Hvorfor Max Manus ikke var en god film

Jeg burde ha skrevet dette da filmen kom ut, og jeg har irritert meg i flere år hver gang noen snakker om hvor god film Max Manus var. Jeg tvinges dermed til å fortelle sannheten til enfoldige nordmenn, Max Manus var en drittfilm. Nedenfor får dere en rekke grunner til at dette var søppel deluxe.

La meg først skille mellom gode og dårlige krigsfilmer, og deretter forklare hva som skiller de fra hverandre.

De gode:

• Das Boot
• Stalingrad
• Lawrence of Arabia
• Plattoon
• Saving Private Ryan
• Flammen og Sitronen
• Full Metal Jacket
• Intet nytt fra Vestfronten (begge to)

De dårlige:

• Enemy at The Gates
• Windtalkers
• Pearl Harbor
• Max Manus

Hva skiller de dårlige fra de gode? Flere ting, men en ting som er nesten gjennomgående, de dårlige filmene forsøker å lage en actionfilm. Dette ser vi blant annet i EATG, hvor skytescenene kunne vært tatt fra en politifilm i Manhatten. Vi ser det også i Windtalkers, hvor Nicholas Cage løper rundt og dreper japanere som han var med i et skytespill.

Et annet punkt er at de dårlige filmene ofte fremstiller krigen som avhengig av en person. Dersom denne ene personen mislykkes, vinner tyskerne eller fienden. De gode filmene presenterer i stedet krigen som koloss, og den lille soldaten som en maur, som ikke kan påvirke krigens gang. Unntaket her er Lawrence of Arabia, men det er en annen historie.

Deretter det viktigste, de beste krigsfilmene handler ikke om krig. Plattoon er en film som handler om ordrer, om maktkamp, om overlevelse. Flammen og sitronen tar opp viktige etiske dilemmaer, Stalingrad handler mye om vennskap. Krigen er settingen, men ofte er fokuset på det mellommenneskelige.

Max Manus svikter på alle disse områdene, og det er min tunge plikt å liste opp ti punkter hvor filmen sviktet.

Introen

Vi begynner svakt, filmens intro tar for seg krigens gang, avisutklipp med invasjonen av Polen, Tsjekkoslovakia og Frankrike. Hvilket får meg til å tenke, hvilke andre krigsfilmer begynner slik? Så vidt jeg kan komme på, bare filmen Enemy At The Gates, og det er ikke en film en bør tilstrebe seg å etterligne. Filmen svikter allerede her, her fornærmer regisøren intelligensen og historiekunnskapene til seeren, de tror at vi ikke vi kjenner til hva som har skjedd, og derfor må de gi oss et lynkurs i andre verdenskrig.

Hvordan er frontene i Vitetnam når Plattoon begynner? Jeg aner ikke. Hva med situasjonen når  Paul Baumer verver seg i Intet Nytt Fra Vestfronten. Igjen, ingen ide, og jeg bryr meg ikke heller. Det er bryr meg om er menneskene. Hvem kjemper, hva er forholdet mellom dem, og hvordan utvikler dette seg gjennom filmen. Dette er også noe som dyktige filmskapere har forstått, krigsfilmer handler aldri om krig, de handler om ære, om vennskap, om frykt eller plikt. Krigen er bare en setting for viktige menneskelige tema og legges fokuset på disse, ikke på selve krigen. Det skal handle om oss.

Filmelsker viser hva han mener om skuespillerkvalitetene til Aksel Henie.

Ingen subtilitietet
Hvordan skal en kommunisere at Max Manus har store psykiske problemer etter krigens slutt, og hvordan vise den skyldfølelsen han hadde etter krigen? Enkelt, han sier det rett ut: "Jeg døde ikke!", roper han til Tikken.
Har ikke manusforfatteren hørt om "show, don't tell"? Hvorfor ikke vise skyldfølelsen, hvorfor ikke pakke det inn i en anekdote, på en eller annen 
Nei. Regissøren er lat, han vil gjøre det enkelt slik at alle forstår hvorfor han reagerer slik han gjør. Dette er en hån mot publikums intelligens, en tradisjon norsk film og TVproduksjon har holdt på med siden Mot I Brøstet. Nordmenn er for dumme til å forstå subtilitet, derfor må det bankes inn.

Forferdelig dialog
Jeg reagerte på samtalen mellom Manus og Hauge første gang jeg så filmen, og etter å ha sett den igjen ble jeg litt flau av å høre hvor dårlig den er skrevet. Hauge snakker som han vet at det står et kamera der, og han vet hva Manus vil si. Ingen snakker slik.

Ellers har jeg merket at noe av det svakeste med norsk film er nettopp dialogen. Sammenlign dette med noen av Coenbrødrenes dialoger, eller for den saks skyld Tarantinos. Hvis du har sett Fargo eller No Country for Old Men forstår du hva jeg snakker om. Hvordan driver samtalene Tommy Lee Jones i NCFOM handlingen frem? Kort svart, de gjør det ikke, men Lee Jones karakter balanserer fortellingen, den representerer et motstykke til de pengejagende karakterene og psykopaten Chigurgh.

Stereotypier

Dr. Nazi

Se på tyskeren i Flammen og Sitronen. Se hvordan danskene klarer å humanisere sin fiende, hvordan han fremstilles med moral og ære. Sammenlign dette med  tegneserieskurken i Max Manus, en karakter jeg kaller Dr. Nazi. Han har ikke engang noen få formidlende trekk, han er så stereotypt ond at det nesten blir latterlig. Men kanskje er dette et tegn på at danskene har et litt mer modent forhold til krigen enn vi. De klarer å forholde seg til menneskelige fiender.

Så har vi scenen hvor Dr. Nazi, etter en aksjon sier navnet, "Manus". De er fiender, og de må bekjempe hverandre. Dette er et grep som benyttes i:
1. Actionfilmer
2. Dårlige krigsfilmer

Jeg har ingenting imot at de gjør dette i actionfilmer, målet i disse filmene er ikke realisme, men spenning. Selv andre filmer har en tendens til å presentere skurkene litt positivt. Selv i Kung Fu Panda 1 og 2 får vi et innblikk i skurkens bakgrunnshistorie, og det er en grunn til deres hat. De er ikke onde for ondskapens egen del, de føler seg sviktet. Hvis barn tåler å menneskeliggjøre fienden, hvorfor klarer ikke nordmenn det samme?

Jeg så nettopp filmen Yip Man, som omhandler japanernes invasjon av Kina, og selv der presenterer de japanske generalen med flere positive trekk, og jeg sliter med å finne en eneste krigsfilm hvor fienden har blitt dehumanisert på samme måte som i Max Manus.

Kompanisjef Linge

Deretter har vi kompanisjef Linge. Hva ønsker filmskaperne at vi skal vite om ham? Åpenbart at han er en lett irritabel person som har liten tålmodighet? Hvordan demonstrerer de dette? Ved å la ham skrive på en dårlig skrivemaskin i det vi blir presentert for ham, en skrivemaskin han kaster i gulvet til sine britiske verter og den må garantert ha satt et merke.

Så hvorfor velger de å filme denne scenen? Jeg har to hypoteser:
1. Filmskaperne tror at nordmenn er så dumme at alt må bankes inn. Mannen skal være irritabel og med kort lunte, derfor må man importere en stock charackter fra en Michael Bay-film. Ideelt sett ville de ha plassert et skilt på brystet på ham, slik at alle fikk det med seg.
2. Filmskaperne er ikke i stand til demonstrere skikkelsenes personlighetstrekk, de er rett og slett ingen menneskekjennere.

Deretter kommer Linge med en lengre utlegning, en utlegning som er mer skriftlig enn muntlig? Hadde han forberedt en tale til Max Manus? Hvorfor hadde han det? Kan du se den scenen en gang til og fortelle meg at det er et muntlig språk? Og så lurer jeg på, hvorfor nevner han alt dette? Vet ikke Max dette? Eller er det vi som ikke vet det? Hvorfor fornærmer Linge intelligensen til både oss og Max i den scenen?

Den britiske obersten

Her har regissøren importert en karakter fra en hardkokt film noir krim. helten blir invitert inn på sjefens kontor får servert sprit og sjefen snakker til helten på en nedlatende måte. Hvorfor tenke originalt, når andre har gjort det for deg? Deretter stiller sjefen et spørsmål til Max Manus, og svaret innleder traileren.
- Hvorfor?, spør briten.
Hvorfor? Hvorfor?
Kjempet han ikke selv med nebb og klør under Battle of Britain?

Begrunnelsen for spørsmålet er enkelt, skikkelsen har lest manus. Mr Plinkett har tatt dette opp i forbindelse med de fantastiske anmeldelsene av Star Warsfilmene. Enkelte skikkelser handler på en måte som per se er irrasjonelt, men som forklares ut fra at filmens handling må videre. Hvorfor blir Anakin Skywalker valgt ut til å følge Prinsesse Amidala til hjemplaneten hennes? Det finnes ingen rasjonelle begrunnelser for dette, med unntak av at de har lest manus, at de er klar over hvor filmen skal, og de handler deretter.

Hvorfor stiller obersten spørsmålet? Han må jo ha møtt tusener av polakker, tsjekkere, franskmenn, belgiere, dansker osv, men han velger å stille spørsmålet til Max Manus. Dette er fordi han har skjønt at han befinner seg i en film, at Max er helten og han er en bifigur. Spørsmålet stilles for at Max skal kunne brilliere med sitt svar, og styrke nordmenns patriotisme.

Propaganda

Amerikanerne har også laget dårlige krigsfilmer, men i disse tilfellene har kritikere vist sin misnøye. Pearl Harbor var en slik forferdelig film, og selv om amerikanerne nok liker predikanter mer enn oss nordmenn foretrekker de at disse holder seg i kirken. Propagandaen i filmen gikk ikke kritikerne forbi, noe en ikke kan si om norske kritikeres vurdering av Max Manus.

Hvorfor sier Max Manus i begynnelsen av filmen at han er flau av å være norsk? Fordi vi i slutten av filmen skal være stolte av å være nordmenn. Det er en skam at Norge blir okkupert, men dette blir veid opp av Max og gjengens motstandsarbeid.

Norge er et lite marked, og skal en kunne selge en slik påkostet film, kan en ikke produsere kunst, men må selge til mennesker med langt mindre forfinet sans for filmkunst enn meg og mine venner i åndseliten, men da har jeg selvsagt rett til å påpeke dette.

Inn med teskjeer

"Jeg døde ikke", roper Max til Tikken i slutten av filmen. Kanskje ikke, tenker jeg, men det burde ha vært noen karrierer som burde ha avgått ved døden etter en slik replikk. Har de ikke hørt om om "Show, don't tell"? Burde de ikke demonstrert hans samvittighetskvaler i stedet for å Max til å si dem rett ut? Hva med å demonstrere denne skyldfølelsen i stedet for å banke den inn? Har dere så lite tiltro til nordmenns intelligens?

Problemet er at fortsatt tror filmskaperne at de skapte en god film, og øyensynlig er et flertall av nordmenn enige. Dette kan bety at i fremtiden kommer også nye søppelfilmer til å bli produsert i Norge, vi kommer til å få norske manusforfattere som skaper en eventyrversjon av krigen, med de slemme på en side og de snille på den andre.

At Max Manus var en dårlig film er ikke det største problemet, daglig tjener udugelige mennesker til sitt levebrød her i landet, men problemet er ikke først og fremst filmen, problemet er at et flertall av nordmenn faktisk mente at dette var en god film. Det betyr at norske filmskapere vil legge seg på samme linjen, det er det som bekymrer meg.

Og det kryr av spennende historier som kunne fortelles om andre verdenskrig, det kunne lages en serie, der vi blir bedre kjent med karakterene, hvor vi følger dem i kjærlighet, venneskap, frykt og gleder, men den kan ikke lages som Max Manus. Til dette kreves det dyktige manusforfattere, det kreves at man faktisk øver inn litt dialog og hvor en av og til tillater seg at det går sent.

Her burde det stått noe morsomt om jeg ikke hadde hisset meg på sammenligningen.

Det er enkelte åndsverk vi omtaler som estetisk konservative. Forfatteren gjør ingen forsøk på å gjenoppfinne hjulet, de gir leseren det denne ønsker seg, og ingenting mer. I romantikklitteratur er alltid heltinnens rivalinne overfladisk og bare ute etter pengene hans. I kriminallitteraturen har detektiven et brilliant intellekt, men sliter ofte på det sosiale planet, og i fantasylitteraturen finner vi ofte en svært så ufrivillig helt. Det er gjenkjennelige trekk, leser kommer til boken med ønsker, og forfatteren innfrir.

Flammen og Sitronen stilte spørsmål ved dansk motstandsbevegelse, Dårekisten problematiserte den russiske krigen i Tsjetsjenia, og jeg trenger vel ikke nevne hva Plattoon og Apocalypse Now gjorde med den amerikanske selvfølelsen. Filmer kan godt være ubehagelige og de trenger ikke alltid gjøre deg stolt av landet ditt.

Vi får håpe at denne filmen var et engangstilfelle og at fremtidige filmer om norsk motstandsbevegelse kan kjempe seg inn en plass på denne listen. Jeg er skeptisk, men håper.