"Du er så PK!" - om PK-argumentet

Denne posten er inspirert av en viss vits om en bøtte med dritt som har blitt debattert både på Twitter og i Dagsnytt 18 i det siste (sorry, ingen lenker). I denne kom det frem et argument som jeg har hørt mange ganger før, og som fortjener sin egen post, PK-argumentet.

For de uinnvidde kan jeg fortelle at PK står for politisk korrekt, og for enkelte er dette det verste skjellsordet du kan kaste etter en annen. "Du er så PK!" Nå er jeg så politisk korrekt det er mulig å være som høyremann, og for meg trenger det ikke være noe negativt å være PK, det er heller ikke alltid galt å være PUK (politisk ukorrekt).

Generelt sett er venstresiden det som oppfattes som mest PK.
PK er å ta imot flere flyktninger.
PUK er å ta imot færre.

PK er å være for likekjønnet ekteskap.
PUK er å være imot.

PUK er å håpe at ABB sultestreiker til døde i fengselet.
PK er å si at også han har menneskeverd.

Men dette er ikke en post om PK/PUK, her er mitt fokus på PK-argumentet.

Det er enkelte argumenter som er debattstoppere, etter at dette er uttalt er debatten over, fordi det ikke finnes noe svar på det.

"Dette er det jeg tror" er en slik ytring. Som regel er det ingen mulighet til å fortsette etter dette, fordi den andre part allerede har bestemt seg for hva vedkommende skal mene. Det samme skjer når den ene part bygger sin argumentasjon på premisser som den andre part ikke kan akseptere. Å forsøke å argumentere for at jorden og livet på den er skapt på seks dager "fordi det er dette Bibelen sier" når motparten ikke er kristen er likefullt meningsløst. PK-argumentet er i samme kategori.

For det første er det situasjoner hvor det er helt akseptabelt å være PK. En politisk korrekt holdning til Holocaust er de fleste PUKere enig i. Andre ganger er de fleste enige om at litt PUK er på sin plass, som for eksempel når universiteter lager "safe spaces" hvor hvor man kan gå når man hører avvikende meninger. Hvem skal bestemme når det er greit å være PK og når man bør være PUK? Den andre? Å beskylde noen for å være PK er som å beskylde noen for å være kritisk. Det er tider hvor det er bra (når man er filmanmelder), andre ganger når det er litt mindre akseptabelt (under skuespillet på skoleavslutningen).

For det andre er det er ingen mulighet til å fortsette diskusjonen etter dette, av den enkle grunn at det ikke er mulig å besvare. Hvis du tar til motmæle bekrefter du jo nettopp påstanden. I den nevnte debatten på Dagsnytt 18 brukte en av debattantene den massive kritikken på Twitter at hun hadde rett, nordmenn var for PK, ellers ville jo hun ikke få så mye kjeft!

En tenkt diskusjon kan gå som følger:
Person A: Innvandrere voldtar og dreper nordmenn daglig og folk her til lands er for PK til å innrømme det.
Person B: Det du sier er faktisk feil, på grunn av argument x, y og z.
Person A: Ha, det var nettopp det jeg sa, du er for PK til å innrømme det! 

Det blir et trumfkort som man kan kaste ut, et argument som ikke kan tilbakevises. Problemet er at i diskusjoner finnes det ikke trumfkort (punkt nr 5).

For det tredje er det er ikke-argument. Det er ikke noe å tilbakevise, fordi det ikke er en påstand å tilbakevise. Hvorvidt du er PK er ikke PK har ingenting med debatten å gjøre.

Hvis du trekker inn PK-argumentet er debatten over, og dersom du trekker det inn i en kronikk for å starte en debatt har du kvelt enhvert forsøk på en fruktbar diskusjon i fødselen. Er det ikke et argument har det ikke noe i en debatt å gjøre, så la oss la dette "argumentet" dø en stille død. Og mens vi er inne på det, send gjerne mange kronikker til VG slik at de slipper å publisere slikt dritt i fremtiden (sorry, fortsatt ingen lenker).