Fortellingen om fortellingene

 I begynnelsen var det ingen fortellinger. Jorden var øde og tom, så utviklet livet seg, mikroorganismer, flercellede dyr, fisk, krypdyr og pattedyr. Fortellingen var ikkeeksisterende, og jorden var fornøyd. Jorden satt som vanlig i den lille åpningen i skogen. Det var det et lite vann han kunne sitte ved og betrakte de små fiskene som svømte rundt der. Den gikk ikke så ofte inn i skogen, kvistene slo mot ansiktet og 

Så kom mennesket og ikke lenge etter, den første fortelling. En samling mennesker hadde samlet seg rundt leirbålet, de stirret alle mot bålet. De hadde fortalt om sine jakthistorier, utlevert sladderet i gruppen, nå var de tom for fortellinger. De kunne selvsagt fortsatt med stammens trivialiteter, med små historier som ikke kanskje ikke var så spennende, men som i hvert fall holdt praten i gang. Det var en som ikke ønsket det.

En av de yngre jentene i stammen fortalte en historie, en fortelling som aldri hadde skjedd. 
Hun fortalte om mennesker som aldri hadde levd, om hendelser som aldri hadde funnet sted, om dyr som aldri var blitt skutt. Fortelleren diktet.

Da kjente jorden et lite stikk. Den vendte blikket mot stedet hvor den hadde kjent smerten og i det fjerne kunne den se noe som stod og stirret på den. hva det var ante jorden ikke, men at det var denne som var ansvarlig for stikket kunne den ikke si med sikkerhet, men det var ikke umulig. Den glemte etterhvert dette synet og fortsatte observere seg selv, naturen, dyrene, fjellene og havene. Hva de enn var, kan det ikke ha vært så farlig.

Da hun som fortalte den første historien så responsen, så hvor godt de likte denne fortellingen, fortalte hun en ny historie neste kveld. Denne gangen var det nye skikkelser hun beskrev, de kjempet mot rovdyr og vant og stammens barn så ut til å like fortellingen.

I dagene som fulgte fortalte hun nye historier, om sterke menn og vakre kvinner, om rovdyr, om ilden som forsvant. Barna og noen av de voksne lyttet, hun fortalte med hele kroppen, hun lagde rovdyrlyder, hun gjorde grimaser, barna hylte og lo, og av og til satt de stille i skrekk, men aldri kjedet de seg.

Jorda satt og stirret på noen sabeltanntigre som slåss om et bytte da han igjen kjente et stikk i ryggen. Han snudde seg på nytt og så på nytt i den retningen som den som påførte smerten måtte ha kommet fra. Denne gangen så han to. Han reiste seg for å gå bort til dem, men de rygget unna og løp inn i skogen. Dette var kanskje noe han måtte følge litt med på, tenkte han for seg selv. Hva er de vesenene som angriper meg? Bør jeg passe meg for dem, bør jeg angripe dem, bør jeg jage dem bort? Han visste ikke, men han kom til å passe mer på i fremtiden inntil han visste mer.

Fortellerkunsten, som den unge jenta hadde utviklet begynte å spre seg raskt. Det var andre i stammen som også hadde fantasi og talegaver, og nå begynte også de å fortelle. Etterhvert spredte dette seg til andre stammer, de hørte historier om fantastiske hendelser, hendelser som aldri hadde hendt, men som likevel engasjerte. Etterhvert begynte også enkelte å dikte opp vesener som aldri hadde eksistert, flygende slanger, hundrefotede tigre, snakkende ugler. Etter hvert fortalte de om snakkende trær, hav som spiste alt den fikk tak i, og de diktet opp kjempestore mennesker som sovnet og ble til fjell. Menneskene elsket disse fortellingene, de higet etter flere, de ga flere i stammen fri fra jakt og innsanking for å tenke ut nye og spennende historier.

Den neste gangen når jorden møtte de nye vesenene fikk den øye på dem før de gikk til angrep. Han hadde gått opp på et større fjell for å speide, han ville ta rede på hva dette nye var for noe og da trengte han bedre oversikt. Han stod på toppen av det høyeste fjellet og speidet utover, og da fikk han øye på dem. Ikke en, ikke to, men flere. Først så han dem delvis skjult i en klynge trær, men etter en stund begynte de å bevege seg ut å det åpne landskapet. De var mange, et raskt overslag fortalte ham at de måtte være nærmere femti, kanskje flere. Han stirret på dem lenge, han så hvor lett de beveget seg, han hvordan de så ut til å snakke sammen, hvordan de beveget seg i grupper, grupper som delte seg opp i mindre grupper, før de igjen slo seg sammen med andre grupper. Så så det plutselig ut som om en av dem fikk øye på ham, den snudde det som måtte være hodet i hans retning. De snudde seg alle i hans retning, selv om han var langt unna, var det vanskelig å ikke få øye på ham. Den var jo tross alt en klode. Umiddelbart spredte de seg til alle kanter og løp inn i skogen, ute av syne. Han ble sittende å stirre på den tomme plassen. De var mange, de hadde vist seg aggressive, og ikke minst, de var åpenbart raskere enn ham. Han vurderte om kan burde bli på fjelltoppen men da en kraftig vind begynte å blåse bestemte han seg får å gå ned.

Mennesket begynte å utvikle seg, de utviklet jordbruk, de bygget byer, enkelte konger samlet store folkegrupper i imperier. Så utviklet de skrivekunsten og noen tusen år senere, trykkekunsten. Historier kunne distribueres langt billigere enn tidligere, og etter hvert ble det også mulig å skaffe seg disse fortellingene til en overkommelig pris.

Jorden satt nå stille ved vannet, men ikke på den samme rolige måten som den hadde gjort tidligere. Den stirret mot skogen, både til den ene siden til den andre. Vesenene viste seg ikke. Den fortsatte å følge med, men etter en stund hvor det ikke var mulig å få øye på noe begynte han å slappe av. Kanskje var de redde for jorden, den var jo langt større enn de små vesenene som hadde angrepet. Kanskje hadde de ombestemt seg, kanskje var det bare noen ensomme som hadde angrepet, kanskje var de ikke farlige. Så fikk den øye på en.

Et av vesenene kom til syne en skogkanten, øyene deres møttes, og vesenet forsvant. Senere så han flere, de kunne stoppe opp, stirre på kloden i flere minutter før de forsvant. Jorden ble urolig, men han tenkte at den ikke kunne la frykten styre, og den forsatte å sitte på engen mens den observerte menneskenes utvikling på kloden. Det var for tiden krig på kloden dens, store imperier stod imot hverandre og millioner av mennesker mistet livet.

Den stirret på sin egen klode, men ble med ett vekket at et rungende brøl og den tok øyeblikkelig øyene fra det store slaget som ble utkjempet da og stirret på skogen. Ut av dem kom en horde som av vesener, alle løp i retning kloden i en formasjon den nettopp hadde observert. De løp mot den fra alle sidene av skogen alle med i drap i blikket.

De fremste kastet seg over kloden, de sparket og slo, noen av dem bet i fjellene, andre stanget inn i havene, jorden kjente smerten i hvert angrep og den skrek høyt. Den måtte komme seg bort, den måtte rømme, og den reiste seg opp, brøytet seg gjennom mengden og løp mot fjellene. Rasende vesener forfulgte den, de kastet steiner, de bet, de slo mens de løp bak den. Jorden slo fra seg mens den løp, den traff noen av fremste og fortsatte å løpe til den kom til fjellets begynnelse. Den begynte å klatre og vesenene fulgte etter.

Nå kunne imidlertid jorden sparke fra seg mens den klatret, og da den hadde fått et titalls vesner til å falle bakover og ta med seg flere i fallet og etterhvert ga de opp. Han fortsatte å klatre, de begynte å gå ned. Han fortsatte å klatre til han nådde toppen, og der snudde han seg og stirret utover dalen. Hundrevis av disse ukjente vesenene hadde nå samlet seg på sletten, noen av dem fikk sårene sine stelt av de andre, noen andre så opp mot jorden, noen av pekte i dens retning. De var ikke bare flere hundre, det måtte være flere tusen av dem. Den kunne ikke returnere til den plassen han hadde tilbrakt så mye tid, det ville være for farlig. Jorden var tvunget til å bli på toppen, uansett hvor kaldt det kom til å bli, uansett hvor sterkt vinden gjorde det ubehagelig for ham.

Dette var den første gangen hvor menneskenes historier hadde gått til angrep på jorden. Disse fortellingene som aldri hadde funnet sted, de som inkluderte mennesker og dyr som aldri hadde eksistert, de som aldri hadde funnet sted. Noe slikt ante selvsagt ikke kloden, den hadde bare sett noen vesener angripe, vesener som av en eller annen grunn hadde noe imot den. Men menneskene fortalte flere historier, nye fantasivesener med spunnet i menneskenes fantasi, og vesenene økte i antall.

På toppen av fjellet kunne jorden stadig observere økningen i antall medlemmer. Hadde den visst om at det var de små skikkelsene på dens egen overflate som skapte disse, hadde den kanskje tatt grep og fått den fjernet, men noe slikt kunne den ikke på noen som helst måte vite. For hvordan kunne den koble de små vesenene med disse ubestemmelige angrepsvillige vesenene i dalen nedenfor? Det var en umulig kasualitet jorden ikke på noen som helst måte kunne gjøre, om den da ikke hadde observert den første fortellingen og det påfølgende første angrepet. Men på dette tidspunktet hadde jorden oppmerksomhet vært rettet et annet sted, den hadde blikket rettet på en gruppe mennesker som hadde sneket seg inn på en mammut, en mammut de senere skulle bekjempe og drepe. Og en kobling mellom mammutjakten og det første vesenet var meningsløs, spesielt med tanke på hvor mange mammuter som hadde blitt drept av menneskene i lang tid før dette angrepet. Lite visste jorden at de som var de egentlige ansvarlige for angrepet befant seg på den selv, og for hvert øyeblikk som gikk ble det fortalt nye historier.

Snart kommer historiene til å begynne klatringen opp til kloden, til den siste kampen mellom jorden og fortellingene. Det er gitt på forhånd hva resultatet vil bli.