mandag 15. juni 2020

Dikt- Blomsten

BLOMSTEN


1
Jeg gikk en tur i skogen
En vakker sommerdag
I fred fra folk og larmen
Fra hverdagslivets jag
Jeg hørte fuglen synge
Et ekorn fikk jeg se
Da så jeg vesle blomsten
I mosen ved et tre

2
Velkommen hit, sa blomsten
Til dette lille sted
Her bor jeg mellom trærne
I skogens lune fred
Og ser på alle fugler
Som høyt på himlen flyr
Og hvert et lite insekt
Av dem det mange kryr

3
Jeg satt meg ned og lyttet
Så merkelig en stund
Den ville bare prate
Om alt i denne lund
Vi snakket om det meste
Og så, så smått om senn
Så fant vi sammen tonen
Og blomsten ble min venn

4
Hver dag jeg gikk i skogen
Og blomsten fikk besøk
Vi snakket om det meste
Om alt fra sorg til spøk
Den snakket om en bie
Den var nok litt distre
Som glemte all sin honning
Og kræsjet i et tre

5
Så var det også flua
Som alltid ga en klem
Og ville vite sladder
Om hva og hvem, med hvem
Og tua fylt med venner
Med mange tusen små
De hilste fra den dronning
Som inni tua lå

6
Og lille, snille humla
Som kom til rette tid
Når livet var en byrde
Og hjertet hadde strid
Så lyttet denne humla
Til hvert et lille ord
Og uten denne vennen
Var blomsten alt blitt jord
7
Men tegn fra vind i løvet
De ga meg ingen trøst
Nå kommer mørketiden
Den skumle, våte høst
Og etter det en kulde
For vinter, snø og frost
Den sluker alt i skogen
For livet er dens kost

8
Jeg sa: Jeg henter spaden
Og graver opp din jord
Og du får plass i stuen
I potten på mitt bord
Og når den kalde snøen
Vil fryse ned hver hei
Så står du inni varmen
Men blomsten, den sa nei

9
Jeg hører til i skogen
Blant ekorn, trost og stær
For tre og blader, gresstrå
De er meg alle kjær
For selv om det blir vinter
Så vil jeg bli hos dem
Og møte snøens kulde
I mosen her, mitt hjem

10
Mitt indre brast av svaret
For denne blomst så skjør
Mitt hjerte hadde fanget
Og gitt det gnist og glør
For alle blomstertanker
For alle dype ord
For all den plantelatter
Som hadde satt sitt spor

11
De grønne trær ble røde
Så naken ble hver kvist
Og humla fant sitt leie
Den sovnet inn til sist
Og alle blomstens venner
De gikk nå til det sted
Hvor hvert et insekt finner
Den siste stille fred

12
Jeg tigget, du kan reddes
Den svarte nei igjen
Så sa den, du skal vite
Du var min siste venn
Så gikk jeg hjem for kvelden
Hvor tungt var hvert et skritt
Og tidlig neste morgen
På plenen, bare hvitt

13
Hvert snøfnugg traff mitt indre
Begravet var min venn
Og bare mine minner
De hadde jeg igjen
Og neste tur i skogen
En gang til neste år
Så vil jeg se stedet
Som ga meg hjertesår

14
En sommer varer evig
I latter, lek og sang
Men lenger er den vinter
Som gir en sørgeklang
For glemt er alle gleder
Med kulden på besøk
Og alle gode stunder
De borte er som røk

15
Men så kom regn og varme
Og snø fikk dårlig kår
På nytt ble ble bakker grønne
På nytt ble vinter vår
På nytt jeg kunne vandre
På nytt jeg kunne se
At livet kom tilbake
I hver en busk, hvert tre

16
Jeg måtte se den plassen
Med smerte i mitt sinn
Hvor blomsten tapte kampen
Mot frost og snø og vind
Jeg kledte på min jakke
Og tok på varme sko
Og gikk mot denne mosen
I skogens mørke ro

17
Men hvordan var det mulig
Jeg så vel ikke rett
For kunne dette stemme?
For slikt har ingen sett
I mosen inni skogen
Det sted jeg sist forlot
Der stod den lille blomsten
Med blader, stilk og rot

18
Der er du, ropte blomsten
Du kom til meg til sist
Jeg fryktet du var lei meg
Det gjorde meg så trist
Så lenge har jeg ventet
På vårens varme vind
Og at du ville komme
Til denne plassen min

19
Du blomst, du må fortelle
Om hvordan du står her
Du overlevde snøen
Og all slags vintervær
For hvordan kan du blomstre
Så tidlig her i år
Når kulden gir små planter
Så vanskelige kår

20
Og blomsten så fortalte:
Jeg kjente første snø
Og trodde det var over
Og skulle til å dø
Så husket jeg de tårer
Som ned i mosen falt
Jeg klarte ikke glemme
Din sorg, den endret alt

21
Hver dag i snø og kulde
Jeg tenkte på min venn
Og alle gode stunder
Jeg ønsket så igjen
Å prate om det meste
Om sommer, vær og vind
Om alt som skjer i skogen
Om alt vi har på sinn


22
Jeg satt der hele dagen
All sorgen, den forsvant
Å se at blomsten levde
Det hjertesår forbandt
Jeg nevnte nye venner
På denne tid ble født
Da ble den straks så stille
Og virket nesten trøtt

23
Jeg måtte hjem for kvelden
Men lovet at jeg fort
Ja, faktisk dagen etter
Til skogen måtte bort
Da sa den lille blomsten
Med skjelven i et blad
“Så fint det var å treffes
Du gjorde meg så glad”

24
Jeg våknet neste morgen
Og rakk litt mat, såvidt
Så gikk jeg ut av huset
Til skogs med raske skritt
Kom fram til blomsterplassen
Så stod jeg stiv som sten
Jeg stirret rett på mosen
Så sviktet begge ben

25
I mosen lå den lille
Med kronen ned i jord
Og stilken stod i bue
Fra blomsten, intet ord
Da raste verden sammen
Jeg stirret på min venn
I går var alt en lykke
Så var den visnet hen

26
Den kjempet mot en vinter
Og vant mot snø og is
Men våren var ei gratis
Og høy ble håpets pris
Nå fødtes nye venner
Og kuldens makt var brutt
Da gikk det ikke lenger
For blomsten var det slutt

27
Jeg lenge satt i stillhet
Så gravde jeg den ned
Et sted i torv og mose
En plass for blomsterfred
Hver gang jeg er i skogen
Så går jeg til dit igjen
Og minnes gode stunder
Med lille blomstervenn

lørdag 23. mai 2020

Tragedien om de visjonære

Om hvordan foreningen mister enorme ressurser på å engasjere ressurspersoner


Du jobber på kontoret for en frivillig organisasjon, og får en dag en e-post fra sentralledelsen. De mener at dere er litt lite bemannet, og ønsker å utvide med en 30 prosents stilling. Takker du ja til det? De fleste av dere ville sikkert takket ja til et slikt tilbud. Flere ansatte gir mulighet for å gjøre mer, å nå ut til flere, å tilby mer til medlemmene.

Men la oss i stedet tenke oss at dette tilbudet ikke kommer fra ledelsen i organisasjonen, det står i en litt obskur e-post fra en person du såvidt har møtt noen ganger, og at det ikke eksplisitt er nevnt noen stilling i brevet. Vil du da være i stand til å lese mellom linjene at det faktisk er et tilbud om gratisarbeid?

Sannheten er at, dersom du har hatt verv i en frivillig organisasjon, har mottatt et slikt tilbud, og at du mest sannsynlig har forkastet det, uten å vite det. Du klarte ikke å lese mellom linjene, du klarte ikke å se det tilbudet om ekstrahjelp, og det er noe som din forening, uten å vite det, har fått lide for.

Denne teksten er en kombinasjon av egne opplevelser, tanker og frustrasjoner. Jeg har vært personen som er beskrevet, kanskje har jeg også vært den som kritiseres, men jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det har vært å ha ideer, og ikke bli lyttet til. Men dette er ingen tekst om meg, det handler om andre, om tusenvis av frustrerte mennesker som i dag har et hode fullt av ideer, men ingen plattform for å sette dem i livet.

Men før jeg sier noe om disse menneskene, må jeg først si litt om internett og det som på engelsk kalles “participation inequality” (PI) Dette er et fenomen som beskriver den enorme forskjellen på den vanlige internettbruker fra de mest aktive. 


Jakob Nielsen har skrevet om 90-9-1- regelen som sier at på en nettside som krever brukerengasjement, som for eksempel et forum, vil 90% av de besøkende aldri skrive et ord. 9% vil skrive litt, mens 1% vil i mange tilfeller skrive mesteparten av teksten på siden. Dette er imidlertid dersom en er heldig, ofte er de aktive brukerne langt færre. For eksempel hadde i 2006 bare fem prosent av internettbrukere egen blogg, mens 0.2% oppdaterte den daglig (95-5-02). For Wikipedia er det enda skjevere. Bare 0.2% hadde samme år opprettet konto på siden, mens 1000 brukere (0.003%) stod for over halvparten av revisjonene av artiklene. Vi finner det samme på nettfora, på videosider, på delingssider, en liten gruppe deler mesteparten.

Jeg måtte sjekke dette selv, og fant også denne skjevheten på delingssiden til NDLA. Her hadde 390 brukere delt 1649 dokumenter. Den mest aktive deleren stod for 7% av alt som var delt. Topp 1% hadde æren for 22%, og topp 10% hadde delt 60%. Den halvparten som hadde delt minst, stod for 12% av bidragene. Og dette var bare de som hadde delt, jeg aner ikke hvor mange som laster ned fra siden. Men trenden er uansett den samme, noen få gjør mesteparten av jobben, de aller fleste bidrar lite, og en liten elite gjør mesteparten av arbeidet.

Dette betyr imidlertid ikke at det er en elite i samfunnet som bidrar enormt, mens resten ikke gjør noe som helst. Vi har alle noe vi brenner for, noen elsker å strikke, andre elsker fotball, og andre igjen brenner for å bidra i lokale foreninger. Du er på noen få områder en del av den ene prosenten, på flere tilhører du de 9%, men på de aller fleste er du blant de nitti av hundre som ikke gjør noe. 

Vi er alle opptatt av noe, men det er ikke sikkert at vi alltid er så flinke til å anerkjenne de andres bidrag. La oss tenke oss tre personer. De jobber alle på samme kontor, de har alle barn som spiller fotball på samme lag, og de er også medlemmer av samme kor. Alle tre er ildsjeler. 

Den ene brenner for koret. Hun kommer stadig med forslag til aktiviteter de kan gjøre, og konkurranser de kan delta i. Den andre er veldig engasjert i datterens fotballag, hun kommer stadig med forslag om tiltak for å samle inn penger til sommerens fotballturneringer. Den siste brenner for jobben, har stadig nye forslag om hvordan ting kan effektiviseres. Alle brenner de for noe, men det er kanskje ikke sikkert at de alltid er i stand til å forstå de andres engasjement.

Folk som brenner for noe som bare halvveis interesserer deg, kan framstå som både masete og intense. Du ser kanskje ikke at de er deg på et annet felt. Du ser kanskje ikke at du kan fremstå som like masete på dine områder. Du ser kanskje ikke at deres bidrag er like viktige som dine.


Dette bringer meg til de frivillige organisasjonene. La oss anta at de ikke farer noe bedre enn det jevne nettforum. 90% eller mer av medlemmene dine vil være passive, de vil kanskje delta på møter, men ellers vil de ikke bidra med mye. 9% vil kanskje være litt mer aktive, de vil kunne stille til styret, kanskje bidra som frivillig, og nå og da gjøre en grei innsats.

Så har vi den ene prosenten. Dette er enkeltindivider som kan transformere hele foreningen. De kan doble medlemstallet, de kan øke omsetningen kraftig, de kan skape nytt liv i en organisasjon som er i ferd med å avgå med døden. Er du heldig, er det nettopp en enprosenter i din organisasjon. Er du også oppmerksom, kan du også komme i kontakt med vedkommende. Er du til sist en god motivator, kan du også få nevnte person til å blomstre.

Lesere som tilbrakte tid på søndagsskolen vil huske en lignelse om de hundre sauene, og den ene som var forsvunnet. Den gode hyrde vil straks forlate de andre dyrene for å finne det ene. Det som ikke står i lignelsen er derimot at du skal finne dette ene lammet fordi denne vil komme til å gi deg langt mer ull enn alle de andre tilsammen. Så hvordan skal du finne disse? Det er faktisk enklere enn du tror, så lenge du har øynene åpne.

Du er leder for en forening, og du ønsker å engasjere medlemmene, kanskje med møter, med spillkvelder eller blåturer. Du kontakter noen av medlemmene. De fleste svarer ikke. Andre svarer, men skriver at de er opptatt for tiden. Så får du en epost fra en som gjerne bidrar, men har i tillegg et annet forslag. Forslaget er langt og omfattende, du skummer gjennom det, og du mener det er ganske urealistisk og kanskje ikke helt i tråd med foreningens fokus. Du forklarer dette i et svar. Så er det andre som skriver at de godt kan stille, men det avhenger av dato og lignende.

Tilslutt har du fått dine svar. Det er kanskje nok til å arrangere aktiviteten, forutsatt at de virkelig stiller opp, alternativt var det så få som kunne at du skrinlegger hele prosjektet, og klager på medlemmenes tafatthet til dine kjære. Imidlertid er dette ikke det viktigste her. Det essensielle her er at du gikk glipp av en ressursperson. Du fikk nettopp en mulighet som mange andre ledere aldri vil få, og du lot den glippe mellom hendene dine.

Hvem tror du det er som sender inn forslag til styret i en forening? Er det de 90%? Definitivt ikke, om det da ikke er noen klager de brenner inne med. Er det de 9%? Nei. Er det en representant for den ene prosenten? Selvsagt er det det!

Hvor mye tid bruker man på å tenke på et forslag, fomulere tankene på papir, så vurdere om man skal dele dem med styret leder? Ikke bare har det krevd timer, men også mot. Det er ikke så lett å dele ideer med noen en ikke kjenner så godt. Så hva skal du svare når du får en slik epost? Det skal jeg fortelle deg. Du skal svare så fort som mulig og du skal si ja.

En leder får mange eposter, enten giroer, spørsmål om hvordan man melder seg inn eller om møteplan. De fleste i styret vil da ofte anse slike meldinger om forslag og tips som blant de mindre viktige. Når det er regninger som skal betales, og medlemmer som skal meldes inn, er det åpenbart at en epost fra en av de mer perifere medlemmene om noe dere ikke har diskutert på årevis, må komme i siste rekke. Du kan jo ikke bruke all verden med tid på den.

Denne løgnen forteller de fleste ledere i Norge seg selv i dag. Den som sender en giro, gjør det fordi jobben krever det. Den som ønsker å melde seg inn i organisasjonen, vil i de fleste tilfeller bli et passivt medlem. Den som ber om møteplan, vil kanskje ikke engang møte opp. Den som sender denne siste eposten har derimot en visjon. Og visjoner er sjeldnere enn både medlemmer og møtedeltakere.

La oss si at du mottar en epost fra et medlem om at lydanlegget ikke er bra og bør byttes ut. Du har knapt snakket med vedkommende, hun er ikke en av dem som er ansvarlig for lyden, og dette har aldri blitt diskutert på styremøte. Samtidig er foreningskassen relativt bunnskrapt, og å investere i noe slikt på dette tidspunktet er uaktuelt. De fleste vil i de fleste tilfeller ignorere eposten, eller de vil forklare til medlemmet at dette er uaktuelt å gjøre dette nå.

Men vent litt. Hvor mange sender deg slike eposter? Ikke mange, om i hele tatt noen. Kan dette være et av disse visjonære menneskene du har hørt om? I så fall må de behandles med den største respekt, og de må aldri få en epost som føles som en avvisning.

Hva om du da sender en epost tilbake, der du forklarer den økonomiske situasjonen, men at du gjerne er interessert i hennes meninger. Hva er galt med anlegget? Hva føler hun må byttes ut? Kan hun finne ut hva det vil koste å bytte ut anlegget? Og ikke minst, takk henne for eposten.

Det kan tenkes at hun aldri vil finne ut disse tingene, det kan tenkes at hun oppdaget at anlegget er godt nok, og at et nytt vil bli for dyrt. Men det viktigste er at hun ble møtt med respekt. Hun fikk ikke et nei. Og neste gang hun har en bedre ide, vil hun igjen sende deg en epost. Den eposten kan forandre foreningen for alltid.

Det er mange grunner til at man kanskje ignorerer de menneskene som hele tiden kommer med forslag og tips. Visjonære mennesker har ofte ikke helt godt utviklede sosiale antenner. Når vi lærer å omgås andre mennesker, blir vi ofte lært opp til å passe munnen, og ubevisst lære oss de sosiale konvensjonene som finnes på et sted. Slik tenker ikke alltid de visjonære. De ser noe som de mener kan endres, og de sier det høyt, uten tanke på dem som liker systemet slik det er. Kanskje sårer de noen, kanskje er det irriterende å høre disse mase om alt man kan gjøre, når å ikke gjøre noe er et helt akseptabelt alternativ.

Men du må også huske at en visjonær person kan gjøre så mye for deg og din forening. Mange bruke like mye tid på prosjektet sitt som dem du ansetter, og verdien av deres bidrag kan være enorme, selv sammenlignet med folk som jobber i full stilling.

Verden endrer seg stadig, og bak de fleste forandringer står det enkeltpersoner som hadde en ide, en visjon om å gjøre ting litt bedre. Så neste gang du får en litt rar epost, neste gang et medlem vil diskutere noen tanker med deg, da vet du hva du skal gjøre.


mandag 18. mai 2020

Et forslag til et nytt vurderingsskjema

Ideen til dette skjemaet fikk jeg for noen år siden under en planleggingsdag, hvor nettopp vurderingskriterer ble diskutert. Jeg laget et utkast i Google Sheet, viste det til en av skolens ledere, men vedkommende sa at det nok var lurest å bruke UDIRs egne vurderingsskjemaer. Det var kanskje det, tenkte jeg, og glemte skjemaet i noen år. Det er først i det siste jeg har tenkt på at jeg i det minste har lyst til å lufte ideen for andre, så kan de i det minste fortelle meg hvor jeg tar feil.

Jeg har nevnt dette skjemaet tidligere til andre norsklærere, og de har blitt skeptiske med en gang jeg har nevnt regneark. Det er ikke et problem. Du trenger ikke kunne mer matte enn å regne til 100, ellers tar regnearket seg av resten.

Problemer med vanlige vurderingskjemaer er at de er kan være vanskelige å forstå, spesielt for elever som ikke liker å lese mye. Det er ingen kortversjon, og det kan være vanskelig å stirre på et vurderingsskjema i ettertid og se hva gjorde feil. Og teksten i vanlige vurderingsskjemaer blir gjentatt tre ganger, bare med forskjellige adjektiver.

Derfor ville jeg lage et alternativ, som jeg tror er mer pedagogisk, blir lest av elevene og motiverer til læring. Jeg må imidlertid påpeke at jeg aldri har brukt skjemaet, så jeg aner ikke om det fungerer etter planen. Kategorier og prosenter er også fylt inn relativt vilkårlig, så ikke legg vekt på dem.

Du finner dokumentet her.

Forklaringer

1. Dette er de forskjellige temaene elevene blir vurdert. Her skriver man opp alle vurderingskriterer. Dette skriver man før oppgaven deles ut.

2. Dette er hvor læreren fører inn lav, middels eller høy, 1, 2 eller 3, eller desimaltall. Dette fyller man inn etterpå.

3. Dette er den delen hvor de forskjellige tema blir vektet. Noe er kanskje viktigere enn andre, og da kan man legge ekstra vekt på. Læreren fyller inn dette før oppgaven blir delt ut, og sørger for at totalen blir 100%. Dette fyller man inn før oppgaven deles ut.

4. Dette tallet er mest for å vise hvor elevene har fått sine poeng. Under faglig kunnskap fikk elevene "høy" (3), noe som gir 1.05 poeng. Dette er den kategorien som har blitt vektet mest i dette eksempelet, og ved å se på tallet nederst vil man oppdage at faglig kunnskap gir eleven mer poeng enn alle de andre kombinert. I dette tilfellet har eleven fått 2.05, som trolig ville ligget et sted mellom 3 og 4. Her skal du ikke skrive noe.

5. Her kan man skrive inn hva som kreves for å gjøre det godt på oppgaven. Dette skriver man før oppgaven deles ut. Jeg har ikke tatt med eksempler her.

6. Her fyller man inn kommentarer til elevene under retting. Du kan forklare din vurdering, og forklare hvorfor elevene fikk det h*n fikk. Dette skriver man når man retter.

Mulig karakterskala


  • 6: 2.8 - 3
  • 5: 2.6 - 2.8
  • 4: 2.15- 2.6
  • 3: 1.8 -2.15
  • 2: 1.4 - 1.8
  • 1: 1- 1.4


Men blir ikke dette komplisert? På ingen måte. Elevene vil bare se dette dokumentet nedenfor når de åpner vurderingsskjemaet. De ser hva de må legge vekt på og de vet også hva de må jobbe med frem mot oppgaven. I dette eksempelet er det viktig å ha det faglige på plass, og det er viktig å jobbe med språket.





Med dette skjemaet kan man også velge å vekte avhengig av hva som skal læres, og hva klassen sliter med.
Er det mange faguttrykk som skal læres? Øk "Fagspråk" fra 10% til 20%.
Må de jobbe med språket? Sleng på noen prosent på Ortografi.
Kan de ikke bruke kilder? Doble viktigheten av den kategorien.

Med dette skjemaet kan du langt mer aktivt bruke vurderingskriteriene til å få elevene til å lære. Nå er de bare masse tekst. Jeg er også overbevist om at dette vil motivere elevene til å jobbe med det du ønsker at de skal jobbe med.  Hvis de har fått dokumentet på forhånd, vet de at om de bare lærer seg kildebruk godt, så er en tidel av sekseren i boks. Hvis de lærer seg sjangerkravene er de bare 80% unna toppkarakteren. Og når de ser at rettskrivingen teller en femtedel, da vil de nok lese gjennom dokumentet både en og to ganger.

Du kan til og med involvere dem i vurderingsprosessen. Hva om du fyller inn 80% i dokumentet, og ber dem sammen bli enige om hvor de siste 20% skal plasseres.

Å vekte forskjellige vurderingskriterer er langt vanskeligere i et vanlig skjema, dette skjemaet gjør det langt lettere, og det gir elevene en tydelig indikator på hva en skal øve på.

Det var ideen jeg fikk for lenge siden. Den er sikkert ikke perfekt, men nå er den i det minste delt med verden.


EDIT: Jeg har diskutert litt med lærere på Facebook, og jeg vil bare påpeke at det allerede er prosenter i vurderingsskjema. Hvis ett mål ligger på høy, og en annen på lav, nuller de hverandre ut slik av de skal regnes som to middels? Eller er ett viktigere enn det andre? Det ligger allerede skjulte prosenter der, men nå har elevene mulighet til å forstå nøyaktig hvor mye hvert mål teller. Siden prosentene allerede må brukes, er det like gjerne greit å være åpen om dem.

søndag 3. mai 2020

24 små tips

Her er noen små tips om alt mulig, det er ingen struktur, ei heller noen spesielle tema. Alt er tanker jeg har skrevet ned nå og da.

1. La folk fortsette å snakke

Hvis en person blir avbrutt av noen andre, vent til den andre er ferdig, så be vedkommende fortsette.
Eksempel: Du og A  sitter og snakker. A er midt i en fortelling da B bryter inn. A stopper å snakke. Nå B er ferdig å snakke, anerkjenner du hva B nettopp sa, så ber du A fortsette å si det vedkommende skulle si. A vil like det, og vil føle seg anerkjent.

2. Skryt via andre

Fortell person A hvor flink person B er. Det vil ofte virke langt mer positivt å høre skryt fra noen som har sagt det til en annen. Positiv baktaling er bra. Og dersom B engang skulle føle seg nedfor kan A nevne at du har sagt positive ting om B.

3. Gi deg selv skurkerollen i eksempler

Du samtaler med en annen person, og du trenger å underbygge poenget ditt med et eksempel. Hvis du trenger å bruke deg selv og den andre i eksempelet, gi deg selv den minst sympatiske rollen. Det er jo uansett bare et eksempel.

4. Purr uten å purre

Hvis du har delegert en oppgave, og du har en mistanke om at de har glemt det, ikke spør hvordan det går, spør heller om de kan skrive den i Times New Roman. Spør om de også kan legge til litt om et tema.

Slik kan de ha muligheten til ordne opp uten at noen taper ansikt.

5. Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?

Du har gjort noe, og det er ikke sikkert at det engang er kritikkverdig. Kanskje var det en misforståelse, men uansett har det nå skapt problemer, og en annen person er sur. Spør: "Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?"

Ofte løser problemet seg der og da, men hvis det er mulig å løse problemet kan det kanskje gjøres noe med.

6. Spørsmål


  • Ikke spør om de stod på førerprøven, de forteller deg om de vil.
  • Ikke spør om de har en kjæreste, de forteller deg om de vil.
  • Ikke spør om de har giftet seg, de forteller deg om de vil.
  • Ikke spør om de har fått barn, de forteller deg om de vil. Må de fortelle hver gang de møter en gammel venn at de ikke er i stand til å få barn?


Ikke still spørsmål som det kan tenkes vil være ubehagelige å besvare.


7. Presenter folk for hverandre

Hvis du sitter på kafe med en venn, og det kommer bort en person du bare du kjenner, presenter dem for hverandre så raskt som mulig. Ikke start med lange avhandlinger om “det som hendte den gangen”, uten å forklare til din venn hva det gikk ut på.

8. Hvis noen ikke forstår hva 

Hvis du sier noe og den andre ikke forstår budskapet ditt, ikke si "Du misforstår meg", si "Jeg forklarte det litt dårlig". Slik viser du respekt for den andre. Og hvem kan vite om de er treige i oppfattelsen eller om du forklarer ting litt dårlig?

Og mens vi er inne på temaet, hvis det er du som ikke forstår hva som blir sagt, ikke si, det var uforståelig. Da er det du som ikke forstod.


9. Ikke spør om folk kan ta med noe fra ferien

Jeg vet, du har lyst på noe de selger i Tyrkia, og du vil spare både toll og porto, men vær grei å ikke gi din venn ekstra bekymringer på ferien. De skal jo finne hotellet, de skal finne fram på det ukjente stedet, la de heller få nyte ferien, og spander heller litt penger på det lokale postvesenet og det norske tollvesen.


10. Ikke fortell den ene tingen du kan om den andres fagfelt

Dette forbryter jeg meg selv ofte, men jeg nevner det likevel. Har den andre en mastergrad i amerikansk politikk, ikke bruk denne kunnskapen til å legge ut alt du mener om Trump. Spør heller. Still smarte spørsmål.

11. Ikke gi hobbysaker i gave

Jeg er amatørtryllekunstner, og selv om jeg ikke er på et nivå at jeg kan tjene penger på dette, er jeg likevel i stand til å skille mellom en god og dårlig kortstokk. Hvis du vil gi meg en tryllegave er det ikke sikkert du gir meg en kortstokk som jeg kan bruke. Det er også mulig at du gir meg noe jeg har fra før.

Hvis du ikke kjenner til hobbyen godt nok er det best å velge en annen gave. Alternativt er det best å spørre om ønskeliste.
 Legg merke når andre vil si noe, men ikke slipper til
Noen begynner å snakke, de blir avbrutt etter to ord, og en annen tar over. Be dem fortelle hva de planla å si. Ofte sier de at det ikke var noe, men som regel blir de glade for å bli lagt merke til.

12. Gi folk muligheten til å reformulere 

Dette vil kanskje tolkes som manipulasjon, men om du diskuterer med noen som ikke har tenkt gjennom temaet veldig dypt, er det lurt å få dem til å forstå at dere egentlig er enige. Hvis du tvinger dem til å forsvare et spesielt standpunkt, vil de kanskje bli tvunget til å forsvare mer og mer ytterliggående standpunkter.

Det de selvsagt mente var at eksempelet deres bare gjeldt i enkelte tilfeller, men eller er de enige med deg. Argumentet deres var selvsagt en spøk. De presenterte selvsagt bare en side i saken.

Jeg ble også nylig også satt fast i en diskusjon, men jeg reddet meg ut ved å late som om det ene argumentet var en spøk. Slik kunne vi late som om vi begge var enige, selv om vi begge visste at hun hadde satt meg fast.

Ikke tving din motdebattant å hoppe ned i skyttergraven, få dem heller til å innse at dere var enige hele tiden.

13. Sjekk ut bøker og filmer som folk anbefaler

Hvis noen forteller om en film eller bok som gjorde inntrykk, sjekk den ut. Du trenger ikke lese eller se den, men du kan bruke ett minutt på å lese om den. For det første kan det være et godt tips, men det viktigste er at du viser respekt for den andre.

14. Ikke mas om de har sjekket ut tipset ditt

Hvis du har anbefalt bok, ikke minn dem på det. Tok de imot tipset, flott, gjorde de det ikke har de sikkert gode grunner.

15. Gå bort etter et foredrag og si det var bra

Mange føler seg utladet etter et foredrag, tale eller et show, de føler seg usikre, de vet ikke hvordan det gikk. Gå bort og fortell dem hvor bra det var. Det tar bort litt av den usikkerheten etterpå. Ikke bare gå.

16. Ikke inviter en person og ikke de andre

Dette er kanskje åpenbart for de fleste av dere, men hvis du skulle gå bort til en gruppe og invitere noen til bursdagsfesten din, og ikke resten ,er det ikke alltid like hyggelig for den som ikke får invitasjonen. Du inviterer alle, eller du venter til du har dem for deg selv. Jeg har bare opplevd dette to ganger jeg kan huske, så dette er sikkert noe du vet allerede.

17. Legg inn slutten på gratisperioden i kalenderen

Du har fått en måneds gratisabonnement, men frykter at du glemmer å melde deg av? Ingen problem, legg inn datoen i kalenderen på Google (om du har Android-mobil). Da får du et varsel dagen før, og kan melde deg av i ro og mak.

18. Skriv "fint" når du gir tilbakemelding

Hvis du er lærer eller skal gi tilbakemelding på en tekst, skriv "fint" først. Det tar av litt av den brodden som må komme dersom det er litt å utsette på teksten. Folk føler seg ofte litt nakne når de ber om tilbakemelding. Hvis det er en tekst som skal publiseres er det viktig å gi gode tilbakemeldinger, men husk også at hver kommentar kan føles som et stikk.

19. Doble farten på lydboken

Jeg hører endel på lydbøker, men har ofte irritert meg over at det tar så lang tid å høre sammenlignet med tiden det tar å lese samme tekst. Dette kan kompenseres ved å doble farten. Mange opplesere tar seg god tid, og da jeg hørte på Juvikfolke kunne jeg uten problemer tredoble farten uten å gå glipp av noe.
Prøv deg gjerne fram, øk farten litt etter litt, og snart finner du den farten som passer deg.

Hvis ikke spilleren på mobilen din kan øke farten finnes det mange apper som gjør den jobben. Personlig anbefaler jeg Smart Audio Player.

20. Seminar

Hvis du arrangerer seminarer, og har lyst til å invitere person X til å snakke om tema A, og X er opptatt, ikke spør person Y om de kan snakke om A. Det er bedre å spørre Y hva vedkommende kan, og har lyst til å snakke om. Jon Elster skrev en gang at han hadde, da han var aktiv i Studentersamfunnet at i Norge var det vanskelig å ha kontroll og kvalitet på samme tid. Ikke finn tema, og så fordragsholder, bytt på rekkefølgen.

21. Portrett

Vil du gi noen et minne for livet, eller vil du kanskje ha et selv? Kontakt noen av illustratørene som er på Twitter eller Facebook. Vil du ha noen tegnet i mangastil? I fantasystil? Som en superhelt? Det finnes nok av kunstere der ute som trenger kunder. For 20-50$ kan du få et veldig flott bilde, og du støtter en sultende kunstner.

22. Lær deg ballongfigurer

Kjøp ballonger på eBay, der koster den en brøkdel av prisen i butikkene. Lær deg hund, sverd, blomst, hjelm og pil og bue. Det tar deg kanskje en time eller to (og jeg mener 1 time eller 2), men nå har du mulighet til å underholde barna i selskap. De elsker det.

Etter at du har mestret disse kan du utvide ditt reportoar, og du vil raskt lære nye figurer. For eksempel har jeg merket at prinsessetiara er en sikker vinner.

Det jeg har lært i min tid som amatørunderholder er at det ikke er sammenheng mellom hvor mye tid du bruker på å lære noe, og hvor gøy publikum synes det er. Å lære seg å sjonglere tar tid, og jeg tviler på at det er like gøy for barna som å få et sverd eller en blomst av ballonger.

23. Ikke si at det var interessant

Interessant er noe man sier når man sier når man ikke likte det. Si hva du likte med det.

24. Kvitt deg med to blikk

Det er ett blikk du kan trene på å bli kvitt. Det ene er det blikket som du sender når du ikke er noe interessert i å høre det den andre forteller. Det er et litt tomt blikk. Bli kvitt det.

Det andre er et blikk som forteller at du er klar til å snakke med en gang den andre har sluttet. Du kan se det på munnen, med det jeg kaller "startstreklepper". Stemmen din er startpistolen. De venter bare på at du slutter å snakke for at de kan starte.

Bli kvitt begge disse blikkene.
Og hvis du ikke skjønner hva de snakker om, spør.


tirsdag 28. april 2020

Når de som ser problemet ikke har makt, og de som har makt ikke ser problemet...

Hvordan strukturen i skolen fører til ineffektivitet, ekstaarbeid og økte kostnader

På en skole jeg jobbet for noen år siden var det litt over hundre nye elever som skulle lære sidemål hvert år. De fikk alle utdelt en bok med oppgaver, grammatikk og tekster, en bok de skulle skrive i, og dermed ikke kunne levere inn etter årets slutt.
Boken var  på rundt 180 sider og kostet 330 kroner. Av disse 180 sidene var det endel tomme, noen hadde store bilder som dekket arket, og andre hadde grammatikk man enkelt kunne finne gratis på internett. La oss være snille å anta at det var 140 sider med originalt stoff i boken. La oss også anta at skolen fikk bøkene rabattert, og at de betalte 300 kroner pr eksemplar. Det blir 30 000 i årlige kostnader.

La oss se på et alternativ til dette. Ti lærere, enten på skolen, i kommunen eller i fylket setter av tre timer hver, kikker i boken, ser hva de spør etter i hver oppgave, og lager lignende tester i Itslearning, Fronter eller Google Forms. De kan bruke quizverktøy, hvor elevene får svaret umiddelbart, de kan teste seg på nytt noen måneder senere, og læreren kan sjekke både feilprosent og progresjon uten å måtte samle inn bøker og rette. I tillegg til dette kan de finne alle de gratisressursene som ligger på nettet. Du trenger ikke kjøpe en bok som inneholder alle sterk verb, det er nok av slike lister der ute.

Ville dette vært en billigere løsning for denne skolen? Med mindre lærerne tjener over tusen kroner timen, definitivt. Og dette må bare gjøres ett år, neste år er kostnadene 0 kroner. Og har det blitt laget på en skole, er det fritt frem å bruke dem i resten av fylket eller kommunen. Det var minst tusen elever i fylket som skulle ha sidemål, hadde alle brukt disse testene, ville besparelsen ikke lenger vært 30 000 årlig, men 300 000. Og dette er bare ett fag! Hvilke innsparinger, både i penger og tid, kunne vært gjort om man hadde gått sammen slik, laget ett opplegg, og gjort det tilgjengelig for resten av skolene? Så hvorfor blir det ikke gjort? Det er noe jeg filosofert over lenger, og etter hvert har jeg innsett svaret. Det er fordi det ikke er noens ansvar.

Lærerne har ansvaret for undervisning, de har kontroll på sin undervisning, sine elever, og skal sørge for å få dem gjennom året, helst uten at for mange har strøket. Rektor har ansvar for skolen, det administrative, mens oppvekstsjefer er opptatt av økonomi og et titall skoler. En lærer kan se et behov for samarbeid, men har ingen makt til å sette dette i gang. En rektor har makt til å sette dette i gang, men vil trolig være opptatt med å drive skolen, og kan uansett ikke trekke inn lærere fra andre skoler. Til slutt har vi oppvekstsjefene, som driver med mye, men ikke undervisning. Og det er her problemet ligger. De som ser problemet kan ikke gjøre noe, de som kan gjøre noe ser ikke problemet.

Det er enorme muligheter til samarbeid mellom lærere, både innad på skoler, i kommunen, fylket, ja hele landet, men så lenge ikke de som har makt til å gjøre noe med det blir ingenting gjort. Hvis jeg lager et gruppearbeid som tar en time å utvikle, og deler dette med ti lærere, er elleve timers forberedelse spart. Hvis du deler den med hundre lærere, er over to ukers forberedelse spart. En time blir til hundre, det er nesten som magi.

Alle er enige om at det er viktig å dele, men uten noe fokus på dette fra høyere hold er det nesten umulig å gjennomføre. Det er flere delingssider som har forsøkt å skape delingskultur blant lærere, men de har opplevd noe som er utbredt i de fleste fora på internett, at flesteparten ikke deler. Jakob Nielsen har formulert 90-9-1-regelen, hvor 90% av besøkende på en nettside som er avhengig av bidrag, som diskusjonsfora og nettleksikon, aldri skriver noe som helst, 9% skriver litt og 1% bidrar veldig mye. På Wikipedia hadde i 2006 bare 0.2 av de besøkende opprettet konto, og i 0.003% stod for alle revisjoner av artiklene. Slik blir det også på delingssider for lærere, noen få fyller opp siden med alt de har laget, litt flere deler noen få dokumenter, og det store flertallet kommer for å hente stoff uten å bidra. Til slutt går stordelerne lei når så få andre bidrar, og de andre forlater nettsiden når det ikke kommer flere opplegg.

Delingssider mislykkes fordi dette er private, og i noen tilfeller, offentlige, initiativ som mangler støtte fra oppvekstsjefer og byråkrater i utdanningsdirektoratet. De har ikke sett behovet for å støtte dette, siden det ikke er deres jobb. Problemet er at det ER deres jobb, siden det ikke er andre som kan gjøre den. Skolehverdagen kan gjøres enklere, det kan ligge klart undervisningsopplegg for deg, som du bare kan laste ned, modifisere og bruke i klasserommet.

Løsningen ligger mellom stolene, der ligger den og ikke klarer å reise seg, siden det ikke er noen som har ansvar. Der vil den også ligge helt til de med makt innser at de kan gjøre så mye for læreres hverdag og skolenes økonomi, bare ved å ta litt mer ansvar.

onsdag 12. februar 2020

Angst, depresjoner og motstandsbevegelsen

Hvorfor du ikke skal snakke med andre mennesker om angst og depresjon

Det har blitt skrevet og sagt mye om menn og psykiske problemer i etterkant av den tragiske nyheten i romjulen, og mange har påpekt behovet for å gjøre omverdenen oppmerksom på dine utfordringer. “Den gruppen menn, eller menn generelt, må vi sørge for at skjønner at det er det er helt naturlig å oppleve kriser. Og at man be om hjelp når man opplever dem”, var rådet fra statsministeren.

Jeg er uenig. Du skal ikke be om hjelp. Du skal ikke snakke om problemene dine. Du skal holde depresjonen og angsten din for deg selv. Men for å forklare hvorfor ønsker jeg først å presentere et bilde.

Du kan tenke deg at vi befinner oss i et diktatur og du har ett ønske, å bli med i motstandsbevegelsen. I dette diktaturet er det mange mennesker, alle har sine mål og drømmer, og alle kan til en viss grad kategoriseres i fire grupper.

Du har for det første diktatorens medløpere. Dette er mennesker man aldri kan betro seg til. De er ikke mange, men de finnes, og de vil bruke alt du sier mot deg. Vær forsiktig.

Så har du folk flest. De liker ikke diktatoren, men de frykter like mye endringene som vil følge av å kaste makten og innføre demokrati. De vil imidlertid ikke gjøre det verre for deg, men det er ikke sikkert at du vil få så mye hjelp av dem.

Så er det utopistene. De hater diktatoren, det legger de ikke skjul på, men deres planer for å innføre et nytt styre er luftslott. Du vil kanskje bli motivert en stund av deres fantastiske ideer, og få håp om at en ny framtid er mulig, men etterhvert oppdager du kanskje hvor lite realistiske deres ideer er, og du føler deg maktesløs og fortvilet.

Til slutt har vi motstandsbevegelsen. De er dem du ønsker å finne, det er de som har løsningene som tilslutt kan velte diktatoren og et nytt styre. Men det kan være lettere sagt enn gjort. De skjuler seg i folkemengden, går rundt i gatene som om de var blant folk flest, men sammen bærer de på drømmen om en bedre verden, og sammen kan de realisere denne. Selvsagt er det forskjell på personene i motstandsbevegelsen, noen er fotsoldater, andre er offiserer, mens andre igjen er generaler.

Så hva har dette med depresjoner og angst å gjøre? Godt spørsmål, la meg forklare.

Diktatorens medløpere er dem du aldri må snakke med om problemene dine. De vil enten kritisere deg for å ha det tungt og gi deg dårlig samvittighet for å ha depresjoner, alternativt vil de bruke problemene dine mot deg. Disse er riktignok sjeldne, men de finnes. Pass deg for dem.

Deretter har vi folk flest. De kan ofte lytte til deg, men det er begrenset med hjelp å få fra dem. De vil kanskje sitte stille og høre om problemene dine, og kanskje gi noen velmente råd, og de gjør som regel ingen skade. Likevel kommer du ikke videre.

Så har vi utopistene. De har lest selvhjelpslitteratur, og de vil forsøke å hjelpe deg. De vil forsøke å få deg til å tenke annerledes, få deg til å reframe, til å se alt det fine du har i livet ditt, til å lese “dette flotte sitatet fra denne boken om selvfølelse”. Noen får sikkert hjelp av utopistene, men mange blir bare mer fortvilte.

Til slutt har du motstandsbevegelsen. Dette er de som kan hjelpe deg, og ikke minst, vil hjelpe deg. Noen er fotsoldater, de kan lytte til deg og gi deg gode råd på veien videre, andre er offiserer, og kan hjelpe deg på flere måter. Til slutt er det generalene som virkelig er til hjelp, som forstår både deg, problemene og veien videre. Så skal du snakke med folk om problemene dine? Nei, det skal du ikke. Du skal først finne motstandsbevegelsen.

Så til deg som leser dette, jeg skulle ønske det var mulig å snakke med alle, men slik er ikke verden. Du må finne motstandsbevegelsen. Du må finne dem som bryr seg. De som faktisk vil hjelpe deg.

Jeg sier ikke at dette er lett, på ingen måte, men du skal vite at selv om du har betrodd deg til noen uten å få hjelp, eller fått beskjed om å ta deg sammen, så er det likevel hjelp der ute. Det er mennesker som vil lytte, som vil hjelpe. Du må bare finne dem. Ikke la tidligere opplevelser ta fra deg motet. Det er mange som vil høre på deg, det er mange som vil hjelpe. De er her for deg.

onsdag 15. januar 2020

Samarbeid over skolegrenser (Hvordan skolene kan spare millioner og lærerne tusenvis av timer)

Tenk deg en fabrikk som produserer spader. Her jobber hundrevis av spadeskapere, med ett mål for øye, å produsere flest mulig spader for salg. I fabrikken sitter hver spadeprodusent på sitt rom og griper en pinne som de spikker til rett størrelse. Deretter griper de en jernbit, som de så former til et blad, før de tilslutt former et håndtak av plast.

Alle som har den minste kjennskap til Adam Smiths teorier vil vite at dette ville vært en svært ineffektiv måte å lage spader, og en slik fabrikk ville ha gått under før første kvartalsresultat var levert. Imidlertid er det nettopp slik man jobber i skolen. Hver dag lager lærere opplegg om de samme temaene, hver dag lager lærere powerpointpresentasjoner om de samme forfatterne, hver dag lager hundrevis av lærere prøver om den samme historiske perioden. Dette er ikke bare dobbeltarbeid, det er hundredobbeltarbeid.

Det er mange som har snakket om behovet for deling, og det er også mange skoler hvor man er dyktige til å dele hva en har funnet. Problemet er imidlertid at samarbeidet holder seg innenfor skolens fire vegger, og dersom en ønsker å sette i gang større prosjekter, er det ikke sikkert de andre lærerne er interessert i det samme.

 Jeg har selv erfaring med samarbeid på internett, og har hatt gode og dårlige erfaringer med dette. På internett er det ingen sjef, ingen avdelingsleder som kan fordele oppgaver og fortelle andre hva de skal gjøre. Dette vil ofte føre til at samarbeidsprosjekter kommer i andre rekke. Jeg har da innsett at man ikke bare kan dele lenker til fellesmapper og forvente at lærere vil dele. Man må dessverre nekte tilgang om de ikke forplikter seg på å dele.

Jeg redigerer for tiden en delingsmappe i norsk, hvor pr dags dato over 180 lærere har delt over 300 filer. Dette er powerpointpresentasjoner, undervisningsopplegg og spill. I tillegg er det noen større prosjekter, som har krevd flere lærere. Dette er blant annet kortstokker med samlet pensum for alle trinn på videregående, og flere spill. For tiden samarbeider mange lærere med å utvikle kort til trivial pursuit, hvor spørsmålene er hentet fra pensum. Dette samarbeidet har så langt vært en suksess, men det er ikke i nærheten av så mye det kunne vært.

Internett har skapt enorme mulighet for samarbeid blant lærere. Man kan finne partnere i facebookgrupper, man kan skrive dokumenter sammen i Google Docs, og man kan dele quizer med hele fylket eller kommunen gjennom skoleverktøy som Itslearning og Fronter. Likevel vil et slikt samarbeid halte om det da ikke organiseres gjennom skolene.

Jeg har tenkt på hvordan et samarbeid på tvers av skoler kunne fungert, om det var organisert ovenfra.

Eksempel 1 – Temafordeling 

I et fylke får hver skole sitt tema fra pensum. La oss ta utgangspunkt i norsk for VG2. En skole får tildelt romantikken. De skal da se over tema, lage presentasjoner, undervisningsopplegg, quizer og ikke minst vurderingsopplegg. De skal produsere X antall av hvert tema, og alt skal lastes opp før skolen tar sommerferie.

Neste år får man tildelt et nytt tema. Da går man gjennom det en annen skole har produsert, redigerer, legger til og utvider materialet. Første året blir det litt jobb, de neste vil det være langt mindre. Slik jobber man hvert år, en skole ser på ett tema hvert år, opplegg som ikke fungerer, fjernes eller forbedres, og nytt legges til. Etter flere år ville man hatt en pedagogisk gullgruve, som ville gjort enhvers lærers hverdag enklere.

Eksempel 2 – Språkmestring

10-20 lærere går sammen om å produsere materiale for et helt år. Dette vil kreve kanskje kreve at hver lærer setter av noen timer hver, kanskje opp til en hel dag, men ikke mer. Gjennom quizverktøy kan man terpe på ord, på grammatikk, og på setningsstrukturer.
Det tar like lang tid å lage oppgaver til en person som til fem tusen. At en og en lærer lager oppgaver til hver enkelt klasse er ufattelig lite effektivt.

Samtidig vil dette være svært økonomisk. Jeg har jobbet på skoler hvor elevene har fått utdelt bøker til over 300 kroner, bøker de skulle skrive i, og derfor ikke kunne brukes på nytt. Tusen elever som får denne boken vil koste skolen 300 000 kroner. De nevnte lærerne kunne utviklet et materiale for hele kommunen eller fylket og gjort boken overflødig. Og materialet forsvinner ikke etter ett år. I tillegg er det store fordeler med nettoppgaver. Elevene får svar umiddelbart om de har skrevet rett, de kan ta testen på nytt igjen senere.

I fremmedspråk kunne man laget kartleggingstester i grammatikk, det hadde gitt læreren raskt informasjon om hvor man måtte legge vekt i undervisningen. Og dersom en lærer vet at en elev sliter med kasus i tysk? Ingen problem, da ligger det quizer tilgjengelig som eleven kan bruke til å forstå grammatikken.

Eksempel 3 – Fellesmappe for hele Norge

Det opprettes en fellesmappe for alle fag, hvor skoler får tilgang ved å dele opplegg. Prisen hadde blitt satt til 15 dokumenter for større skoler og 5 for mindre. Man laster opp powerpointpresentasjoner, undervisningsopplegg og prøver, noen leser gjennom dokumentene og laste opp i rett kategori. Slik får man tilgang et helt år. Neste år må man laste opp 5/15 nye opplegg. Hvis 50 skoler hadde deltatt, ville man etter ett år hatt minst 250 forskjellige hjelpemidler tilgjengelig, kanskje så mye som 750. Neste år ville det vært 500- 1500. Og dette ville bare være innen ett fag. Man laster ned et dokument, og dersom man finner feil, eller ønsker å redigere, laster man det opp på nytt.

Eksempel 4 – Fagbøker

Når nye bøker skal kjøpes inn må gamle kastes. Bøker som engang kostet 500 kroner sendes til gjenvinning, nye kjøpes inn. Hvorfor det egentlig? Er ikke 90% av stoffet som står i bøkene fortsatt fullt brukbart? Kan ikke fylkene selv produsere sine egne læreverk?

Tenk deg følgende utopiske scenario. Hundre lærere går sammen om å produsere ny lærebok, i for eksempel norsk for studiespesialisering på vg2. Man kan dele boken inn i flere tema, eksempelvis norrønt, retorikk, romantikken osv. Lærere velger så et tema de føler de behersker godt. Så kan man eksempelvis begynne med wikipediaartikler. Hva må gjøres? Hva må fjernes, hva må legges til, hva må skrives om? Til slutt har man mange dokumenter som kan slås sammen til en pdf.
Og trenger man ny bok? Skriv om! Legg til eller trekk fra.
Er ikke spørsmålene gode? Skriv nye.
Er det noen stygge skrivefeil. Rett dem.
Be så elevene laste ned den nye utgaven. Og hvis man ønsker, kan man også selge boken til andre fylkeskommuner. Krev tretti kroner for hver elev, og plutselig går man i overskudd. Lærerne som deltar i prosjektet får selvsagt betaling i form av avspasering.

Noen kommentarer

Så er disse prosjektene realistiske? Ja og nei.

Eksempel 1 ville krevd at en skolesjef ba om at rektorer satte av tid til dette. Det ville krevd noen fagmøter, men ellers ville man gjennomført dette på kort tid. Tusenvis av nyutdannede lærere hadde fått tidlig hjelp i undervisningen, og mer erfarne pedagoger hadde fått inspirasjon til å gjøre ting på nye måter.

Eksempel 2 ville krevd veldig lite. Man kan bare spørre noen lærere om de var interessert i å lage noen tester gjennom quizverktøyet. Noen lærere hadde meldt seg, de hadde satt av noen timer, og etterpå ville man hatt materiale i praksis verdt flere hundre tusen kroner (avhengig av størrelsen på fylket).

Eksempel 3 ville måtte finansieres på en eller annen måte, ideelt sett gjennom UDIR, siden det ville kostet å bygge siden og å administrere den. Samtidig måtte man få tilstrekkelig antall rektorer og skolesjefer til å ville si seg villig til å bidra.

Eksempel 4 ville vært realiserbart om tilstrekkelig antall lærere sa seg villige til å delta, men i praksis ville dette krevd store umiddelbare ressurser, og det ville vært mange som hadde motsatt seg dette. Jeg tok bare med dette eksempelet for å vise hva man kunne utrettet om en virkelig gikk sammen om å skape noe.

Men jeg føler av og til at det ofte er svært vanskelig å få til samarbeid i den norske skolen, fordi det ikke blir satt av tid. Dette krever planlegging, gjerne over lengre tid, og det er ikke alltid sikkert at man alltid har tid til å delta på slikt.

Jeg er ingen ekspert innen biologi, men jeg har lest noen bøker, og noe jeg har forstått er at evolusjonen aldri tar to steg på en gang. Hver ny mutasjon må være fordelaktig umiddelbart for at den skal overleve. Da vingene ble utviklet måtte det alltid være fordelaktig med store, uflyvebare vinger enn litt mindre, uflyvebare vinger. Hvert trekk i alt som lever er ett lite steg som forbedres.

Slik er naturen, men slik trenger ikke mennesker å være. Mennesker kan sette i gang prosjekter som vil komme menneskeheten til gode lenge etter at opphavspersonene er døde. Mennesker har mulighet til å tenke langsiktig. Problemet er at i mange tilfeller er skolen som naturen, ikke kulturen. Det som utvikles, det som lages er ment for å brukes innen en uke. Og forberedelsen skal ikke ta lenger tid enn en time. Så om noen har ideer om prosjekter som tar ti timer å utvikle, så vil ikke disse bli presentert i klasserommet. I så fall må de kjøpes. Det er her samarbeid med flere lærere er nøkkelen.

Så la oss kalle en spade for en spade, skolen drives ineffektivt. Lærere slites ut, budsjetter overskrides, nyutdannede lærere får en tung start på karrieren, bare fordi det ikke samarbeides godt nok. Og det er i mange tilfeller ikke mange grep som må tas. Det er ofte nok at man jobber noen timer hvert år. Hundre lærere som sammen om å gi hverandre ett opplegg, har plutselig 100 opplegg. Det er dette må være idealet, og det er dette som må tilrettelegges, både på administrasjonsnivå og på lærernivå.


mandag 9. desember 2019

Om samarbeid over internett

Det sitter i dag tusenvis av lærere og planlegger ukens timer. Kanskje skal prøver lages, kanskje må man lage en powerpointpresentasjon, kanskje skal elevene jobbe med et gruppearbeid. Mange lærere bruker timer på å lage presentasjoner, prøver, og etter at disse har blitt brukt i klasserommet går de en mørk framtid i møte i en av lærernes mapper på datamaskinen. Slik trenger det ikke være.

Alle skoler har selvsagt samarbeid i en eller annen form. Noen deler mye, både opplegg, nettsider og presentasjoner, og sørger for at ingen nyutdannet lærer må gå i gang med et nytt tema uten hjelp. Andre igjen har mindre kultur for slikt. Det fører selvsagt at mange lærere sitter på godt skolemateriell som ikke kolleger får glede av. Om det er lærerne eller ledelsen som har ansvar kan selvsagt diskuteres, men det er uansett ikke mitt fokus i denne teksten. Derimot bør man vende blikket ut forbi skolens port, og forsøke å skape en samarbeidskultur som inkluderer skolen, kommunen, ja hele Norge.

Internett har gjort det i dag mulig for en adjunkt i Kristiansand å samarbeide med en lektor i Alta. Gjennom nettsider som Google Docs og iCloud kan man skrive dokumenter sammen, enten det er prøver eller presentasjoner, og man kan til og med jobbe i dem samtidig. Det er slutt med tiden da man måtte sitte i samme rom som de andre kollegene.

Jeg har de siste årene både deltatt i og starter ulike samarbeidsprosjekter. Det første var i forbindelse med nettstudium i norsk, de andre har vært mens jeg har jobbet i skoleverket. Noen har fungert bra, andre har vært mindre suksessfulle.


Mine samarbeidsprosjekter

Årsstudium i norsk


Jeg studerte årsstudium i norsk ved Høgskulen i Volda, hvor all undervisning foregikk på nett. I den forbindelse ble det opprettet to fellesdokumenter, hvor man samarbeidet om å lage sammendrag av kapitler i pensum. Etterhvert ble dette utvidet til å gjelde forelesninger også. Tilsammen ble to dokumenter produsert, ett i språkvitenskap, et annet i litteraturhistorie, på tilsammen over 300 A4-sider.

Dokumentene ble annonsert på en FB-gruppe, alle som ønsket tilgang måtte sende meg en mail, og deretter forplikte seg til å skrive sammendrag av noen kapitler. Folk skrev. Sammendrag av alle kapitler var på plass, og dokumentene ble så populære at snart ble vi nødt til å la folk lage sammendrag av forelesningene, ikke bare bøkene. Et femtitalls studenter bidro i hvert dokument, og for meg var dette noe som for alvor synliggjorde mulighetene til å samarbeide over internett. 


Engelsk

Jeg startet senere et annet samarbeidsprosjekt. Tidligere i undervisningen hadde jeg hatt tilpasset opplæring i engelsk, og hadde i den forbindelse brukt tekster fra Simple Wikipedia, forenklet disse, og lagt til ordforklaringer og spørsmål. Etter et år med faget hadde jeg et stort antall tekster, som jeg limte inn i et dokument i Google Docs.

Jeg kontaktet etterhvert medlemmene av en FB-gruppe for engelsklærere og spurte om de ønsket å delta. De var det mange som gjorde. Disse sendte meg melding med epostadresse og jeg ga dem tilgang til å redigere dokumentet. Alle måtte love at de skulle bidra.

Eksempel på tekst nedenfor.



Det skulle vise seg å fungere dårlig. Jeg ga kanskje 45 mennesker tilgang til et dokument, hvor de på forhånd lovet å bidra. Av de 40+ som ga dette løftet var det kanskje fem som skrev noe som helst. Jeg forsøkte en gang å minne dem på deres løfte, men til ingen nytte. Jeg måtte skrive mesteparten selv. En lærer gjorde en kjempeinnsats med å omstrukturere i mappen, ellers var det lite aktivitet.

Norskpensum VG2


Jeg benyttet sommeren 2018 til å utvikle noen kortspill i historiefaget, spill jeg etterhvert la på is. Imidlertid, inspirert av kortene, fikk jeg ideen om å utvikle en kortstokk med hele pensum i norsk VG2. Jeg tok utgangspunkt i språk- og litteraturhistorien i faget, og laget rundt femti kort. Kortene bestod av overskrift, tekst, bilde og noen nøkkelord som lettet muligheten for å kategorisere kort. Se eksempel under.

Samtidig innså jeg at dette var et krevende arbeid for en person, og det var enkelte tema jeg ikke ønsket å bruke mye tid på å sette meg inn i. Jeg spurte derfor i facebookgruppen Norsklærere 2.0 om de var interessert i å bidra med å lage kort. Det var det mange som var. Jeg mottok tekst på melding fra flere, jeg limte inn, og da jeg følte meg ferdig spurte jeg om noen kunne lese korrektur. Flere meldte seg, jeg sendte filen som pdf, og fikk tilbake kommentarer. Siden så få behersket MS Publisher, var jeg nødt til å lime inn teksten selv. Det førte til at jeg ofte måtte  kutte ned når teksten ble for lang. Men tilslutt fikk vi laget et dokument på rundt 70 kort, som jeg sendte ut til alle bidragsyterne.




Norskpensum VG3

Jeg laget også et kortsett for VG3, eller rettere sagt, jeg laget ett kort, og ba deretter folk som ville ha tilgang sende meg tre kort. De gjorde dette, jeg limte inn etterhvert som jeg fikk bidrag. Deretter sendte jeg ut den ferdige filen til alle bidragsytere. Se eksempel på kort nedenfor. I dette samarbeidsprosjektet laget jeg bare ett kort selv, og lot deretter andre skrive inn. Det var en vanskelig jobb, blant annet fordi jeg var på ferie da jeg mottok mange av bidragene, og det var ikke alltid lett å finne fram til de meldingene, en uke eller to etter at de var sendt. Imdiertid fikk jeg tilslutt plassert all tekst der den hørte hjemme, og kunne tilslutt sende ut et ferdig produkt til alle som hadde bidratt på en eller annen måte.

Norskmappe


Redigeringsjobben hadde tatt såpass mye tid at jeg etterhvert bestemte meg for å la folk skrive rett inn i dokumentene. Jeg opprettet en mappe, konverterte filene over i Google Slides, og ga dem som ville bidra tilgang. En samling regler for nynorsk grammatikk ble også opprettet, i tillegg til en samling kort som forklarte begreper som besjeling, logos, etos og lignende. Da flere ønsket kortene på nynorsk bestemte jeg for å gi tilgang til folk som ville oversette ti kort til nynorsk. En person gjorde også kortene tilgjengelige for ungdomsskolen, både på nynorsk og bokmål.


De siste prosjektene er to filer med alle nettressurser som er nyttige for henholdsvis norsk- og historielærere. Lærere som vil ha tilgang må skrive om tre ressurser. I tillegg til dette har jeg startet prosjekter med å få lærere til å dele undervisningsopplegg og powerpoints. Deler du ett, får du tilgang. Og alle som får tilgang kan bruke alt i mappen.

Eksempel på samarbeidsprosjekt. Jeg har bedt lærere dele tips om nettressurser som er nyttige
norsklærere. I skrivende stund har vi en liste over hundre tips, delt av lærere.

Pr. dags dato er rundt 80 forskjellige nettsider presentert i filene. Så langt har alle disse prosjektene generert nær 1000 kort, beregnet for undervisning. I tillegg er det et titalls undervisningsopplegg og powerpoints, men dette antallet håper jeg å øke betraktlig. 

Noen betraktninger

Det største problemet med å samarbeide over nett er å få folk til å bidra. Det er mange som ønsker tilgang, men ikke alle ønsker å bidra. Man kan ikke bare gi tilgang og forvente at folk skriver. Man må være litt smart når man rekrutterer lærere til slike prosjekter.

Å samarbeide over nett har en åpenbar fordel, det er langt lettere å finne samarbeidspartnere blant tusen enn blant ti. Utfordringen er imidlertid å få folk til å levere. Det som fungerte best av de nevnte oppgavene var samarbeidsdokumentet vi laget til undervisningen i Volda. Der måtte studentene forplikte seg på forhånd til å lage sammendrag av enkelte kapitler, og samtidig ble navnet deres skrevet opp på en liste. Dersom de ikke leverte ville det være tydelig for alle andre med tilgang til dokumentet. Ett kapittel manglet, og alle kunne se hvem som ikke hadde levert.

Dette var i sterk kontrast med engelskprosjektet. Her var det ingen kontroll over hva folk skulle bidra med, jeg forventet at folk villig ville dele alt de hadde av materiale. Den formen jeg har havnet på nå er å kreve enten tre nye kort, ti oversatte kort til nynorsk eller en powerpoint. Det vil ikke være et overkommelig oppdrag, og det skal ikke ta mer enn noen minutter å gjennomføre. Jeg ber dem også skrive innen kort tid, slik at det ikke skal gå i glemmeboken.

En fordel med å samarbeide over nett er at du kan finne folk som tenker likt som deg. En gruppe på Facebook med noen tusen medlemmer bør ha noen som er motiverte og villige til å bidra. Det kan være vanskelig å finne i et lite skolemiljø.

Om samarbeid

Jeg tror på samarbeid, og jeg tror også at skolene ikke har sett fordelene ved å dele ressurser. Gjennom internett er det i teorien mulig at en lærer kan lage tester og powerpointer for en hel kommune eller fylke. La meg ta et eksempel. For noen år siden laget jeg en Quiz via Itslearning kalt “36 spørsmål om realismen”. Dette tok meg noen timer, jeg ble sittende på skolen helt til klokken 7 om kvelden. Rundt 60 elever, så vidt jeg vet, tok denne quizen, min klasse og en kollegas. Denne quizen kunne imidlertid blitt delt med flere tusen elever, om det hadde vært en kultur for å dele i fylket. Det var det imidlertid ikke. Jeg laget også over femti quizer i norsk grammatikk for fremmedspråklige, beregnet på å hjelpe elevene til å repetere og terpe på de delene av grammatikken de slet med. Denne samlingen med quizer ble brukt av rundt femten elever, selv om de like gjerne kunne blitt brukt av flere tusen. Det tar ikke lenger tid å lage en quiz for ti tusen elever som det tar å lage for en elev.

De fleste fylker og kommuner har en fellesside hvor man kan dele både prøver, quizer, oppgaver og presentasjoner. Hva hvis en skole hadde fått et oppdrag om å lage powerpointer, prøver og annet stoff til romantikken, en annen til realismen, en tredje til modernismen, og så videre? Deretter ble alt delt på nevnte side, og du kunne alltid gå til et nytt tema i vissheten om at andre hadde gjort sin del for å hjelpe deg gjennom undervisningen. Neste år kunne skolene, i stedet for å produsere nytt materiale, gå gjennom det som allerede var laget, moderere og forbedre. Systemene er tilgjengelige, det krever bare litt koordinering.

Jeg er tilhenger av samarbeid over internett og i skolene. Samarbeid sparer både tid og arbeid, og dersom du finner ni andre som er villig til å dele, har forberedelsestiden din gått ned med 90%. Likevel er dette ikke bare lærernes ansvar. Ledelsen, både i fagseksjonene og høyere opp må sette av tid til å dele både tips og opplegg. Samtidig må man alltid ha en tanke med samarbeidet om at dette må være noe som skal spare tid. Samarbeid for samarbeidets skyld må aldri finne sted, derimot bør det være noe som kan bidra til å lette hverdagen for den jevne lærer.

Selvsagt er det mange som vil innvende at dette ikke er nødvendig lenger, bøkene er gode, og forlagene har utviklet gode nettsider hvor man finner mye man kan bruke. Det er riktig, men kan ikke tusen motiverte lærere skape langt bedre oppgaver enn en gruppe med lærebokkonsulenter? Vet ikke de som tilbringer hele sin arbeidsdag på skolen best? Og er det ikke uansett bra med et større utvalg?

Internett gir enorme muligheter, om lærerne er villige til å benytte seg av dem. Internett gir lærere på små skoler et stort antall kolleger som kan veilede og hjelpe. Internett gjør at en nyutdannet lærer aldri møter klassen alene, men har med seg hundrevis av kolleger til å hjelpe og støtte. Ved å innse hvor mange muligheter internett gir kan du korte ned forberedelsestiden din betraktelig. Derfor håper jeg at flere lærere åpner øynene for samarbeid, for mulighetene som internett gir.


tirsdag 22. oktober 2019

Noen bursdagsdikt

Jeg har skrevet ett og annet dikt til mine Facebookvenner, og tenkte at det kanskje kunne være greit å dele dem med dere, om du engang skulle trenge et dikt. Jeg har endret navnene til andre med like mange stavelser.

Denne posten vil bli oppdatert etterhvert som jeg skriver nye bursdagsdikt.


1.
Vi Elin hyller
Som bursdag fyller
La dagen bli en fest
Og alle venner
en hilsen sender
For Elin, hun er best

2.
Kristine har bursdag
Da blir jeg så glad
Da feirer jeg dagen
Med latter og kvad

3.
Vi håper at dagen blir solfylt og fin
Når Siv fyller bursdag, da drikker vi vin
Og hever høyt glasset, og skåler for den
som alltid vil være den snilleste venn

4.
Og Erik vi feirer med sukkerfri bru
Vi åpner en flaske og fyller vårt krus
Og håper at dagen vil fylles med gaver
med lek og med latter og sprekkfulle maver

5.
Jonas i dag vi hyller
Og selvsagt hans beger fyller
For han fyller år
 da tar vi en tår
vi glass etter glass ned skyller

6.
Johanna fyller år
Vi håper den består
Av sukker, salt og søtt
Om kvelden, glass med rødt

7.
Lise feirer fødselsdag
La det skje i lystig lag
Håper dagen din blir fin
Og ender med et glass med vin

8.
Kristine vi feirer, og fyller vårt glass
Sopraner og alter, ja mørkeste bass
Vi hever vår krus til synger
Vi synger for henne som nå fyller år
Og håper en dag uten like hun får
At alderen ikke tynger

9.
Vi skåler for vår fetter
og flaskene de spretter
i dag han fyller år
da tar vi oss en tår
Og ønsker deg og dine
så mange dager fine

10.
Vi hyller vår kusine
I dag hun fyller år
Vi håper de er fine
De gavene hun får

mandag 10. juni 2019

Hvorfor skeptikere svikter i undervisningen av kritisk tenkning

La meg begynne med å liste opp mine "credentials" innen skepsis og undervisning.

  • Jeg har drevet med konfirmasjonsundervising siden 2009. 
  • Siden 2010 inkluderte jeg kritisk tenkning som tema, ett år før det ble obligatorisk.
  • Jeg har holdt foredrag i Oslo og Asker om å undervise i kritisk tenkning.
  • Jeg har undervist konfirmanter i kritisk tenkning i Bergen,Voss, Kvam, Namsos, Kristansand, Ålesund, Hønefoss og Tynset.
  • Jeg var også med og redigerte boken Skepsis.
  • Jeg er utdannet lærer.
  • Jeg har utviklet femten opplegg for konfirmasjonsundervisning, fire av dem om kritisk tenkning.


Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg vil påpeke at dette ikke er synsing. Jeg har faktisk jobbet med dette, og kan uttale meg med litt tyngde.

Jeg har også gjort mye galt når jeg har undervist i temaet. Jeg har lært av mine feil, rettet på dem og, tror jeg da, forbedret dem sakte , men sikkert. For noen år siden fikk jeg, etter at jeg holdtet halvdårlig foredrag, en aha-opplevelse. Jeg forstod hva jeg hadde fokusert på i foredraget som ikke fungerte like godt som jeg hadde ønsket. Jeg forstod mer hvordan undervisningen ble oppfatte fra elevenes side, og jeg skjønte hvordan man KUNNE tilnærme seg tema. Jeg skrev om dette for noen år siden, i et ønske om å kanskje endre synet på undervisning om kritisk tenkning. Den ble ikke så veldig mye lest. Så la meg heller bruke litt større ord denne gangen.

Den jevne skeptiker møter temaet med en enorm arroganse en ellers finner i selvhjelpsmiljøet. En person kan lese en bok om å slippe inn mer kjærlighet i livet sitt, og deretter være overbevist om de er i stand til å løse alle de ekteskapelige problemene til sine venner. På samme måten tror skeptikere at de på to timer skal få noen fjortenåringer til å like vitenskap når lærerne deres har brukt hundrevis av timer på det samme. De kjenner elevene langt bedre enn deg, og de er til og med utdannede pedagoger. Men selvsagt, DU vil lykkes.

Mange av oppleggene til humanistisk konfirmasjon handler om nettopp dette. Gjennom en eller to timers opplegg skal man lære om den fantastiske vitenskapen, man skal forstå hvor spennende den kan være, og hvor viktig det er å ha et vitenskapsbasert livssyn. Det er slik jeg ser det, to bortkastede timer De er bortkastet fordi elever ikke lærer kritisk tenkning av å høre om vitenskap. Mange innen alternativbevegelsen elsker vitenskap, de elsker å lese om nye oppdagelser, og de finner bekreftelse på at deres syn er det korrekte. Healere siterer Einstein. Homeopater elsker Semelweiss. Klarsynte leser om Galilei. Alle liker vitenskap, og alle finner støtte i den for de merkeligste hypoteser. At du lærer dem om vitenskap gjør dem ikke til skeptikere. Og for å oppklare eventuelle misforståelser, jeg snakker her om pedagogikken rundt kritisk tenkning, ikke kritisk tenkning.

For det andre har skeptikere en fascinasjon med optiske og auditive illusjoner, de elsker å vise hvordan vi kan bli lurt av øynene våre. Ett eksempel er basketspillerne og gorillaen. Et annet er de to feltene som har samme farge. Et tredje er spiralen som ikke beveger seg. Skeptikere deler ikke disse fordi de lærer folk å bli kritiske, de deler dem fordi det gjør skeptikeren kul. Det behovet skeptikeren har for å dele disse er identisk med den gleden man får av å dele det samme på Facebook. Likerklikkene gir en glede i livet. Selvsagt er det ikke noe galt i å presentere optiske illusjoner for den jevne ungdom, bare ikke kall det kritisk tenkning.

En tredje tilnærming er å ta opp alle mulige obskure hypoteser der ute, som at jorden er flat eller at dinosaurene lever fortsatt. Problemet er at så og si ingen av dem vil tro på noe slikt, og de som står i faresonen for å bli forført av disse ideene senere vil ikke blir reddet av at du har brukt en time til å snakke dem ned. Sjansen er strengt tatt større for at du får noen interessert i å lese om disse obskure ideene, og da vil ikke du være der til å veilede dem. Men her vil kanskje enkelte innvende at det for å lære konfirmantene et tankesett som man kan bruke på andre områder, som alternativ medisin, konspirasjonsteorier, osv. Da avslører selvsagt denne oppdiktede opponenten at vedkommende ikke er pedagog. Hvordan overføre? På hvilken måte skal en avvise homeopati ved å bruke argumenter mot en flat jord? Man kan ikke bare bruke sunn fornuft og komme frem til hvordan verden eksisterer, til det trengs også empiri.

Til slutt vil jeg si at jeg ikke regner med å overbevise så mange med denne lille posten, ikke fordi jeg ikke har rett, men fordi det er så fristende å ikke forstå den. Det er gøy å vise konfirmanter optiske bedrag, det er gøy å snakke om vitenskap, det er gøy å vise morsomme eksperimenter.

Undervisning i kritisk tenkning er vanskelig, det har jeg fått erfare personlig. Jeg har hatt min andel av forferdelige foredrag. Slik enkelte livsynsorganisasjoner underviser i kritisk tenkning bidrar ikke til å utvikle kritisk tenkning hos ungdommen. Det kan skyldes at man har sine kjepphester å ri, det kan skyldes at man ikke har reflektert over pedagogikken i hva man underviser, men det kan også tenkes at kritisk tenkning-pedagogikk ikke er så utviklet. Skolene har sine metoder, men disse er basert på at de skal ha elevene hos seg i 10-13 år. De kan ta seg god tid, og gjøre elevene til mer og mer kritiske lesere.

Det er veldig lite pedagogisk materiale om undervisning som varer i en til to timer i kritisk tenkning. Inntil det blir gjort mer arbeid på dette, føler jeg at undervisningen her vil være upedagogisk.

mandag 6. mai 2019

Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min.

Det er viktig med å slippe til alle parter, blir det ofte hevdet, senest av rektor på UiB. Det er gjennom meningsbryting vi finner ut hva som er sant og hva som er ukorrekt. Jeg planlegger å vise hvorfor dette er galt med følgende lille eksempel:

La oss ta et fagfelt og dele det inn i ni forskjellige posisjoner:

Posisjon 1 er det som 60% av fagfellene mener. Dette er det man mener om man bruker et uttrykk som "forskerne mener at..."

Posisjon 2 er hva 30% av fagfellene mener. Disse gjør at det aldri er kjedelig på forskerkonferanser. De er enig med 95% av hva flertallet mener, og de siste 5% er vanskelig for lekfolk å fatte.

Posisjon 3 er hva 8% mener. Disse er imidlertid ofte i ikke de mest prominente blant forskerne, og de publiserer ofte i litt mindre prestisjefylte journaler. Hvis de havner i diskusjon med representanter fra 1 og 2, havner alltid 1 og 2 på samme side.

Posisjon 4 ble forlatt på 1950-tallet. Den dukker likevel opp når forskere fra andre fagfelt roter seg inn på dette fagfeltet, for eksempel når de trenger en analogi til eget forskning. For eksempel kan en biolog ønske å tydeliggjøre faget sitt med et eksempel fra historien, uten å vite at de aller fleste historikerne ikke lenger aksepterer nevnte historie (her må ofte lærebokforfattere av bøker på videregående ta selvkritikk).

Posisjon 5 ble forlatt på 1850-tallet. Det er ingen forskere som mener dette i dag, men det er forsatt lekfolk, og noen selvhjelpsguruer som presenterer dette som god vitenskap for å selge bøker.

Posisjon 6 er forlatt for lenge siden. De blir imidlertid av og til trukket fram for å vise hvor gale forskere kan være. Det nevnes som regel aldri om hvorvidt dette synet representerte en majoritet blant forskerne. Som regel var en bare en obskur gruppe amatørforskere som hevdet noe slikt.

Posisjon 7 har aldri noen forskere hevdet, men beror på en misforståelse. En forsker skrev noe som ble feiltolket, og siden har det blitt trukket fram, blant annet i den tidligere nevnte selvhjelpslitteturen.

Posisjon 8 har heller aldri noen forskere hevdet, og beror også på en misforståelse, men blir brukt som eksempel på at vitenskapen har gått for langt.

Posisjon 9 er konspirasjonsteoretikerne. De sprer hypoteser som alle fra 1-5 (og 6-8 hvis de hadde hatt representanter) forkaster, og gjør det gjerne ved å forsøke å nå lekfolk i stedet for ekspertisen.Det finnes fagfeller som bekjenner seg til denne posisjonen, men de er ytterst sjeldne. Ofte har de en ekspertise på et annet fagfelt.

Problemet med å slippe til alle parter, for eksempel i et debattprogram på TV er at det ikke er representanter fra posisjon 1 og 2 som møtes, heller ikke 1 og 3, eller for den saks skyld 1 og 4. Det er 1 og 9. Hvorfor la et obskurt standpunkt slippe til? Du slipper ikke til posisjon 2, 3, 4 eller 5. Hvorfor skal da 9 få snakke? Hvorfor er en sunn debatt, hvor alle slipper til, en diskusjon mellom 1 og 9?

Dette er problemet med den falske balansen, du gir et inntrykk av at det er den debatt mellom en seriøs, godt underbygget tese og en annen med noen sinte folk med egen blogg og YouTube-kanal.

Dikt- Blomsten

BLOMSTEN 1 Jeg gikk en tur i skogen En vakker sommerdag I fred fra folk og larmen Fra hverdagslivets jag Jeg hørte fuglen synge Et ...

Populære innlegg