mandag 6. mai 2019

Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min.

Det er viktig med å slippe til alle parter, blir det ofte hevdet, senest av rektor på UiB. Det er gjennom meningsbryting vi finner ut hva som er sant og hva som er ukorrekt. Jeg planlegger å vise hvorfor dette er galt med følgende lille eksempel:

La oss ta et fagfelt og dele det inn i ni forskjellige posisjoner:

Posisjon 1 er det som 60% av fagfellene mener. Dette er det man mener om man bruker et uttrykk som "forskerne mener at..."

Posisjon 2 er hva 30% av fagfellene mener. Disse gjør at det aldri er kjedelig på forskerkonferanser. De er enig med 95% av hva flertallet mener, og de siste 5% er vanskelig for lekfolk å fatte.

Posisjon 3 er hva 8% mener. Disse er imidlertid ofte i ikke de mest prominente blant forskerne, og de publiserer ofte i litt mindre prestisjefylte journaler. Hvis de havner i diskusjon med representanter fra 1 og 2, havner alltid 1 og 2 på samme side.

Posisjon 4 ble forlatt på 1950-tallet. Den dukker likevel opp når forskere fra andre fagfelt roter seg inn på dette fagfeltet, for eksempel når de trenger en analogi til eget forskning. For eksempel kan en biolog ønske å tydeliggjøre faget sitt med et eksempel fra historien, uten å vite at de aller fleste historikerne ikke lenger aksepterer nevnte historie (her må ofte lærebokforfattere av bøker på videregående ta selvkritikk).

Posisjon 5 ble forlatt på 1850-tallet. Det er ingen forskere som mener dette i dag, men det er forsatt lekfolk, og noen selvhjelpsguruer som presenterer dette som god vitenskap for å selge bøker.

Posisjon 6 er forlatt for lenge siden. De blir imidlertid av og til trukket fram for å vise hvor gale forskere kan være. Det nevnes som regel aldri om hvorvidt dette synet representerte en majoritet blant forskerne. Som regel var en bare en obskur gruppe amatørforskere som hevdet noe slikt.

Posisjon 7 har aldri noen forskere hevdet, men beror på en misforståelse. En forsker skrev noe som ble feiltolket, og siden har det blitt trukket fram, blant annet i den tidligere nevnte selvhjelpslitteturen.

Posisjon 8 har heller aldri noen forskere hevdet, og beror også på en misforståelse, men blir brukt som eksempel på at vitenskapen har gått for langt.

Posisjon 9 er konspirasjonsteoretikerne. De sprer hypoteser som alle fra 1-5 (og 6-8 hvis de hadde hatt representanter) forkaster, og gjør det gjerne ved å forsøke å nå lekfolk i stedet for ekspertisen.Det finnes fagfeller som bekjenner seg til denne posisjonen, men de er ytterst sjeldne. Ofte har de en ekspertise på et annet fagfelt.

Problemet med å slippe til alle parter, for eksempel i et debattprogram på TV er at det ikke er representanter fra posisjon 1 og 2 som møtes, heller ikke 1 og 3, eller for den saks skyld 1 og 4. Det er 1 og 9. Hvorfor la et obskurt standpunkt slippe til? Du slipper ikke til posisjon 2, 3, 4 eller 5. Hvorfor skal da 9 få snakke? Hvorfor er en sunn debatt, hvor alle slipper til, en diskusjon mellom 1 og 9?

Dette er problemet med den falske balansen, du gir et inntrykk av at det er den debatt mellom en seriøs, godt underbygget tese og en annen med noen sinte folk med egen blogg og YouTube-kanal.

fredag 3. mai 2019

Hvordan bli morsom



Innledning

Humor er noe som har interessert meg hele livet. Det begynte da jeg var liten, da jeg hadde eldre slektninger, bror og fettere, som jeg alltid syntes var hysteriske, og det var alltid min drøm å kunne være den morsomme. Ofte forsøkte jeg å eksperimentere med humor, å bryte en dør.

Dette brakte meg til standupscenen, hvor jeg med variert hell fikk publikum til å le, andre ganger til å riste på hodet. Jeg sluttet da jeg følte at all min tid ble brukt til å jobbe med vitser i hodet mitt.

Etter dette forsøkte jeg meg som forfatter av satiriske artikler gjennom NyeNyheter. Det gikk bedre, og jeg følte at jeg i langt større grad mestret den skriftlige humoren, mer enn den verbale. Deretter har jeg delt vitser på Facebook og Twitter. Det føler jeg har gått veldig bra. Jeg har fått noen tusen retweets, og enkelte (en) har kalt meg nettets morsomste mann. Det er jeg garantert ikke, men jeg har klart å få noen nå og da til å le. Jeg har laget vitser som i noen tilfeller har fått tusenvis av delinger.  En av grunnene er, som jeg skal forklare litt senere, at jeg begynte med noe jeg har kalt naken humor.

Jeg er ingen humorkjendis, men jeg har brukt mye tid på å lese og å reflektere over humor, hva som gjør en vits morsom. Det som følger er et forsøk på å samle disse tankene i ett skriv. Hvis du skulle lese hele vil du kanskje merke at jeg hopper fra tema til tema. Jeg hadde planer om sende dette inn, men jeg hadde ikke visst hvem som ville trykket det. Det hadde muligens også krevd litt mer henvisning til kilder og en litt mer struktur i teksten. Samtidig er det få som skriver om dette i Norge. Derfor havner den på bloggen min.

Innledning
Forskning på humor
Humor og intelligens
Den gode vitsen
Å skape humor og  å dele humor
Humor og litteratur
Humor og retorikk
Humor og poesi
Humor og parfymen
Humor og to steg
Humor og aksjespekulasjon
Naken humor
Konklusjon

Humor og forskning

Det er mye som er skrevet om humor. Det finnes magasiner, bøker, videoer, men det er et gap mellom den preskriptive og den deskriptive analysen.

 Nå er det kanskje fristende å se på dette som i lys av CP Snows tese om de to kulturer. Overført til komikk kan vi si det slik. På den ene siden har vi to humoristene som jobber med komikk, de skriver humoristiske romaner, lager komedier eller holder standup. Noen av disse skriver også bøker OM humor, i utgangspunktet lærebøker for vordende komikere. Samtidig er det studier av humor innen akademia som ikke vurderer kvaliteten på humoren, bare hva som blir fortalt.

Komikeren er normativ, forskeren er deskriptiv. To kulturer, som aldri møtes har sin egen tilnærming. I denne artikkelen ønsker jeg å argumentere for en syntese mellom det normative og det deskriptive. Ikke ulikt litteraturvitenskapen, som ikke fokuserer på hva folk leser, men på de bøkene folk burde lese. Jeg er selvsagt ikke motstander i studier av humor som fokuserer på forskjeller og likheter mellom humoren i forskjellige kulturer, men man bør også ha en gren av humorforskningen som prioriterer den morsomme vitsen.

Det er forskjell på hva som er morsomt, og hva folk ler av. Dette kan virke litt arrogant, men er ikke nødvendigvis mer enn den jevne litteraturviter. Litteraturviteren analyserer ikke bøker som selger, men bøker den anser ha en viss litterær kvalitet. Populære vitser er ikke nødvendigvis gode vitser.

Det er sagt at humor mister sin effekt dersom en analyserer den. Det er mitt poeng at den gode vits ikke taper seg på en dypere gjennomgang. En god vits overlever om den er morsom, de lettere plattheter løser seg derimot opp i en analyse.

Hva gjør en vits morsom? Det spørsmålet er enkelt å besvare, det vil si, det er lett å studere en partikulær vits, analysere denne og fortelle hva som gjør denne vitsen morsom. Derimot er det ikke alltid like lett å vite hva som skal til for å skape en god vits. Det vil være mulig å gi noen enkle råd, men ikke nødvendigvis hva som gjør en enkelt vits morsom.

Humor og intelligens


Flere evolusjonspsykologer har påpekt humoren som en metode mennesker bruker til å  tiltrekke seg partner. Å være morsom er attraktivt, men jeg tror ikke det nødvendigvis er attraktivt av den grunnen mange tror. Flere forfattere jeg har lest har koblet humor til intelligens, hvilket jeg har problemer med å akseptere. Det kreves kanskje en form for intelligens for å skape humor, men i seg selv er den ikke nødvendigvis det essensielle.

At humoristisk sans kan være et attraktivt trekk hos en partner har jeg imidlertid ikke noen problem med å akseptere, men det er ikke intelligens. De smarteste er sjelden morsomme.

En forfatter som Dostojevskij, som jeg ikke har noen problemer med å innrømme er smartere enn meg forsøkte seg som en humorforfatter, med de to kortromanene Krokodillen og En pinlig historie. Ingen av de er morsomme. Begge forsøker å ta et humoristisk tema (Mann blir spist av krokodille men overlever og general forsøker å framstå som vennlig sjef men ender opp med å ødelegge et bryllup). Vitsene fungerer ikke. De er kanskje Dostojevskijs svakeste verk.

Ett problem er selvsagt at Dostojevskij ikke hadde talent for å skrive i humorsjangeren. Et annet problem er at personene ikke er gjennomførte komiske karakterer. Komedie er som karikaturtegninger, de forsterker de karakterbrister som allerede er tilstede på en måte som skaper komiske situasjoner, i tillegg til en forteller som våker over situasjonen med sitt kyniske og satiriske blikk. Raskolnikov, Ivan Karamasov og Fyrst Mysjkin er alle for mangesidige og dype til at de kan bli komiske karakterer.

En annen russisk forfatter, Nikolaj Gogol, mestret derimot den humoristiske romanen til fulle. Fortellingene Kappen og Nesen, teaterstykket Revisoren og romanen Døde Sjeler er alle komiske mesterverk. Gogol valgte karikaturen, han valgte å overdrive karaktertrekk, han valgte å gjøre dem mindre menneskelige, med et glimrende komisk resultat.

Selvsagt finnes det morsomme og smarte mennesker. Det jeg derimot påstår at intelligensen kanskje kan hjelpe et stykke på vei, men det krever også en sosial og språklig intelligens for å vite hva som skaper noe morsomt.

Den gode vitsen

Hvis vi bygger på antakelsen om at den gode vitsen er verdt å bevare, må vi også bruke humorforskningen på å reflektere over hva som gjør at noe er verdt å lese flere ganger. Jeg vil lansere mitt syn på hva som gjør noe morsomt, men jeg vil også påpeke den berettige kritikken som vil komme mot mitt syn. En invending vil være at jeg ikke har gått dypt nok, at det vil være flere steg på veien til å skape humor, og jeg først analyserer humoren fra steg to. “Vel og bra”, vil de påpeke, men hva er det som ligger mellom fundament og brudd som skaper denne humoren. Du snakker bare om stegene, ikke om det som er mellom.

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å analysere humor til bunns, og det er som å analysere molekyler, for så å oppdage at det finnes atomer, deretter nøytroner, protoner og elektroner, så kvanter og så videre. Humor har alltid et dypere lag, og det vil alltid være mulig å grave dypere.

Jeg har tidligere delt vitsen inn i tre komponenter, og skal ikke gjenta alt jeg skrev da, men jeg regner disse tre som fundament, brudd og bro. Fundamentet er alle den kunnskapen som forventes av tilhøreren. Det forutsettes at denne kjenner til hvordan verden fungerer, i hvert fall hva de delen av virkeligheten som skal til for å skape en forventning. Deretter har vi bruddet, hvor forventningen brytes. Til slutt har vi broen. Den gode komiker vet å gi seg før poenget kommer, men tillater tilhøreren til å gå det siste stykket selv. Det bør ikke være en for lang bro, da forstår de ikke vitsen, men heller ikke for kort.

Dette kan imidlertid ikke brukes til å dele inn den skrevne vitsen i forskjellige deler. Hele vitsen kan være et brudd, og fundamentet ligger utenfor det talte ord. Alternativt kan man bare uttale noe som framstår som et fundament, hvor bruddet er implisitt. For eksempel “Jeg stoler på regjeringen, de har jo løst de fleste problemer så godt til nå”. Dette er ikke morsomt om ikke vedkommende som sier det er kjent for å være kritiker av regjeringen. Bruddet ligger utenfor det talte ord.

Å skape humor og  å dele humor

Dette er muligens et punkt hvor mange vil være uenig med meg, men jeg er av den oppfatningen av at de aller fleste ikke er morsomme. Eller for å være mer nøyaktig, de er ikke i stand til å skape humor. Jeg vil sammenligne poesi og humor litt senere, men de fleste er vi enige om at et stort flertall ikke kan produsere nok poesi til å utgi en samling. Vi kan alle skrive ett og annet dikt som vil ha visse litterære kvaliteter, men å utgi en hel samling? Det er de aller fleste av oss ikke i stand til.

Derimot kan langt flere av oss bli gode poesikritikere, vi kan dele små dikt på våre facebookvegger eller sitere dem i møte med andre mennesker. Slik det også med humoren. De fleste av dem som oppfattes som morsomme er som regel bare dyktige å spre andres vitser. Dette var et poeng jeg først leste på humorsiden Cracked for noen år siden, og som i ettertid har blitt langt klarere for meg. Folk flest er bare humorformidlere.

På internett kan man se gode eksempler på dette i dag. Internettmemet oppstod for at folk skulle formidle andres humor. På internett kan du se bilder av kaptein Piccard med ansiktet dekket av hånden, du kan lese kommentarer som “Thanks, Obama”, “Erna må gå!” og “I can’t even”. Du kan lese kommentarer om at andre ikke klarer å fungere uten en kopp kaffe om morgenen, om hvor irriterende veganere er eller hvor mye de elsker bacon.

Jeg kritiserer ikke internettmemer per se,  men du må vite at du ikke skaper humor ved å dele et meme, du bare formidler den. Selvsagt er det ikke noe galt ved å dele humor, like lite som det er å dele en sonette av Shakespeare på veggen din, men når du gjør det siste kalles du ikke en stor poet. Deler du mange nok vil kanskje noen kalle deg dyp, men ingen poet. Humorformidling og humorskaping er to forskjellige aktiviteter.

Humor og litteratur

Det er mange som forsker på humor, men langt færre som forsker på humorens fenomen. Litteraturvitere skriver om komiske romaner, om ironien til en forfatter, men det ligger lite vurdering av humoren.

Jeg liker å sammenligne forholdet mellom litteraturvitenskap og humorforskning som mellom fonetikk, morfologi  og syntaks. Innen fonetikken er man svært interessert i om du uttaler et ord med tonelag 1 eller 2, om du skarrer eller ruller på r-en eller om l-en din er tjukk eller tynn. I morfologi, syntaks og semantikk kunne man imidlertid ikke brydd seg mindre, her er ligger imidlertid fokuset på de større enhetene, ordene, frasene eller setningene.

Når Lord Henry i The Picture of Dorian Gray uttaler: “there is only one thing in the world worse than being talked about, and that is not being talked about”, så er ikke det engang hele setningen slik den står i romanen, langt mindre hele romanen. Likevel bør humorforskeren anse denne vitsen som et eget verk. Hva som står før er irrelevant, hva som kommer etterpå skal man ikke bry seg om. Vitsen er et eget verk, på samme måte som The Picture of Dorian Gray er et eget verk for litteraturviteren. En humorbok som bare skaper humring gjennom hele romanen, uten klart avgrensede vitser bør heller ikke en humorforsker kaste bort tid på å studere.

Samtidig må vi skille mellom humorstudier i en kulturell kontekst, og et studium av humor per se. Humor er som litteratur i at noe ikke vil overleve vår generasjon. Man kan studere Solstads ironi, vitser under okkupasjonen eller humors utvikling gjennom de siste hundre år, men det er ikke til å komme utenom at mye av dette ikke er morsomt i dag. Det er viktig å studere jøssinghumoren, for å bruke det som et eksempel, blant annet som et vindu inn i den norske psyken under den andre verdenskrigen, men for oss er dette i stor grad historisk humor, humor som ikke skaper latter, bare innsikt i hva man trodde tidligere.

En psykolog kan studere vitser for å lære om den menneskelige psyke, en sosiolog for å studere forskjellige kulturer, en historiker for å forstå forskjellige sider ved tidligere samfunn, men for dem alle er humor kun et verktøy.

Ingen av dem stiller spørsmålet, hva gjør en vits morsom? Vi kunne snakket om vitsens fenomenologi, men litt mer enklere kunne vi kalt det vitsen som mål i seg selv, ikke som et middel. På samme måte som man ikke nødvendigvis skal studere de romanene som gir et best mulig bilde av fortiden, men bør fokusere på de som har de beste litterære kvaliteter, så bør man studere den humoren som fortsatt er morsom i ettertid.


Humor og retorikk

Før jeg skriver videre vil jeg bare påpeke at jeg ikke mener at humor og retorikk har mye felles, men at det retoriske begrepsapparatet er nyttig for analysen av humor.

Logos er selve vitsen, nedskrevet på papir. Patos er selve avleveringen av vitsen, og etos er humor skapt av hvem som forteller. I tillegg har vi kairos, vitsens situasjon. Foran hvilket publikum er vitsen fortalt? Hva er konteksten? Er det en tale, et standupshow, som en del av en roman? Hva var meningen bak vitsen? Skulle de bare le, skulle de også tenke? Aptum er analysen i ettertid. Fungerte vitsen? Må den forkastes, beholdes ellers endres? Hva lærte du av situasjonen?

Samtidig er det mulig å kategorisere vitser etter hvorvidt de er sentrert rundt logos, patos eller etos. Logossentrert humor er vitser som er sentret rundt ord, hvor selve avleveringen ikke er så viktig. Så lenge komikeren forteller vitsen slik den står nedskrevet og snakker tydelig vil humoren nå frem. Klassiske eksempler er såkalte dead pan oneliners, blant annet popularisert av Jimmy Carr, Mitch Hedberg og Steven Wright. Disse vitsene kan senere utgis som vitsebøker, hvor humoren beholdes selv om vitsen står nedskrevet.

Patossentrert humor er komikk som ikke ville skapt ønsket effekt om den ikke er avlevert med en visuell humor, enten i form av gimmicks eller kroppslig mimikk, med bruk stemmen, ansiktet eller kroppen. Slik vitser kan ikke gjenfortelles i form av det skrevne ord.

Etossentrert humor er humor som er morsom fordi det er en bestemt person som forteller den. Dette kan være på grunn av komikerens posisjon, opplevelser eller rett og slett etnisitet. En jøde som vitser om jøder er morsomt fordi det er en jøde som forteller dette. Etossentrert humor krever imidlertid at tilhøreren forstår hva slags person komikeren forsøker å fremstå som. Det krever også at du er konsistent. Hvis du framstår som litt enkel i en vits kan du ikke være verdens smarteste i den neste. Denne karakterbyggingen krever konsistens.

Hvem er det som forteller vitsen? Jeg snakker ikke her om den som tenker den ut, men hva kan man dedusere av vitsen hvem fortelleren er? I mange situasjoner er det enkelt å svare på, en vits i en roman tilhører enten fortelleren eller en av personene i fortellingen.

Med andre vitser, for eksempel i en vitsebok er det større behov for synsing, men det er likevel ofte mulig å finne fram til en slags forteller. Noen framstår som kyniske misantroper, andre mer som bygdeoriginaler som ler av samfunnets mer infløkte normer. Noen fortellere har et et mer positivt syn på sine medmennesker, andre er mer negative.

Humor og poesi


Christian Janss, Christian Refsum presenterer i boken Lyrikkens Liv fem kjennetegn på lyrikk. Det første er musikalitet eller visualitet. Lyrikken bør kunne settes til musikk. Det andre er nærhet til det talte, en poet er ofte langt nærmere handlingen i diktet enn en forfatter. Det tredje punktet er korthet, et dikt skal kunne leses uten at du må avbryte lesningen, slik det er vanlig med romaner. Det tredje punktet er betydningstetthet, hvor hvert ord er fylt med betydning. Så er det selvrefleksivitet, eller det som er å fortelle hva et dikt er. Disse punktene gjelder også til en viss grad innen humor.

Musikalitet og visualitet.

Humor og musikk er selvsagt ikke noe nytt, og humoristen som synger har eksistert så lenge mennesket har ledd. Det samme er det visuelle. Det mest kjente eksempelet her er komikeren Carrot Top, som benytter seg av mange “props” i sin komikk. SAmtidig er fakter, ansiktsuttrykk med på å skape en humoristisk effekt.

Jeg hørte sammen med mine venner for noen år siden et lydopptak fra et humorshow, et show av noen damer som blandet mellom dialog og sang. Da vi hørte latterbrølene kommenterte en av mine venner at sceneshowet måtte være fantastisk, siden ordene de uttalte og ikke gjorde dem fortjent til en slik respons. Jeg var enig, det måtte være et visuelt element som gikk tapt gjennom en CD.

Nærhet til det talte.

Hvis du leser lyrikk vil du kanskje merke at poeter er langt nærmere til hendelsene i diktene enn en romanforfatter pleide å være. Nå er kanskje dette noe som er i endring, med en rekke selviografiske romaner som har blitt delt de siste årene.

Da Will Hunting forteller en vits som foregår på et fly, der en pilot glemmer å slå av intercommen, spør Robin Williams karakter om han har flydd mye.
- Nei, det har han aldri gjort, innrømmer Will, men vitsen fungerer best om den fortelles i jeg-person.

Dette har selvsagt mange komikere innsett når de står på scenen og forteller om hva de nettopp har opplevd. “Noe hendte med meg forleden”, begynner de, selv om det var en venn som opplevde dette. Det nære er morsommere. Det er ikke uten grunn at Rocky og M er basert på fortellerens liv, ei heller at det er Pondus og Nemi har sterke fellestrekk med skaperne av seriene. Rodney Dangerfield er også en komiker som skapte en karriere på å starte hver vits med “I get no respect..”.

Nærhet er også ikke bare det selvopplevde, det må også være en nærhet mellom det morsomme og karakteren som forteller det. Komikeren Emo Philips, en av mine definitive favoritter hadde i sin storhetstid på åtti- og nittitallet en frisyre som vanligvis tilhører de vi ville omtale som “rare”, og noen klær som absolutt ikke var moderne på den tiden, eller for den saks skyld på noen annen tid. Vitsene stod også i stil til fremtoningen. Enten handlet de om hvor mye hans foreldre hatet ham, ellers var de om alle de merkelige situasjonene han havnet i.

Eksempler vitsene hans:

I used to be scared of pretty girls, until one confessed they're just as scared of me.
I was in a bar the other night, moving from stool to stool, trying to get lucky — but there wasn't gum under any of them.

Philips skapte en karakter, en taper, foraktet av sine foreldre og lettere tilbakestående, og vitsene var i tråd med denne karakteren.

Korthet

Korthetskravet er vel så viktig i humor som i poesi. Hvert ord teller i komedien. En vits på ni ord er morsommere enn en på ti. Du begynner å snakke, og for hvert ord du uttaler som ikke er vitsens punchlinje gjør den mindre morsom. Selvsagt finnes det unntak, de lange utlegningene til Sir Bernard i Yes Minister er morsomme, nettopp fordi de er lange. Likevel må man som regel korte ned. Detaljer som er unødvendige må bort. Ofte må virkelige opplevelser endres for å skape en humoristisk effekt.

Betydningstetthet

Betydningstettheten er også viktig. Det er ikke bare punchlinjen som må være morsom, så mange ord som mulig må skape en komisk effekt. Heter den ene personen Per? Hva med å skifte navn til Knut-Geir? Hva med å bytte ut hesten med et esel? Hvordan bytte ut ord med andre som er mer humoristiske.

Selvrefleksivitet

Selvrefleksiviteten i humoren kjennetegnes ved at humor kommenterer humor. Humor forteller om hva som er morsomt, om hva som skaper vitser. Det finnes ingen metadikt, siden alle dikt kommenterer hvordan dikt bør være. Det finnes heller ingen metahumor, siden all god humor kommenterer annen humor.

Samtidig er det en form for intertekstualitet i humor. Skal du forstå enkelte vitser er du nødt til å kunne historie, poesi, samtidige hendelser og ikke minst andre vitser. “Han ser ikke skogen for bare svin” er et slikt eksempel på en vits som forutsetter at du har hørt uttrykkene “Han ser ikke skogen for bare trær” og “Å ha svin på skogen”. Ved å blande uttrykkene skaper man en komisk effekt.

Humor og parfymen

Baldini påpeker i Parfymen at den perfekte parfymen består av en tre dufter. Den første som varer i noen minutter, og den andre, som varer i flere timer, og til slutt den tredje, som varer i flere dager. 

Den gode vits har samme egenskaper. En vits må gi en umiddelbar reaksjon i form av latter. Publikum må le av den der og da. Samtidig bør vitsen vekke latter i form av alle tankene den kan gi kime til.

Til slutt kan vitsen skape et referansepunkt til senere, når man hører eller leser noe, og innser av vitsen passer perfekt til nevnte situasjon.

Ta for eksempel Dorian Grays kommentar om at “det er bare en ting som er verre enn å bli snakket om, det er å ikke bli snakket om.” Dette er en morsom kommentar. Kontrasten mellom å bli snakket om og ikke snakket om skaper en umiddelbart komisk effekt.

Når man har ledd av den første kommentaren kan man tenke over budskapet i vitsen. Finnes det da ingen gode alternativer? Kan du bare velge mellom å bli baktalt og bli oversett? Senere kan du tenke over denne vitsen, registrere av Dorian ikke tar så feil. For eksempel vil en kunstner som leter med lys og lykt etter anmeldelser av hennes seneste verk vil kanskje innrømme for seg selv at det hadde vært bedre med slakt enn ingenting i avisen. Vitsen har flere lag, og selv etter at man har sluttet å le av denne avslører vitsen en dyp sannhet om menneskeheten.

Humor og to steg

LA oss tenke oss at du synes at en politiker har trekk i ansiktet som kan minne om en hund. Dette er imidlertid ikke allment kjent og når politikeren har blitt karikert i avisene har ikke disse trekkene blitt framhevet. Om du da skulle lage en vits om at politiker X måtte gå tidlig hjem fra TV-studio for å rekke kennelen ville det ikke vært sikkert om den hadde hatt noen suksess.

Problemet i slike situasjoner er at du lager en tankerekke i hodet ditt:
1. Politiker X ligner på en hund.
2. Da må politiker X bo på en kennel.

Problemet er imidlertid at mottakeren må kjenne til den første tanken for at tanke 2 skal bli morsom. Humor bryter grenser, men den bryter også grenser mellom det som er kjent og det som ikke er kjent. Er du derimot for langt ute er det ikke mulig å forstå vitsen.

Men la oss derimot anta at det er allment kjent at politikeren ligner en hund. Blir det da en morsom vits? Egentlig ikke. I så fall er det for kort vei mellom bildet (politiker ligner på hund) og kennelen.  Å finne den gode vitsen er å lete mellom den gyldne middelvei, mellom det kjente og det ukjente. Siden kunnskapsnivået til de som hører vitsen din er ulikt vil det ikke være alle som forstår den, ei heller alle som synes den er åpenbar nok. Å finne det ene steget som skaper en komisk effekt er en egen kunst.


Humor og aksjespekulasjon

Dette er kanskje ikke et felt som er så kjent innen humorkretser, og jeg må innrømme at den eneste kunnskapen jeg har om feltet er fra The Intelligent Investor av Benjamin Graham. Imidlertid lærte jeg en viktig leksjon fra boken. Ett problem som mange amatørspekulanter har er at de hopper på hypede aksjer for sent, aksjer som allerede har opplevd en eksplosiv vekst, og som mange er overbevist vil fortsette trenden. Mange av disse aksjene er allerede unaturlig høyt priset, slik at i praksis betaler man for mer enn aksjene er verdt. Å være en dyktig aksjemegler krever at du ikke hopper på disse hypede aksjene, at du selger deg ut før boblen sprekker, og at du er i stand til å motstå strømmen.

Forskjellen på humor og aksjer er imidlertid at man kan skape seg en karriere på å spille på hypen. Hvis du er en omgjengelig og en dyktig forteller kan du omskrive vitser fra andre og skape latterbrøl blant publikum. Derimot, om du ønsker å skape kunst, noe jeg anser humor for å være, er det viktig å utforske nye sider og skape humor der det tidligere ikke har vært noen.

Flere har påpekt at vitser om kaffe og bacon hadde nådd et metningspunkt. Jeg er enig. Kaffe er godt, det samme er bacon, men hver vits om dem ser ut til å være en blek kopi av tidligere vitser. Hver kaffevits handler på en eller annen måte om at du ikke kan leve uten kaffe, at kaffe gjør deg i stand til å overleve dagen, at du ikke klarer å fungere uten kaffe. Spørsmålet mitt er da hvor mange vitser vi trenger til å formidle det samme poenget. Det samme gjelder bacon. Hvor mange vitser trenger du for å fortelle at bacon smaker godt?

Kjønnsvitser er i samme kategori. Det er grenser for hvor mange ganger “manflu” er morsomt, eller at ikke damer kan lukeparkere. Det går en grense, så er ikke ting lenger morsomt. Forlat temaet før det blir oppbrukt.

Naken humor

Dette fører meg over på hovedpunktet i denne teksten, hvordan bli morsom. Da jeg holdt på med komikk på scenen sa en av lederne noe til meg: "Hvis du snakker om sex kan du aldri gå tilbake til ikke å snakke om sex. Da vil publikum forvente det." Jeg tok til meg ordene, og har i senere tid utviklet denne tanken til en egen regel for humor: Gjør det vanskeligere for deg selv.

Det er lett å vitse om tjukke mennesker, om sex, om ordspill, men det at det er så lett gjør det også vanskelig å videreutvikle sin humor. Du må øke vekten på manualene for å få større muskler, og du må også lage vanskeligheter for deg selv for å bli morsommere.

Det er visstnok et program på TV som heter “How to look good naked”. Jeg har ikke sett programmet, men jeg antar at det ikke bare handler om å velge den perfekte kjolen, men også å bli mest mulig vakker under nevnte klesplagg. Som et menneske har også en vits en kropp og noe som dekker det til.

Hva er det som gjør vitsen morsom? Er det en del av kjernen, eller kroppen, det vil si at vitsen sier noe om samfunnet eller livet? Eller er det noe utenfor, som at et ord har to betydninger? Er fortsatt vitsen morsom om du kler av den? Eller er den nødt til å beholde klærne på

Det er mange komikere i Norge som jeg ikke anser som objektivt morsomme. Det er tegneserieskapere og standupkomikere som presenterer grunne vitser, vitser som ikke kan avkles, men som må dekkes til med den kosteligste ballkjole. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg registerer at popularitet ikke er det samme som kvalitet.

Målet for en komiker som ønsker å skape kvalitetshumor er da å skape vitser som ikke trenger å dekkes til. Jeg kaller dette naken humor, selv om det ironisk nok ikke er noen nakenhet involvert. La oss ta bort alt som du bruker til å skape din humor. Bort med ordspillene, det har aldri vært morsomt at et visst fotballlag fra Bergen brenner et straffe eller at et annet fra Kristiansand må rykke tilbake til start. Koblingen mellom krim og Krim var det heller aldri noe humor i, ei heller koblingen mellom fjellet Mannen og menn.

Mange som forsøker å slå gjennom, uansett hva det gjelder, støtter seg av og til på krykker, og ikke på det de de egentlig skal presentere. En performancekunstner kan fokusere mye på sex og lite på kunst, en musiker kan spille på sex i stedet på instrumentet eller stemmen og en komiker kan fokusere for mye på å bryte grenser i stedet for å fortelle vitser. Jeg legger ikke skjul på at det er forståelig, men det ligger også en forsvarsmekanisme i dette. Hvis noen ikke ler kan du bortforklare dette med at de er for pripne. Da er det bedre å stå foran tilhøreren uten noe forsvar og forsøke å være morsom.

Bort med sexvitsene og grovisene. Legg også bort den humoren der du bevisst bryter grenser for hva som er sosialt akseptabelt å si. Kvitt deg med støttehjulene. Det gir deg en følelse av å være morsom fordi det vil fremkalle en respons. Folk ler gjerne fordi du sa noe du ikke i anstendighetens navn ikke skal si.

Vitser om shoppinggale, sytekjerringer og sexgale mannfolk som bare vil sitte i sofaen og sløve (det siste var en selvmotsigelse, jeg vet) vil kanskje folk humre av, men du spiller bare på en fordom som tilhørerne har, og de ler på grunn av gjenkjennelse.

Pablo Picasso er i dag kjent som en kubistisk maler, men om du ser de tidligere verkene hans er de like realistiske som enhver maler på den tiden. Han mestret håndverket før han begynte å eksperimentere. Hvis du skal lage morsomme vitser med sex må du først lære å lage morsomme vitser uten sex. Hvis du vil lage morsomme ordspill må du først slutte å fortelle dem. Hvis du vil lage smakløs humor, må du i en periode utelukkende fortelle vitser som alle kan høre.

En komiker jeg elsker er skotten Frankie Boyle, han har mestret den smakløse humoren, men han kan også fortelle "trygge" vitser. Håndverket er mestret, han trenger ikke spille på sex for å få deg til å le, fordi han forstår hva som gjør en vits morsom. Men når denne kunnskapen er på plass er det bare å begynne å eksperimentere.

Poenget mitt er at du må begynne med det det vanskelige for å utvikle humoren din. Det betyr at du dropper alle referanser til svigermødre, til koner med hodepine og menn som ikke gjør en innsats i hjemmet. Bagasje som blir sendt med feil fly er også ute. Dropp også ordspill, noen av dem er selvsagt morsomme, men som regel er de bare platte.

Konklusjon

Humor er kunst, men på samme måte som ikke alle forfattere er kunstnere, er ikke alle humorister kreative skapere av humor. Humor er som poesi, det krever originale ideer, arbeid, skriving og omskriving. Med internett har humor spredt seg i et langt større tempo enn tidligere, men kvalitet har ikke fulgt kvantitet. Mesteparten av humoren er kopier på kopier. Det er bedre å jobbe med humoren på egen hånd, å utvikle sin egen stil.Å bli morsom krever trening, trening i å se det morsomme i forskjellige situasjoner, det krever at du forkaster mesteparten av hva du tenker ut. Øv deg på å bli morsommere. Legg på vekt på vekt på stangen, gjør det vanskeligere for deg selv. Det er ikke lett å bli morsom, men det er faktisk verdt det.

tirsdag 12. mars 2019

Rasjonalitet og #MeToo

Lesere av denne bloggen vil vite at jeg ikke er verden største fan av FB-siden Rasjonalitet. Jeg har kritisert dem for platt humor, for å dele mye fra ytre høyre og for ikke å sette seg inn i hva de kritiserer.

Det jeg derimot ikke tok med var deres små stikk mot #MeToo- kampanjen, rett og slett fordi jeg ikke visste om denne. Det ble jeg derimot oppmerksom på for en times tid siden. Jeg la merke til de hadde delt et innlegg hvor forfatteren forsøkte å "nyansere" debatten, og jeg ble nysgjerrig på hva de hadde delt om #metoo tidligere. Jeg ble sjokkert, det viste seg at Rasjonalitet nesten aldri har støttet metoo, med mindre muslimer er de ansvarlige. Og de har vært svært selektive i hva de har valgt å dele. Så derfor hadde jeg lyst til å dele resultatet av mitt lille søk.

Metoden var som følger: Jeg gikk inn på siden til Rasjonalitet, trykket på "innlegg" og skrev inn "metoo" i søkefeltet. Søkefunksjonen på Facebook er langtfra perfekt, man kan ikke sortere innlegg etter dato eller type, men du kan finne gamle innlegg slik. Jeg tok deretter de rundt 20 første søkeresultatene som ble kom opp og kategoriserte dem. To innlegg valgte jeg å ignorere, ett hvor metoo bare er nevnt i en bisetning og et annet som inkluderte et selvmord. Likevel må jeg påpeke at begge nevnte innlegg ikke ville forbedret statistikken til Rasjonalitet.

Jeg vil også påpeke at jeg ikke har fanget opp innlegg som ikke har "Metoo" i teksten. Det er selvsagt mulig at disse gir et helt annet bilde av Rasjonalitet, da håper jeg dere gjør meg oppmerksom på dette.

Edit: Jeg gjorde et nytt søk for å se om jeg hadde glemt noen innlegg. Jeg fant fem. Ett var et utvilsomt Metoo-positivt innlegg. Et annet var også positivt, men det gjaldt KrF, så man kan selvsagt spekulere om de hadde delt noe om det omhandlet et annet parti. Et innlegg støttet Metoo i religiøse samfunn. De to siste var et innlegg som kritiserte feminister for å ignorere muslimske kvinner, og ett som advarte mot internettdomstoler.

Så over til søkeresultatet. Innleggene kan sorteres i følgende grupper:

1. Positive til Metoo
2. Kritiserer vestlige feminister for å ikke gjøre nok for muslimske metoo-ofre
3. Fokuserer på muslimske overgripere
4. Kvinnelige overgripere
5. Kritikk og nyansering av Metoo
6. Forsøker å forklare MeToo med for lite seksualundervisning


Du lurer kanskje på i hvilken kategori jeg plasserer innlegg om vestlige menn som forgriper seg på kvinner? Til det kan jeg svare at jeg slike har Rasjonalitet av en eller annen merkelig grunn valgt å ikke dele. Om hvorfor de ikke har gjort dette, får dere spørre redaksjonen. 

La meg også si følgende, de fleste innleggene som er delt er uproblematiske. Det er ingenting galt i å skrive en artikkel om kvinner som slår menn, det som er interessant er at Rasjonalitet UTELUKKENDE velger å dele artikler om kvinner som slår menn og ingen om (ikke-muslimske) menn som slår kvinner. Så dette er ingen kritikk av artikkelforfattere.

1. Innlegg som er positive til Metoo



Her er ikke Metoo hovedpoenget, men forfatteren støtter MeToo,
så teksten må regnes som Metoo-positiv.





2. Innlegg som kritiserer vestlige feminister for å ikke gjøre nok for muslimske metoo-ofre






3. Innlegg som fokuserer på muslimske (og religiøse) overgripere






4. Innlegg om kvinnelige overgripere



(Jeg gjorde et søk på Harvey Weinstein og kunne bare finne to treff, ett hvor Weinstein blir nevnt som eksempel på en type person i hennes menighet, og et annet hvor en person ble feilaktig beskyldt for å dekke over hans overgrep. De valgte altså å ikke fortelle om anklagene mot Weinstein, men nevner i stedet en av hans anklager, som har fått 1 (en) beskyldning rettet mot seg.)





5. Kritikk og nyansering av Metoo
















6. Innlegg som forsøker å forklare MeToo med for lite seksualundervisning







søndag 17. februar 2019

De lettkrenkede - og hvorfor du skal ignorere dem

Vi har lagt bak oss en juletid hvor en professor klaget på "hvit jul" og en mor reagerte på "Er det noen snille barn her". Tidligere har bønder blitt krenket av ulv på melkekartong, og det er alltid en eller annen som er sjokkert over noe trivielt. Mennesker blir krenket. Aviser publiserer saker om krenkede mennesker. Spørsmålet er, hva skal du gjøre med det?

For min egen del har jeg fra nyttår av innført en ny regel for meg selv:

Jeg skal ikke dele en eneste sak om noen som føler seg krenket over fillesaker.

Unntaket er høyreekstreme og alternativbransjen, dersom de hisser seg over en fillesak er jeg den første til å dele. Fra offentlige personer, spesielt politikere vil jeg også dele morsomme krenkesaker. Men så er det de vanlige personene, studenter, mødre, bekymrede borgere, om noen av dem krever ny form på drikkeflaskene, siden disse er så fallossentriske, får dere ikke vite dette fra meg.

Det er mange grunner til at du skal droppe å dele saker om de lettkrenkede.

1. Det stjeler oppmerksomhet fra folk som virkelig trenger å nå fram

Det er mange mennesker som virkelig trenger å få fram sin historie, som virkelig har opplevd krenkelser. Hvis du deler en artikkel om en som vil ha en kjønnsnøytral påskehare, bidrar du til å dytte bort delinger om noen som virkelig opplevde noe traumatisk i høytiden.

2. Det tar fokuset bort fra mer nøktern kritikk

Det kan være mange grunner til å kritisere et partis politikk, og kvaliteten på denne kritikken vil være variabel. Dersom du deler den mest latterlige kritikken stjeler du igjen oppmerksomhet fra den mer nøkterne, og du bidrar til å fordumme debatten.

3. Det fører til at en hel gruppe blir tillagt meningen til et enkeltindivid

Dette er noe som har blitt gjort med suksess hos ytre høyre i USA. Dersom en lettkrenket student på venstresiden har reagert på feil pronomen er Fox News på plettten og setter av en time til å diskutere "gale liberale". At deres egen side har like mange galninger ser de ikke ut å bry seg om, men, for å omskrive Anne Frank, motpartens galninger representerer alltid motparten, mens egen sides galninger bare er ansvarlig for en selv.

Vær litt mer hederlig enn Fox News.

4. Det gjør ingen klokere

Du blir ikke smartere av å lese om noen som krever å tiltalt med tegn fra Wingdings. Du vet allerede at det finnes idioter i Norge. Så hvorfor dele? Blir du eller dine venner smartere av å lære om noen som er dummere enn dere? Du får kanskje en god latter, og en overdreven tro på eget intellekt, men ellers er det ikke mye det bidrar til den offentlige debatten, selvsagt unntatt å fordumme den.

Til slutt

Selvsagt er det mulig at jeg vil glemme denne enkle regelen, i så fall må jeg selvsagt kritiseres for dette. Men uansett føler jeg at det er viktig å ta fokuset bort fra de mest lettkrenkede og dele tankene og ideene til de som har langt bedre grunner for å få plass i sosiale medier.

onsdag 6. februar 2019

Å miste en nettvenn

Jeg mistet i dag en av mine beste venner. En ung dame, student, valgte å ta sitt eget liv. Jeg fikk beskjeden på twitter, og jeg klarte ikke gjøre noe mer denne dagen. Jeg ba om fri, gikk hjem, og ble sittende hjemme. Jeg har sett litt på Youtube, sjekket Twitter, skrevet noen ord på Facebook, tenkt på min venninne som nå er borte. En venninne jeg aldri har møtt, bare pratet med på Twitter.

Jeg har ikke opplevd mange tragiske dødsfall. Mine nærmeste som har gått bort har vært gamle og trette av dager. De unge dødsfallene har vært mennesker jeg har har hilst på en eller to ganger, ikke nok til å gå veldig inn på meg. Dette er første gangen jeg mister en ung venn, som jeg bare pratet med for noen dager siden.

Jeg er ikke veldig aktiv på Twitter, ikke sammenlignet med andre, men jeg legger da ut en og annen kommentar i ny og ne. Nå og da deltar jeg også i diskusjoner med andre, men det kan gå dager mellom hver tweet.

Men jeg hadde lagt merke til denne unge damen. Vi sendte hverandre tweets frem og tilbake i et halvårs tid, men i fjor, da jeg så at hun hun hadde skrevet noe om tungsinn valgte jeg å sende henne en melding. Jeg skrev at jeg håpet alt stod bra til. At vi på Twitter var glade i henne. Vi fortsatte å prate, både på melding og åpent. I sommer var hun nervøs for at hun ikke skulle få venner på studiet, jeg opprettet en liten gruppe som skulle sørge for å oppmuntre henne. Flere bidro, alle fikk kule agentnavn. Her skulle det oppmuntres. I januar skrev hun igjen at hun hadde det vanskelig, jeg samlet gjengen igjen. Hun skulle bli fortalt hvor glade vi var i henne. Jeg pratet med henne for noen dager siden. Jeg fortalte om mitt liv, hun fortalte om sitt. Hun var min venn. Jeg hadde aldri møtt henne. Men hun var min venn. Så får jeg beskjeden om at hun har avsluttet livet.

Foreldrene hennes vet ikke hvem jeg er, ikke søsknene, ikke hennes venner i "den virkelige verden". Ingen andre enn oss to visste om meldingene mellom oss.  Familien har det åpenbart tungt, men de skal vite at det er mange som kjenner sorgen med dem. Hun var en av mine nærmeste på Twitter.

Jeg skal på jobben i morgen. Jeg kan ikke være borte mer enn en dag. Men jeg vet ikke hvordan andre vil reagere på at jeg forteller at jeg gikk hjem dagen før fordi en jeg aldri har møtt er borte. Jeg vet ikke. Det jeg plutselig innså var at jeg ikke kunne snakke med noen, annet enn de andre på Twitter. Hvis du ikke har din faste følgerskare, din lille gjeng du pratet med nå og da, kan du da forstå sorg for et menneske en aldri har møtt? Vil de mene at jeg har tilbrakt for mye tid på nettet? Bør jeg skjerpe meg. Hun var min venn. Jeg har aldri møtt henne, men hun var min venn. Jeg vet bare at Twitter har gitt meg denne sorgen, men jeg skjønner også at Twitter er det stedet hvor man kan få trøst.

Twitter skjønner. Det er flere som forteller at de har grått i dag, selv om de aldri hadde pratet med henne. Når de hører at jeg forteller at hun var en av dem jeg pratet mest med, forstår de også reaksjonen. De forstår. Og mange sender meldinger. Twittervenner sørger med twittervenner for twittervenner. Jeg er glad for alle som skrev, men jeg har ikke klart å sende meldinger til andre som jeg vet sørger i dag. Sjokket ble for stort. Jeg klarte bare å tenke på meg selv.

Men samtidig vet jeg at hun vil ha en plass i hjertet mitt. Min venn. En venn jeg aldri har møtt. En venn jeg kommer til å savne og ha med meg resten av livet.

tirsdag 8. januar 2019

The best of Rasjonalitet

Rasjonalitet er, om dere ikke kjenner til det, en FB-side med over over tjue tusen følgere, og som har markert seg som en av de største sidene for det sekulære miljøet. Jeg har aldri vært noen fan av siden og har også kritisert dem, både i 2015, i 2017, og nå i 2019. Jeg blir imidlertid ikke ferdig med Rasjonalitet. Rasjonalitet er ingen liten side, det er kanskje en av de viktigste gatekeepers for mennesker som vil engasjere seg i det sekulære miljøet. Dette ser jeg på som ytterst problematisk.

Derfor har jeg lyst til å samle noen av de postene jeg ser på som symptomatiske for siden, poster som viser hvordan siden har utviklet seg.

Takk til Jan Schjetne, Jan Breivoll og Nicolai Roness for hjelp og tips.

Klappeforbud

Ett punkt som går igjen i denne posten er Rasjonalitets store forakt for alt som minner om safe spaces og lignende. Derfor var det åpenbart at de ville dele denne posten fra BBC, hvor en studentgruppe ved universitet hadde forbudt klapping.

Problemet er at dette ikke er helt riktig.

At Rasjonalitet deler en artikkel som ikke er helt korrekt, er en sak. Verre er det at de deler et bilde av en tweet, ikke selve artikkelen. For alt vi vet kan dette være clickbait, og ikke helt korrekt fremstilling.

Men det faktum at de valgte å dele et bilde og ikke en artikkel får meg til å mistenke at de visste dette, at de var klar over at dette var misvisende, men at fristelsen til å le av "snowflakes" ble for stor, er likevel skuffende.



N-ordet

Dette var et innlegg som på mange måter oppsummerer hele prosjektet
Jeg har visst siden jeg var tenåring at man ikke skal kalle noen en n****er. For noen år siden ble jeg også klar over at dette er et ord som aldri skal skrives, selv ikke når du omtaler ordet. Dette ser imidlertid ut til være nytt for Rasjonalitet.

Men her er det flere vinkler Rasjonalitet kunne valgt. Rosslo sammenlignet å bli kalt "anti-vax" med å bli kalt nevnte n-ord, noe som er en horribel sammenligning. Dette nevner ikke Rasjonalitet med et ord.

De så en mulighet til å kritisere snøflakene som reagerer på alt, og de grep den. Da får heller antivaksere være antivaksere.




Venstresiden gjennom en tweet


Laci Green er, for de som ikke vet det, en kjent ateistisk YouTuber. Hun har fått kritikk den siste tiden på grunn av flere intervju med personer på ytre høyre.

Nå kan man selvsagt mene det ene og det andre om å debattere folk på ytterkantene, men å kategorisere en hel side i politikken basert på en tweet er interessant. Jeg tilhører personlig høyresiden, men jeg er enig i mange saker med sosialister, og jeg ville aldri beskyldt dem for å være en ensrettet koloss.

Da en triminstruktør holdt foredrag for et lokallag i Rødt om Syria, var jeg veldig kritisk, men jeg kritiserte lokallaget, ikke hele partiet. Jeg minnes Anne Franks ord om at det en kristen gjør, må bare den kristne svare for, men det en jøde gjør, må bare alle jøder svare for. Som dere ser er venstresiden skyld i alt en enkelt på venstresiden skriver, men som vi skal se litt lengre nede, folk på ytre høyre kan ikke alltid lastes for hva de selv skriver.

Lurås-knebling


Dette innlegget er interessant av flere grunner.

Hvis man følger med på Rasjonalitet vil man raskt oppdage at nettsiden ikke har høye tanker om no-platforming.

Derfor var det ikke overraskende at siden ville ta Resetts side når det ble kjent at Helge Lurås ikke fikk bli med i redaktørforeningen. Han vinner visst, hevdes det i artikkelen, hver gang han nektes en plattform. Derfor burde redaktørene stukket fingeren i jorda og sendt godeste Lurås en beklagelse og et medlemskort.

Problemet her var at Resett ikke fulgte spillereglene. De tillater ikke tilsvar, de ville betale en kilde, og deres holdning til Vær Varsom-plakaten er et kapittel for seg selv.

I praksis ønsker Rasjonalitet særregler for ytre høyre. Da husmorpornoforfatterne ville bli med i forfatterforeningen for noen år tilbake ble det debatt om reglene, men ingen om sensur. Da Magisk Sirkel hadde krav til et visst nivå for å bli medlem, var det heller ingen som snakket om sensur av mindre dårlige tryllekunstnere. Griegakademiet bedriver ikke sensur når de ikke tar inn mindre talentfulle musikere. Imidlertid bedriver Redaktørforeningen sensur hver gang de nekter en ytre høyre- redaktør, som ikke følger reglene, medlemsskap. Forstå det den som kan.

Og når vi snakker om særregler...

Avinor

Dette innlegget er interessant, av flere grunner, blant annet fordi de viser at Rasjonalitet ofte glemmer å undersøke grundigere når de har mulighet til å ri en av sine kjepphester.

Muslimsk dame ble bedt om å ta av seg hijaben i full offentlighet.

Jeg spurte på sosiale medier, og ble vist videre til denne forskriften:

Forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten.

§ 3-4.Gjennomføringen av kontroll
Kontrollen utføres på den for situasjonen mest lempelige måte. Kroppsvisitasjon av mer omfattende karakter utføres i separate rom og med vitne til stede dersom den som skal kontrolleres eller den som skal visitere krever det.

Nå er jeg ingen jurist, men det virker på meg som om alle har rett til å bli visitert i lukket rom. For de fleste av oss er kroppsvisitering i full offentlighet intet problem, og vi ønsker som regel å bli ferdig med opplevelsen så raskt som mulig.  Det faktum at du ikke benytter deg av en rettighet, mens andre gjør det, betyr ikke at andre har flere rettigheter enn deg. Rasjonalitet ser ikke dette, de ser bare en muslim som krever, og de kritiserer uten å undersøke nøyere.



Videoer fra suspekte sider

Alternative nyhetssider har blitt snakket om så mye de siste, at jeg ikke trenger å si så mye her. Imdlertid vil jeg påpeke at mange av de artiklene og postene fra alt-media ikke nødvendigvis er fake news. Ofte sprer tilhengerne av alternative fakta tradisjonelle fakta. Alternativguruer sprer morsomme memes, memes som øker tilhengerskaren. På samme måte vil høyreekstreme legge ut videoer som denne.

Det er ingenting galt med videoen, Rowan Atkinson sier det som skal sies om ytringsfriheten. Problemet er dem som delte nevnte video. GBrexit står for Guerilla Brexit. På nettsiden deres (som jeg ikke vil linke til) kan man finne artikler som presenterer Tommy Robinson som en martyr, kritiske artikler om Londons første muslimske ordfører, og en frykt for millioner av immigranter.

Rasjonalitet vil kanskje påpeke at de delte videoen, ikke budskapet til siden som la ut videoen. Det er ikke godt nok. Det er over 20 000 som følger Rasjonalitet, GBrexit har rundt 30 000. Fikk de flere følgere av Rasjonalitets deling? Hvorfor gi dem oppmerksomhet?

Det har vært en kampanje i det skeptiske miljøet kalt #dontcrywolfe, hvor man forsøkte å få folk til å slutte å dele memer fra alternativguruen David Wolfe. Det hjalp ikke at memene ikke handlet om alternativ medisin, bare ved å dele og å like hjalp du ham. Selv Rasjonalitet har støttet denne kampanjen. Hvorfor gjelder ikke dette også høyreekstreme?

Videoer fra Prager U

Andre videoer de har delt er fra ikke like suspekte kilder, men det er ikke langt unna.

Dennis Prager er riktignok ingen ekstremist, slik bakmennene bak GBrexit er, men nettsiden hans er likefullt et samlingssted for bisarre ytre høyre- meninger.

Igjen er problemet at klikk gir likerklikk, og de bidrar til å legitimere suspekte kilder.
Og det er ikke bare et engangstilfelle, de har gjort det igjen, igjen, igjen og igjen.

Mer om PragerU kan du se her.

Koch-propaganda


Noe som ofte går igjen på Rasjonalitets sider er fortellinger om hvor fæle disse forferdelige venstresidefolka er, som knebler meningsmotstandere og lager safe spaces for hårsåre studenter.

Men Rasjonalitet kan ikke gi seg der, de må jo selvsagt også vise at den fæle venstresiden har skapt ytre høyre. Hvordan gjør de det? Ved å dele propaganda fra nettavis støttet av miliardærbrørene Koch, selvsagt.

Og hva deler de? Jo, påstander om at høyreekstreme er skapt av venstresiden. Monstrene som skapes på ytre høyre er et resultat av ytre venstre.

Det fungerer imidlertid ikke andre veien, en og annen nazist kan ikke lastes for å skape en og annen antifa, slik skulle tatt seg ut.

Men denne posten viser hvordan Rasjonalitet stadig har glidd lenger og lenger mot høyre.






Both Sides

Men la oss ikke slippe O'Neill med en gang. Han har også lagt seg på Trump-kjøret og advarer om råtne epler på begge sider.

At nevnte fyr som ikke ville at ofre for pedofili skulle stå fram har meninger om Social Justice Warriors er nå en ting, en annen sak er det at Rasjonalitet går god for dem.

Og samtidig, for å sitere Mitt Romney:
No, not the same. One side is racist, bigoted, Nazi. The other opposes racism and bigotry. Morally different universes.

Er det noen aktivister som ser sexisme og rasisme der den ikke finnes? Definitivt! Er det aktivister som teller antall ord hvite og svarte skuespillere sier i en film? Muligens.
Er det aktivister som er avhengig av sin egen offermentalitet? Trolig. Men du må være totalt historieløs og ute av stand til å lese aviser om du tror at transaktivister kan sammenlignes med hvite nasjonalister. Transseksuelle blir fortsatt trakassert. Transseksuelle blir fortsatt diskriminert. Og svarte opplever langt mer politivold enn hvite.

Da Trump angrep "begge sider" etter Charlottesville kunne New York Times fortelle at dette var regnet som en seier for nasjonalistene, fordi de alltid har måtte regne med å få all skyld. "Both sides" har rettmessig blitt fordømt som rasistisk, og da er det vanskelig å argumentere for at nevnte innlegg ikke må falle i samme kategori.

Om ikke posten er direkte rasistisk, så er den i det minste i grenseland. Det betyr ikke at medlemmene av Rasjonalitets redaksjon er rasister, men at de har spredt et innlegg som bidrar til rasisme uten å være klar over følgene.

Dette er også problemet med Rasjonalitet, de har sett seg så blinde på sin egen forakt for identitetspolitikk at de ikke lenger klarer å skille mellom dem som blir trakassert og dem som trakasserer.

Ikke lenger ytringsfrihet

Forleden delte Rasjonalitet en post om dommen i PFU mot Åndenes Makt, og de ga sin ubetingede støtte.

Så hva er problemet med denne posteringen? Ingenting, om du da ikke har kjempet for ytringsfriheten ved enhver anledning.

Hva om en komiker hadde kommunisert med noen profeter eller religionsstiftere, hadde de da støttet klagerne?

Det er i slike saker at Rasjonalitet ikke er konsekvente. Selvsagt burde de stå opp for klarsyntes ytringsfrihet, ikke bare religionkritikernes.














Det finnes ingen hatkriminalitet

Lover mot hatkriminalitet er visstnok destruktivt, i følge Rasjonalitet. Problemet er at det ikke er så enkelt.

Ingen homofile dreper heterofile fordi de er heterofile og få svarte dreper hvite fordi de er hvite. Vi har lover mot hatkriminalitet fordi utsatte grupper er, nettopp, utsatte.

Det er forskjell på kvinner som skriver at de hater menn, og menn som skriver at de hater kvinner. Kvinner som hater menn dreper svært sjelden. Og det eventuelle problemet som homofile som skulle ha med heterofili kommer aldri til uttrykk gjennom vold. Det er en grunn til at en har lover mot hatkriminalitet.

Men det er også interessant at en side som skulle kritisere religion og overtro nå føler at dette er noe som faller inn under deres område.

Social Justice Warriors



Denne videoen er ikke kritikkverdig i seg selv, og jeg kunne valgt mange poster for å illustrere poenget, men dette viser igjen hvordan Rasjonalitet elsker å trekke frem saker om den "hysteriske venstresiden".

Flere har kritisert Fox News og lignende medier for å fokusere på gale Social Justice Warriors. Politikere kan gjøre horrible ting, men mediene vil heller snakke om en nitten år gammel student som har skrevet eller sagt noe lite gjennomtenkt. Da podcasteren Thomas Smith valgte å se på Fox en ukes tid la han også merke til hvor mange saker som handlet om nettopp dette.

Nå er det finitt antall sekunder på fjernsynet, og begrenset med spalteplass i avisene, så da må man spørre seg om hvorfor de velger å dele disse sakene.

Grunnen er selvsagt enkel å forstå, det framstiller den amerikanske venstresiden som livsfjerne tullinger. En student på venstresiden, eller en oversensitiv SJW har nyhetsverdi, for Fox News og Rasjonalitet.

For min egen del er jeg av den oppfatning at man ikke skal dele saker om mennesker som er krenket av noe. At et og annet ukjent individ har sagt noe merkelig gjør kanskje at du drar på smilebåndet, men du blir ikke mer opplyst av slikt.

Til slutt


Det er interessant å merke seg Rasjonalitet reagerer på kritikk ved å bli så emosjonelle, nesten krenket av å bli kritisert.

Jeg har skrevet om det nesten sekteriske svaret de ga på sin egen side, hvor ikke kunne forstå hvorfor skeptikere kunne kritisere dem. I artikkelen fra Fri Tanke er det også den samme holdningen. Kritikk er nærmest å regne som forræderi.

Skal Rasjonalitet reddes er de nødt til å droppe denne holdningen. De må av og til innrømme at kritikerne har litt rett. De har meg bekjent aldri innrømmet noe til nå. Jeg har ingen illusjoner om at de kommer det i fremtiden heller, for nå er det i praksis for sent. De har delt for mye stygt, de har bygget et eget ekkokammer uten kritiske røster.

Redaksjonen  i Rasjonalitet har tydeligvis valgt at rasjonalitet omfatter alt, og innen alle tema har de tatt det rasjonelle valget. Slik har ikke andre organisasjoner valgte å tenke. I Human-Etisk Forbund er det trolig en overvekt av mennesker på venstresiden, i Skepsis er de fleste ateister. Humanistene kunne gjerne argumentert at en humanisme også må inkludere et sosialt ansvar for de fattigste, sagt med andre ord, du må være sosialist. På samme måte kunne Skepsis ha utelukket alt som var av religiøse mennesker. Slik er det ikke, i HEF er alle velkomne, og i Skepsis holder det å være kritisk til pseudovitenskap. Ved å begrense seg har de klart å favne mange. Slik er det ikke i Rasjonalitet.

Selvsagt kunne Rasjonalitet valgt å kritisere religion og alternativbransjen, for deretter ønsket velkommen alle fra Rødt til FrP. De kunne latt være å dele videoer og artikler fra ytre høyre, de kunne valgt å begrense seg, og skilt politikk og vitenskap.

Jeg vet selvsagt allerede innvendingene som vil komme. De vil først bli snurt for kritikk. Hvorfor skal skeptikere kritisere dem? De kjemper jo den gode kamp? Kan ikke skeptikere være konstruktive i stedet for negative? Selvsagt kan man det, men da må de jo begynne selv. Hva med å slutte å beskylde venstresiden for å skape monstre på ytre høyre?

Den andre innvendingen vil være en form selvrettferdighet. De samlet jo inn penger i advent. Flere veldedige organisasjoner ble promotert. Vel og bra det, men det gjør også de gruppene de kritiserer. Mine foreldre var med på å bygge sykehus i Bangladesh. Mange har reddet livet på det sykehuset, og selv om de reiste ut som misjonærer gjorde de en kjempeinnsats for de innfødtes fysiske helse. Rasjonalitet roser aldri religiøse for deres veldedige arbeid, så hvorfor skal de selv få bruke den unnskyldningen?

Til slutt vil de kanskje nevne at de poster så mye hver dag, at en og annen suspekt post vil slippe gjennom nåløyet. Personlig sier jeg tusenvis av ord om dagen, ingen av dem rasistiske, og løsningen her er å ha en ekstra kontroll før man deler. Det er greit å tenke seg om, se hvilken kurs de har valgt og deretter legge om. Det er ingen skam i å innrømme feil.

søndag 30. desember 2018

Hyllest til fornuftens fanebærere - fortsettelsen

Fornuftens fanebærere.
Dem er det ikke mange av.
Men de finnes, og de må hylles.
Høsten 2012 hadde jeg en ide om en liste over Norges største tullinger, ikke ulikt SkepChicks årlige kåring, og jeg luftet ideen i en skeptikergruppe på Facebook. Imidlertid var det en person som reagerte på en slik kåring, og mente at jeg heller burde fokusere på de som hadde gjort noe positivt. Jeg var enig.

De fem siste dagene av advent la jeg derfor ut fem poster, men ti fanebærere i hver post. I tillegg lot jeg leserne sende inn forslag, og jeg har også supplert listen nå og da med noen ekstra navn.

I år vil jeg gjøre det annerledes. Hver dag i advent skal et nytt navn legges ut. 24 dager, 24 fornuftens fanebærere. Men til dette trenger jeg også din hjelp.

Jeg har tidligere forsøkt å samle inn sitater fra andre, men har oppdaget at dette er vanskelig, både fordi mange jeg spør ikke føler at de kjenner vedkommende nok, eller ikke vet hva de skal skrive. Derfor velger jeg heller å løse dette på følgende måte: Hvis jeg skriver om en person, og du har lyst til å si noen ord, send meg en melding, enten på Twitter, Facebook eller e-post.

Dette gjelder også de jeg har skrevet om tidligere. Vil du glede en bekjent, send meg noen linjer, og jeg vil inkludere dem i posten. Du kan til og med velge om du skal være anonym eller ikke.

Og med det legges første fanebærer ut...






















onsdag 19. desember 2018

Hyllest til fornuftens fanebærer - Even Flood

Vil du lese om min julekalender med fornuftens fanebærere, trykk her.

Vil du se resten av listen, trykk her.


Bilde knabbet fra Facebook.
Som jeg har nevnt tidligere er min kunnskap om de norske skeptikerheltene i mange tilfeller begrenset til den perioden hvor jeg selv var på det mest aktive. Jeg kjente til noen av de gamle skeptikerheltene, men på ingen måte alle, og i mange tilfeller ville jeg ikke visst hvor jeg skulle begynne. Even er en av disse. Jeg hadde sett navnet, visste at det var en person med fornuft i skallen, og jeg visste at han var en av disse pionerene som ikke alltid får den hyllesten de fortjener av nye skeptikere. Det skal vi ordne nå.

Bjørn Are Davidsen, også en av disse gammelskeptikerne, har gitt meg uvurderlig informasjon om Even.


Bjørn Are har dette å si:

Den alltid treffsikre faktasjekkeren Even Flood, tidligere førstebibliotekar ved universitetsbiblioteket i Trondheim (UBiT), nå pensjonert. En av de mest aktive på den norske skepsis-diskusjonsgruppen i over 20 år, ikke minst når det gjaldt for å finne seriøs dokumentasjon og kilder, og avsløre hva som ikke var seriøst.

Hans interesse for bøker og tidsskrifter gjorde også hans hjem til et funn for alle som ønsket tips om det nyeste nye av skepsisrelatert litteratur - og det eldste av det eldste.

Evens store forbilde er nok skepsispioneren Martin Gardner, men som katolikk er han også inspirert av Chesterton's Father Brown, som i de opprinnelige fortellingene (som altså er milevidt fra dagens TV-serie) fremstår som skeptiker i møte med all slags moderne og gammel overtro og bias, enten man erklærer seg som rasjonalist eller religiøs. 

Even er den norske skeptikeren som har vært mest aktiv i å spre kunnskap om litteratur- og kildesøk på allmenn basis, men  med stadige referanser også til mer direkte skepsis-stoff, som dette.

Vi takker deg for den innsatsen du har gjort for å bidra til å skape den norske skeptikerbevegelsen. Du er virkelig en fornuftens fanebærer.

tirsdag 18. desember 2018

Hyllest til fornuftens fanebærer - Magnus Bernhardsen

Vil du lese om min julekalender med fornuftens fanebærere, trykk her.

Vil du se resten av listen, trykk her.

Magnus har eg hatt gleda av å sitje i styre saman med, men den æra ser og ut til å tilfalle einkvar som har hatt eit verv i Norge. Han har ikkje bare vore styremedlem og leiar av Skepsis, han har og vore aktiv i Målungdommen, i Raud Ungdom, og i Klanen. Og då han var 19-20 år ga han ut ei bok om Kurdistan. Det var ikkje mykje eg gjorde då eg like gamal.
Bilete stole frå Facebook.

Som leiar av Skepsis var han aktivt ute i media, anten det var snakk om folk som trudde dei har paranormale evner eller kunne lækje ved hjelp av bøn. Han var viktig i ei tid då aktivititen i organisasjonen var låg.

Magnus er ryddig, strukturert, og er i stand til å gjere mykje. Han er som ein karakter frå ein Solstad-roman, han skriv artiklar om båe fotball og filosofi.

Vi treng folk som Magnus, som kan kommunisere med folk uansett om temaet er vitskap, filosofi eller fotball. Magnus er ingen fornuftens fanebærer, men han er ein fornuftas faneberar.









Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min. Det er...

Populære innlegg