Tidenes dårligste roman

I går ble jeg ferdig med å lese tidenes dårligste roman, en bok som var så grusom at den krever et blogginnlegg.

Grunnen til at fikk vite om boken var fordi forfatteren var bekjent av mine foreldre, og da han utga en roman for noen år siden måtte jeg søke på navnet hans. Jeg oppdaget at han hadde utgitt en annen roman på nittitallet, men denne var nesten umulig å oppdrive. Den var ikke i bokhandelen, ei heller på biblioteket, og selv på forlagets nettsider var det sparsomt med opplysninger.

Det var først da jeg ved en tilfeldighet fant boken på Fretex at jeg forstod hvorfor forlaget ikke skriver så mye om boken. Det er en endetidsroman, den handler om en lege ved navn Nikanor (i kid you not) som får sparken fordi han er kristen og nekter å utføre aborter og å drepe nyfødte barn. Verdenspresidenten heter Kelag, man forstår raskt at han er Antikrist, og historien inkluderer hemmelige påskefeiringer, politijakter, indoktrineringsleire og til slutt slaget ved Harmageddonsletten.

Språket er forferdelig og karakterene er grunnere enn dem du finner i den jevne husmorpornoroman. Denne er utgitt på Lunde Forlag, ett av de mer seriøse kristne forlagene i Norge og ikke tulleforlag som Hermon og Agape.

Eksempler:

(s 37) I det samme hørtes en rasende banking på døren.
- Nikanor! Det er politiet! Ruth klamret seg til mannen i angst. Barna stilte seg redde og rådville rundt dem.
- Herren fri oss! Gjem barna, fort!
- I Presidentens navn lukk opp, brølte Gogg. - Kumar, døren...
- Skal bli, sjef!
Tre politisoldater kastet seg mot døren. Den ble splintret til pinneved idet de braste inn i rommet.

Her er det så mye rart at vi må ta det i tur og orden.

1. Hvem er Gogg? Det er slik vi presenteres for ham, navnet nevnes for første gang her. Det kunne blitt skrevet slik: "Det var en stemme Nikanor umiddelbart gjenkjente. Gogg. Politisjefen." I stedet velger altså forfatteren å anta at vi befinner oss i hodet hans, og umiddelbart forstår hvem Gogg er. Gogg. Gogg. Det høres forresten ut som en ork. Desverre kommer ikke Gandalf til unnsetning.
2. Hvem sier "Herren, fri oss!". Hviskes det? Skriker hun/han det? Det får vi ikke vite.
3. "Klamret seg til mannen i angst?" Har du hørt om "show, don´t tell"? Beskriv følelsene hennes i stedet.
4. Hvordan vet de at det var tre politisoldater som kastet seg mot døren? Hadde de et kamera på utsiden? Og "splintret til pinneved"? Hva med å droppe klisjeene?

(s 66) - Han var bløt som smør... gråt som et barn, bare fordi vi tuklet litt med kona hans.
- Det pleier å være den mest effektive metoden med disse kristne, sa Gogg. - Han var vel glad i henne.
Kumar så spørrende opp på sjefen sin. - Glad i henne? - Er du helt bløt? Når begynnte du å snakke om slike følelser?, sa Kumar hånlig.

Den lille samtalen der var så intetsigende og meningsløs at den burde stille liste ved høstens stortingsvalg. Er det å være opptatt av følelser at en mann er glad i kona si? Og hva slags syn på ikke- kristne er dette? Er det bare kristne som kan vise kjærlighet?

(s 72) Timen var slutt, gruppen gikk for å skifte. Rebekka kjente seg på en måte lykkelig, men på en annen måte underlig forlatt og ille til mote.

På en måte lykkelig. Hmmmmm... Betyr det at forfatteren lar det være opp til oss å avgjøre på hvilken måte hun er lykkelig. Samtidig lurer jeg på hvordan man blir underlig forlatt.

(s 72) Rebekka følte seg uendelig alene, avkledd og fornedret. Hun lengtet intenst etter å få være alene med sorgen sin og tankene sine. Men hun fikk aldri være i fred.

Hun føler seg alene, og hun har lyst til å være alene. Og likevel er hun ikke fornøyd? Eller tenkte du kanskje at hun følte seg alene variant 1, men at hun ønsket å være alene variant 2? Da bør du kanskje beskrive det litt bedre neste gang?

Dette blir som å skrive: Rebekka hadde mange penger, og hun ønsket at hun hadde penger. Hver dag fylte hun badekaret med penger og badet i dem mens hun drømte om engang å få penger.

(s 73) - Neste time er ideologisk oppdragelse, sa Lederen høyt og skarpt. - Du kan bare våge å komme for sent! Lederen dro Rebekka opp etter øret og puffet henne foran seg mot grupperommet.

Dersom du skal true noen med represalier dersom de kommer for sent, er det da essensielt at de HAR MULIGHETEN til å komme for sent.  Det er ingen vits å true henne, og deretter dra henne med seg. Dette avsnittet gir ingen mening.

(s 114) På ett minutt var de klare. Hagen utenfor var flombelyst, og tredve politisoldater stod klare med maskinpistoler rettet mot dem.

Hvordan klarte de å telle disse politifolkene så raskt? Var de nummerert fra en til tretti?

(s   134) To av assistentene bar et spesielt Kelag-bilde mellom seg. De stilte seg opp foran henne sammen med Sjasmine.

Forfatteren: De bar på et spesielt bilde.
Leseren: Hva vil det si?
F: Du vet, et sånt spesielt bilde.
L: Spesielt stort? Spesielt flott? Hva mener du?
F: Nei, du vet, sånn spesielt.
L: Nei, jeg vet ikke, hva mener du?
F: Vel, jeg har dannet meg et mentalt bilde at dette bildet i hodet mitt. Bare se for deg et spesielt bilde, helst ikke så forskjellig fra det jeg har i hodet mitt.
L: Ok. Hmmmm. Er det i svart- hvitt?
F: Nei, det er spesielt.
L: Smiler han kanskje ekstra bredt?
F: Nei, det er spesielt! Se det for deg nå! Tenk deg spesielt! Se for deg det bildet jeg har i hodet mitt. Tenk spesielt!
L: Ok, skal prøve.

(s 180) Tre svarte biler kom susende inn på gårdsplassen. Dørene sprang opp, og en gruppe tungt bevæpnede politifolk hoppet ut. Det var også noen andre personer i følget, som ikke var politifolk.

1. Kommaregler!
2. De var ikke politifolk? Hvordan vet fortelleren det? Kunne de ikke være i sivilt? Eller hva betyr det at de ikke var politifolk? Var de sykepleiere? Var de klovner? Ingeniører? Fiskere? Kanskje andre burde skrive på den måten også? "På nyttårsaften holdt en mann som ikke var politimann tale til folket." 

(S 180) De fleste barna var våte og innsmurt med søle, og de tynne skoene laget en slags svupp- svupp- lyd når de gkk.

En slags svupp- lyd, altså. En slags. Nå forteller han ikke hvilken slags svupplyd det er, vi får heller bare bruke det bildet som befinner seg i forfatterens hode. Når folk lærer seg tankelesning i fremtiden kommer denne boken til å bli så bra.

Etterpå kjørte forresten barna i en bil, den lagde en sånn vrommelyd.

Det er mange andre eksempler, blant annet i ett kapittel skrives alt først i preteritum, så glemmer forfatteren seg og skifter til presens. Ellers elsker forfatteren adjektiver og adverb, og han har insett at man ikke kan få for mange klisjeer i en bok. Likevel orker jeg ikke åpne den boken flere ganger, så resten får dere tenke dere til. Lat som dere befinner dere i hodet mitt.

Da har jeg levert et forslag til tittelen "Tidenes dårligste roman", og jeg utfordrer deg til å komme med en dårligere.

PS: Jeg valgte å utelate navnet på forfatteren og boken i denne bloggposten, det vil ikke være vanskelig å finne dem, men jeg vil ikke at denne posten skal være den første som kommer opp når man søker på forfatteren. Dette er ikke forfatterens skyld men forlaget. Det er mange store forfattere som har levert dårlige manus, og den dag i dag takker de både Gud og Darwin for at de ikke ble antatt. Her er det forlaget som har sviktet, både ved første gangs lesning eller ved korrektur.

Skam dere, Lunde Forlag!