fredag 2. november 2018

Å forberede seg til nynorsk eksamen og tentamen

Dette er en liten liste med tips til lærere og elever før tentamen og eksamen i nynorsk.

Før skriveøkten (gjerne dagen før):

1. Opprett to dokumenter, ett for skriving, et annet for å notere.

Skrivedokumentet

I det første skriver du:

Kortsvarsoppgåve

Langsvarsoppgåve

Innleiing

Hovuddel

Avslutning

Kjelder

Eide, Ove [et al.] (2015) Intertekst vg3 : norsk vg3 studieforberedende utdanningsprogram
Bergen: Fagbokforlaget

Fodstad, Lars August[et al.] (2106) Moment : vg3 : norsk for studieforberedende, Oslo: Cappelen Damm

Røskeland, Marianne[et al.](2015) Panorama : norsk vg3 : studieforberedende (2. utg.), Oslo:Gyldendal undervisning

Etternavn, Fornavn [et. al hvis mange forfattere] (år) Tittel i kursiv, By, Forlag

Forklaring

Litt for mange elever leverer inn dokumenter som mangler en god struktur. Det er ofte en god ide å jobbe med overskrifter, men det er ikke sikkert at du skal beholde overskriftene når du leverer inn. Føl deg gjerne fri til å endre dem.

Angående bøkene, så de er dette tre av de mest brukte bøkene på VGS, og sjansen er stor for at du har en av dem. Lim gjerne inn referansen i slutten av dokumentet.

Notatdokumentet 

Det andre skal du bruke til å notere. Slår du opp et verb på Lexin eller Ordnett, kopier bøyingsmønsteret.

Marker bøyingsmønsteret, slik jeg har gjort på bildet over, og lim inn i notatdokumentet til bruk senere.

Skriv også ned ord som er vanskelige i dokumentet.

2. Lær deg søkefunksjonen i Word.





Hvis du ikke kjenner til søkefunksjonen anbefaler jeg at du lærer den før eksamen.



3. Ha tilgang på kunnskap

Elever vil oppleve at internettilgangen er begrenset under selve eksamen. Det betyr følgende:

  • Last ned alle hjelpemidler som lærer har delt på internett dagen FØR eksamen. Dette vil være for sent på selve dagen.
  • Lag en liste med nyttige linker som er tilgjengelig på eksamen. Lim dem gjerne inn i dokumentet hvor du noterer. Jeg har laget et dokument med nyttige bøker på NB.no, det fine er at du kan søke i dem.
  • Jeg har også laget et hjelpehefte med de viktigste innen nynorsk, føl deg fri til å bruke det.


Under eksamen

1. Søk etter følgende i ditt eget dokument:

  • jeg
  • ikke
  • lig
  • else
  • het
  • da
  • de

Sjansen er stor for at du har glemt deg og skrevet bokmålsord noen ganger.  Rett hvert "jeg" til "eg", men vær forsiktig med å bruke funksjonen "Erstatt", ellers kan plutselig ordet "jeger" endres til "eger".

2. Sjekk verb

Velg ett verb, slå opp på ett ord, bruk enten ordnett, lexin eller ordbok.uib.no.

Noter bøyingsmønsteret i eget dokument, og rett ordet i teksten din.

Deretter, og dette er viktig, søk etter verbet i dokumentet ditt. Finn alle gangene du har brukt det, og rett dem alle samtidig.

Gå deretter videre til neste verb. Du vil oppdage at du bruker de samme mange ganger, og ved å bruke søkefunksjonen vil du finne dem raskt.


3. Sjekk substantiv

Bruk samme fremgangsmåte som med verb. Søk, noter, rett, og søk i dokumentet etter flere eksempler.

4. Sjekk adjektiv

Gjør et søk i dokumentet på "ere" og "est". Hvis dette er adjektiv, er som regel endelsene "-are" og "-ast" de riktige.


5. Bruk en sjekkliste for å se om dette er gjort

Du kan for eksempel bruke denne, men lag gjerne din egen.



Til slutt

Jeg har også skrevet om dette tidligere, her finner du omtrent de samme punktene med litt færre ord.

onsdag 31. oktober 2018

Hvorfor LearnLab IKKE er et godt verktøy for undervisning

Jeg jobber for andre året i en fylkekommune, og i forbindelse med oppstarten av skoleåret 2018 var vi på kurs hvor vi skulle lære oss et nytt verktøy kalt LearnLab. Vi fikk en god og grundig gjennomgang, og vi fikk også oppgave bruke dette i skolen.

Det gjorde jeg også. Jeg gjennomførte første økt med LearnLab, eller rettere sagt, jeg forsøkte å gjennomføre første økt. Jeg åpnet denne presentasjonen om norrøn litteratur:


Og elevene kom til denne presentasjonen...




...som ikke har noe som helst med norrøn litteratur å gjøre (det sier vel seg selv). Elevene ble altså sendt til en helt annen 

Jeg sendte en melding til LearnLab, de nektet først for at dette var mulig, og mente jeg måtte ha to presentasjoner åpne. Hvorfor jeg skulle ha åpnet en presentasjon om .... et fag som inkluderer prismer aner jeg ikke, men de stod på sitt inntil jeg sa at dette gjorde det uaktuelt å bruke verktøyet.

Senere har feilen blitt rettet, men selv uten denne feilen har verktøyet store svakheter.

For det første er metoden upedagogisk, for det andre er har nettsiden store svakheter, og ikke minst, for det tredje er det langt bedre verktøy på markedet.


1. Det upedagogiske ved LearnLab

Elevene får presentasjonen på sin egen datamaskin. Flott, tenker du, da kan de følge med på skjermen mens du snakker.

Eller.
De kan åpne en ny fane og sjekke Instagram...

Powerpoint har fått mye kritikk de seneste årene, men en fordel som programmet har er at det gjør at elevene ser i retning læreren, de stirrer ikke på en skjerm. LearnLab gir elevene mulighet til å drifte ut og inn, chatte og lese på nettet, og når de er nødt til å svare på et spørsmål. Powerpoint gir også mulighet til å se på storskjerm mens en har skriveprogram oppe på egen skjem. Med LearnLab er derimot skjermen fylt med det som står på storskjerm.

Selvsagt kan de veksle mellom Word og Chrome, men likevel er det ikke ideelle. Programmet passiverer elever.


2. Nettsiden er uferdig

Dette er det viktigste punktet, og la meg demonstrere:

 Jeg vil legge ut en ny slide og kommer til denne...

Det er ingenting galt her, kanskje er det litt få alternativer, men det kommer jeg tilbake til senere. Problemet er at de alternativene som er tilgjengelig er for dårlige. La oss begynne med det første, "Content".


A. Content




Jeg velger Overskrift og Tekst:






og jeg begynner å skrive....


  • Jeg må hele tiden oppdatere hvis jeg ikke vil miste teksten.
  • All teksten må ha samme font. Jeg kan skifte størrelse, men ikke font.
  • Jeg kan ikke flytte rundt på teksten som jeg vil.
  • Jeg kan ikke endre på margene, om jeg skulle ha ønske om det.

B. Multiple choice


Dette gir deg mulighet til å stille et spørsmål og gi elevene x antall alternativer.





Som dere kan se er problemene her flerfoldige.

  • Jeg kan ikke endre skifttypen eller størrelsen.
  • Alternativene kommer som en liste, i stedet for i store tekstbokser (det er en kjedelig design).
  • Jeg kan ikke legge til et bilde til hvert alternativt.

C. Åpent spørsmål

Dette alternativet gir deg mulighet til å stille et spørsmål og la elevene svare med lengre tekst. Jeg skulle gjerne brukt dette i norskundervisningen, for eksempel som i eksempelet under...


Problemer:
  • Du kan bare skrive alt på en linje.
  • Du kan ikke øke eller minke skriftstørrelsen.
  • Du kan ikke endre font.

Og mens jeg er inne på temaet, du kan heller ikke fjerne svar som du anser som upassende. Hvis du ikke vil at skjermen skal brukes til å dele informasjon om at Lise er en tøs eller at læreren suger får du i så fall klikke deg videre. Du kan ikke slette svar. La meg eksemplifisere:  




Noe som fører til at dette havner på storskjermen:

Kjipt, men jeg kan kanskje fjerne det ved å trykke på "Start Ranking"?


Nope! Det svaret vil stå det helt til læreren trykker videre.


Sagt på en annen måte. LearnLab er et uferdig program. De har laget en alfaversjon, men i stedet for å endre på det har de solgt det til flere kommuner og fylkeskommuner, som blåøyd har kjøpt programmet og bedt sine lærere bruke det.

D. Word Cloud


Igjen er problemet det samme, all teksten må på samme linje, det er ikke mulig med linjeskift.



3. Det finnes bedre alternativer.

For dere som har brukt LearnLab, sjekk ut Mentimeter og sammenlign. Jeg sier ikke at du bør bruke sistnevnte i din undervisning, men er ikke Mentimeter et langt mer utviklet program enn Learnlab? De har langt flere muligheter, og har en mye bedre brukervennlig layout:



Selvsagt koster Mentimeter endel penger, men det er åpenbart et bedre program. Imidlertid mistenker jeg at selgerne til LearnLab er langt dyktigere enn de som selger andre programmer. Og det er også noe av problemet med at skoleeier kjøper inn programmer som de ikke trenger å bruke selv.


Avslutning

Det finnes mange gode verktøy der ute på nettet, men de fleste som koster penger vil aldri elevene få glede av, siden de ikke har selgere som banker på hos skoleeier. At kjøper og bruker er forskjellige personer er en av grunnene til at skolen ofte blir sittende igjen med dårlige verktøy.

Jeg mener at hver lærer burde kunne få en viss sum i året til å bestille de verktøy de mener de har bruk for. Det finnes mange gode, blant annet MindMeister, Quizlet og MadMagz, og flere andre som jeg ikke har prøvd ut, blant annet PeerGrade og Socrative. Hvorfor ikke la lærerne selv vurdere hva som passer for dem, i stedet for å kjøpe et program som alle skal bruke?

onsdag 24. oktober 2018

Hvordan forstå kasus

Kasus er et vanskelig tema. Jeg forstod det ikke da jeg studerte tysk på skolen, jeg antok det hadde å gjøre noe med preposisjoner.

Jeg vil bruke eksempler fra russisk, men dette vil gjelde for de fleste kasusspråk.

Hvis du vil lære om tyske kasus og preposisjoner trykker du her.

Leksjon 1 Forskjellen mellom subjekt/ verbal (setningsledd) og substantiv/ verb (ordklasse)


Vi har ti ordklasser. Jeg skal ikke liste opp alle her, men de viktigste er substantiv, verb, adjektiv og pronomen.
Et ord har alltid samme ordklassen. "Knut" vil alltid være et substantiv, "dere" vil alltid være et pronomen.

Vi har mange setningsledd, men de kan deles inn i hovedgruppene subjekt, verbal, objekt, predikativ og adverbial. "Knut" kan være både subjekt, objekt, predikativ og del av et adverbial.

La meg si det på en annen måte: Hvis du spiller fotball med venner vil du gjennom kampen ha samme navn. Du vil derimot ha forskjellige roller. Substantiv, verb, adjektiv eller pronomen er navnet ditt, Subjekt, objekt, adverbial er spiss, back, midtbanespiller eller keeper.

Eksempler:
Knut spiser is. Her er Knut substantiv og subjekt.
Jeg ser Knut. Her er Knut substantiv og direkte objekt.
Jeg skriver et brev til Knut. Her er Knut substantiv og indirekte objekt.
Jeg heter Knut. Her er Knut substantiv og predikativ.

Ordklassen endrer seg ikke, men det gjør setningsleddet.

Leksjon 2 Hva er kasus?

La meg vise det med å bruke eksempler fra russisk.

Nominativ - Subjekt - den som handler (den som gjør verbet)
Akkusativ - Direkte Objekt - den som blir gjort noe med
Genitiv - Eiendomsord - den som noe tilhører
Dativ - Indirekte Objekt - den som man gjør noe til
Instrumentalis - det som man gjør noe med
Lokativ - det man gjør noe på eller om


Hvis vi skriver ordet "jente" i bestemt form på norsk har vi fire måter å skrive det på, jenta og jentas, jentene og jentenes. På russisk skriver vi ordet på tolv forskjellige måter.

Jenta spiser is.  (девушка)
Jeg ser jenta. (девушку)
Dette er jentas hest. (девушки)
Jeg skriver et brev til jenta. (девушке)
Jeg reiser med jenta. (девушкой)
Jeg snakket om jenta. (девушке)

Noen av formene er like, men det er likevel langt flere på norsk. Det eneste vi gjør er å slenge på en s- når vi markerer eiendom.

Når vi sier at tysk, russisk og norrønt er kasusspråk, er det nettopp dette som menes. Det er ikke moderne norsk. Er "jenta" subjekt eller objekt? Det vet vi ikke uten å se hele setningen. En russer kan derimot med en gang si at девушкой er instrumentalis, at девушкам er indirekte objekt (flertall), og at девушка er subjekt.

Så la meg oppsummere med sammenligningen jeg brukte tidligere.

Kasusspråk er språk som endrer skrivemåten på ordet hvis det skifter rolle i kampen. Hvis ordet går fra å være spiss (subjekt) til å bli back (direkte objekt) så må det skrives annerledes.

Leksjon 3 Hvordan finne kasus

  1. Se etter verbet (verbalet).  - Knut skriver et brev til Jens.
  2. Se etter hvem eller hva som gjør verbalet (subjektet/nominativ). - Knut skriver et brev til Jens.
  3. Se hva eller hvem subjektet gjør noe med (direkte objekt/ akkusativ). - Knut skriver et brev til Jens.
  4. Se hva eller hvem subjektet gjør noe til (indirekte objekt/ dativ). - Knut skriver et brev til Jens.
Nå er det litt mer komplisert enn dette, men dette vil hjelpe deg i de fleste tilfeller.

tirsdag 23. oktober 2018

FORTELLINGER FRA VANNET - Nattmaleren og Stjernejenta

Jeg har det siste året skrevet noen fortellinger/fabler på Twitter, hvor jeg har tenkt ut en historie og skrevet hele, tweet for tweet. Dette er en av flere. Jeg holder på med fortelling nr 4 eller 5 avhengig av hvordan en regner.

Bakgrunnen for historiene er at det er et vann i nærheten av der jeg bor, et vann som alle mulige mennesker oppsøker, siden det kan gi svar på deres spørsmål, selv om ikke alltid svarene er til deres beste. Noen personer er også på gjennomreise, og de stopper gjerne ved vannet og forteller om opplevelser i andre deler av verden, dette er en av disse fortellingene.

Siden dette er skrevet på Twitter, er ikke alltid avsnittene så lange som de bør være, siden jeg bare kunne skrive 280 tegn om gangen.

Siden jeg ofte oppsøker vannet får jeg stadig møte nye mennesker, mennesker som søker svar, men også mennesker med historier. Jeg pratet nylig med en mann som hadde sine problemer, problemer som han håpet vannet skulle løse, men under praten fortalte han også om en landsby han hadde besøkt på andre siden av fjellet, der hvor jorden møter himmelen.

 “Vet du hvordan himmelen kan gå fra blå og lys til å bli helt svart bare på noen timer, for så å bli lys igjen?” Jeg skulle til å fortelle om solen og jordrotasjonen, men han avbrøt meg.

“Det er to malere som sørger for det. En maler står opp tidlig om morgenen, henter sine malerspann, pensler og sin stige og går ut bort til jordens ende, et sted som er i enden av den ene gaten i denne landsbyen. Deretter setter han sin stige inntil himmelveggen, klatrer opp og begynner å male. Snart har han malt over det svarte med en klar blåfarge før han begynner å male skyer og selvsagt en stor sol.

Etter at jobben er gjort er hans arbeidsdag over. Natten har blitt til dag, og hans verk varmer både folk, fe og avling. Etter at økten er over går han gjerne på kafeen i landsbyen og diskuterer dagens kunstverk med de andre landsbyboerne.

Hvis han har malt noen mørke skyer er det kanskje noen som ikke er så fornøyde, og de nøler ikke med å fortelle ham det. Er det derimot sol og sommer vil det derimot vanke nikk og klaps på skulderen. Da det nærmer seg kvelden er han allerede langt under dyna. Det er dag i morgen også, da må han være uthvilt til en ny økt. Det er da nattmaleren står opp.

Nattmaleren gir oss natten. Som sin kollega griper han sin maling, sine pensler og sin stige og går ut til den samme plassen som dagmaleren gjorde noen timer tidligere. Han maler over blåfargen, over solen, kanskje over noen av skyene. Nattmaleren maler så månen. Noen kvelder maler han den hel, andre halv, og noen ganger er den nesten ikke synlig. Og så maler han stjernene. Det er ikke alltid like klare, men de er alltid like klare.

Men når nattmaleren endelig er ferdig med sin arbeidsinnsats er det ingen til å beundre hans verk. Folket ligger i senga nå. Det var kanskje en og annen rangler ute, men disse var som regel ikke interessert i en lang samtale om nattehimmelen. Det hender selvsagt en og annen gang at noen sier noe, og da ble han selvsagt glad, men som regel er landsbyen stille. Så maleren gjør ikke noe annet enn å klatre ned fra stigen, se over at alt er som det skal være og spasere hjemover."

Han sluttet å snakke.
Jeg hadde lært noe nytt, og det var jeg alltid glad for. Jeg ante ingenting om denne landsbyen hvor de sørget for at jeg fikk sol og varme om dagen og stjerneskinn om natten. Min samtalepartner fortsatte. "Men av alle historiene jeg hørte da jeg besøkte denne landsbyen var fortellingen om Stjernejenta den som gjorde mest inntrykk.

I en av landsbyen mindre hus bodde en familie. Faren i huset var baker, hver dag stod han opp på samme tid som dagmaleren for å lage brød til landsbyens borgere. Han laget både grovt og lyst brød og søte og enda søtere kaker.

Hans kone var landsbyens lærer. Det var hun som lærte barna både å regne og å skrive. Hun lærte dem om landsbyens historie, om hvordan samfunnet deres fungerte og selvsagt om de to malerne som sørget for at verden fikk lys om dagen og mørke om natten.

Dette paret hadde en datter, en datter som foreldrene satte høyere enn alt på jord. Før hun begynte på skolen kunne de tullekrangle om hun skulle gå i farens fotspor og forsyne landsbyen med brød, eller om hun skulle bli den som lærte barna å lese.

Jenta selv ville ikke bli noen av delene. Som så mange andre barn hadde hun drømmer som ikke inkluderte å overta foreldrenes stillinger. Som så mange andre barn i landsbyen ønsket hun å bli maler. De fleste barna hadde selvsagt ikke stått opp av sengen da dagmaleren gjorde seg ferdig med dagens arbeidsøkt, og de hadde selvsagt funnet den igjen da nattmaleren stod opp fra sin.

Likevel kunne de se resultatet hele dagen gjennom, og da deres øyne betraktet maleriet foran dem kunne de fleste av dem ikke unngå å drømme om at det en gang var dem som skulle overta jobben. Jobben som natt- og dagmaler gikk fra mester til lærlig. Når en maler følte at kreftene gikk mot slutten utnevnte han en ung mann til å overta. Det var alltid en mann.

Det var ingen regel som forbød jenter å jobbe som malere, men så langt hadde ingen blitt valgt. Den unge jenta ønsket å bli den første. Den første gangen hun kunne huske å ha sett en av malerne var da hun og faren hadde gått forbi vertshuset og han hadde pekt på to godt voksne menn som satt ved et bord og sagt: "Vet du hvem de to er?"

Jenta hadde ikke visst det.
"Det er malerne, de to som sørger for at solen og månen står opp hver dag."
Så hadde faren fortalt om jobben deres, og hun hadde lyttet fascinert til fortellingen.

 De skulle gå videre, men faren la merke til at datteren var fascinert over hva hun hørte. "Skal vi gå bort og si hei?", sa han.
Han kunne se hvor sjenert hun ble, men tilslutt nikket hun, og de gikk fram til malerne.

Både dag- og nattmaleren var glade for at den oppvoksende slekt var interessert i deres arbeid. De smilte og fortalte om jobben, selv om det var faren som måtte stille spørsmålene.

Jenta var rød i ansiktet gjennom hele samtalen, men tilslutt fikk hun tatt mot til seg og hun åpnet munnen.
- Kan dere male en stjerne for meg?

De voksne så på hverandre med det vanlige megetsigende blikket de alltid har etter at et barn stiller et spørsmål bare barn stiller. En av malerne smilte til jenta og sa: "Det skulle jeg så gjerne, men det går nok ikke. Det nok er litt vanskelig å forklare hvorfor." Faren hadde takket for at de tok seg tid til dem og de gikk videre. Jenta glemte aldri samtalen, og hun skulle fundere over hva grunnen kunne være.



Det var først etter flere år på skolen hun fikk svaret. Man kunne ikke bare male en ekstra stjerne på himmelen. En stjerne var enorm, den ville skape planeter og kanskje liv, og den ville kanskje havne i banen til andre planeter. Det gikk bare ikke. Å male himmelen krevde nøyaktighet. Man kunne ikke bare legge til og trekke fra som en ville, i hvert fall ikke stjerner. Selvsagt var det mulig å legge til eller trekke fra en sky nå og da, men ikke noe som ville få konsekvenser for hele verdensrommet.

Jenta ble eldre. Snart var hun gammel nok til å være oppe til nattmaleren gikk på jobb, og snart kunne hun være ute lenge nok til at hun fikk se han stille stigen inntil himmelveggen og begynne å male.

Det var imidlertid ikke bare jenta som ble eldre, også malerne begynte å dra på årene. Begge hadde overtatt jobben da de var unge menn, og i over førti år hadde de malt himmelen hver morgen og hver kveld. Nå var det på tide at de de begge fikk en lærling.

Å skaffe seg lærling til malerjobben var en lang prosess. Først måtte maleren søke, deretter måtte kandidater intervjues, uaktuelle måtte takkes for interessen, og så måtte de vise sine evner med malepenselen.

De kunne gi de håpefulle et lerret og de be male en stjerne, en sky, eller for den saks skyld solen. Kandidatene måtte vise sine talenter, male himmellegemene ikke for stor, ikke for små. Det hadde vært en katastrofe om en maler hadde skapt en for stor sol.

Bare den dyktigste kunne få jobben, og selv om landsbyen ungdommer visste at nåløyet var lite, var det ikke mangel på søkere. Jenta søkte. Mange av hennes jevnaldrende sendte to søknader, hun søkte bare hos nattmaleren.

Intervjuet gikk fint. Hun fortalte hvor mye hun elsket å male, hvor mye hun ønsket jobben, og hvor stor ære det hadde vært å få den. Maleren var imponert og hun ble valgt ut til å få vise sine evner ved lerretet. Hun malte. Hun malte månen, stjernene, nordlyset, skyene. Hun malte hele stjernehimmelen. Hun hadde aldri lagt så mye sjel i noe som hun gjorde i dette maleriet, dette verket som skulle gi henne jobben som nattmalerens assistent. Det var imidlertid ikke bare jenta som malte. Flere av hennes jevnaldrende fikk også vise sine evner ved lerretet.  Alle var de klar over hvor viktig denne jobben var. Alle ville de ha den.

Alle de utvalgte fikk prøve seg. Alle fikk de male. Til slutt samlet nattmaleren alle lerretssøknadene og hengte dem opp på veggen i sitt eget hus. Han måtte studere dem nøye og finne den ene med et ekstra talent.

Han hadde snakket med sin mester, som også hadde innviet ham i kunsten å velge en lærling. Månen var selvsagt det viktigste å studere på bildet. Denne skulle jo males nesten hver kveld.

Deretter måtte han se på kandidatenes evner til å skape stjerner. Det var ikke bare å kaste ut en liten klatt med i hvitmaling, hver synlige stjerne hadde personlighet og en egenart som måtte komme frem hver kveld.

Så måtte han se på skyene. Disse var selvsagt ikke i nærheten så viktige som for dagmaleren, men de kunne plassere en kandidat et hestehode foran konkurrentene, alternativt føre til at en annen fikk jobben.

Dagmaleren hadde tatt seg kort tid. Han hadde hatt maleriene hjemme en kveld og allerede neste morgen annonsert hvem som skulle bli lærlingen. Det var slikt som hende når det var en kandidat som var så langt bedre enn de andre.

Den nye lærlingen ble selvsagt overlykkelig. Nå var han sikret ikke bare en jobb for livet, men han skulle få anledning til å skape den himmelen som ville gi  regn til kornåkre, vind til fiskere og sol til alle som ville spise sin lunsj i friluft.

Nattmaleren tok seg mye lengre tid. Det gikk en dag, det var ikke uvanlig, om man kan snakke om vaner for noe som bare skjedde to ganger hvert trettiende eller førtiende år.

Det gikk en uke, og ennå hadde det ikke kommet en erklæring fra maleren. Eldre mennesker som kunne huske forrige utvelgelsesprosess kunne ikke huske at det hadde tatt så lang tid.

Det gikk to uker, og landsbyens eldste, de som husket prosessen da mesteren til dagens malere ble valgt påpekte

En tredje uke gikk, og fortsatt hadde ikke nattmaleren sagt noe. Folket i landsbyen begynte å diskutere. Var han ikke fornøyd med maleriene? Var han for fornøyd? Var det flere som var like gode? Først da det var gått en måned kom erklæringen. Jenta ble ikke nattmaleren.

Ved siden av jenta i første klasse hadde det sittet en gutt. Han ble flyttet litt lengre frem i andre, og befant seg bak henne i tredje.  I fjerde var han igjen ved hennes side.

Det var bare en klasse for hvert årstrinn i landsbyen. De hadde gått sammen i ni år. Først som små barn som ikke visste forskjellen på tall og bokstaver, til ungdommer som bare sendte læreren et halvt interessert blikk til nå, da de endelig var kommet inn i de voksnes rekker, på vei ut i livet. Denne gutten hadde også søkt på stillingen, og lik jenta hadde han bare søkt hos nattmaleren. Han hadde fått jobben.

Da beskjeden kom jublet han ikke, slik hans dagkollega hadde gjort, han bukket for maleren og takket for tilliten. Allerede samme kveld var han på plass ved siden av maleren for å lære alle mesterens hemmeligheter.

Det var slik universitet ble skapt hver morgen og hver kveld. En maler skapte nattuniverset, en annen daguniverset. Nå skulle universet overlates til to nye malere.

Begge mestrene var dyktige lærere, begge lærlingene var flinke elever. Mestrene demonstrerte kunsten i å male himmellegemer, lærlingene fulgte med, forsøkte seg frem, fikk tilbakemelding, forbedret seg, skapte og gjenskapte himmelen.

Her er det kanskje på sin plass å si noe om de perioder som forskerne deler universet inn i. Som de fleste vet er det forskjell på malere, og selv om himmelmaling ikke er en kreativ kunstform er det ikke til å nekte for at personlighet speiler resultatet.

 Universitet formes av maleren, men også i hvilken periode maleren befinner seg i. Periodene kalles opp etter malerne, men også etter hvilken del av livet de befinner seg i. Slik gjør man det mulig for astronomene og astrologene å forske på endringer.

Forskerne bruker mye tid på å debattere endringer i nattehimmelen fra den unge til den sene Rudolf. Noen tolker endringer som et resultat av en sterk melankoli i ungdommen, en melankoli som avtok etterhvert som han ble eldre.

Andre igjen ser ungdomsuniverset hans som en forlengelse av hans mester, og dermed ikke et resultat av melankoli. For disse representerer alderdommen til Rudolf den kritikkverdige siden av hans nattlige skapelse av himmelen.

Men alt dette er for oss lekfolk intetsigende akademikerprat fra det høyeste elfenbenstårn, og det er ikke verdt å bruke tid på.

Det viktigste er imidlertid at de to lærlingene raskt skulle bli så flinke at nattmaleren og dagmaleren møttes en dag, diskuterte i noen timer, og kom begge til den konklusjonen at det var på tide å pensjonere seg.

Nye malere var alltid en stor begivenhet, spesielt siden det bare skjedde hvert trettiende til førtiende år. Nå var det to nye malere på samme dag.

Landsbyens ordfører kalte inn til fest. Den største kua ble slaktet, bryggeren hentet fram sine største øltønner, og bakeren jobbet hele natten med å bake den største kaken han hadde laget.

Hele landsbyen møtte fram til festen. Hele landsbyen, både unge og gamle var tilstede da kjøtt og kake ble spist og øl ble drukket. Og alle var samlet i en stor ring da begge malerne kom frem, hver med sin pensel i hånden og overrakte penselen til sin etterfølger.

Alle var tilstede, fordi alle var klar over hvor viktig dette var. Hele verden ville hver morgen og kveld få observere kunstverkene til disse to unge menn. Det ville kanskje bli små forandringer på himmelen i den næmeste tiden.

Kanskje ville solen og månen endre form noe, nok til at astronomer i andre land ville merke seg ved dette. Kanskje ville noen av dem som kjente til landsbyen anta at det skyldtes et skifte i malere. Kanskje ville andre, som levde mer i uvitenhet skylde på kosmiske forhold.

Alle i landsbyen kjente til rollen til deres to unge bysbarn, derfor var alle tilstede. Alle var tilstede, med unntak av en person. Bakerens datter.

Siden festen ble holdt på dagen ble naturlig nok nattmaleren den første som fikk vise sine ferdigheter, ikke bare for landsbyen, men for hele verdens befolkningen.

Begge de nye malerne takket for seg, dagmaleren gikk for å legge seg for å våkne uthvilt til morgensdagens økt, mens nattmaleren gikk for å hente sine pensler og sin maling.

Bare de minste barna og deres foreldre gikk hjem fra festen nå, resten ville se denne nye maleren og hans første nattehimmel. Han returnerte, satte stigen inntil daghimmelen og begynte å male.

Å studere en himmel er som å smake på vin. Hver kunstner har sin stil og sine talenter, og himmelen ville endre seg noe hver gang en ny lærling fikk sin mesters jobb.

Den unge maleren gjorde som sin mester, han tok først den mørke blåfargen og malte over dagshimmelen. Denne delen av himmelen skilte seg ikke vesentlig fra de forskjellige malerne, heller ikke når han begynte å male stjernene.

 Det var først månen som skilte dem. Noen malte en måne som utstålte håp, andre styrke, noen melankoli, andre igjen kjærlighet.
Eller, dette var selvsagt bare fortolkninger for dem som vendte blikket mot månen hver natt.

Ingen maler skulle legge sin sjel bak noen av himmellegemene, de hadde bare ett mål, å skape himmelen hver morgen og kveld. Det var intet galleri hvor man skulle forsøke å fortolke kunstnerens intensjon. Himmelen måtte bare males.

Likevel var det flere av tilskuerne denne kvelden som så på himmelen bli malt og som tenkte det samme. Så mye hat den månen utstrålte.

Ingen sa noe. Det var hans første natthimmel, den så ellers helt utmerket ut, stjerner, skyer og en måne, alt der det skulle være, og det ville være uforskammet å kritisere en ung malers første himmel.

Da han steg ned fra stigen var det ikke annet enn applaus å høre, fra ordføreren, fra de to pensjonerte malerne, fra de fremmøtte. Han bukket, og etter de korte samtalene som en slik begivenhet påkrevde, takket han for seg og gikk hjem.

Det var også tilskuere de påfølgende kveldene, selvsagt ikke like mange, men noen ville se denne nye kunstneren i aksjon. Også dagmaleren hadde sine tilskuere, men da flere var våkne om kvelden enn tidlig om morgenen var det flest som så på kveldens maleri.

Nattmaleren fortsatte å male måner som folket følte utstrålte et sinne. "Den ser ut som en form for undertrykt raseri". sa en av dem. Andre bruke lignende ord. Den så sint ut. Den så skuffet ut. Det var noe med månen.

Likevel er ikke en månes viktigste oppgave å se snill ut, men å lyse opp natten, og det gjorde den slik den alltid hadde gjort. Snart hadde folket i landsbyen vent seg til denne månen, og de to nye malerne fikk gjøre sin jobb i fred.

Det gikk flere kvelder før nattmaleren la merke til henne. Kanskje forsøkte hun å holde seg skjult, men etterhvert som landsbyen ble opplyst av månen han malte la merke til et hode bak noen av buskene. Han malte noen stjerner til og la merke til hvem det var. Bakeren datter.

Han vendte seg tilbake arbeidet og forsøkte å ikke bry seg med henne. Men han kastet ett og annet blikk i hennes retning, og hun satt der fortsatt, og stirret på maleriet som han var i ferd med å male.

Han malte ferdig nattehimmelen, og gikk ned fra stigen, hun satt der fortsatt. Han passerte, men uten å gi seg til kjenne at han hadde sett henne.

Dagen etter, da han satt på vertshuset og betraktet verket til sin kollega kunne han ikke få øye på henne.

Da han var i ferd med å male neste natts måne la han merke til henne igjen. Hun satt bak den samme busken og fulgte med på hans penselstrøk. Han forsøkte å ignorere henne, og håpet at hun aldri ville komme igjen.

Slik gikk det flere kvelder, han malte, hun satt i buskene. Til slutt ble han så irritert over dette han at han gikk ned fra stigen, rett bort til busken og sa at hvis hun absolutt ville se på måtte hun heller sette seg på en av stolene ved vertshuset.

Selv i mørket kunne han se hvor rød hun ble. Hun stammet frem en unnskyldning og trakk seg bort så raskt hun kunne. Neste natt var hun ikke kommet tilbake.

Nattmaleren så henne ikke, verken om natten eller dagen. Det gikk en uke, det gikk to, hun kom ikke.

Han kikket seg alltid rundt på plassen i det månen var malt. Hver gang kunne han ikke se noe. Hver gang var det tomt. Så møtte hun opp en kveld.

Hun satt seg der han hadde anvist henne, en plass på utenfor vertshuset. Hun nesten krøp seg sammen, som om det var flere som skulle sitte der. Nattmaleren fortsatte å male, gi inntrykk av at han ikke så henne. Da han var ferdig gikk han ned og vendte hjemover uten å sende et eneste blikk.

Kvelden etter var hun tilbake. Hun kom, satt seg ned, og betraktet nattehimmelen som ble malt foran henne, men denne gangen tok hun seg litt mer plass på stolen.

Hun fortsatte å komme, en kveld, en uke, en måned, ja gjennom flere år kom hun. Han begynte å male, hun så på. Han gikk ned, hun ble sittende til han var gått. Hver natt skjedde det samme ritualet.

Selvsagt var det andre ute på kveldstid, og flere hadde gått bort til henne og spurt om hun trengte hjelp, men hun hadde takket nei. Nå og da hadde en av de unge mennene på vift satt seg ned ved henne og forsøkt en fuktig kurtise, men hun hadde vært avvisende.

Nattmaleren var en kjekk ung mann med en viktig stilling, og det manglet ikke på unge damer i gifteklar alder som hadde stoppet ham på dagtid og fortalt hvor stort inntrykk nattehimmelen hadde gjort på dem kvelden i forveien.

Nattmaleren hadde alltid takket for dette, men aldri svart på kurtisen. Selv da dagmaleren inviterte til bryllup, og han som landsbyens mest attraktive ungkar fikk nok av frierier, gjorde han noe ut av dem. Snart var den kjekke unge ungkaren en middelaldrende ungkar.

 Årene gikk, og både dag- og nattmaleren ble eldre. Dagmaleren fortalte at han vurderte å skaffe seg en lærlig, og spurte om de ikke skulle gjøre det samtidig. Nattmaleren takket nei, han ville fortsette å male nattehimmelen.

Det ble til at dagmaleren utlyste til malekonkurranse, mange unge håpefulle søkte, og etter den vanlige intervjurunden og malerunden valgte han til slutt en ung, talentfull mann fra en av landsbyens bedre familier.

Ett år senere gikk dagmaleren av og nattmaleren fikk en ny kollega. Han skulle vise seg å være en dyktig maler, og på tross av alderforskjellen ble de gode venner.

 Folket lurte på når nattmaleren skulle gi seg og skaffe seg en arvtager, men han avviste dem. "Jeg kan fortsatt male. Jeg liker å male. Hvorfor skulle jeg legge penselen på hylla", hadde han svart.

 Han fortsatte å male nattehimmelen. Og jenta, som ikke lenger var en jente, satt og betraktet maleriet.

 Årene gikk. Dagmaleren ble også en middelaldrende maler. Nattmaleren ble en maler langt over vanlig pensjonsalder. Folket begynte å diskutere. "Han har ikke engang en lærlig!", var det flere som sa. "Hva skulle skje om det ikke er noen til å male nattehimmelen?"


Nattmaleren hørte alt dette snakket, men han brydde seg ikke, han møtte opp med pensel og maling og skapte en ny himmel hver kveld. Snakket økte da den gamle dagmaleren døde stille i egen seng. De var jo på samme alder. Hva ville skje?

Det var på denne tiden det skjedde. Det var uken etter dagmalerens begravelse, hvor nattmaleren hadde holdt en så tårevåt minnetale til sin venn og kollega. Han hadde reist seg fra sengen, han hadde kledt seg, funnet malesakene og gått til plassen.

Han klatret opp stigen, og begynte  å male slik han pleide. Først måtte blåfargen fra daghimmelen bort. Det hadde vært en klar dag, og ingen skyes skulle males inn. I natt var det bare stjerner og månen som skulle prege natten.

Han var blitt en gammel mann, og han kunne kjenne at hvert strøk tok lenger tid enn det pleide. Det var da han snudde seg og så utover plassen. Hun satt der i kveld også, men denne gangen var det noe annet, hun satt ikke som hun pleide.

Vanligvis satt hun med hendene på fanget og betraktet maleriet. Nå var begge rundt brystet. Hun hadde smerter. Han stirret på henne. Så falt hun av stolen.

Nattmaleren klatret ned fra stigen så fort han kunne i sin alder, og da han nådde bakken løp han til henne. Han fikk snudd henne på siden og så inn i de øynene han første gang hadde sett i første klasse på skolen.

Hun smilte til ham. "Går det bra med deg? Du falt.", hadde han sagt.
Hun smilte. "Nei. Men det gjør ikke noe."
Han forsøkte å løfte henne, han måtte få henne til en lege.
"Nei", sa hun. "Jeg vil ligge her, jeg vil se himmlelen."

 Han så blikket hennes, det samme blikket fra barndommen, fra skolen, fra konkurransen, fra busken, og han klarte ikke å holde det mer. Han hadde holdt på hemmeligheten i så mange år. Han måtte fortelle henne.

"Det var du som var den beste maleren", sa han til henne. "Det var du som malte den vakreste månen, de flotteste stjernene, den skjønneste himmelen. Det var du som skulle blitt nattmaler."

Hun sa ikke noe, bare så på ham. "Mesteren fortalte meg det første dagen på jobb", fortsatte han. "Husker du at han brukte så lang tid på å velge sin lærling? Det var fordi du var den beste. Men han turde ikke velge deg."

"Han fortalte at du engang du var en liten jente hadde spurt ham om han kunne male en stjerne til deg. Han husket det. Han husket det spørsmålet. Han var ikke sikker på om du ville male en stjerne til deg selv."

"Han fortalte at han hadde lyst å gå ut hver dag og annonsere at du var hans nye lærling, men han turde ikke. Siden den dagen har jeg avskydd deg. Jeg avskydde deg fordi jeg aldri var den som skulle få jobben. Det var du."

. "Hver kveld når du møtte opp måtte jeg minnes deg og at jeg ikke fortjente jobben, bare fordi du hadde stilt et spørsmål som barn. Jeg avskydde det. Og han viste meg maleriet ditt. Jeg er ikke i nærheten av å ha ditt talent."

Den gamle damen så alvorlig på maleren, og de sa ikke noe på en stund. Så smilte hun på nytt, og sa til ham: "Du har ingenting å be om unnskyldning for, du har gitt meg en ny himmel hver eneste natt. Hver natt har jeg sett deg skape en ny nattehimmel og om jeg ikke fikk gleden av å male den, så fikk jeg i det minste gleden av å se den. Du har ingenting å be om unnskyldning for." Og med de ordene kjente han at leddene hennes ga etter, hodet gikk bakover, og hun døde i armene hans.

Han ble sittende slik i noen minutter, helt inntil noen nattevandrere oppdaget dem og løp etter doktor. Han kunne ikke gå etter, han hadde et maleri å fullføre.

Han klatret opp på stigen igjen og fortsatte malejobben. Denne gangen gjorde han månen ferdig først. Han visste at den ofte hadde hatt så mye hat i seg, men denne gangen kjente han en følelse av fred da han var ferdig med den.

Det hadde tatt ham et liv, men endelig klarte han å male en måne som ikke ga assosiasjoner til hat og raseri. Han håpet det var flere ute denne natten til å betrakte den. Så var turen kommet til stjernene.

Han malte alle de vanlige stjernene, men så stoppet han opp, valgte ett nakent område og malte inn en ny prikk.

Jeg hadde sittet rolig og hørt på historien til min venn ved vannet så langt, men her måtte jeg avbryte. "Men sa du ikke at de ikke kunne male nye stjerner? Ville ikke det føre til kaos i universet?"

Fortelleren nikket. "Jo, det stemmer, men han malte ikke en stjerne, han malte en død stjerne, en stjerne som ikke eksisterte på himmelen, men som likevel hadde et lys som ville være synlig fra jorden i tusenvis av år."

Han fortsatte. "Nattmaleren malte denne døde stjernen til minne om den største maleren som aldri har malt himmelen, den jenta som aldri fikk male, som likevel aldri unngikk å se natten skapes hver kveld."

Han pekte ut mot nattehimmelen. "Der. Ser du?" Jeg så. En klar og tydelig stjerne, litt bortenfor de andre stjernene. "Nattmaleren kalte den stjernejenta", fortsatte han, "et minne om en som møtte opp hver natt og så maleriet over natten."

 "Det som skjedde videre var at nattmaleren søkte etter lærling dagen etter. Han valgte seg en ung og flink jente til å fortsette arven, og bare noen måneder ga han seg som maler. Den nye maleren måtte imidlertid love å fortsette å male den nye stjernen.

Han levde ikke så mange år etter det, men det som er sagt var at han hver kveld besøkte han graven til sin tilskuer, og hver kveld satt han ved siden av når den nye maleren skulle skape nattehimmelen.

Landsbyens borgere ute om kvelden kunne høre ham snakke til graven. "Ser du den teknikken der? Den lærte jeg henne. Hva synes du om månen hennes? Er hun ikke flink? Ser du hvordan hun begynner med de lave stjernene og jobber seg oppover?"


Min nye venn sluttet å snakke. Vi ble sittende og prate om andre ting før han takket for seg og bedyret at han måtte videre. Jeg takket for fortellingen og ble sittende og betrakte stjernen som hadde fått navnet Stjernejenta.

søndag 21. oktober 2018

Humlene - en liten fabel

Da en biolog påstod at humlen ikke kunne fly, samlet alle humlene seg til konferanse for å diskutere hvordan de skulle forholde seg til denne nyheten.

“Dette er ikke riktig”, sa en humle, “en jeg kjenner påstod at han en gang så en humle fly. Det var sent på kvelden, og han hadde tatt noen glass, men han var sikker i sin sak.”

“Hva er flyving uansett”, sa en annen humle, “har denne forskeren brukt en eurosentrisk definisjon på flyvning? Det er kulturer på Papua Ny-Guinea som definerer flyvning på en helt annen måte.”
“Hvorfor dette fokuset på flyvning?”, spurte en tredje. “Er en humle mindre verdt om den ikke kan fly? Hvorfor denne flyvesentrismen i moderne akademia?”
De ble enige om å svare på kritikken med apologetikkbøker og artikler i prestisjefylte journaler. Deretter fløy de alle hjem.

tirsdag 16. oktober 2018

Hvordan effektivisere pedagogisk samarbeid

Leseren får heller tilgi min noe selvsikre clickbaitoverskrift, men jeg har gjort meg noen tanker om hvordan mye av det som gjøres i skolen er ineffektivt og kunne strømlinjeformes på en måte som hadde spart lærere masse tid og gjort undervisningen langt mer spennende.

Jeg har i min lærergjerning vært på ett og annet seminar, hvor elevene har blitt sendt hjem, og lærerne får betalt for å spise lapskaus og høre på overbetalte forelesere. Endel av dette har vært nyttig, men mye har ikke vært noe annet enn en grunn til å ta en dag fri fra undervisningen. Enkelte forelesere har brukt tid til å snakke om ting som ikke har noe som helst med undervisningen å gjøre, eller de snakker til både matte- og historielærere i samme foredrag, og forsøker å selge samme pedagogiske metoden, selv om fagene er svært forskjellige.

I det siste har vi fått kursing i et nytt verktøy, LearnLab, en blanding av PowerPoint og Kahoot, et program fylkeskommunen har kjøpt inn. Programmet er halvferdig, det mangler flere nødvendige funksjoner til å kunne brukes til fulle, og det er også predagogiske svakheter forbundet med å undervise med siden.

Problemet er at de som kjøper inn både foredrag og programmer ofte ikke underviser selv, og jeg er ikke alltid sikker på om pedagogene blir spurt før de gjør et innkjøp. Det er mange flotte programmer der ute, men i mange tilfeller vil man bli tvunget til å kjøpe dette selv, eller tigge rektor om et abonnement. Samtidig er kunnskapen fra foredragene ofte vanskelig å overføre til klasserommet. "Hvordan se elevene", brukte en foredragsholder mye tid på nylig. "Ved å åpne øynene, dummen", tenkte jeg. Tror du vi ikke jobber hver dag med å se elever? Med å forsøke å hjelpe elever som sliter? Med å se hvordan det er mulig å hjelpe ungdommer som sliter?

Timer, dager blir kastet bort på slike svadaforedrag, tid som heller kunne blitt brukt til å lære praktiske pedagogiske prinsipper. Dette fører meg over til mitt forslag, jeg er tilhenger av det praktiske, og jeg er også tilhenger av at noe håndfast kommer ut av dette.

Mitt forslag

Det jeg foreslår her vil fungere, om det er tilstrekkelig med lærere som er med. Det vil fungere fordi jeg forsøkte noe lignende da jeg var student, og da gjorde vi noe som garantert reddet ståkarakteren til flere, Mer om det senere.

I fylkeskommunen hvor jeg jobber bruker man Itslearning, og selv om den nettsiden har åpenbare svakheter fungerer den til sitt bruk. Om din kommune eller fylkeskommune har et annet program, bør det ikke være et problem.

Hva skal dere gjøre for å effektivisere undervisningen? Ett ord, samarbeide. Ikke samarbeide med å ha møter noen ganger i året, samarbeide med å dele temaer og kapitler mellom dere.

Da jeg tok nettstudier for noen år siden hadde vi en facebookgruppe hvor vi diskuterte faget. Jeg og en studievenninne fikk da en ide om å lage et felles dokument hvor vi tok hvert kapittel i pensum og fordelte mellom studentene. Alle som skulle få tilgang til dokumentet måtte forplikte seg å ta ansvar for et kapittel, vi tillot ingen snyltere. Det fungerte utmerket, og til slutt hadde vi to googledokumenter som tilsammen var på over 300 sider, hvor jeg maksimalt bidro med 10. Disse var uvurderlige i uken før eksamen  Jeg stengte også dokumentene for redigering under selve hjemmeeksamen slik at det ikke var mulig å jukse ved å prate i dem, slik at vi ikke gjorde noe ulovlig.

Jeg underviste nylig noen innvandrere i norsk, og i den forbindelse brukte jeg mye tid på å lage tester i Itslearning, tester som elevene kunne ta både på skolen og hjemme, og som umiddelbart ga tilbakemelding.

Så jeg at de slet med samsvarsbøying, laget jeg en quiz hvor det kunne stå setninger som "Den _______ bilen er min", hvor de på en rullemeny kunne velge mellom "rød", "rødt" og "røde". Slet de med bøying av sterke verb, kunne jeg lage en quiz hvor ett spørsmålene var: "(gjøre)  I går ______ jeg leksene mine". Dette fungerte også for andre elever. Jeg laget en oppgave med et bilde av mange forskjellige forfattere, og hvor de skulle identifisere de forskjellige. En kollasj hadde mange portretter av norske forfattere og et spørsmål kunne være: "Trykk på bildet av forfatteren av Juivikfolke, en romanserie om en slekt gjennom flere hundre år i Trøndelag". Det samme kan man gjøre innen historie. "Plasser hendelsene i rekkefølge fra først til sist". "Sett sammen person og hendelse". I dialektkunnskap kan en legge ut et bilde av Norge og be de trykke på området hvor de bruker "oss" som personlig pronomen første person flertall i subjekt.

Jeg har nå et femtitalls quizer om forskjellige tema innen norsk og historie, mesteparten av disse får jeg ikke får brukt siden jeg ikke underviser i disse temaene for tiden. En tidligere kollega har imidlertid overtatt noen av dem, men de andre ligger på en arkivert side og samler støv. En lang quiz om etterkrigsforfattere tok meg tre timer på kveldstid å lage, og nå er den ikke brukt.

Jeg har mulighet til å dele disse med alle norsk- og historielærere i Hedmark Fylkeskommune, men det skjer ikke. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det ikke er noe system som legger opp til deling.

Det er her jeg kommer med mitt forslag. I begynnelsen av et skoleår bør lærere gå sammen og diskutere temaer, og gjøre det samme som oss studenter, å fordele tema. En lærer kan gjøre jobben for femti andre.

La meg ta et eksempel: På dette møtet i august møter jeg som representant for VG2 i norsk i studieforberedende. Jeg tar på meg oppgaven med å lage et opplegg for barokken, siden jeg føler at det er noe jeg kan godt (det kan jeg ikke).

Da lager jeg

  • en quiz i Itslearning med 20-30 spørsmål fra boken (som enhver lærer kan redigere, legge til spørsmål eller fjerne dem de ikke ønsker å ta med)
  • En prøve i Itslearning med 10-20 spørsmål  (læreren kan redigere og bruke for eksempel bare fem av dem)
  • Eventuelt en PowerPoint som tar for seg de viktigste kjennetegnene på perioden
  • Gjerne et hjelpeark, slik som dette jeg har laget til norrøn litteratur.
  • Annet materiale som kan være til nytte for både lærer og elev
Alt dette blir lastet opp til Itslearning på en fellesside. Enhver lærer bestemmer selv om det er noe nyttig for dem. Andre lærere kan også forbedre materialet som blir lagt ut.

Dette kan man også gjøre i andre fag. Lærere i sosiologi kan gå sammen. lage opplegg, tester, quizer og annet for hverandre. Historie kan gjøre det samme, men de fagene som vil ha mest glede av dette vil være fremmedspråk. Grammatikk kan pugges langt mer effektivt gjennom quizzing, bøyningsmønstre kan læres, kasus kan forstås, ord kan terpes. Og det er ikke slik at dette må gjentas hvert år, har alle tysklærere gått sammen om å lage tester og quizzer sammen ett år vil de kunne brukes igjen og igjen.

Nå vil enkelte påpeke at slike fellessider allerede eksisterer, og det er riktig. Problemet er i mange tilfeller blir disse ikke brukt. En side jeg var innom nylig hadde siste innlegg fra desember 2017.

Alt dette vil imidlertid kreve at lærere gjør sin del av jobben, en jobb som krever litt arbeid i begynnelsen, men som etterhvert vil kunne spare masse tid og gjøre undervisningen langt bedre.

Et slikt samarbeid vil kunne forbedre undervisningen langt mer enn mange foredrag og seminarer. Setter hver lærer av tre timer til å forberede et tema vil forberedelsestiden til hver lærer gå ned med det tidobbelte hvert år. 

Det er mitt forslag, og det er den måten jeg mener samarbeid på tvers av skoler bør organiseres,

onsdag 4. juli 2018

Så du har delt noe på Facebook?

Hei.
Hyggelig at du besøker bloggen min.

Grunnen til at du nettopp fikk denne lenken er at du har delt en sjokkerende nyhet fra en facebookside eller en blogg. Denne saken hadde ingen link til en seriøs avis eller et annet nyhetsmedium, det var bare et bilde og litt tekst der.

Du kjenner sikkert ikke til de som har laget siden, du aner ikke om bildet er manipulert, du aner ikke om bildet er fra en helt annen nyhetssak. Du delte bare en sak uten å sjekke.

Hva om du heller undersøker litt neste gang? Kanskje gjøre et søk før du deler. Husk at du forventer at dine venner skal opplyse deg om spennende, interessante og ikke oppdiktede nyheter, og de forventer at det du deler har en verdi for dem. Falske nyheter har ingen verdi. Vær en god venn. Gjør dem litt smartere og litt mer opplyste.

Neste gang, sjekk før du deler.
Ok?