. De største genier har skapt fantastisk kunst som de ønsker å dele med deg, kunst som vil berike deg som menneske og humanist. Det ville være unødvendig for din ikke-tro, og ikke minst begrensende takke nei til deres tilbud.

Mange av de litterære verkene som tar opp livsynsspørsmål har være skrevet av troende. En bok jeg anbefaler til alle som er interessert i livsynsspørsmål er Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Det er nesten slik at man taper en religionsdebatt om din motdebattant henviser til Ivan Karamasov og du ikke aner hvem det er. Dostojevskij legger mye kritikk av kristendommen karakterenes replikker, men også ateistene får mye hard skyts rettet mot seg. Dersom Gud ikke finnes vil alt være tillatt, hevder tidligere nevnte Ivan, og humanister har siden forsøkt å svare på det spørsmålet.

Det er selvsagt mange kunstverk og mange romaner som er produsert av både ateister og humanister, men dersom humanetikeren skulle begrense seg til dette blir livssynet fattig. Det er derfor nødvendig, for den reflekterte humanist, å se forbi den umiddelbare gudstibedelsen i kunsten, inn til det genuint menneskelige og inn til det som lærer oss til å leve sammen i fellesskap og harmoni. 

De fire humanister

Den reflekterte humanist gjør lurt i å støtte opp sitt humanistiske tak med alle disse fire søylene, men i praksis vil det alltid være en søyle som har en preferanse og som derfor er viktigere i en humanists liv enn de andre. For min egen del er kunsten det jeg gripes mest av, etterfulgt av historien, så vitenskapen og til slutt filosofien.

Det gjør meg til en kunsthumanist. Jeg får mest næring til min humanisme ved å lytte til store verker, se fantastiske malerier og skulpturer og lese gode romaner enn av å lese vitenskap eller filosofi. Andre vil igjen være historiehumanister, andre vitenskapshumanister og tilslutt vil noen bekjenne seg som filosofihumanister. Alle er like viktige, alle er like nødvendige i utviklingen av det humanetiske livssynet.

Samtidig må vi være veldig skeptiske mot forsøk på å redusere alt vi ikke forstår til tåkeprat. Postmoderne filosofer ønsker å degradere naturvitenskapen, enkelte naturvitere har et nedlatende syn på samfunnsvitenskapen og filosofien og har til tider problemer med å se det samfunnsnyttige i kunst og poesi. Å akseptere at andre har funnet sannheter innen fagfelter du ikke behersker er nødvendig for den reflekterte humanist.

Det kan ikke stikkes under en stol at det vil eksistere fordommer mellom de forskjellige typene humanetikere. Vitenskapshumanistene vil kunne oppfattes som kjølige, som setter tall og fakta fremfor følelser og undring. Filosofihumanistene vil kunne oppfattes som tåkefyrster, som setter ideer fremfor erfaring og levd liv. Kunsthumanistene vil også kunne oppleve at deres humanetikk er svevende og emosjonell og nesten antihumanistisk, siden humanetikken representerer rasjonaliteten og fornuften. Samtidig er kunsten så religiøs at enkelte kan mistenke kunsthumanistene for å være skapreligiøse. Få misliker historien, men enkelte vitenskapshumanister kan nok være skeptiske til usikkerheten i historiefaget. Historie er nærmest å regne som en hobby, skal en pensjonert professor i naturvitenskap ha sagt.

På en måte kan en si at det ikke finnes noen reflekterte humanetikere. Det finnes ingen som har maktet å fullt ut forstå alle søyler tilstrekkelig til å skape et holistisk verdensbilde. Som ung kirsten lærte jeg at det ikke fantes gode kristne, siden alle, selv de som tror på Jesus i sitt hjerte og følger hans befalinger ikke kan leve opp til den bibelske guds krav. Det samme gjelder for humanetikkens idealer.

Målet til humanetikken er fornuften, målet er nestekjærligheten, målet er toleransen og fullstendig emosjonell balanse i vårt indre, men vi lever ikke opp til dette. Ingen av oss er fri for overtro, for fordommer, for angst og egoisme. Det er heller ikke realistisk for den reflekterte humanist. Humanisten har valgt sitt mål, humanisten har funnet veien, men humanisten vet også at om så livet skulle vart et årtusen så ville likevel ikke måles nås.

De humanistiske idealer er av en annen verden, skapt av mennesker, men nesten guddommelige i karakter. Slik må det også være, vi har skapt idealer om Mennesket, et vesen man bare finner i antikkens og middelalderens legender, et menneske som er fjernt fra det som står opp om morgenen, pusser sine tenner og går på jobb. Slik må det kanskje også være. Vi er vesener skapt av en evolusjonær prosess som har krevd millioner av tilfeldigheter, vi er plassert på en klode som krevde like mange tilfeldigheter for å kunne skape et hjem for oss, og ikke minst, vi stammer fra vesener som hver dag har kjempet for å overleve og på å skape etterkommere, alt for at vi skal sitte her i dag og hevde en luksus de aldri kunne kreve, et livssyn. Bismarck sa at det var to ting du ikke ønsket å se produksjonsprosessen til, pølser og lover. Han kunne kanskje lagt til en ting, deg.

Likevel er det nettopp et livssyn vi ønsker å ha, det er et livssyn vi ønsker å bekjenne oss til, et livssyn som setter alle mennesker uendelig høyt, som fremelsker undringen og fascinasjonen for alt som eksisterer, som spør om hvordan vi kan elske våre medmennesker enda høyere enn vi gjør i dag. Dette livssynet er humanetikken.

Filosofien og vitenskapen

Den opplyste humanist, del 11

Filosofien

Filosofien er kanskje den søylen jeg føler er min svakeste, og som jeg kanskje må bruke bedre tid i fremtiden på å styrke. Jeg har lest flere av de store filosofene, men de er for dype til at jeg kan fullt ut gripe deres mest subtile tanker. Jeg har lest bøker av Foucault uten å forstå noe som helst, og dersom jeg skulle liste opp forfattere som har formet meg som menneske og humanist ville denne listen vært svært tom for filosofer. Likevel er jeg ikke den minste i tvil om at filosofien er viktig for humanismen. Enhvert livssyn må et etisk og filosfisk grunnlag, et grunnlag bare den humanistiske filosof kan gi.

Filosofien har kanskje fått et negativt rykte blant mange som ikke interesserer seg for den. Dersom en mattematikkstudent kommer hjem til jul og skriver ned regnestykker smekkfulle av bokstaver vil foreldrene mest sannsynlig anta at dette bare går over hodene deres. Dersom en språkstudent begynner å utstøte en rekke uforståelige lyder vil foreldrene anta at disse tilhører et annet språk de ikke behersker. For ikkefilosofen virker derimot filosofien, med snakk om epistomologi og ontologi som det reneste tåkeprat, og man er kanskje ikke villige til å innrømme at filosofen er inne på noe, og når man ikke forstår, er det vanskelig å erkjenne at han kan være inne på noe.

Jeg har sett ellers opplyste mennesker skryte av deres enkle filosofi, å være snille mot andre og lære mer. De ville aldri innrømmet at deres vitenskapssyn var enfoldig, eller at deres kunstforståelse var mindre raffinert. Det er bare innen filosofien man ser ut til å oppfordre til enfoldighet, og dette vil i det lange løp kunne skade humanismen. Dette er ikke et problem som de troende har, faktisk har de egne teologiske fakulteter som arbeider med kristen, muslimsk eller jødisk filosofi, som jobber med å forene troen med filosofien i et fag de kaller teologi. Som humanister har vi ikke dette, det er derfor vi trenger reflekterte humanister til å fordype seg i filosofien.

Det er ikke å tenke det enkle som er tilstrekkelig for en reflektert humanetiker. Det er å handle, fullkomment, i henhold til disse enkle levereglene. Dét er det som er opplysende. Erkjennelsene, selvdisiplinen, utilstrekkeligheten, samvittigheten, belønningen, alt dette møter man i forsøket på og tilstrebelsene etter å leve i pakt med den enkle filosofien.

Vitenskapen
Basert på alt jeg har skrevet så langt, både her og i tidligere tekster kan det ha blitt skapt et inntrykk av at jeg ikke liker vitenskap eller anser den som uhumanistisk. Dette er så langt fra sannheten som en kan komme.

Den reflekterte humanist kjenner til vitenskapen, både naturvitenskapen, samfunnvitenskap og psykologi. Den reflekterte humanist har lært om universet og dets grenser, om menneskets utvikling, erobring av jordkloden og skadene som ble forvoldt den tapende part, naturen.

Vitenskapen kan fortelle oss om mennesket og universiet på en måte som de andre søylene er avskåret fra. Historien forteller at Arkimedes brente ned den romerske flåten ved Syrakuse ved hjelp av speil, vitenskapen forteller at dette ikke er fysisk mulig. Filosofene har også formulert tanker om mye som vitenskapen har korrigert. Vitenskapen oppdager fantastiske dyr og dyreatferd som lærer oss om å være mennesker. Den empiriske vitenskap gir svar på mye som mennesker har filosofert over, og den reflekterte humanist gjør seg også flid med å sette seg inn generell vitenskap.

Da jeg som kristen 21-åring skrev mellomfagsoppgave om humanetikk lærte jeg om en av de vanligste innvendingene mot humanistene, dersom man baserer sitt livssyn på det man vet, hvordan skal du da kunne konkludere med at noe er etisk riktig? Dersom du har hørt på en debatt mellom troende og humanister vil du kanskje ha hørt påstanden om at du kan forske til du blir blå i ansiktet, likevel vil du aldri kunne komme frem til moralske slutninger. Dette er korrekt, vitenskapen sier ikke hva som er rett og galt, men i den humanistiske etikk er heller ikke dette vitenskapens rolle. Vitenskapen kan imidlertid legge føringer, den kan fortelle oss om konsekvenser av våre etiske valg, og den kan teste påstander som blir fremmet. Likekjønnede ekteskap er uetisk fordi de bryter ned samfunnet, er det enkelte som hevder. Vitenskapen kan teste denne påstanden. Bistand til fattige land er med til skade enn til gavn, hevder andre. Vitenskapen kan teste det.

Vitenskapen som redskap til etikken har imidlertid sine begrensninger, og det er derfor vi ikke kun kan basere oss på denne søylen som opplyste humanister. Vil menneskeheten tjene på en gjennomgående eugenikk, hvor vi steriliserer mennesker som scorer lavt på intelligenstester? Vitenskapen kan besvare det spørsmålet, men her må humanisten si stopp. Den reflekterte humanist må aldri og skal aldri akseptere vitenskaplige funn som bryter med den de humanistiske dogmer, blant annet at menneskeverdet er ukrenkelig.

Den empiriske kunnskapen vi får fra vitenskapen er likevel sentral for humanisten, og den reflekterte humanist søker fakta der de kan finnes.

Historien

Den opplyste humanist, del 10

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Vi humanetikere har ingen religiøse fortellinger der guddommen har kommunisert med mennesker. Vi har ingen Herkules, ingen Abraham, ingen Moses, ingen fortellinger som er særegne for vårt livssyn. Det eneste vi har er fortellingen om milliarder av mennesker som har blitt født, vokst opp, blitt forelsket, støtt på hindringer, forsert disse og til slutt lukket øynene for siste gang. Det eneste vi har er historien.

Den reflekterte humanist kjenner til historien. Den reflekterte humanist har lest om jødenes grusomme opplevelser under Holocaust, om Sokrates giftbeger, om Dreyfsaffæren, om de norske kongene, om korstogene. Den reflekterte humanist har også satt seg inn i biografien til de mennesker som gjorde at historien tok en annen vei, enten til det bedre eller verre.

Historien forteller oss om fortidens mennesker, de som inspirerer til etterfølgelse eller står som en advarsel. Historien gir eksempler, anekdoter, fortellinger, refleksjoner, den forteller om heltemot, om vanskelige valg og tilfeldigheter som forandret historien.

Humanisten bør lese om Sokrates, som satte sannheten så høyt at han valgte å gå i døden for den, humanisten gjør lurt i å kjenne til Solon og innføringen av demokratiet i Athen, og ikke minst Aresteides rettskaffenhet. Blant romerne står Cato den yngre som et lysende eksempel til etterfølgelse, blant de kristne i middelalderen kan du lære mye av Karl den store og blant muslimene mye av å sette deg inn i Al-Biruni og al- Haytham. Den moderne epoken er for omfattende og for full av eksempler at jeg ikke engang vil forsøke å velge ut noen. For deg, den reflekterte humanist er historien som en kjempestor gallamiddag, en fest hvor alle historiens store menn og kvinner er invitert, og alle er der for å møte deg. Machiavelli beskrev kveldene etter at han var falt i unåde i Firenze og måtte flytte ut av byen. Om kvelden satte han seg ned med sine bøker, med Dante, Cæsar og Livius og førte dialog med dem.

Historien er dialog. Du leser bøker og du stiller spørsmål, og bøkene svarer. Hvorfor velger du heller et kort, ærerikt liv fremfor et langt og anonymt liv, spør du Akilles. Akilles smiler og påpeker at du ikke ville visst hvem han var om han hadde valgt annerledes. Hvorfor gikk du ikke mot Roma, spør du Hannibal, og Hannibal svarer. Du leser middelalderhistorie, besøker i Bologna, spør grunnleggerne om hvordan de fikk ideen til et universitet, besøker Midtøsten og samtaler med kalifen Umar, med Ali og senere Saladin. Du reiser fremover i tid, besøker renessansens store tenkere, graver dypt i opplysningstidens hjerner før du besøker den moderne tid.

Ingen av de andre søylene kan tilby i nærheten så mye livsvisdom som historiens søyle, og er det noe den reflekterte humanist begjærer, så er det nettopp livsvisdom.