fredag 25. november 2016

Tre regler for mine facebookvenner

Det er kanskje ikke så vanlig å lage regler for sine venner på Facebook, men jeg tenkte at i disse tider hvor man diskuterer falske nyheter kan det være greit å påpeke at litt kritisk tenkning ikke tar livet av noen når man leser nyheter på internett.

1. Deler du en nyhet bør du kjenne til nettsiden

Jeg elsker satire, men jeg hater alle former for falske nyheter. Det er nettsider som gjør alt for å sikre klikk, som ikke har annen intensjon enn å spre løgn. I Norge har vi to, Kleven og Eavisa, som begge fordummer befolkningen med falske nyheter.

Nyhetssakene som spres via disse er alltid sjokkerende, og slike saker ville alltid bli plukket opp av noen andre mediehus. En av disse bloggene skrev for en tid tilbake at Norge skulle få et nytt flagg med halvmåne i stedet for kors (beklager, jeg nekter å linke). Merkelig nok skrev verken VG, NRK, Aftenposten eller andre om dette. Dette burde fått varsellampene til å blinke, men neida, folket ville bedras.

Du får ikke dele en nyhetssak fra en nettside du ikke kjenner, så enkelt bør det være! Kjenner du ikke til siden får du først klikke deg litt rundt. Du blir raskt kjent med hva slags side dette er om du klikker på noen av de andre overskriftene.

2. Deler du et bilde med et sitat bør du først google

Det er ikke vanskelig å google noen av ordene fra sitatet. Snart finner du ut om det stemmer. Falske sitater spres på Facebook i like stor grad som de falske nyhetene, og det ville vært veldig enkelt å stoppe dem om bare folk ville sjekket om det stemte først. Det hjelper ikke at det står en referanse, for eksempel "The O'Reilly Factor, Fox News, 25/11-2016". Falske nyhetssider legger ofte inn slike for at de skal virke mer troverdige, og siden det er sendt på TV er det vanskelig å verifisere.

3. Hvis du leser noe og tenker "er virkelig folk så dumme"...

  • Finnes det en video av det? Ikke? I så fall, nei.
  • Er det fra en troverdig kilde? Ikke? Slapp av, det er de ikke.
  • Står det på en blogg med en klar agenda? Da er ikke folk så dumme.
Poenget mitt er som følger. Det er endel horrible sitater som spres på nettet, men her mener jeg at utgangspunktet bør være at det er falskt intil du vet bedre. Ikke del om du ikke er sikker. Vær en god facebookvenn.

For det er nettopp dette det handler om, deler du nyheter og sitater uten å gjøre et forarbeid er du ingen god venn. Du bidrar til å spre løgn og bedrag og gjør dine venner litt mer ignorante. Som faren til hovepersonen i Drageløperen påpekte, det er bare en synd, å stjele. Dreper du stjeler du et liv og lyver du stjeler du sannheten fra et annet menneske. Ikke vær en som stjeler sannheten fra dine venner.

torsdag 13. oktober 2016

Fem faresignaler på at dokumentaren ikke er til å stole på

Du setter deg ned for å se en dokumentarfilm om et tema du har minimalt med kunnskap. Du kan ikke vite om det som fremmes i dokumentaren er korrekt, du kan selvsagt google og se hva andre har sagt, og dette bør du alltid gjøre om det som framstilles i dokumentaren er kontroversielt. Likevel er det flere ting du kan se etter for å avgjøre om en dokumentarskaper har gjort et forsøk på å framstille saken relativt objektivt.

Jeg bør nevne at denne posten er inspirert av podcasten God Awful Movies, en podcast som vanligvis anmelder kristne filmer, men som i siste episode tok for seg Andrew Wakefields nye dokumentar Vaxxed. Sjekk ut podcasten deres.

1. Et intervjuobjekt framstilles i et negativt lys uten grunn

En intervjuer stiller et vanskelig spørsmål til et intervjuobjekt. Dette intervjuobjektet blir tatt på sengen av dette spørsmålet, vedkommende forsøker å komme med et svar i løpet av noen sekunder, men må til slutt innrømme at han eller hun må ettersende informasjonen. Alternativt kan intervjuobjektene snuble i egne ord, før de stopper opp og begynner på nytt. Til slutt kan objektet gjøre noe spesielt i forkant eller etterkant av intervjuet som kan sette dem i et dårlig lys. Ett eksempel på det første er Richard Dawkins i følgende video.


Spørsmålet er vanskelig, og det er forståelig at Dawkins trenger tid til å svare, og når han gjør det forklarer han hvordan spørsmålet ikke gir mening. Dette er uhederlig, og det er en klar indikator på at du ikke har en intensjon om å være objektiv.  Dersom et intervjuobjekt blir tatt på sengen og sier at det er noe de må komme tilbake til må du være kritisk om de ikke tar med dette.

Dawkins figurerer også i kreasjonistfilmen Expelled. I en scene blir Dawkins filmet mens han sminkes før intervjuet. Som Roger Ebert korrekt poengterer, dette har kun en misjon, å framstille Dawkins i et mest mulig negativt lys. Dawkins er visst så snobbete at kan krever å bli sminket. Det samme gjelder om de inkluderer noe som skjer før og etter intervjuet som bare har som mål å skape antipatier hos seerne.

2. Aktiv bruk av ubeskyttede titler

Det er ingenting galt med å intervjue en sivilingeniør om medisinske spørsmål om nevnte ingeniør har lest seg opp på temaet, men du bør ikke legge skjul på at du snakker med en lekmann. Kaller du i stedet ingeniøren for "forsker" er det mye som tyder på at du ikke er helt hederlig.

Det er mange titler som er ikke er beskyttet og som hvem som helst kan kalle seg. Den ovennevnte "forsker" er ett eksempel, andre er "forfatter", "kostholdsekspert" og "frilansjournalist", ja alle titler som på en eller annen måte inneholder "-konsulent" eller det ovennevnte "ekspert".

For eksempel produserte TV-kanalen Fox i 2001 en dokumentar der de antydet at månelandingen i 1969 aldri fant sted. I dette programmet intervjuet de konspirasjonsteoretikeren Ralph Renè titulert med "author/scientist".

Den første av disse titlene er korrekte, Rene  utga en bok, en bok han trykket i egen kjeller. Den andre er heller ikke ukorrekt, i og med at alle kan kalle seg "scientist". Imidlertid bør de to titlene gjøre deg mistenksom. For det første er det ingen tittel på boken, for det andre er det intet universitet eller forskningssenter som følger etter tittelen.
Skjermbilde: Fox

Mangler informasjon om arbeidsplass er det enten fordi vedkommende ikke arbeider noe sted eller fordi informasjon om arbeidsplassen er svekker saken.

3. Korte sitater
Se på følgende utsagn.
  1. "Jeg var skuffet"
  2. "Jeg var kritisk"
  3. "Jeg mente det var galt"
  4. "Man føler seg jo av og til motarbeidet"
  5. "Sjefen kunne være bestemt"
  6. "De likte ikke kritikk"
  7. "Det ville vært uetisk å produsere noe som var skadelig"
  8. "Jeg mente at vi måtte teste produktene godt før de ble sluppet på markedet."

La oss si at alle disse sitatene finnes i en dokumentar om et produkt som enkelte hevder er skadelig, og dette er utsagn fra en tidligere ansatt. Ved hjelp av litt kreativ miksing og en fortellerstemme mellom utsagnene vil det være enkelt å skape et annet inntrykk enn det intervjuobjektet intenderte.

  • 1-3 kunne handlet om noe helt annet enn tema for dokumentaren.
  • 4-6 kan være generelle beskrivelser av arbeidsmiljøet, hvor vedkommende umiddelbart modererer seg og sier noe positivt.
  • 7-8 kan være svar på hypotetiske spørsmål.
Du må være kritisk til korte sitatfragmenter og hvor spørsmålet er klippet bort. Mange intervjuobjekter har blitt misbrukt i dokumentarfilmer, blant annet i antivaksjonasjonfilmen Vaxxed

Når du hører et slikt kort utsagn, spør deg selv om til hva det kunne vært et svar. Ønsker dokumentarskaperne at Hansen skal si at Pettersen er en svindler? I så fall må du spørre deg selv hvorfor de ikke har et sitat fra Hansen hvor han sier: "Jeg mener at Pettersen er en svindler". Jeg hadde blitt skeptisk om det hadde vært en voiceover som sier "Men mener Hansen at Pettersen er en svindler?", for deretter å kutte til Hansen som sier: "Det mener jeg absolutt."

Jo kortere utsagnene i filmen varer, jo mer bør du skru på din kritiske sans.

4. X gjengir hva Y sa

"Og da jeg viste dette til forskningsleder Jensen sa han at dette ville forandre vitenskapen for alltid"

Sa han det? Kan vi få lov til å høre dette fra forskningsleder Jensen selv? Ville ikke han stille opp?

Du må være kritisk til intervjuobjekter som gjengir hva andre sier, spesielt om det er positivt. Dersom dette virkelig ville forandre vitenskapen, slik angivelig Jensen hevdet, da tror jeg det er stor sjanse for at han ville stille opp på intervju. Det faktum at han ikke er med i dokumentaren bør gjøre deg kritisk.

Dette gjelder alle annenhåndssitater, folk husker feil, og det er ikke vanskelig å tenke seg at noen misforstår. Selv når man har tilgang til et skriftlig sitat gjengir man feil, og det er absolutt ingen grunn til at hukommelsen forbedres av muntlig kommunikasjon. Dersom man har mulighet til å innhente kommentar fra kilden, og de ikke gjør det bør man være skeptisk.

5. Man kaster ut noe og hopper videre


"Da jeg skrev dette i boken min reagerte mange og opptil flere av mine kolleger skrev lange sinte leserinnlegg. Jeg hadde visst truffet en nerve".

Stopp!
Hvorfor skrev de lange sinte kronikker?
Hva var innvendingene?
Hva kritiserte de deg for?

Mange dokumentarskapere gjør dette, slenger ut noe som kan se ut til å svekke motparten, men i stedet for å svare på innvendingene går de videre og håper at du ikke merker det.

Loose Change er kanskje den mest kjente filmen som tar argumenterer for konspirasjonsteoriene rundt 11. september. I den fjerde versjonen kommenterte de videoen fra Osama bin Laden etter terrorangrepet. Fortelleren kunne informere om at i følge CIA innrømmet bin Laden i denne videoen at al-Qaida var ansvarlig for angrepet, men i følge eksperter på arabisk er videoen oversatt galt.

Så skiftet de tema.

Da jeg så filmen var min første tanke: "Men hva er den korrekte oversettelsen da? Hvorfor viser dere oss ikke hvordan videoen skal forstås? Hvor er det CIA har oversatt feil?" Det faktum at de hoppet rett videre fikk meg til å anta at denne angivelig korrekte oversettelsen ikke styrket deres sak.

Avslutning

Disse fem huskereglene kan hjelpe deg til å vurdere en dokumentarfilm, men ingen av dem vil erstatte ett godt gammelt googlesøk i etterkant. Enkelte dokumentarer er så kontroversielle at det opprettes egne nettsider for å tilbakevise påstandene som fremmes, og det er ikke dumt å ikke se på se filmvisningen som avsluttet før du har sjekket hva internett har på hjertet.

Samtidig er det viktig å vite at en dokumentar full av faktafeil ikke nødvendigvis tilbakeviser selve saken. Dokumentarskapere ønsker ikke bare å informere, de vil også ha blest og inntekter og konkurrerer med andre filmprodusenter. Noen av dem kan åpenbart bli fristet til å strekke sannheten noe i kampen om seerne. Aldri anta at en enkelt dokumentarist er den eneste representaten for en sak.






tirsdag 4. oktober 2016

Norsk HumanistManfest 2006 - en kommentar , del 2


Dette er andre del en serie om Norsk Humanistmanifest. Første del finner du her.


Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.

Dette har vi fra Kants kategoriske imperativ. I sin rene form er dette en umulig regel å holde, fordi vi ofte behandler mennesker som midler. Befinner du deg i en ukjent by og stopper en person for å spørre om veien, er denne personen kun et middel for deg. Vedkommende er et middel for å bringe deg dit du skal og etter at du har fått veiforklaringen er denne personen ute av ditt liv, og du har egentlig ingen interesse i denne personen lenger. Dette er ikke galt, vi gjør det hver dag vi handler på butikken uten tanke på om de som jobber der har en god dag, vi slår på fjernsynet og forventer å bli underholdt. På samme måte bruker andre deg på samme måte. Imidlertid har andre mennesker egne mål, og det er din plikt å ikke legge hindringer i veien for disse. Andre mennesker skal ikke utnyttes. Det er uforenlig å være svindler og være humanist, og dersom man vet at man har en jobb som en vet inkluderer å utnytte andre mennesker til egen vinning uten å tilby medmenneskene noe tilbake, må man velge, enten å skifte jobb eller å slutte å regne seg som humanist. Humanister skal ikke utnytte andre mennesker.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter.  De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

Hva betyr det at mennesker er født frie? Er et menneske født inn i slaveriet fritt, dersom det fra fødselen av er eiendommen til en slaveeier? Ja og nei, men dette kan best illustreres gjennom rettsaken Somerset v. Stewart fra 1772. Charles Stewart hadde kjøpt afrikaneren James Somerset og bosatt seg i England. Somerset rømte imidlertid fra eieren, men ble fanget igjen noen år senere. Stewart planla å selge ham som slave i Jamaica. Da krevde noen av hans venner at Somserset skulle løslates. I 1772 havnet saken i det britiske rettsystemet og dommeren, Lord Mansfield var klar i sin tale, British Common Law aksepterte ikke slaveri og i det slaven Somerset hadde satt sin fot på britisk jord opphørte han å være slave. At han senere var ute av Storbritannia var irrelevant, dette betydde i så fall at Somerset hadde med tvang ført en fri mann ut av landet. Somerset fikk sin frihet.

Dette betyr at Somerset på en og samme tid var en fri mann og en slave. På samme måte er alle som lever i slaveri i dag både frie mennesker og slaver. De er slaver fordi det er mennesker som tror disse eiendom, eiendom de står i stand til å behandle slik de vil, de er frie fordi menneskerettighetene gjelder overalt det finnes mennesker og i alle tider. Enhver slave som noensinne har levd har samtidig vært en fri person.

Humanismen vokste ut av den samme tradisjonen for fri tenkning som gav opphav til moderne vitenskap - en tradisjon som har inspirert mange av verdens fremste tenkere og kunstnere og som har vært en viktig impuls i utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.

Det er to nøkkelfraser som er viktige i denne setningen, "tradisjon" og "vokste ut av".
Tradisjon er  ikke kultur, det vil si at humanismen ikke vokste ut av antikkens Athen, av renessansens Italia eller opplysningstidens Frankrike. Derimot har det vært elementer i disse kulturene som har skapt en tradisjon som senere humanismen har bygget på. Også deler av middelalderens kristne og muslimske samfunn har vært viktige her. Kulturene har fungert som sorteringssentre, ideer som har bidratt til å bidratt til å bekrefte menneskets iboende verdighet har blitt  beholdt, andre har blitt forkastet. Humanismen hadde vært umulig uten at hedninger, kristne, muslimer først hadde tenkt endel dumme tanker, men også endel smarte. Humanismen er et produkt, men ikke et sluttprodukt, det vil aldri komme til et punkt hvor humanismen er i mål.

Dette er et punkt hvor humanismen skiller seg fra mange dogmatiske religioner. Disse religionene ser tilbake mot et punkt i historien da det perfekte samfunnet eksisterte, og forsøker å leve slik. WWJD står det på enkelte armbånd kristne går med. Hvordan leve slik en som levde for 2000 år siden levde? Dette er også en vanlig innvending mot humanister, de manger et fast punkt, en absolutt autoritet som kan skille mellom rett og galt.

Problemet er at dette er ikke humanismens essens. Humanismen har ikke denne faste autoriteten fordi man ser framover. Humanismen om ti år skal og må være annerledes enn humanismen vi har i dag, fordi den tradisjonen med å stille spørsmål, å skape nye ideer og forkaste gamle på langt fra er over. Tradisjonen, som skapte alt fra nydelige malerier i munkeklostre til romsonden New Horizons er jo fortsatt levende, klar til å vurdere og forkaste hver verdi som humanismen i dag bekjenner seg til.

Det andre nøkkelordet er "vokste ut av".  Det er viktig at humanismen ikke eier denne tradisjonen. Humanismen er ikke barn av vitenskapen, vitenskapen er ikke barn av humanismen, de er i beste fall søskenbarn, i en stor familie. Like lite som du eier din kusine tilhører rasjonaliteten humanismen. Den frie tanke er heller ikke humanistisk, selv om man har hyggelige samtaler på hvert slektstreff. Som humanist er det viktig å kjenne til sine røtter, å være stolt av sine røtter, men man må aldri tro at en selv er enebarn av et enebarn. Ikke-humanister, både sekulære og religiøse har også røtter i den samme tradisjonen.

Humanismen har ingen eviggyldige skrifter eller sannheter hevet over kritikk. Dens verdier er underlagt pågående kritisk refleksjon.

Humanismen har ingen autoriteter fordi det ikke er noen autoritet som har truffet blink på alle de rettigheter som vi i dag anser som åpenbare. Ingen autoritet som levde for over tusen år siden kom fram til konklusjonen at kvinner og menn er like mye verdt, at slaveri er et absolutt onde, at homofile fortjener beskyttelse, at mennesket har ytringsfrihet, stemmerett og rettsvern. Slike verdier oppstod ikke på grunn av en stor autoritet, men på grunn av mange små autoriteter som hadde rett på ett område og feil på mye annet. Montesquieu var kritisk til eneveldet, men var selv motstander av like rettigheter for kvinner og menn. Lincoln frigjorde slavene, men ønsket selv et rasesegregrert samfunn. Luther frigjorde Europa fra den eneveldige kirkens makt, men var selv en av historiens verste jødehatere. Vi hyller i dag mange mennesker som brøt ut av samtidens tenkemåter, men vi må ikke glemme at alle var farget av sine egen tid. Det ville ikke stått mange statuer igjen på norske torg om vi hadde dømt fortidens menn og kvinner basert på deres syn på kjønn, legning og hudfarge. Selvsagt hadde det vært flott med en perfekt autoritet, en fast grunn til å basere viten, filosofi og moral, men siden ingen slik autoritet finnes må man velge det nest beste, den kollektive menneskelige erfaringen om hva som er rett og galt.


søndag 2. oktober 2016

Idé til blogg - "ubesvarte spørsmål"

Før dere spør vil jeg gjerne svare, nei, jeg har ikke planer om å starte denne selv, det vil kreve for mye tid og energi som jeg ikke kan avse for øyeblikket.

Jeg har i mange år irritert meg over norske politikere og deres evne til å ikke svare på det de blir spurt om. Det vil ikke høre ett debattprogram på radio uten at en politiker starter med: "la meg først begynne med å si", hvor man sier noe irrelevant og deretter håper at lytterne glemmer hva journalisten spurte om. Jeg har ingenting imot "ingen kommentar", men jeg har større problemer med svar som i praksis bare er forsøk på å skjule at de ikke har noen kommentar.

Men dette gjelder ikke bare politikere, også forfattere, byråkrater og akademikere kan ofte lure seg unna vanskelige spørsmål. Spesielt gjelder dette om spørsmålsstilleren ikke er like profilert som den som blir kritisert. En ukjent blogger kan stille noen ubehagelige spørsmål for sine hundre lesere, spørsmål som en offentlig person aldri trenger å besvare, av den enkle grunn av leserkretsene er så vidt forskjellige. Alternativt kan de besvare bloggposten ved å svare på stråmenn. Jeg har selv lest velskrevne kritikker av fagbøker, og forgjeves lett etter svar fra forfatteren, og deres taushet er forståelig, men frustrerende. Du må gjerne styre unna ubehagelige spørsmål, men jeg vil at verden skal vite at du gjør nettopp dette.

La meg derfor foreslå en ny blogg kalt Ubesvarte Spørsmål, hvor alle spørsmål med utilfredstillende eller ikkeeksisterende svar blir samlet opp.

La oss tenke oss at programlederen i Dagsnytt 18 stiller et spørsmål til politiker x. Politiker x unngår spørsmålet med å komme noen generelle politikerfraser, så programlederen spør på nytt. På nytt lurer politikeren seg unna, og etter noen forsøk til gir programlederen opp og går videre. Det er her bloggerne trår inn.

Den x/y-2016 stilte <programleder> følgende spørsmål til <partileder>: Bør det være tillatt med niqab i Norge?
 Partilederen svarte følgende: "Jeg synes det viktig at man respekterer at vi har forskjellig syn på religion i det norske samfunnet."

Dette kan så være, men det er ikke et svar på spørsmålet. 

La oss derfor stille spørsmålet igjen:
Bør det være tillatt med niqab i Norge? Dersom nei, i hvilke tilfeller bør det forbys? Bør det være forbudt dersom man innehar offentlige stillinger? Bør det forbys på offentlig område?

Bloggposten tagges så med navn og eventuelt parti. Bloggposter hvor det senere blir gitt tydelige svar, det kan til og med være et "ingen kommentar", vil da oppdateres og merkes "besvart".
De ansvarlige for bloggen vil selvsagt unngå ullne spørsmål hvor det ikke blir spurt om noe konkret. Det bør være mulig å svare "ja" eller "nei", eventuelt med en liten utdyping. Man unngår også selvsagt spørsmålene som konspirasjonsteoretikerne til enhver tid stiller alle med et snev av makt i Norge.

Dersom spørsmål kommer i på en blogg eller ett leserinnlegg vil mottakeren ha en viss tid, en uke, en måned til å svare på dem. Kommer det ikke noe svar må dette gjøres kjent. Et leserinnlegg glemmes raskt, så det er viktig at det er noen der ute som minner folk på dem.

En slik blogg bør drives av flere personer fra forskjellige politiske partier. De bør heller ikke ha noe problem med å legge ut poster om partifeller. Ved å lage en slik blogg kunne man tvunget offentlige personer til å formulert seg mer tydelig, siden ingen politiker ville hatt æren av å være den med flest ubesvarte spørsmål. Samtidig kan man under valgkampen søke opp rikspolitikeren som står i valgboden og konfrontere vedkommende med de ubesvarte spørsmålene fra bloggen.

Noen tanker?

tirsdag 6. september 2016

Human.no - eller hvordan lage en grusom nettside

Jeg har ikke besøkt nettsiden til Human- Etisk Forbund på lange tider, men måtte nylig klikke meg innom da jeg flyttet til et nytt sted. Jeg må innrømme at jeg likte den forrige siden, det var lett å navigere rundt på den, og jeg ble skuffet over hvor stygg og lite brukervennlig siden har blitt.

Webdesignkritikk er noe jeg har interessert meg for i lang tid, helt siden jeg for over ti år siden søkte i lang til på nettsiden til en avis, på jakt etter noe eller noen som kunne gi meg et abonnement. Det fant jeg aldri, og jeg sendte til slutt en epost til redaksjonen som aldri ble besvart.

Seth Godin brukte i boken The Big Red Fez et bilde på en apekatt og en banan. Man kaster ut en banan, apekatten løper og tar bananen og man kaster ut en ny som apekatten på nytt løper etter. Slik leder man den dit man ønsker.

Det fungerer på samme måte på en nettside, leseren kommer til siden, og vet ikke helt hvor vedkommende skal trykke. Så er det en flott knapp der som leder leseren videre, og på den neste siden er det en ny knapp. Vi kommer alle stadig til nye nettsider, og dersom vi er nødt til å lære et helt nytt kart for hver ny side ville det blitt langt mer jobb å surfe på nettet. Webdesignere gjør derfor lurt i å behandle oss som enkle vesner som må leies til det vi søker etter.



Så la oss se på forsiden, og jeg vil påpeke alle feilene:


1. Hvor skal jeg trykke?

Hvor er knappene jeg skal klikke på?
Hvor er bananen? Jeg ser bare noen store firkanter, litt hvit tekst og en grå søyle langs siden som absolutt ikke virker innbydende? Jeg trenger noen til å lede meg, og her blir jeg tvunget til å være min egen guide og navigere meg rundt på siden.

2. Hvorfor er 80% av forsiden en nyhetssak om bryllup?

Folk som gifter seg, planlegger dette i månedsvis, de har tid og anledning til å lete litt rundt på siden deres. At HEF tilbyr vielser er ikke det viktigste, langt viktigere er konfirmasjon og innmelding.

3. Hvorfor forteller dere oss at 9000 har meldt seg på Humanistisk Konfirmasjon?

Er dette informasjon jeg trenger? Mente dere å si at du kan melde deg på ved å klikke her?

4. Hvorfor står det "60 år med..." og "Jeg ble HEF-...". 

Når tror jeg ikke min skjerm er uvanlig liten, så hvorfor må jeg scrolle for å lese hva man har hatt i 60 år? Alt informasjon jeg må scrolle meg til finnes ikke, det er mitt motto.

5. Hva har redaktørene i Humanist, Fri Tanke og Humanist Forlag gjort for å få dere til å skamme dere over dem?

Skriver de så mye tull at det er best å late som de ikke eksisterer? Er ikke disse nettopp den viktigste portalen til å forstå hva humanisme er?  Hvorfor må man scrolle seg helt til bunnen for å finne linker til dem? Er det flaut å utgi avis og bøker? Få dem på forsiden!

Gjemt langt unna, der ingen vil finne dem...

6. Hvorfor må jeg scrolle meg laaaaangt ned til dette?


Dette er nyttig informasjon, men dere har av en merkelig grunn har dere gjemt den så langt nede på siden. Her er det tydelige knapper, og alt tilgjengelig, det er slik en side skal være. Så hvorfor har dere gjemt dette så langt nede?

7. Hvorfor så trist sidebar?


Og hvorfor så intetsigende titler?
Politikk og debatt? Hva er det? Det sier meg absolutt ingenting. Så hvorfor står det der?

Og hvorfor er det to valg, "Slik jobber vi" og "Organisasjonen". Er ikke det samme ting?
Burde ikke ledige stillinger stått her også? Og hvorfor er den så grå og trist?

8. "Bli med"


Trykker du deg inn på dette i sidebaren kommer du til denne siden:


Så hvor melder jeg meg inn, spør du?
I shit you not, du er nødt til å scrolle nedover for å finne en knapp du kan trykke på. HEF vil virkelig gjøre det vanskelig for deg. Og ønsker du å bli aktiv er du nødt til å scrolle deg enda lengre ned til du kommer hit:



Ok, ikke så galt det. Du velger bare fylke, og du kommer direkte til noen du kan kontakte for å bli aktiv. La oss bruke Oppland som eksempel.

Sukk, du må scrolle deg halvveis ned på siden før du finner noen å kontakte. Hvorfor ikke heller sende dem til et eget skjema der de fyller inn navn, epost og hva de ønsker å bidra med? Hvorfor gjør dere det så vanskelig å kontakt dere?

Så hvordan bør siden designes?

Jeg er glad du spør.

1. Øynene dras automatisk mot høyre, øvre hjørne. 

På denne plassen skal dere ha en knapp hvor dere ber folk enten melde seg inn i forbundet eller på konfirmasjon. Denne plassen bruker dere nå til å informere om at 9000 skal konfirmere seg.

Det driter jeg i. Det finnes navlelo hos min 70 år gamle nabo som interesserer meg mer enn at 9000 har meldt seg på humanistisk konfirmasjon. Jeg aner ikke om 9000 er lite eller mye, og derfor er det heller ikke interessant. "MELD DEG PÅ HER" er derimot veldig spennende, men det klarer dere tydeligvis ikke skrive på forsiden.

2. Få bort de store firkantene

Folk ser i dag etter knapper eller linker å klikke på når de besøker nettsider. En stor firkant er ingenting. Bort med dem.

Plasser det viktigste øverst, gjør det så enkelt som mulig. La de ikke bruke mer enn tre trykk før en kan kontakte en ansvarlig i et fylkeslag.

3. Bruk tydelig språk

"Meld deg inn her!" "Meld deg på x her!", "Kontakt ansvarlig for frivillig arbeid i x fylke her!"

4. Sørg for at det viktigste er maks tre klikk unna

Og ikke regn med at jeg gidder å scrolle for dere. Mindre bilder, tydeligere linker.

Til slutt

Det får være nok råd. Til slutt vil jeg påpeke at jeg ikke er enig om å tenke dette, men om de ansvarlige vil krype til happymannen og innrømme at penger har blitt kastet bort til ingen nytte får fremtiden vise. Jeg er bare overbevist om at forbundet vil tape, både penger, medlemmer og frivillighet på at nettsidene er så dårlige som de er den dag i dag.

onsdag 15. juni 2016

Hvordan hjelpe elevene til å bli bedre i engelsk

La meg først si at jeg ikke har studert engelsk og jeg har heller ikke brukt det som jeg skriver om denne posten. Dette var en idé jeg fikk nylig, som jeg ikke har hatt anledning til å gjennomføre. Ta den derfor for hva den er, bare noe tankespinn. Navnene på bildene er også oppdiktet.

Filene finner du her.

Jeg har hatt anledning til å lære elever engelsk det siste året, og det har vært en glede, spesielt når jeg ser en utvikling fra begynnelsen av året til slutten. Likevel har jeg savnet en metode for å kunne måle utviklingen til elevene, og å kunne hjelpe elever individuelt til å mestre grammatikken. Dette ga meg ideen til dette:

Ideen
Gjennomfør en stil, tentamen eller en oppgave som krever at elever skriver fullstendige setninger. Når du sitter så med innleveringene bruker du skjemaet her, sett en strek for hver feil i den kategorien den passer inn under.


Etter at du har gjort dette fyller du inn feilene inn i dette skjemaet.


Fyller du inn, vil du se hvor de forskjellige elevene sliter og du vil også se klassens gjennomsnitt. Det gir deg flere muligheter. Enten kan du prioritere å jobbe med det som hele klassen sliter mest med, alternativt kan du gi individuelle lekser.

Elevene som har problemer med uregelrette verb kan du gi denne listen, etterpå kan du skrive ut lekser fra denne siden. Det er mange sider på nettet som har gratis oppgaver, så du trenger ikke bruke mye tid på dette selv. Alternativt kan du lage fem ulike oppgaver, og bestemme hvem som bør jobbe med hva. Det bør heller ikke være et problem å skrive ut excelarket og dele ut til hver enkelt.  Det gir dem innblikk i egne svakheter og styrker.

Du kan også si til enkelte elever: "Jeg ser du sliter med å huske x, så frem til neste prøve vil jeg gjerne at du skal jobbe med det." Neste gang sier du: "Ser du? Nesten ingen x-feil, så flink du er! Skal vi fjerne y-feilene også?"

Avsluttende tanker
Jeg vet ikke om dette fungerer, og jeg vet heller ikke om dette er verdt å bruke tid på. Det jeg derimot tror er at det kan være motiverende for elevene å kjenne til hvor de sliter. Får du karakteren 2 er det kanskje vanskelig å vite hvor du skal begynne for å nå en treer. "Vil jeg kanskje gå opp om jeg lærer meg å bøye verb i presens? Og når jeg har lært det, hva med sterke verb, kan jeg kanskje gjøre meg fortjent til en firer?"

Til slutt vil jeg påpeke at det er mange muligheter et slikt excel-ark gir, og det er garantert mange som vil finne mange flere enn de få jeg har nevnt her. Om du har noen ideer, føl deg fri til å dele dem med meg, og om du forbedrer dokumentet er jeg også svært interessert i å se den nye utgaven.

tirsdag 31. mai 2016

Sannhetens Ord og Dagen - en liten retorisk analyse

Jeg formulerte for en tid tilbake noen tanker om sannhet og retorikk i en bloggpost jeg enten publiserte eller har liggende på planleggingsstadier, som gikk ut på hvordan man kunne avgjøre hvem som har rett i en sak selv om en selv ikke vet noe om temaet. Jeg har også lenge hatt lyst til å analysere en tekst med dette som utgangspunkt. Da en av mine facebookvenner lenket til denne saken var jeg overbevist om at denne var moden for en analyse.

Jeg valgte bevisst å ikke lese hva saken gikk ut på, og jeg har også valgt å ikke verifisere noen av påstandene i teksten. Jeg har heller ikke googlet menigheten, og vet i praksis ingenting om den. Kan jeg si noe om hvem som har rett basert kun på denne teksten her?

(Nei, jeg har ikke bedt verken forfatter eller Dagen om rett til å reprodusere teksten her, men om noen av dem har et tilsvar vil jeg selvsagt lenke til det.)

Driver redaksjonen i Dagen gruppeterapi eller journalistikk?

 Skrevet av Ørjan Aarmo, medlem i Sannhetens Ord og tidligere pastor i en trosmenighet

Min kommentar: Ok, medlem i Sannhetens Ord er greit, men "tidligere pastor i en trosmenighet" er problematisk. Hva betyr det? Hvorfor navngir han ikke menigheten?


Dagen står nå med et selvoppnevnt oppdrag å skaffe oss sunne menigheter, men på den andre siden, har de ingen andre hjelpemidler enn en bønnegruppe med en uttalt hensikt å splitte en hel menighet.

Min kommentar: Ok, det er en alvorlig anklage, og den bør dokumenteres. Slik innledninger har en høy risiko forbundet med seg, men også en potensiell høy gevinst. Men samtidig skaper denne innledningen litt ubehag, er ikke dette det klassiske argumentet til sektledere? Utbrytere fra Scientologi-kirken er jo som vi alle vet "bare ute etter å ødelegge kirken", og all kritikk må jo selvsagt tolkes i dette lyset. En slik åpning borger for gode kort på hånden, ellers slår det tilbake på forfatteren.

Overraskelsen var stor da jeg fredag 13. mai lastet ned lørdagsutgaven av Dagen på min Google-pad. Gjennom snart 20 år som vanlig medlem i menigheten Sannhetens Ord fikk jeg en kvalmende og vemmelig følelse, da jeg så helsides foto av porten inn til industriområdet hvor min hjemmemenighet har tilhold. Bildet som med vinkel og utsnitt lettere gir assosiasjoner til en konsentrasjonsleir enn en frimenighet gav meg frysninger.

Min kommentar: Jeg har som sagt ikke lest saken, men om det stemmer at det er et bilde som skaper denne assosiasjonen er det ikke bra. Hvorvidt dette stemmer skal jeg imidlertid overlate til de som leser den andre saken. Men dette avsnittet er også litt merkelig, dersom han er tidligere pastor i en trosmenighet, og medlem i 20 år, hvor gammel var han da han jobbet som pastor? Var det for tjue år siden? Hvilken relevans har det i dag?

Skuffelsen over at Dagen blåser liv i avhopper journalistikken øker mens jeg leser, og den kulminerer når jeg ser redaktørens kommentar «Hva er sant om Sannhetens Ord?». Overskriften viser at avisen repeterer gammelt nytt. Den ble benyttet ordrett av Korsets Seier første gang i oktober 2003.

Min kommentar: Dette kan være interessant, OM anklagene fra 2003 viste seg å være grunnløse. Da plikter forfatteren å dokumentere dette, dette vil i så fall komme senere i teksten. Om de ikke skulle vise seg å stå må vi anta at dette er løgn.

Flere av resonnementene fremstår som blåkopi av artikkelen skrevet av Jan Viumdal. Bildet på forsiden ikke fanget i egen linse, men avisen tyr heller til et gammelt foto fra Aftenposten. Bildebruken er tydelig og skaper inntrykk av den fangetilværelsen medlemmene er rammet av.

Min kommentar:
Et godt poeng, OM dette stemmer. Igjen, det kan jeg ikke uttale meg om.

En lettere oppbrakt SMS blir sendt til redaktøren. Raskt får jeg et svar som understreker at «alle fakta er sjekket og at journalistenes nivå er utmerket.» Det beroliger meg definitivt ikke. Den redaksjonelle linjen i Dagen ser ut til å være i forandring. Er redaktøren i ferd med å distansere seg fra miljøene han engang identifiserte seg med.

Fra å være redaktør og leder i Ulf Ekmans stiftelse i Norge, frem til hans tweet om konvertering til statskirken i 2010, og påfølgende ansvar i den lutherske Dagen. Blir dette skillet nå beseglet med et oppgjør om en tidligere cellegruppe av Oslo Kristne Senter?

Min kommentar: Og hva så? Hva har det med saken å gjøre at Selbekk tidligere jobbet med Ulf Ekman? Skulle ikke du dokumentere at beskyldningene fra 2003 er grunnløse?

Etter å ha frekventert Magazinet og senere Dagen sine kontorer ukentlig i mer enn 12 år og hatt ulike relasjoner til avisen, følte jeg meg lettere indignert. Etter mange samtaler om teologi og kirkehistorie kunne den høyst oppegående redaktøren, i det minste «reddet» meg ut av lederskapet maktgrep. Men «avsløringen» som middel blir kanskje viktigere enn målet. På tross av at motivet så edelt blir fremstilt som å «kun få sunne menigheter».

Min kommentar: Så fordi de ikke har forsøkt å frelse deg fra menigheten som visstnok er så forferdelig så er du krenket? Skal enhver ateist være krenket fordi kristne ikke bruker hvert våkne minutt på å forsøke å frelse dem? Ser du ikke hvor absurd dette argumentet er?

Hva er imidlertid bevisene på en sunn menighet? Er det en kirke som ikke griper inn i vår private sfære? Eller menighetsledere som lar være å hevde Guds Ord i redsel for å bli hengt ut i kristen media? Eller er det diakoner som ikke våger å dele Guds Ord under sjelesorg, i frykt for å bli jaktet ned av skuffede mennesker? Har Dagen formelen som beregner nivået av sunnhet i en menighet?

Min kommentar: Jeg trenger nesten ikke lese mer, dette er ord skrevet av en skyldig. For dette er argumenter man hører fra mennesker som har gått over streken. "Skal jeg ikke kunne kreve full innsats fra spillerne?", sier treneren som nettopp har skjelt ut en åtteåring. "Er det ikke greit å vise elevene at du bryr deg?", sier læreren som gir niendeklassingene litt for lange klemmer? Og samtidig, om en person begynne å stille spørsmål om hvor grensene for utroskap går skjønner du at vedkommende har trådt over dem.

Hva ligger i ordene "en kirke som ikke griper inn i vår private sfære"? Har de blandet seg inn i hva folk gjør hjemme?  Hva betyr " diakoner som ikke våger å dele Guds Ord under sjelesorg"? Har de fortalt homofile ungdommer at de kommer til å brenne i helvete?  Jeg aner ikke, men det noe med det avsnittet som gir meg frysninger.

 Spørsmålet stiller redaktøren selv i en leder fra 12/-02 i avisen Magazinet. Redaktøren besvarer spørsmålet godt i kommentaren som omhandlet forrige ryktebølge mot Ny Generasjon: «Vi håper ikke det. Vårt tips er i det lengste at Vårt Land denne gangen vil bli stående noen lunde alene om å trykke slike oppslag - i hvert fall i den kristne pressen. Vi utelukker ikke at det å stå frem i avisen å gi en organisasjon eller menighet skylden for sine problemer, muligens kan være god terapi. God journalistikk er det definitivt ikke.» Denne gangen ser det ut at redaktøren har skiftet mening og lar journalistene grave frem beskyldninger og karakteristikker av menighetens medlemmer og lederskap.

Min kommentar: Skulle du ikke argumentere? Hvilken interesse har det at Selbekk har skiftet syn fra 2002? Det standpunktet er gammelt nok til å konfirmere seg. Jeg forstår ikke hvorfor det har noe som helst med saken å gjøre.

Ikke enkeltstående anklager, men en godt arrangert kampanje som legitimeres gjennom en organisert gruppe, slik de selv fremstilles i avisen. Mange i gruppen, med erfaringer fra menigheten, stammer lengre tilbake enn Selbekks oppgitte kommentar om avhopperjournalistikken fra 2002

Min kommentar: Jeg skal gi ham rett på dette punktet. Har de vært lenge ute kan det tenkes at de ikke er oppdatert på hva som skjer der.

Lørdagens leder skaper stor redaksjonell fallhøyde når den ubeskjedent konkluderer at Sannhetens Ord ikke har forandret seg. Kommentar forblir jokeren som holder hele korthuset til artikkelserien oppe. Lenge før serien publiseres, er artiklene og bildene i all hovedsak ferdige. Noe redaktøren langt på vei bekrefter. Konklusjonen ser ut til å være gjort på forhånd. Bildene fra «bønnemøtet» på Ås er fra oktober. Bildet tatt av den «anonyme mannen» foran Håndverkeren i Oslo er trolig tatt på sensommeren i fjor. Skildringen fra Sannhetens Ord er fra august forrige år. Og med detaljrikdommen ble artikkelen trolig skrevet mens minnet fortsatt var ferskt. Om ikke journalisten syntes det var lettere å trykke på record på båndspilleren? Journalistene arbeider nok grundig. Men skriver de for å oppfylle en ferdig konklusjon?

Min kommentar: Stemmer sikker. Det har brukt lang tid på artikkelen. Men styrker ikke det Dagens sak? De kunne publisert den for lenge siden, men de har sittet på den til, det må jo borge for langt mer kvalitet enn om de ikke hadde ventet?

Metodene ligner mye mer på det som gjøres når “svertekampanjer” rettes mot personer eller bedrifter. Spekulative skildringer fra møter på Sannhetens Ord hvor Dagen etter sigende ikke kontaktet menighetens lederskap.

Min kommentar: Her er det virkelig forfatteren roter seg ut på dypt vann. Premiss: De har brukt lang tid på saken. Konklusjon: Dette er en svertekampanje. Og angående svertekampanjer, så er det ofte svært få ytre forskjeller på oppriktige svertekampanjer og tabloidsøppel. Forskjellen er i dokumentasjonen. Og igjen bruker forfatteren dette Scientologiargumentet, uten å forstå i hvilket lys han havner selv. 

Suspekte gjenfortellinger av forbønner, hårfletter og påkledning av barn. Tolkninger av omsorg som til forveksling ligner mye på skildringer av «Children of God» fra sytti-tallet. Finner redaksjonen dette nødvendig? Redaktøren må være svært sikker på at menigheten jeg går i, fortsatt driver med maktmisbruk og kontroll av medlemmer. “Men har ting endret seg? Har menigheten utviklet seg til det bedre? Dessverre ser det ikke slik ut,” sier han. Uttalelsen legitimerer redaktørens oppdrag: «Vi ønsker oss sunne menigheter, uten maktmisbruk og integritetskrenkelser. Det kan da ikke være for mye å forlange.» Hva får redaksjonen til å tro at en bønnegruppe i Ås, som ikke har noe offisielt styre, formål eller vedtekter, innehar sterkere integritet, enn en menighet med valgt styre som årlig innrapporterer til Fylkesmannen?

Min kommentar: Her argumenterer forfatteren bedre, selv om det også her er logiske tankefeil. Hvorfor tro på en bønnegruppe enn på en menighet? Godt spørsmål. Men så er han plutselig på viddene igjen. For menigheten har jo tross alt "valgt styre som årlig innrapporterer til Fylkesmannen". Som er relevant på hvilken måte? Hvordan gir fylkesmannen folk mer integritet? Hadde han bare droppet siste setningen... 

I Under forrige kampanje i forbindelse med bomben, anmeldte gruppen menigheten til sosialkontorer, fylkesmannen, Modum Bad, Redd Barna og departementene. Alle disse instansene hadde frihet til å granske Sannhetens Ord, men foretok seg ingen aksjoner mot hverken min familie eller andre så langt jeg har erfart.

Min kommentar: Her er jeg litt i villrede. Hvordan skulle "sosialkontorer, fylkesmannen, Modum Bad, Redd Barna og departementene" utføre aksjoner mot menigheten? Jeg aner ikke hva dette medfører så hvorvidt dette er et godt argument kan jeg ikke svare på. Men på den andre siden er det mange sekter som sikkert er verre enn Sannhetens Ord, og jeg vet ikke om sosialkontorene bruker så mye tid på dem heller, så jeg tviler på at dette er et godt argument.

Den eneste forskjellen på anklagene i 2016 kontra ukene og månedene, før og etter bombingen i 2003, er nå at gruppen faktisk åpent erkjenner sitt svært organiserte arbeid. Og at de har fått drahjelp fra noen få kristne ledere som offentlig «tør» stå frem i media og anerkjenne gruppas anklager mot Sannhetens Ord.

Min kommentar: De er organisert, so what? Jeg ser ikke noe argument her.

Skremmende nok vet vi at gjentakelsens kunst har vært hyppig benyttet av totalitære mennesker, men ikke så fullt så ofte fra bønneledere i kristne sammenhenger.

Min kommentar: Dette er et kjent sitat, ofte tillagt Goebbels, selv om han brukte det for å beskrive engelskmennenes såkalte propaganda. Likevel, dette er nok en bekreftelse på Godwins lov. og når sant skal sies, Aarmo kommer ikke godt ut av det. Det er ikke akseptabelt å antyde at Selbekk er totalitær. Når jeg ikke kan så mye om saken pleier jeg som regel å støtte den som ikke kaller den andre for Hitler, en Hitler som til og med bar satt av spalteplass slik at Aarmo kan få lov til å antyde at han er Hitler.

I Dagen sitt kildemateriale finnes det ingen kontroll overhode. Dagen er prisgitt at gruppens gjengivelse er korrekt på alle måter. De har ingen andre valg, enn å stole på en side av saken. «Granskingen» som startet for mer enn ett år siden burde gitt Dagen rikelig tid, til å sjekke begge sider av anklagene, om viljen hadde vært til stede. I vår menighet garanterer i alle fall vedtektene en åpning for demokratiske forandringer i ledelse av menigheten. Hvilke mekanismer styrer avhopperne?

Min kommentar: "Hvilke mekanismer styrer avhopperne?" Er det..... vår venn med hale og bukkehorn? Kanskje de ikke har like mye kjærlighet i hjertet om menighetens medlemmer? Denne antydningen er bare smakløs.

 Akkurat som departementet kan heller ikke jeg, selv om «godviljen» legges til, se systematiske maktovergrep fra menighetens ledere. Jeg ser ikke på de som perfekte, men i anstendighets navn skal vi som medlemmer også snakke sant. Jeg er ikke en del av lederskapet, men er betrodd å lede offentlige møter, søndagsskole og konfirmasjonsundervisning. Aldri overhode har jeg opplevd å bli sensurert eller diktert hva jeg skal si fra plattformen. Noe som nettopp er det første tegnet på manipulering fra maktsyke mennesker eller regimer. Tankerekken til Dagen har derfor brister, når avisen faktisk sensurer imøtegåelse på anklager mot involverte familier. (Dagen 21.mai 2016) Sannhetens Ord består ikke av ufrie medlemmer som blindt utfører «ordre» fra lederskapet. Vi er kreative, produktive og moderne mennesker som arbeider som bedriftsledere i privat næringsliv, lærere, sykepleiere, barnevernspedagoger, og etatsledere i store kommuner. Hos oss trives tidligere frelsesoffiserer og tros-pastorer, indremisjonsfolk, sambanditter og pinsevenner.

Min kommentar: Dere har medlemmer med alle mulige yrker, og fra alle mulige menigheter. På hvilken måte styrker eller svekker det saken deres?

 Dagen står nå med et selvoppnevnt oppdrag å skaffe oss sunne menigheter, men på den andre siden, har de ingen andre hjelpemidler enn en bønnegruppe med en uttalt hensikt å splitte en hel menighet. For å spørre slik som Vebjørn Selbekk en gang gjorde: Driver Dagen gruppeterapi, eller god journalistikk?


Avsluttende kommentar: Ut fra denne kommentaren tyder alt på at Dagen har rett, selv uten å ha lest et eneste ord Dagen har skrevet. Selvsagt må vi ha et forbehold om at forfatteren bare er en dårlig debattant, men om dette er representativt for lederskapet og menigheten ser det ikke bra ut. Han innleder med å komme med noen grove beskyldninger, men han følger aldri opp. Han kan bare antyde, relativisere og henvise til totalitære bevegelser.

Og samtidig velger han en veldig ufornuftig strategi som mange ville forstått ikke er lur, han er ikke villig til å møte på halvveien. Hadde han sagt at noe av det selvsagt er korrekt, men at menigheten har forandret seg, at noe av kritikken imidlertid er grunnløs, men at de er villig til å møte folk osv. osv, så hadde de fått sympati. Nå argumenterer han imidlertid på samme måte som et sektmedlem.

Dette betyr ikke at Sannhetens Ord er en sekt, jeg kan som sagt ikke uttale meg om saken. Det jeg derimot kan si noe om er at forfatteren retorisk argumenterer som om Sannhetens Ord er en sekt.