Babusjkadukker og Vygotsky

Dette blir en kort post, men likevel viktig.

Av de tre ordene i overskriften er bare ett av dem korrekt på norsk, det i midten.

Jeg registrerer at mange nordmenn liker russiske dukker, hvor du åpner en og en mindre en ligger inni. Litt for mange kaller disse dukkene for babusjkadukker. Babusjka er bestemor, det korrekte ordet er "matrusjka", alternativt "matrjosjka" eller noe lignende. Jeg leste nylig Vente, Blink av Gunnhild Øyehaug, hun brukte ordet "babusjkadukke", og slike ting ødelegger for leseopplevelsen.


Så er det Vygotsky, den russiske pedagogen som enhver med lærerambisjoner henviser til så ofte de kan. Bare så synd de ikke kan stave navnet korrekt. På russisk heter han "Выготский", og flere av de fremste pedagogikkekspertene i Norge, blant annet Gunn Imsen i lærebøkene Elevens Verden og Lærerens Verden kaller ham Vygotsky.

Grunnen til dette er at det er forskjeller mellom engelske og norske transkriberingsregler. "-ий" oversettes på engelsk til "-y" på norsk til "-ij". Den norske versjonen ligger nærmere det skrevne ordet, den engelske ligger nærmere uttalen.

Derfor heter det på engelsk Dostoevsky, på norsk Dostojevskij, på engelsk Tolstoy, på norsk Tolstoj, på engelsk Vygotsky, på norsk Vygotskij.

En lignelse om humanismen - del 3

- Tror ballonger på Gud?
- Hva mener du?
- Tror ballonger mer på Gud enn for eksempel steiner?
Jeg stirret på Humanist.
- Hvorfor skulle de det?

-Vel, de søker jo mot himmelen. Enten er de fylt med helium, da flyr de mot Faderen, ellers er de fylt med vanlig luft, i så fall søker de fortapelsen i et langt senere tempo enn eksempelvis steiner.
- Det er riktig, sa jeg, men til gjengjeld er jo ballongene hule, mens en stein faktisk består av hard masse helt gjennom.
- Det er riktig, medga Humanist.
- Hadde du et poeng med spørsmålet? Skal vi snakke om ballonger i dag?

Humanist ristet på hodet.
- Det var bare et innfall jeg fikk. Men siden jeg nevnte det, jo, det er en grunn til å snakke om det. Er humanisme en tese, en antitese eller en syntese. Sagt med andre ord, er humanisme noe unikt i livssynssammenheng, er det en reasjon på religion, eller tar den det beste fra religionen og religionskritikken?
Jeg smilte.
- Det er vidt spørsmål.
- Selvsagt er det det, svarte Humanist. Mine spørsmål er enten vanskelige eller vide. Slikt stiller jeg og slikt vil jeg fortsette med.

- Slik jeg ser det et umulig spørsmål, rett og slett fordi det er så mange grunner til at folk kaller seg humanister. Samtidig er det litt for mange som er humanister av negative grunner. Vi har folk som ikke liker den lokal presten, folk som trenger et felleskap uten at de vil hykle, vi har folk som har reflektert grundig over tilværelsen og kommet frem til at de humanister, men jeg er ikke sikker på at de er i et flertall.
- Er dette ikke et problem i alle livssynssamfunn?, spurte Humanist.
- Joda, de fleste som kaller seg kristne i Norge vet sikkert ikke hva som eldst av det nye og det gamle testamentet, men de er ikke kristne fordi de ikke liker den lokale imamen. Dette er kanskje en av grunnene til at folk melder seg ut av HEF, de ble humanister fordi de forventet religionskritikk, og når forbundet ikke leverer så ofte og så mye som de forventer blir de skuffet. Da er ikke utmeldelsen langt unna.
- Men hva tenker du om religionskritikk?
- Den er viktig, men jeg føler at man burde fått de troende med på dette. Men hva er vel humanismen om den ikke er religionskritisk. Hvis vi skjærer bort alt annet, hva har vi igjen? Er humanisten som Peer Gynt, som skreller bort skall etter skall? Dersom vi tar bort kritikk mot religion, mot troen på det overnaturlige og ekstremismen, hva er det igjen?
- Mitt kall er ei at svare, svarte Humanist.
Jeg smilte.
- Så det plager deg ikke at ditt livssyn bare er rekke med "ikke"?, spurte jeg?
- Plager det deg?
- Delvis, innrømmet jeg. Det er derfor jeg vil ta det beste fra de troende. Vi trenger en kjerne av noe som vi kan bygge vårt livssyn på.
- Og hva skal det være?
- Vet ikke helt. Jeg dro på det. Men vi trenger en Kanon, et sett av hellige skrifter vi kaller våre egne.
- Bortsatt fra at de selvsagt er profane og ikke hellige.
- Selvsagt. Men problemet med humanismen er at vi har teologien, men ikke skriftene. Teologien er jo egentlig bare en metode for å forene hellige skrifter med fornuften. I humanismen analyserer vi ingenting. Det er derfor vi trenger denne Kanonen, fortellinger som kan belyse verden og gjøre oss til bedre mennesker.
- Hvilke fortellinger kunne vært med i en slik kanon?
- Litt forskjellig. Sokrates selvmord, kanskje.
- Men han umuliggjør jo humanismen?
- Det gjør han, men det er også en historie som kan inspirere humanister til å reflektere over valgene sine.
- Hvilke andre hendelser må med?
- Vet ikke. Raoul Wallenbergs innsats under krigen. Wergelands kamp for jødene. Det er mye som må med, mye som kan trekkes frem og gi inspirasjon. Forhistoriene til romanene Spilleren av Dostojevskij eller Madame Bovary av Flaubert.
- Galileo Galilei?
Jeg ristet på hodet.
- Hvorfor ikke?
- Fordi det ikke er noe i historien hans som kan inspirere en humanist. Hva skulle det være? Å provosere kirken med å blande seg opp i teologiske spørsmål? Å trekke tilbake sine funn under press? Hvordan kan mennesker bli inspirert av å lese om en som feiger ut under press? Det er ingen inspirasjon i fortellingen, og grunnen er at Galilei ikke var herre over egen situasjon. Det bør alltid en humanist være.
Humanist nikket.
- Vi er visst enige om mye, sa han. Det er nesten som våre tanker kommer fra samme hode.
Jeg smilte.
- Mer om det senere.
- Når skal du lage denne Kanon?, spurte Humanist.
- Når jeg får tid. Når jeg får penger. Da skal jeg samle de femti fremste humanistene, og sammen skal vi velge ut femti historier, fortellinger, hendelser, vitenskapelige oppdagelser,
malerier og filosofiske skrifter som enhver humanist bør kjenne til.
- Får jeg komme?, spurte Humanist.
- Selvsagt.

Problemer med skeptiske foredrag

Jeg har hørt på mange forskjellige foredrag i min karriere som kritisk tenkende (jeg har faktisk holdt endel selv), og det må innrømmes at jeg ikke alltid er like enig i fremgangsmåten som foredragholderen (inkludert meg selv). Dette er derfor like mye en kritikk rettet mot meg selv.

La meg først skille foredragene i to, de partikulære og de generelle. De partikulære omhandler et tema, eksempelvis klarsynte, klimaskepsis, vaksiner, alternativ medisin, og her er det gjerne en fagperson eller en relativt belest lekmann som foredrar.

De generelle foredragene forsøker i større grad å trekke inn sosialpsykologi og å vise hvordan vi blir lurt, og å vise hvordan vi ser mønstre hvor ingen mønstre finnes. Man tilbakeviser ikke pseudovitenskap men viser hvilke mekanismer som kan gi en forklaringsmodell Vi har en fordragsholder i Norge som er en racer til de sistnevnte, Jan Ole Hesselberg. Imidlertid er jeg ikke sikker på at vi trenger så veldig mange kloner av ham i Norge. Man bør heller finne sin nisje. 

Vi har flere eksempler på utmerkede foredrag i Norge, blant annet fra Kritisk Masse. Jeg snakker ikke om disse, men om de som holder foredrag for yngre folk, gjerne for konfirmanter eller konfirmantledere eller i skolen. Vi har fått endel taleføre skeptikere i Norge, og jeg er ikke alltid helt enig i hvordan de presenterer sitt budskap.

Problem 1: Man dreper ikke sine små.

Dette er en fenomen man møter igjen hos mange foredragsholdere. Jeg merket det godt for noen år siden, da en kristen musiker var blitt invitert til å holde konsert og å oppfordre elevene til å ta gode valg i livet. Han snakket først om alkohol, deretter om røyking, så om hasj (som førte til sterkere stoffer, må vite), deretter om sex, om å ha sex for tidlig, om analsex, deretter om spiseforstyrrelser, om kroppshysteri om at alle jentene i salen var nydelige, og så videre og så videre.

En sterk kontrast til dette fikk jeg oppleve da jeg var i videregående skole, og alle elevene var samlet for å høre en mann snakke om å ikke bryte fartsgrensen. Han nevnte ikke alkohol med et ord, ikke noe om om rusmidler i hele tatt, det eneste han snakket om var farten på bilen. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken seanse som var mest effektiv.

Det samme merker jeg i skeptiske foredrag, og når jeg ser gjennom mine gamle blir jeg litt flau over mine forsøk på å få folk til å forkaste konspirasjonsteorier, å styre unna alternativ medisin, å ikke gå til klarsynte, og å passe seg for kreasjonister. Det er mulig at den jevne skeptiker ser en forbindelse mellom disse temaene, men det er ikke sikkert at det samme gjelder for folk flest. Selv ikke engang James Randi forsøker å rekke over alt, i de foredragene jeg har sett av ham nevner han lite vaksinasjonsskepsis, konspirasjonsteorier og kreasjonisme. En slik innsnevring av tematikken bør også du ha.

Problem 2: Det er ingen Non Sequitur

Flere skeptiske foredragsholdere velger som sagt å fokusere på vår lettlurte hjerne, og deretter snakker om at alternativ medisin ikke fungerer.

En slik tilnærming er en non sequitur. At man ofte blir lurt kan sikkert de fleste innrømme, men veien derfra til å forkaste krystallhelbredelse er likevel lang. Har noen skiftet syn av å se en optisk illusjon? Har noen sluttet å tro på astrallegemer ved å lære om at mennesker er mønstersøkende vesener? Eller er man mer som i eksperimentet fra Folkeopplysningen hvor medlemmer fra FrP og KrFU leste to tekster hvor den ene argumenterte mot vin i butikk og den andre for og begge grupper fikk styrket sitt syn?

Problemet er at skeptikere forteller hvordan man KAN bli lurt, men det betyr likevel ikke at akupunktur er juks? Det mangler ofte ett og annet premiss i argumentasjonen til skeptikerene.

Problem 3: Man tror at tilhørerne er like interessert som en selv
Dette er et klassisk problem, og det er noe som er problematisk for alle nerder og predikanter, man tror at man sitter med den samme kunnskap eller i det minste den samme interessen for kunnskapen som en selv. Man glemmer å selge.

Dette er det viktigste punktet, og der det syndes mest. Man glemmer å selge budskapet sitt. Det er også her jeg vil be skeptikere slutte å presentere vitenskap og kritisk tenkning og heller snakke om pseudovitenskap. Problemet er at du har begrenset med tid, og du må få presentert budskapet ditt på en klar og tydelig måte.

Hva vil du at tilhørerne skal sitte igjen med? At de må tenke seg godt om og reflektere før de bruker penger på tøys? Hvorfor begynner du i så fall med å snakke om hvor spennende vitenskapen er? Eller om du heller ville vise hvor spennende vitenskapen er, hvorfor ikke heller sette på en dokumentarfilm?

For dersom vi skal være ærlige, det er ikke vitenskapen vi skal forsøke å selge, det er tanken om at vann ikke har hukommelse. Hvorfor ikke begynne med det? Fortell om vannminnetilhengere, om konspirasjonsteoretikere og om krystallhelbredere. Dropp vitenskapen, snakk om pseudovitenskapen.