Seks problematiske former for humanetikk, del 2

Den opplyste humanist, del 6

Den religionskritiske humanismen

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Dette punktet kommer garantert til å bli misforstått av endel og enkelte kommer til å påstå at Kjetil Hope mener at man ikke skal kritisere religionen. Få påstander er fjernere sannheten enn denne, og som dere vil se om dere klikker på linkene, jeg har gjort min del. Religionskritikk er ingen del av humanismen på samme måte som å spise frokost ikke er endel av humanismen. Humanister bør spise frokost, men ikke fordi de er humanister. På samme måte er religionskritikken et kjennetegn på et reflektert menneske, man kritisererer skadelige effekter av gudstroen fordi man er reflektert, ikke fordi man er humanist.

Det reflekterte mennesket blir rasende av å lese om Profetens Umma, om Svein Magne Pedersen eller å slå på fjernsynet og se Jan Hanvold i fri dressur på Visjon Norge. Det reflekterte mennesket avskyr sjarlataners virksomhet og jobber aktivt for å opplyse dem som lar seg lure.

Imidlertid er det flere negative sider ved å la religionskritikken få en for fremtredende rolle i det humanetiske livssynet. Det mest problematiske er at man skaper en dikotomi, med oss sekulære på den ene siden og de troende på den andre. Kristne kan føle seg forpliktet til å forsvare Hanvold eller Pedersen, siden det er de gudløse humanistene som angriper mennesker som bekjenner seg som troende.

Samtidig har overdreven religionskritikk en negativ slagside, man tar fokuset bort fra utviklingen av eget livssyn, og man tiltrekker seg agitatorer i stedet for mennesker som er interessert i diskutere de dypere tema.

Når vi diskuterer religionskritikk kan man dele denne i tre, alt etter hvilken organisasjon som fremmer dem. Hedningesamfunnet er den mest aggressive religionskritiske foreningen vi har i Norge, og deres kjerneområder regnes som kritikk av skadelig religionspraksis og dogmer. En hedning vil peke på misbruk av mennesker fra maktpersoner, på selvmotsigelser i Bibelen og bibelsitater man gjerne ikke trekker frem på prekestolen i søndagens høymesse.

Foreningen Skepsis retter oftest sitt skyts mot alternativbevegelsen kritiserer også medlemmer av kristne menigheter. Her er imidlertid kritikken rettet mot mennesker som fremmer påstander som er i konflikt med normalvitenskapen. Skeptikere har som regel lite å utsette på en professor i teologis utlegning om engler i Bibelen, men de har imidlertid langt mer å utsette på prinsesse Märtha Louises engler, engler man nesten kan dressere og utnytte til egen vinning, alt for en slant skolepenger. Skeptikere angriper ikke en mor som legger hånden på et sykt barn og ber om helbredelse, derimot har de mye å si om helbredelsespredikanter og andre som fremmer målbare påstander. Kan det overnaturlige måles er Skepsis på pletten for å måle dette.

Til slutt har vi Human Etisk Forbund, som til tider har benyttet seg av både skeptikerens og hedningens arbeidsmetoder. Imidlertid er livsynshumanistenes religionskritikk hovedsakelig strukturell, de angriper kirkens særprivilegier, kongens trostvang, skolegudstjenester og enhver forordning som gir ett livssynssamfunn forrang foran de andre.

Ingen av disse kampområdene er imidlertid nødvendig for å være en humanetiker. Du angriper Bibelens gammeltestamentlige moral fordi du har et syn som er felles med Hedningesamfunnet, du angriper helbredelsespredikatene fordi du er er skeptiker, og du angriper statskirken fordi du er enig med HEF SOM ORGANISASJON. Imidlertid kan ikke og skal ikke religionskritikk være en forutsetning for å være livsynshumanisme, det skal imidlertid være en forutsetning for å være et reflektert menneske.

Det reflekterte menneske angriper religionen der det anser det som nødvendig. Hvilke kriterier som spiller inn her må være opp til den enkeltes egne refleksjoner, basert på egne verdier. Noen vil argumentere for at det kun er skadelig religionsutøvelse som må kritiseres. Andre vil mene at dogmer som de anser som irrasjonelle må trekkes frem i lyset. Du vet selv om du bør bruke tid på helbredelsespredikanter eller på dogmet om at Gud er èn, men samtidig tre. Livsynshumanismen legger imidlertid få føringer for hvor, når og hvem man skal kritisere. Faktoren "humanetikk" ser ikke ut til å spille noen rolle, og det er da man må spørre seg om den virkelig er relevant. Du kritiserer religonen som medmenneske, ikke som humanetiker.

Den antikristne humanismen

Denne formen for humanismen henger selvsagt tett opp mot den antireligiøse humanismen, men jeg velger å ta den opp som et eget punkt, fordi den antikristne humanismen har noen egne kjennetegn, blant annet fordi vi lever i land gjennsyret av kristendom, noe som selvsagt vil påvirke de som kaller seg humanetikere.

La meg først tillate meg å beskrive hvordan jeg ser for meg den antireligiøse og den antikristne humanisten. Den antireligiøse humanisten er gjerne en person som har lest The God Delusion av Richard Dawkins og andre antagonistiske ateister, og ser på religionen som i sin natur irrasjonell, og vitenskapen og humanismen er botemiddelet. Den antikristne humanisten er derimot en person som ikke likte presten i den lokale menigheten og dermed meldte seg inn i HEF. 

Det største markedet for HEF per dags dato er uten tvil ikke-kristne medlemmer av den norske statskirke. Samtidig er en av kjernesakene nettopp de kristne privilegier i det norske samfunnet. Den Norske Kirke er en konkurrent og til en viss grad en fiende, og mange av innmeldingene i forbundet bærer også sterkt preg av dette.

Mange melder seg inn i HEF fordi man er motstander av statsreligion. Mange blir medlemmer fordi man ønsker å konfirmere seg, men ikke vil ha kontakt med den lokale homohateren i prestekjole. Mange blir medlemmer fordi de ikke kjenner til noe annet alternativ. Hvorvidt de er humanister kommer imidlertid i annen rekke.

La det ikke være noen tvil om at det ikke er noen som direkte hevder at humanisme er det motsatte av kristendom, humanister tror på mennesket, på likestilling, på menneskerettigheter, og meg bekjent er ikke kirken uenig. Likevel, dersom vi graver litt dypere vil det være åpenbart at i praksis fungerer humanismen for mange som et skyggebilde av kristendommen. Spør en humanist om å anbefale en bok, og han vil gjerne trekke frem en antireligiøs bok. Spør hun hvorfor hun er humanister, og begrunnelsen vil ofte være at hun ikke tror på Gud. Spør en humanist hva han tror på, han vil gjerne svare hva han ikke tror. 

Human-Etisk Forbund vinner medlemmer på kjedelige eller fordomsfulle prester, på politikere som trumfe gjennom kristensjåvinistiske fag, på rektorer som forsøker å ta med alle elevene på skolen i kirken. Det vil likevel ikke si at dette representerer et kjernepunkt i humanismen. Dette representerer kanskje en av utfordringene til humanetikken, skal man velge å fokusere på det som utvikler livssynet eller det som trekker medlemmer?

Humanetikken er det eneste livssynet hvor mange av medlemmene i praksis definerer sitt livssyn negativt, og dette er det mest kritikkverdige med humanetikere den dag i dag. Det motsatte av lys er mørke, men det motsatte av mørke er ikke lys, men antimørke. Litt for mange humanister bygger sitt livssyn som en antitese til religionen.

Den antikristne humanisten har også gjort det til en sport å kritisere alle sider ved kristendommen, enten det er julefeiring, påske eller for den saks skyld, konfirmasjonen. En juletradisjon som har blitt startet opp nylig er diskusjonen om hvem som stjal høytiden fra hvem.

For min del har jeg ingen problemer om det skulle vise seg at humanetikken har lånt fra andre tradisjoner, i så fall ville man vært vært i godt selskap, siden de fleste livssyn har latt seg inspirere. Dette er kun et problem om man har et primalistisk syn på humanismen, et syn jeg kommer til å behandle litt senere.

La oss tenke oss at, fra et humanetisk perspektiv, at det var de kristne som oppfant julen, at det var de som oppfant dåpen, konfirmasjonen og alle de høytider som humanetikere. Om så dette skulle være tilfelle, vil dette ikke medføre noen som helt problemer for de reflekterte humanetiker. Humanetikken er ikke med i en konkurranse om å ha det mest originale livssynet, humanetikere er rett og slett en gruppe som har samlet seg i en organisasjon som dekker deres livssynsbehov. Diskusjoner om hvorvidt medlemmer av HEF kan feire jul eller om det er riktig å kalle humanistisk konfirmasjon en konfirmasjon er feil fokus.

Hvem som eventuelt har stjålet julen fra andre er et akademisk spørsmål, et spørsmål som religionsvitere og andre kan diskutere.

Den arrogante humanismen

En kjent fabel forteller om fem blinde menn og en elefant. Fem menn, alle blinde, ønsker å beskrive en elefant, og de griper hver sin del av dyret. En legger hånden rundt et ben og utbryter at en elefant er som en trestamme, en annen har hendene på magen og protesterer, en elefant er som en ball. En tredje har grepet halen og erklærer at det er som et rep, en fjerde kjenner på øret og påstår at det er som et teppe, mens den siste har hendene rundt snabelen og er uenig med alle de fire andre, en elefant er som et rør. Alle kjenner de på en liten del av sannheten, men de ser ikke helheten.

De fem mennene representerer religioner, og er ment som en illustrasjon på at alle har litt rett. Imidlertid er det mange som har påpekt hvor arrogant bruken av dette bildet er. Den som hevder dette plasserer seg utenfor bildet, med øynene intakt, og er i stand til å se hele dyret. De ser helheten, de andre ser bare delene.

Alle livssyn hevder på en eller annen måte å ha oppdaget sannheter som ikke de andre til del, men de fleste livssyn legger også strenge føringer på hvor høye tanker dette gir medlemmene lov til å ha om seg selv. Kristne skal vise en ydmykhet, men selv om en kristen skulle bruke enhver anledning til å fortelle hvor ydmyk han er, kan man ikke være sikker på at han faktisk er det.

Min mor fortalte meg for noen år siden om en et årsmøte i en kristen organisasjon. Før den formelle delen tok til holdt lederen en andakt om hvordan han var den største synderen og hvordan en leders jobb var å være en tjener for de andre. Deretter, på selve møtet ble driften av organisasjonen diskutert, og kritikk ble rettet mot lederens rolle. Dette ble ikke godt mottatt, noe den påfølgende indignasjonen på talerstolen ga uttrykk for. Hvordan våget de å kritisere ham! Han var jo Guds ydmyke tjener, en som brukte så mye tid på menigheten, så fikk han kritikk!

Arrogante, ydmyke disipler av tømmermannen fra Nasaret går det fjorten av på dusinet. Å følge fredsfyrsten er ingen garanti for å leve etter hans sinnelag, selv ikke om du går med et armbånd med bokstavene WWJD (What would Jesus do). Dette bør humanister merke seg, siden de selv står i fare for å falle i samme felle.

Humanister har ingen absolutte svar, humanister bare forholder seg til det vi kan vite med sikkerhet. Humanister vil skifte syn om de blir presentert for tilstrekkelige gode argumenter for at de tar feil. Humanister er åpne og søkende, det er de som viser den sanne ydmykhet som de religiøse streber etter. Så ydmyke er humanistene at de er nødt til å fortelle alle at de er det. Arrogansen til humanisten er ikke verre enn den troendes arroganse, men er likevel det et godt argument?

Alle de fem formene for humanisme jeg har kritisert har sitt utspring i denne formen for   humanisme, en følelse av overhøyet over andre mennesker som ikke har del i samme sannhet. Alle livssyn hevder selvsagt at de på en eller annen måte innehar sannheten, men hvordan de forholder seg til dette faktum avgjør om deres del i denne sannheten vil øke eller minke.

Humanisten er fritatt fra opdiktede guders lover og regler, vi har muligheten til fritt å søke etter hva som tjener menneskeheten og øker kunnskapen, toleransen og likestillingen.

Humanetikeren fremmer en arrogant påstand, at enhver opplevelse av kontakt med det guddommelige, det demoniske eller andre overnaturlige krefter har vært fri fantasi og innbilning. Den er ikke mer arrogant enn den kristne, muslimske eller jødiske holdningen, som ser på sine egne åpenbaringer som de genuine og åpenbaringer fra andre religioner som enten demoniske eller innbilte.

Denne gjensidige arrangansen gjør likevel det uproblematisk for et flertall å føre en dialog basert på likeverd og respekt. Vi vet at dere tar feil, dere vet at vi tar feil, likevel klarer vi å leve sammen. Problemet oppstår først når denne arrogansen glir over i hoveri, hvor de troende nekter annerledestroende å slippe til fordi deres sannhet er galt eller håner i stedet for argumentere imot.