Semmelweis- argumentet

“Yes, they laughed at Copernicus and they laughed at Einstein, but they also laughed at Bozo the Clown.”

  Carl Sagan

Vi har alle sett dem, enten de er Idoldeltakere, kunstnere eller forskere, de har forsøkt å finne anerkjennelse for sine funn, sine bilder eller sin sangstemme, kritikerne har ikke vært nådige. De hyggeligste har svart dem: "Mye bra, men dessverre mye å rette på. Forsøk igjen senere." Andre har vært mer direkte. "Dette er latterlig. Kom deg vekk herfra, og ikke våg å nærme deg et studio/lerret/reagensglass igjen." De har mislykkes, men de har ikke gitt opp enda, i desperasjon kaster de ut de to ordene som på magisk vis vender tap til seier: "Gallileo". "Semmelweis".

Året er 1847 og den ungarske legen Ignaz Semmelweis gjør en revolusjonerende oppdagelse: ved Ved å vaske hendene sine før en operasjon ville legene stoppe smittespredning og øke sjansen for at liv ble reddet. Han testet dette ut på sine pasienter, og det viste seg at dødeligheten for enkelte sykdommer sank fra 30% til under 1 %.

Selv om det var åpenbart at teorien hans hadde noe for seg, var det ikke mange som omfavnet den. Semmelweis opplevde latterliggjøring og kritikk, og han fikk et nervøst sammenbrudd som til slutt skulle være medvirkende til hans død. Først i etterkant har legevitenskapen innsett hvor viktig hans oppdagelse var.

Samtidig har vi alle hørt om kunstnere og vitenskapsmenn som har blitt latterliggjort i sin samtid, for først å bli anerkjent etter sin død. Verken William Shakespeare, Vincent van Gogh, Gallileo Galilei og eller Emily Dickinson fikk aldri oppleve berømmelsen i sin egen levetid. Slike historier gir håp til alle som føler seg misforstått av samtidens kritikere. Kanskje ettertiden vil dømme dem bedre?  I diskusjoner vil en derfor disse ofte peke på at Semmelweiss ble latterliggjort og Galileo ble forfulgt.

Imidlertid er det et problem med dette argumentet. Det er mange som blir latterliggjort i sin samtid, og de fleste av disse er faktisk latterlige. Problemet er at disse blir glemt og utelatt fra historiebøkene. Man skriver ikke om vitenskapsmenn som ble latterliggjort både i sin samtid og senere. Kunsthistorikere trekker ikke frem kunstnere som ikke fikk solgt sine bilder, verken mens de levde eller etterpå. De fleste som ble latterliggjort forsvant inn i historiens glemsel.

Sagt på en annen måte, dersom du blir latterliggjort i din samtid er du i 99 av 100 tilfeller latterlig. Dersom kritikerne ikke forstår din kunst, er den i 99 av 100 tilfeller uforståelig.
Dersom dommerne på Idol slakter deg, er du i 99 av 100 tilfeller talentløs.
Dersom fagfellene slakter eksperimentet ditt er det i 99 av 100 tilfeller dårlig forskning.

Noen vil selvsagt gjøre samtidens dommer til skamme, men at du befinner deg i denne gruppen er forsvinnende liten.