Tre nivåer i apologetikken

Hvem forkynner du for? For deg selv, for dine trosfeller eller andre?

Jeg har lest og tenkt mye om apologetikk, dette er et tema som har opptatt meg i den siste tiden og som jeg har tatt brukt mye tid på å lese og lytte til. Hovedsakelig har jeg lest kristne og ateistiske apologeter, og det er også derfra jeg henter mine erfaringer. Ideelt sett er apologietikk rettet mot de utenfor, en kristen forsøker å misjonere til ikke-kristne, muslimer til ikke-muslimer osv.

Jeg bruker apologetikk som et forsøk på å omvende andre, enten ved å påpeke mangler ved deres livssyn eller ved å vise positive sider ved ens egen. Ved apologetikk ønsker en omvende andre, dette må alltid være et mål, ellers er det ikke apologetikk. Dersom en ikke har noen interesse av å omvende andre, slik enkelte buddhister eller ateister hevder, driver en altså ikke apologetikk i min definisjon av ordet.

Når man forkynner sitt livssyns budskap er det flere nivåer man kan argumentere på:

• Apologetikk rettet mot en selv
• Apologetikk rettet mot egne trosfeller
• Apologetikk rettet mot andre

Overbevisning av en selv er det som forekommer når troen er under angrep, gjerne i debatt med en dyktig retoriker eller ved at livssynet ha store huller. Argumentene ville også blitt avvist av ens trosfeller, og selv om de svært sjelden makter å overbevise andre enn en selv

Slik apologetisk monolog finner en ofte i sekter, hvor målet selvsagt er å vinne andre, men også å overbevise seg selv. Filosofen Eric Hoffer skriver i boken The True Believer om forholdet mellom apologietikk og absurditet:

«The prozelytizing fanatic strengthens his own faith by converting others. The creed whose legitimacy is most easily challenged is likely to develop the strongest prozelytizing impulse. It is doubtful whether a movement which does not profess some preposterous and patently irrational dogma can be possessed of that zealous drive which «must either win men or destroy the world.»

Det er noe i tanken om at jo mer absurd et livssyn er, jo mer kreves det av medlemmene å være ute på gaten og omvende villfarne sjeler. Hvordan skal en forklare historien om Xenu og thetanene som scientologene bekjenner seg til? Apologetikk! Hvordan forklarer du at din pastor krever sex med alle de kvinnelige medlemmene i sekten? Apologetikk! Hvordan forklarer du at din religiøse leder krever å bli tiltalt som den fjerde guddommen, etter faderen, sønnen og ånden? Apologetikk!

Forkynnelse rettet mot deg selv, mot din tro og dine følelser, de fungerer som planker som er spikret opp for å dekke huller i et falleferdig hus, et hus som du har bestemt deg for er perfekt. Plankene representerer ikke problemer med strukturen av huset, de fullfører huset, de perfeksjonerer det, de må forstås symbolsk, som enda et bevis på byggherrens storhet.

For en utenforstående representerer planene imidlertid ingenting annet enn et falleferdig hus, og veldig få vil kunne bli overbevist om noe annet. Men dette er noe som er problemet med denne apologetiske monologen, den gir vedkommende en følelse av at de utenforstående er herdede, de ser ikke det åpenbare som for proselytten er åpenbart.

Det er også en grunn til at veldig få blir med i sekter på grunn av argumenter, og at man i stedet velger andre metoder, som “kjærlighetsbombing” og de oppsøker gjerne mennesker med stor sorg og desperasjon. Samtidig, når vi vet hvor mye disse er ute for å misjonere har de en svært lav suksessrate. Et sektmedlem kan gå i år uten å omvende noen.

Samtidig oppstår denne formen for apologetikk når en debatterer med dyktigere retorikere enn selv. Ens egne påstander faller på steingrunn og motdebattanten svarer med innvendinger som skaper ubehag hos en selv. Da er det ofte ikke overbevisningen av den andre som betyr noe, derimot å skaffe gode argumenter for å overbevise seg selv. Disse har heller ingen sjanse til å overbevise den en diskuterer med. Evangeliseringen forsvinner til fordel for høyttenkning.

Apologetikk rettet mot egen gruppe er den mest utbredte formen for apologetikk, det er denne som forkynnes i kirker og moskeer, skrives om i populære bøker. Argumentene som fremmes styrker egne trosfeller, de får en bekreftelse på at de er på rett kurs i livet. Ateister styrker ateister, kristne andre kristne og muslimer når ut til egne brødre og søstre i troen. En person utenfor fellesskapet (inkludert mange innenfor) vil imidlertid som regel forkaste argumentene, de vil finne feil og mangler, logiske feilslutninger og selvmotsigelser. Likevel er det denne formen for apologetikk som er den mest utbredte.

Det er flere grunner til dette. Man møter mest folk fra egen kultur, fra egen menighet, fra egne trossamfunn. Argumenter som virker fornuftige møter liten motstand, og de innvendinger en får er det enkelt å forkaste som desperate svar fra lukkede hjerter. At den kristne logikken ikke faller i god jord må jo åpenbart bety at vedkommende ikke er i stand til å fatte subtiliteten.

Det er også en annen grunn men denne åpner for mer kynisme fra apologetens side, og fristeren i denne fortellingen er Mammon. Hvem kjøper Lee Strobels bøker? Ikke-kristne eller kristne? Hvem fordyper seg i Dawkins og Hitchens, ateister eller troende? Hvem leser i hele tatt livssynsbøker skrevet at menneske av annen tro? Er ikke apologetikkbøker litt som fiskesluker som produseres i vakre farger og former for å lokke fiskeren, ikke fisken? Ville en kristen apologet solgt bøker for millioner dersom de virkelig var rettet mot ikketroende?

Personlig tror jeg de mest populære apologetene har inngått en faustiansk pakt med kapitalismen. De fikk valget mellom å selge bøker eller å omvende hedninger. De fikk valget mellom penger, invitasjoner til å tale i kirker og en stor kristen fanskare på den ene siden, og være en som imøtekom problemene andre hadde med troen. De fikk valget mellom å være megakirkepastor eller Frans av Asissis. De valgte pengene.

Lee Strobel vil spille rollen som tøff etterforsker som utfordrer de mest beleste kristne og forsøker å sette dem på plass med veltenkte argumenter mot kristendommen. At han kom til en sverdkamp bevæpnet med en smørkniv ser imidlertid ikke ut til å bekymre ham. Det er passasjer i bøkene hans hvor jeg tenker, «flott, der motsa han seg, still han flere kritiske spørsmål om dette temaet», og han legger seg bare på ryggen og innrømmer tap.

Mark Mittelberg har skrevet en bok om «de tøffe spørsmålene kristne håper at ingen stiller». Om det hadde bare vært så vel! Hvorfor sendte han ikke en mail til meg, så kunne jeg gi ham noen virkelig tøffe spørsmål å tygge på?

Gregory Boyd har publisert en brevveksling mellom ham og hans far i boken Brev fra en skeptiker, og spørsmålene faren stiller er så svake at jeg mistenker at han har fabrikert dem selv, i motsatt fall må jeg konkludere med faren var tilbakestående. Jeg vet ikke hvilken konklusjon pastor Boyd ønsker at jeg skal trekke.

Grunnen er selvsagt enkel, jeg er ikke i målgruppen for disse bøkene, selv om forfatterne liker å gi et inntrykk av dette. De bryr seg ikke om ikketroende blir frelst, bare å fylle lommeboken. Hadde de virkelig ønsket å nå hedninger hadde gått dypere i materien, kanskje mistet en og annen leser, men til gjengjeld

Selvsagt gjelder dette også for ateister eller muslimer, men jeg ser dette så mye tydeligere hos kristne, siden det er av kristne jeg hører på foredrag og leser bøker. Dere står selvsagt fritt til å vise hvor ateister forbryter seg på det samme.

Til slutt har vi gruppen med de apologetene som faktisk forsøker å nå andre mennesker, de som setter seg inn i motpartens argumenter, ikke bare de dårlige, og svarer på disse. Det er mennesker som forsøker å forstå før de dømmer, som forsøker å sette seg inn i hvordan motparten tenker, deres logikk og rasjonalitet. Den sanne apologet er den eneste virkelige apologet, den som er villig til å risikere egen tro for å nå andre. Dessverre er de i et veldig lite mindretall.