onsdag 27. juni 2012

Om likestillingsdebatten

Jeg har tidligere skrevet om feminisme, ikke så mye på bloggen min, men i andre sammenhenger. Mitt forhold til feminisme har vært i stadig forandring, og jeg har titt og ofte skiftet syn på saken. Jeg har aldri vært helt enige med dem som kaller seg radikale feminister, på samme måte som jeg ikke har hatt så mye til felles med mange av dem som taler mennenes sak. Jeg vil likevel, før beskyldningene hagler, påpeke at jeg anser likestillingskampen som viktig, men at dette ikke hindrer meg i å påpeke problemer med selve debatten.

Dette blir noen strøtanker om feminisme, om mannsforkjempere og om likestillingsdebatten generelt. 

Du kjenner ikke til dine egne fordeler
Hvordan er det å være jente under hybeljakt? Hvordan er det å være jente under en angrepskrig, og slippe å bli kastet frem i fronten med stor fare for å bli drept. Hvordan er det å være jente og vite at blind vold er noe som ikke rammer ditt kjønn. Hvordan er det å være jente og vite at du lever seks år lenger enn din bror? Hvordan er det å være gutt, og kunne gå hjem fra byen når du skulle ønske? Hvordan er det å være gutt, og slippe tanken på sexpress fra sjefen? Hvordan er det å være gutt, og vite at potensielle arbeidsgivere ikke mistenker deg for å ønske å bli gravid? Hvorfor legger en ikke merke til de fordeler en har i kraft av eget kjønn, hvorfor legger en bare merke til egne begrenninger?



De mest radikale tolker alt som angrep på eget kjønn
TV2 Alltid Nyheter ansatte for endel år siden endel nyhetsankre, og feminister reagerte. Det var eldre menn og yngre kvinner som presenterte nyhetene, noe som av dem ble tolket som kvinnediskriminerende. Åpenbart var kvinnene valgt som en veggpryd. Men at dette også kunne tolkes som mannsdiskriminering, gikk disse tydeligvis hus forbi. Hvorfor må en mann vente til han er i femtiårene før han får en jobb i studio? Er det ikke en fordel for kvinner at de har mulighet til å gjøre et slikt karrierehopp så tidlig.

Noe annet som feminister ikke liker er eldre menn som inngår forhold med yngre kvinner. Preben Møller i boken Pen søker trygg er heller ingen tilhenger av slike forhold, men hvor feminister ser på dette som kvinnediskriminerende, anser Møller dette som det diamentralt motsatte. Verdensbildet hos feministene er som følger, en førti år gammel mann, en førti år gammel kvinne og en tjue år gammel kvinne. Når den førti år gamle mannen blir sammen med den tjue år gamle kvinnen blir det en person til overs. Den førti år gamle kvinnen vil ha problemer med å finne en mann igjen på grunn av menns preferanse for yngre kvinner. Møllers logikk er annerledes, for ham eksisterer det også tre personer, en førti år gammel mann, en tjue år gammel kvinne og en tjue år gammel mann. Den tjue år gamle kvinnen kan flytte sammen med en eldre mann, slippe å ta opp studielån og spare tusener i måneden på mat og husleie. Dette har ikke den tjue år gamle mannen mulighet til. Gjennom en svært selektiv virkelighetsforståelse er nettopp ditt kjønn undertrykket.

En lignende selektiv forståelse trer frem når lønnsforskjeller og kjønn diskuteres. La meg for å illustrere poenget mitt stille opp et svært forenklet verdensbilde. Vi har en gruppe mennesker som ønsker en karriere, som ønsker å stige i gradene, som har akseptert rotteracet. Man er villig til å gjøre ting man ikke liker for å tjene mer. Så har vi en annen gruppe, dette er mennesker som heller søker livskvalitet, som ikke ser på karrieren som det viktigste, men heller vil gjøre det en liker, gjerne for lavere lønn enn naboen. For kvinner som er i første kategori vil en kunne støte på problemer, mannlige sjefer vil kunne utføre sexpress, de kan mistenke deg for å ha et ønske om å bli gravid, og blir du gravid, kan dette redusere muligheten for avansement. Det vil være en fordel å være en mann dersom du er på en evig jakt etter etter større lønningspose og flottere titler.

Så er det andre kategori. Hvis du kunne tenke deg å ta et år hjemme med barna, hvis du kunne tenke deg å gå ned i redusert stilling, hvis du kunne tenke deg å jobbe med hobbyen din fulltid mens din ektefelle tjener nok for dere begge, hvilket kjønn bør du ha da?

Warren Farrell har formulert det slik: 
Som kvinne har du tre valg, du kan være hjemme, du kan jobbe deltid og du kan jobbe fulltid. Som mann har du også tre valg, du kan jobbe fulltid, du kan jobbe fulltid og du kan jobbe fulltid. 
Problemet er her at feminister bare fokuserer på eget kjønns begrensninger, og ikke på muligheter. Det samme gjør mannsaktivister, og det gjør debatten helt umulig for dem som ser dette fra begge sider.

Feminister har et imageproblem
Når dette temaet tas opp har mange feminister vært avvisende til problematikken, de skylder på tendenser i samfunnet eller legger ansvaret på alle andre enn dem selv. Hos mange feminister ser det ut til å være en manglende selvinnsikt på dette området, de er som selgere som skjeller ut kundene for manglende interesse for produktet. Feminister bør innse at det svært ofte er deres egen feil at ordet "feminist" har en negativ klang. Hvor mange kvinner i dag legger inn en disclaimer "jeg er ikke feminist, men..." når temaet likestilling tas opp. Problemet er imidlertid ikke de fleste feminister, men et mindretall som ødelegger for flertallet. En parallell er her konservativ kristendom og islamkritikk. Den siste tiden har enkelte kristenledere og avisen Dagen gått ut mot SIAN og NDL, og kaller disse ukristelige organisasjoner. Reflekterte kristne ville ikke identifisere seg med deres mer ytterliggående trosbrødre.

Det er feminister som kaller menn som gir kvinner tips om datakjøp for sexister. Det finnes kvinner som hevder at å spise kjøtt stammer fra mannens behov for å dominere kvinner. Det finnes feministorganisasjoner som nekter menn å være medlemmer. Det finnes feminister som vil løse opp kjernefamilien og oppdra barna i store institusjoner. Det finnes feminister som argumenterer for at dersom en kvinne har sex under påvirkning av alkohol blir hun voldtatt. Det finnes feminister som hevder at alle menn er voldtektsmenn. Det finnes feminister som reagerer på at menn er representert i et panel hvor feminisme diskuteres.

Samtidig må vi ikke legge skjul på de feministiske konspirasjonsteoriene, som ser på stammesamfunnet som et likestillingsparadis, men som anser det moderne samfunn som et konspirasjon for å undertrykke kvinner. Mer om feministiske konspirasjonsteorier i en senere post (noe som betyr at den aldri blir skrevet).

Likevel leser jeg sjelden at feminister tar et oppgjør med andre feminister. Her bør de lære av de kristne. Ikke sjelden leser jeg kristne ta opp deres synkende popularitet i befolkningen, og mange er fullstendig klar over deres egen rolle i denne tendensen.

C. S. Lewis sa også at det beste argumentet for kristendommen var de kristne, og det beste arguement mot kristendommen var også de kristne. Kristne er fullstendig klar over at mange mister troen på grunn av dem, men noen lignende opplysning ser ikke ut til å bli feminister til del. Er det belastende å være feminist skyldes dette kun den patriarkalske konspirasjon.

Mer likestilling vil gjøre feminismen sintere
Dette er kanskje en kontroversielle påstand, men ulogisk er det ikke. For jo mer likestilt kjønnene blir, jo færre kvinner vil se behovet for å kalle seg feminister. Fortsatt vil de være opptatt av likestilling, men feminist blir bare en av mange titler de gir seg selv, og andre tema vil bli ansett som viktigere. De eneste som vil kalle seg feminister er den gruppen som aldri vil bli fornøyd før kvinner og menn tjener akkurat det samme, før det ikke forekommer en eneste voldtekt i Norge og all familievold er utradert.

Før kunne nok mange kvinner kalle seg feminister av praktiske årsaker, det var urettferdighet som måtte bekjempes, og feminist var bare noe en kalte seg så lenge dette problemet var tilstede. Nå, når kvinner og menn er tilnærmet likestilte, og kvinner ikke lenger anses som annenrangs borgere, har de valgt å bruke energien sin på andre områder. De eneste som er igjen er de såkalte patriarkatsfeministene, som ser undertrykkelsen som en konspirasjonsteoretiker ser Illuminati.

Umodne debatter
Noen tema er umulig å ta opp, noe jeg blant annet merket meg da jeg tok stilling i saken om forbud mot omskjæring. På Verdidebatt fikk jeg tilbud om omskjæring, på Aftenposten fikk vi beskjed om at vi var barnehatere. Enkelte tema er rett og slett for tunge som nordmenn. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes reflekterte nordmenn, men at temaene til tiltrekke seg så mange troll at det blir umulig å debattere. Likestillingsdebatten er en av disse. Det er for mange som ser på kritikk som angrep på eget kjønn, ikke ulikt endel fundamentalister som ser på kritikk som angrep på Gud. Kvinnegruppen Ottar har vært en tragedie for kvinnebegevelsen, både i den forstand at de til tider fortrenger de mer fornuftige stemmene og fordi de fremstiller feminister som hysteriske mannehatere.

Jeg er langt fra enige Kvinnefronten, og var kanskje relativt uforskammet mot redaktøren under en debatt for en tid tilbake, men det er mulig å diskutere med dem. På den andre siden er det umulig å diskutere med dem som tror på en feministisk konspirasjon som er ute etter menn. Du kan ikke diskutere med konspirasjonsteoretikere, og innen likestillingsdebatten er det desverre for mange slike teorier utbredt.

torsdag 14. juni 2012

Hvorfor det er galt å forby omskjæring

Siden omskjæring er debattert for tiden, hvor både Senterpartiet og HEF har meninger om saken, har jeg oppdaget at jeg tydeligvis er den eneste som mener det jeg mener. Mitt syn på saken er følgende: Omskjæring er unødvendig og et inngrep i små gutters livssynsfrihet. Det bør IKKE forbys.

La oss først ta noen prinsipper som jeg anser som grunnleggende.

  • Det er prinsipielt galt å merke barn for livet på grunn av foreldres tro.
  • Dåp og omskjæring kan ikke sammenlignes, dåp merker deg ikke fysisk for livet.
  • At noe er gammelt er ikke et argument for at det er godt eller må bevares.
  • Å kalle et ønske om forbud om omskjæring for antisemittisme er bare patetisk. Jeg har støttet forbud tidligere, og jeg har ikke skiftet syn på jøder noe nevneverdig. Det er veldig flott om vi slipper påstander om jødehat eller jødeparagrafer. Ved første henvisning til Hitler har du også diskvalifisert deg selv fra alle videre debatt rundt dette temaet, og internettpolitiet vil oppsøke deg og konfiskere internettkabelen din.

Det er mange argumenter for et forbud, og skulle vi vurdert prinsipper mot hverandre, er det liten tvil om hva svaret blir. Vi har ett prinsipp, foreldres rett til å oppdra barn i den troen de ønsker, og et annet, barns rett til å selv å bestemme selv. På samme måte som vi ikke tillater Jehovas Vitner å nekte blodoverføring til barn, er det prinsippielt rett i å forby omskjæring av ikke-myndige personer.

Prinsipielt er det rett å forby omskjæring, og jeg antar at de som er imot omskjæring også bruker de argumentene jeg har lagt frem. Problemet er vi ofte er nødt til å være pragmatikere og innse at prinsipper fører oss langt, men ikke alltid helt frem til mål.

Da jeg meldte meg inn i forskjellige klubber som barn, var noe av det som fristet mest den velkomstpakken som fulgte med. Jeg ble en gang med i en firmerkeklubb og sammen med første medlemsblad kom en eske med frimerker, pinsett, et lite frimerkealbum og et forstørrelsesglass. Det var nesten så jeg ble skuffet da det andre bladet kom uten noen eske.

Argumenterer du for et prinsipp følger det ofte med en velkomstpakke. Det medfølger konsekvenser av dine standpunkter. Jeg har tidligere skrevet om abort, og påpekt hvor selvmotsigende det er å være mot abort, men tillate dette dersom unnfangelsen skyldes voldtekt. Pakken som følger med et slikt standpunkt er for det første at du graderer menneskeliv (fostre) basert på om moren hadde sex frivillig eller ufrivillig, og samtidig vil dette garantert føre til flere falske voldtekstanmeldelser. Jeg føler at de som argumenterer for et slikt syn ikke alltid har åpnet velkomstpakken og kikket på innholdet. Så hva er det som følger med i  velkomstpakken for et forbud mot omskjæring?

For det første, ikke en eneste gutt kommer til å beholde forhuden sin på grunn av dette. Muslimer og jøder kommer til å dra til Sverige eller et annet land og utføre ritualet der, så effekten vil være lik null. Det eneste Norge oppnår er å skaffe seg en form for moralsk overlegenhet og øke karbonutslippene.

For det andre, så er det ikke sikkert at et forbud er veien å gå. Som den allmektige H.L. Mencken selv sa: 
There is always a well-known solution to every human problem--neat, plausible, and wrong.
Vi har, slik jeg ser det, to mulige veier å gå, en lett og en vanskelig.
  1. Forby omskjæring.
  2. Jobbe med holdningene til dem som praktiserer omskjæring.
Den første er den enkle. Vi bare forbyr, så er problemet ute av verden. Den andre er den vanskelige, den kommer til å ta tid, den krever at du setter deg inn i religionen og kulturen, og den krever en pågående dialog. Holdningsendringer er ikke lette, men slik jeg ser det er det den eneste veien å gå. Ja, jeg er enig med deg, jeg kommer også til å sprette en flaske sprudlevann den dagen det ikke forekommer en eneste omskjæring på små gutter, men et forbud er ikke veien å gå.

Da Abraham Lincoln ble nominert til republikansk presidentkandidat i 1861, hadde han allerede i flere år vært en sterk motstander av slaveriet, men han forstod også utmerket godt at dette ikke var realistisk på denne tiden, og han ga også klart uttrykk for at han ikke hadde noen intensjon med å forby dette. Selv da han ble valgt til president ville han skrive under på at det var delstatene selv som skulle velge om de ville tillate dette eller ikke, det eneste han ønsket å kjempe mot var å utvide slaveriet til stater som nettopp var blitt innlemmet i USA.

Lincoln fikk kritikk fra slavetilhengere, men også radikale republikanere var kritiske til ham fordi han ikke gikk langt nok, de ønsket en umiddelbar oppløsning av slaveriet. Nå kjenner vi alle til hva som hendte, sørstatene trodde ikke på Lincoln og det påfølgende bruddet og borgerkrigen tvang frem den endelige emansipasjonen. Likevel hadde Lincoln stukket fingeren i jorden, og innsett hvilke kamper han burde kjempe, på hvilket tidspunkt.

La meg bare si med en gang at jeg ikke setter slaveri og omskjæring i samme kategori. Jeg vil ha meg frabedt påstander om at jeg sammenligner disse. Slaveri er grusomt, omskjæring er bare noe unødvendig. Eksempelet er likevel relevant. Ved å snakke om forbud har Senterpartiet og Human Etisk Forbund valgt snarveien, de har begynt å kjempe en kamp til gal tid og med gale våpen. Hvorfor ønsker de ikke heller å gå i dialog med jødene og muslimene? Og samtidig er dette noe som ligger så dypt i kulturen til disse to religionene, et forbud vil ikke være veien å gå.

For det tredje vil det gjøre det svært mye vanskeligere å leve som jøde eller muslim i Norge. Dette har mange skrevet ut og inn om allerede, så jeg sier ikke mer om det.

Og ikke minst, for det fjerde vil et forbud mistenkeliggjøre begge gruppene. Vi trenger ikke mer muslim- eller jødehat.

Derfor er jeg enig med dem som ønsker å redusere antall omskjæringer, men problemet løses ikke ved et forbud. Det løses ved kunnskap og dialog.

mandag 11. juni 2012

Mitt møte med Arnfinn Haram

Jeg leser på Facebook med sorg at Arnfinn Haram har gått bort, en hedersmann som ofte har vært i media. Jeg kjente til Haram allerede på videregående, han var av og til innom Danielsen ved enkelte anledninger. Spesielt husker jeg en temadag, hvor forskjellige mennesker tok opp forskjellige tema, om tidebønn, om forskjellige samlivsformer, og ikke minst om seksualiseringen av samfunnet. Haram hadde nevnt at da han var ute og så på innmat til sin filofax hadde han funnet en lomme til plassere kondomer, og dette var et eksempel på hvor langt denne seksualiseringen hadde gått.

Arnfinn Haram visste sannsynligvis ikke hvem jeg var, men jeg husker ham. Spesielt husker jeg en episode, en episode han sannsynligvis glemte ti minutter etter at den fant sted, men som jeg fortsatt bringer med meg.

Jeg var nitten år da jeg satt i det store oppholdsrommet på Norsk Lærerakademi. Dette er et stort rom hvor alle større begivenheter finner sted, hvor den daglige andakten holdes, og hvor mange av studentene nyter sin lunsj. Der og da leste jeg i en av bøkene vi hadde på pensum i kristendom grunnfag. Vanligvis var det en god del studenter og lærere der, men akkurat nå var det sent på ettermiddagen, de fleste studentene satt på lesesalen eller hadde gått hjem.

Da var det Arnfinn Haram kom inn døren og gikk mot kantinen i naborommet. Jeg kastet et blikk på ham og satte igjen øynene i boken. Så hørte jeg plutselig musikk og løftet blikket igjen. Han hadde satt seg ved pianoet som de brukte under morgenandakten.

Jeg har alltid elsket klassisk musikk. Musikk uten ord kan fortelle historier, historier om krig, om fred, kjærlighet og fantasier. Musikk er som vin hvor du kan kjenne smaken av sjokolade, av mint, av karamell, selv om dette aldri har vært ingredienser som har vært tilsatt under produksjonen. Musikk kan skape stemninger, og en komponist kan skape beskrive sitt objekt like nøyaktig som en kunstmaler.

Jeg la ned boken og lyttet. Musikken hadde en smak av ro, en form for fred. Det var vennlige toner, og en le. Det var et rolig stykke, et musikkstykke jeg der og da satt pris på å høre. Bildet jeg fikk fra musikken var kanskje en trøstende sjelesørger eller en mor som koser med sitt barn.

Stykket tok slutt, Haram reiste seg og uten å kikke på sitt eneste publikum gikk han inn i kantinen. Jeg ble sittende og tenke på opplevelsen. Han hadde hatt min fulle oppmerksomhet så lenge han hadde spilt og det lille avbrekket fra tolkningen av Matteus evangelium var et kjærkomment avbrekk. 

Hvil i fred, Pater Arnfinn Haram.

Regler som blir innført når jeg blir diktator

Jeg har tenkt over hvilke endringer som kommer til å bli innført når jeg blir diktator. Dette er en foreløpig liste. Jeg kommer til å:
  1. Forby ordene "tanteunge" og ""onkelunge". Vi har niese og nevø, vi trenger ikke nye tullete ord for mennesker som ikke klarer å si en "i" etterfulgt av en "e". Jeg vet, det er slitsomt å snakke korrekt.
  2. Forby uttrykket "holdt jeg på å si". Du holdt ikke på å si det, du sa det. Hvis du skal bruke uttrykket kan du si "Nå holdt jeg på å si..." og ikke si noe mer enn det. Da holdt du på å si noe, og du sa det ikke.
  3. Internere i leire folk som ødelegger en tekst ved å legge inn "vedkommende" i stedet for å skrive "han" eller "hun". Jeg vet, du vil ikke fremstå som mannsjåvinist, derfor vil du heller fremstå som tulling.
  4. Dømme til piskeslag mennesker som bruker utrykket "og jeg bare, øøøh". Ingen spesiell grunn egentlig, jeg liker bare å se folk bli pisket.
  5. Dømme like hardt idioter som konsekvent bruker etternavnet til en person fordi de ikke vil bruke et personlig pronomen. Eksempel: "Johansen skriver x, men her mener jeg at Johansen tar feil." Å bruke "hun" har tydeligvis blitt en hersketeknikk.
  6. Dømme til straffearbeid mennesker som bruker "han" i objektsform. Det heter "ham", din gjøk.
  7. Innføre en komite som vurderer beskyldninger om hersketeknikk. Dersom du havner på forsiden av en avis fordi du beskylder en annen for å bedrive hersketeknikk, og det viser seg at du bare er hårsår straffes du til vasking av hundre rumper på aldershjem og plukke  femti kilo søppel langs motorveien.
  8. Fengsle folk som ikke forstår at det heter "briller" og ikke "en brille". Det finnes ikke entallsform av briller, din språkslamp.
  9. Henrette mennesker som tror at "Hvordan går det?", er et ønske om informasjon. Folk som begynner å legge ut om alle problemene sine kan ikke gå rundt fritt og plage skikkelige folk.
  10. Gi kraftige bøter til mennesker som maltrakterer sitater. Er det mer mellom himmel og jord enn hva vi vet? Nei, din ignorant, "There are more things in heaven and earth, Horatio, Than are dreamt of in your philosophy". Lær deg sitatet korrekt, din noldus.
  11. Straffe mennesker som ikke vet hva et superlativ er. Sportskommentatorer som sier "det er ikke mulig å bruke andre superlativer enn fantastisk!", mister umiddelbart jobben. Det er ikke et superlativ, din idiot.
Det får holde for øyeblikket, men nå er dere i hvert fall forberedt til revolusjonen. 

lørdag 9. juni 2012

Spørsmål til kristne, nr 3

Du kommer til himmelen, og du møter Gud ved himmelens port.
"Jesus er i helvete", sier Gud.
"Han viste seg å være en dårlig sønn, så jeg sendte ham dit. Jeg har hørt dine bønner, du gledet deg til å være i himmelen og sammen med Jesus, men skal du inn i Himmelen må du avsverge deg ham. Hans offer gjelder fortsatt, men du er selvsagt velkommen inn. Hvis du i stedet ønsker å reise til Jesus er du selvsagt hjertelig velkommen til det. Du vil være med Jesus, men du vil være i helvetet. Så hva velger du?"

Det jeg egentlig spør om er, elsker du Jesus eller elsker du det faktum at han kan tilby deg en plass i himmelen?

onsdag 6. juni 2012

Hvorfor Max Manus ikke var en god film

Jeg burde ha skrevet dette da filmen kom ut, og jeg har irritert meg i flere år hver gang noen snakker om hvor god film Max Manus var. Jeg tvinges dermed til å fortelle sannheten til enfoldige nordmenn, Max Manus var en drittfilm. Nedenfor får dere en rekke grunner til at dette var søppel deluxe.

La meg først skille mellom gode og dårlige krigsfilmer, og deretter forklare hva som skiller de fra hverandre.

De gode:
  • Das Boot
  • Stalingrad
  • Lawrence of Arabia
  • Plattoon
  • Saving Private Ryan
  • Flammen og Sitronen
  • Full Metal Jacket
  • Intet nytt fra Vestfronten (begge to)

De dårlige:
  • Enemy at The Gates
  • Windtalkers
  • Pearl Harbor
  • Max Manus
Hva skiller de dårlige fra de gode? Flere ting, men en ting som er nesten gjennomgående, de dårlige filmene forsøker å lage en actionfilm. Dette ser vi blant annet i EATG, hvor skytescenene kunne vært tatt fra en politifilm i Manhatten. Vi ser det også i Windtalkers, hvor Nicholas Cage løper rundt og dreper japanere som han var med i et skytespill.

Et annet punkt er at de dårlige filmene ofte fremstiller krigen som avhengig av en person. Dersom denne ene personen mislykkes, vinner tyskerne eller fienden. De gode filmene presenterer i stedet krigen som koloss, og den lille soldaten som en maur, som ikke kan påvirke krigens gang. Unntaket her er Lawrence of Arabia, men det er en annen historie.

Deretter det viktigste, de beste krigsfilmene handler ikke om krig. Plattoon er en film som handler om ordrer, om maktkamp, om overlevelse. Flammen og sitronen tar opp viktige etiske dilemmaer, Stalingrad handler mye om vennskap. Krigen er settingen, men ofte er fokuset på det mellommenneskelige.

Max Manus svikter på alle disse områdene, og det er min tunge plikt å liste opp ti punkter hvor filmen sviktet.

Introen

Vi begynner svakt, filmens intro tar for seg krigens gang, avisutklipp med invasjonen av Polen, Tsjekkoslovakia og Frankrike. Hvilket får meg til å tenke, hvilke andre krigsfilmer begynner slik? Så vidt jeg kan komme på, bare filmen Enemy At The Gates, og det er ikke en film en bør tilstrebe seg å etterligne. Filmen svikter allerede her, her fornærmer regisøren intelligensen og historiekunnskapene til seeren, de tror at vi ikke vi kjenner til hva som har skjedd, og derfor må de gi oss et lynkurs i andre verdenskrig.

Hvordan er frontene i Vitetnam når Plattoon begynner? Jeg aner ikke. Hva med situasjonen når  Paul Baumer verver seg i Intet Nytt Fra Vestfronten. Igjen, ingen ide, og jeg bryr meg ikke heller. Det er bryr meg om er menneskene. Hvem kjemper, hva er forholdet mellom dem, og hvordan utvikler dette seg gjennom filmen. Dette er også noe som dyktige filmskapere har forstått, krigsfilmer handler aldri om krig, de handler om ære, om vennskap, om frykt eller plikt. Krigen er bare en setting for viktige menneskelige tema og legges fokuset på disse, ikke på selve krigen. Det skal handle om oss.
Filmelsker viser hva han mener om skuespillerkvalitetene til Aksel Henie.

Ingen subtilitietet
Hvordan skal en kommunisere at Max Manus har store psykiske problemer etter krigens slutt, og hvordan vise den skyldfølelsen han hadde etter krigen? Enkelt, han sier det rett ut: "Jeg døde ikke!", roper han til Tikken.
Har ikke manusforfatteren hørt om "show, don't tell"? Hvorfor ikke vise skyldfølelsen, hvorfor ikke pakke det inn i en anekdote, på en eller annen 
Nei. Regissøren er lat, han vil gjøre det enkelt slik at alle forstår hvorfor han reagerer slik han gjør. Dette er en hån mot publikums intelligens, en tradisjon norsk film og TVproduksjon har holdt på med siden Mot I Brøstet. Nordmenn er for dumme til å forstå subtilitet, derfor må det bankes inn.

Forferdelig dialog
Jeg reagerte på samtalen mellom Manus og Hauge første gang jeg så filmen, og etter å ha sett den igjen ble jeg litt flau av å høre hvor dårlig den er skrevet. Hauge snakker som han vet at det står et kamera der, og han vet hva Manus vil si. Ingen snakker slik.

Ellers har jeg merket at noe av det svakeste med norsk film er nettopp dialogen. Sammenlign dette med noen av Coenbrødrenes dialoger, eller for den saks skyld Tarantinos. Hvis du har sett Fargo eller No Country for Old Men forstår du hva jeg snakker om. Hvordan driver samtalene Tommy Lee Jones i NCFOM handlingen frem? Kort svart, de gjør det ikke, men Lee Jones karakter balanserer fortellingen, den representerer et motstykke til de pengejagende karakterene og psykopaten Chigurgh.

Stereotypier

Dr. Nazi

Se på tyskeren i Flammen og Sitronen. Se hvordan danskene klarer å humanisere sin fiende, hvordan han fremstilles med moral og ære. Sammenlign dette med  tegneserieskurken i Max Manus, en karakter jeg kaller Dr. Nazi. Han har ikke engang noen få formidlende trekk, han er så stereotypt ond at det nesten blir latterlig. Men kanskje er dette et tegn på at danskene har et litt mer modent forhold til krigen enn vi. De klarer å forholde seg til menneskelige fiender.

Så har vi scenen hvor Dr. Nazi, etter en aksjon sier navnet, "Manus". De er fiender, og de må bekjempe hverandre. Dette er et grep som benyttes i:
1. Actionfilmer
2. Dårlige krigsfilmer

Jeg har ingenting imot at de gjør dette i actionfilmer, målet i disse filmene er ikke realisme, men spenning. Selv andre filmer har en tendens til å presentere skurkene litt positivt. Selv i Kung Fu Panda 1 og 2 får vi et innblikk i skurkens bakgrunnshistorie, og det er en grunn til deres hat. De er ikke onde for ondskapens egen del, de føler seg sviktet. Hvis barn tåler å menneskeliggjøre fienden, hvorfor klarer ikke nordmenn det samme?

Jeg så nettopp filmen Yip Man, som omhandler japanernes invasjon av Kina, og selv der presenterer de japanske generalen med flere positive trekk, og jeg sliter med å finne en eneste krigsfilm hvor fienden har blitt dehumanisert på samme måte som i Max Manus.


Kompanisjef Linge

Deretter har vi kompanisjef Linge. Hva ønsker filmskaperne at vi skal vite om ham? Åpenbart at han er en lett irritabel person som har liten tålmodighet? Hvordan demonstrerer de dette? Ved å la ham skrive på en dårlig skrivemaskin i det vi blir presentert for ham, en skrivemaskin han kaster i gulvet til sine britiske verter og den må garantert ha satt et merke.

Så hvorfor velger de å filme denne scenen? Jeg har to hypoteser:
1. Filmskaperne tror at nordmenn er så dumme at alt må bankes inn. Mannen skal være irritabel og med kort lunte, derfor må man importere en stock charackter fra en Michael Bay-film. Ideelt sett ville de ha plassert et skilt på brystet på ham, slik at alle fikk det med seg.
2. Filmskaperne er ikke i stand til demonstrere skikkelsenes personlighetstrekk, de er rett og slett ingen menneskekjennere.

Deretter kommer Linge med en lengre utlegning, en utlegning som er mer skriftlig enn muntlig? Hadde han forberedt en tale til Max Manus? Hvorfor hadde han det? Kan du se den scenen en gang til og fortelle meg at det er et muntlig språk? Og så lurer jeg på, hvorfor nevner han alt dette? Vet ikke Max dette? Eller er det vi som ikke vet det? Hvorfor fornærmer Linge intelligensen til både oss og Max i den scenen?


Den britiske obersten

Her har regissøren importert en karakter fra en hardkokt film noir krim. helten blir invitert inn på sjefens kontor får servert sprit og sjefen snakker til helten på en nedlatende måte. Hvorfor tenke originalt, når andre har gjort det for deg? Deretter stiller sjefen et spørsmål til Max Manus, og svaret innleder traileren.
- Hvorfor?, spør briten.
Hvorfor? Hvorfor?
Kjempet han ikke selv med nebb og klør under Battle of Britain?

Begrunnelsen for spørsmålet er enkelt, skikkelsen har lest manus. Mr Plinkett har tatt dette opp i forbindelse med de fantastiske anmeldelsene av Star Warsfilmene. Enkelte skikkelser handler på en måte som per se er irrasjonelt, men som forklares ut fra at filmens handling må videre. Hvorfor blir Anakin Skywalker valgt ut til å følge Prinsesse Amidala til hjemplaneten hennes? Det finnes ingen rasjonelle begrunnelser for dette, med unntak av at de har lest manus, at de er klar over hvor filmen skal, og de handler deretter.

Hvorfor stiller obersten spørsmålet? Han må jo ha møtt tusener av polakker, tsjekkere, franskmenn, belgiere, dansker osv, men han velger å stille spørsmålet til Max Manus. Dette er fordi han har skjønt at han befinner seg i en film, at Max er helten og han er en bifigur. Spørsmålet stilles for at Max skal kunne brilliere med sitt svar, og styrke nordmenns patriotisme.

Propaganda

Amerikanerne har også laget dårlige krigsfilmer, men i disse tilfellene har kritikere vist sin misnøye. Pearl Harbor var en slik forferdelig film, og selv om amerikanerne nok liker predikanter mer enn oss nordmenn foretrekker de at disse holder seg i kirken. Propagandaen i filmen gikk ikke kritikerne forbi, noe en ikke kan si om norske kritikeres vurdering av Max Manus.

Hvorfor sier Max Manus i begynnelsen av filmen at han er flau av å være norsk? Fordi vi i slutten av filmen skal være stolte av å være nordmenn. Det er en skam at Norge blir okkupert, men dette blir veid opp av Max og gjengens motstandsarbeid.

Norge er et lite marked, og skal en kunne selge en slik påkostet film, kan en ikke produsere kunst, men må selge til mennesker med langt mindre forfinet sans for filmkunst enn meg og mine venner i åndseliten, men da har jeg selvsagt rett til å påpeke dette.

Inn med teskjeer

"Jeg døde ikke", roper Max til Tikken i slutten av filmen. Kanskje ikke, tenker jeg, men det burde ha vært noen karrierer som burde ha avgått ved døden etter en slik replikk. Har de ikke hørt om om "Show, don't tell"? Burde de ikke demonstrert hans samvittighetskvaler i stedet for å Max til å si dem rett ut? Hva med å demonstrere denne skyldfølelsen i stedet for å banke den inn? Har dere så lite tiltro til nordmenns intelligens?

Problemet er at fortsatt tror filmskaperne at de skapte en god film, og øyensynlig er et flertall av nordmenn enige. Dette kan bety at i fremtiden kommer også nye søppelfilmer til å bli produsert i Norge, vi kommer til å få norske manusforfattere som skaper en eventyrversjon av krigen, med de slemme på en side og de snille på den andre.

At Max Manus var en dårlig film er ikke det største problemet, daglig tjener udugelige mennesker til sitt levebrød her i landet, men problemet er ikke først og fremst filmen, problemet er at et flertall av nordmenn faktisk mente at dette var en god film. Det betyr at norske filmskapere vil legge seg på samme linjen, det er det som bekymrer meg.

Og det kryr av spennende historier som kunne fortelles om andre verdenskrig, det kunne lages en serie, der vi blir bedre kjent med karakterene, hvor vi følger dem i kjærlighet, venneskap, frykt og gleder, men den kan ikke lages som Max Manus. Til dette kreves det dyktige manusforfattere, det kreves at man faktisk øver inn litt dialog og hvor en av og til tillater seg at det går sent.
Her burde det stått noe morsomt om jeg ikke hadde hisset meg på sammenligningen.

Det er enkelte åndsverk vi omtaler som estetisk konservative. Forfatteren gjør ingen forsøk på å gjenoppfinne hjulet, de gir leseren det denne ønsker seg, og ingenting mer. I romantikklitteratur er alltid heltinnens rivalinne overfladisk og bare ute etter pengene hans. I kriminallitteraturen har detektiven et brilliant intellekt, men sliter ofte på det sosiale planet, og i fantasylitteraturen finner vi ofte en svært så ufrivillig helt. Det er gjenkjennelige trekk, leser kommer til boken med ønsker, og forfatteren innfrir.

Flammen og Sitronen stilte spørsmål ved dansk motstandsbevegelse, Dårekisten problematiserte den russiske krigen i Tsjetsjenia, og jeg trenger vel ikke nevne hva Plattoon og Apocalypse Now gjorde med den amerikanske selvfølelsen. Filmer kan godt være ubehagelige og de trenger ikke alltid gjøre deg stolt av landet ditt.

Vi får håpe at denne filmen var et engangstilfelle og at fremtidige filmer om norsk motstandsbevegelse kan kjempe seg inn en plass på denne listen. Jeg er skeptisk, men håper.

tirsdag 5. juni 2012

Spørsmål til kristne, nr 2

La oss se på hvordan mange religioner se på livet:
  • Det finnes en himmel og et helvete.
  • De som bekjenner seg til den rette troen kommer til himmelen.
  • De som ikke tror på en Gud eller tror på feil Gud kommer til helvete.

Men la oss forandre ett av parameterne:
  • Det finnes en himmel og et helvete.
  • De som bekjenner seg til den rette troen kommer til Himmelen.
  • De som ikke tror på en Gud skjer det ingenting med. De har ikke valgt, de skal verken belønnes eller straffes.
  • De som tror på feil Gud kommer til helvete.
Er du da villig til å satse på en Gud?

søndag 3. juni 2012

Spørsmål til kristne/ Question for Christians

Norsk

Noen har sneket seg inn bort til helvetes porter med en atombombe. Bomben er ekstremt kraftig, de ville egentlig bare sprenge bort helvete, men de oppdager at himmelen er for nær, skal de eliminere helvetet er de også nødt til å sprenge bort himmelen. De diskuterer lenge men utplasserer bomben og returnerer til jorden.

Uten å vite hva de skal gjøre velger de å oppsøke deg med utløseren. Trykker du inn den knappen forsvinner helvete og himmelen. Den himmelen du har i vente forsvinner, livet er ferdig når du dør, men du sparer milliarder for en evig pine. Din egen og andres evige lykke forsvinner med et trykk på knappen, sammen med andres evige pine.

Trykker du på knappen?



English


Some people have gotten to the gates of hell and brought with them an atomic bomb. The bomb is extremely powerful, enough to eliminate hell and all the people in it, but they discover that heaven is too close, if they are going to bomb hell they will also take out heaven. They discuss the matter but deploy the bomb and return to earth.

Not knowing what to do they come to you with a timer. Press the button and Heaven and Hell disappear. The place awaiting you will be gone, life ends when you die, but you will have saved billions from eternal torment. Your own and others eternal happiness disappears but noone is going to suffer after death.

Will you press the button?

Hvorfor skeptikere svikter i undervisningen av kritisk tenkning

La meg begynne med å liste opp mine "credentials" innen skepsis og undervisning. Jeg har drevet med konfirmasjonsundervising si...

Populære innlegg