tirsdag 31. januar 2012

Satire av Mikhail Bakhtin


Jeg oversatte denne teksten for noen år siden, menn ingen hadde lyst til å utgi den. Her kommer de fire første kapitlene. Ønsker noen å utgi den trenger jeg ikke penger for det.

Oversatt fra russisk av Kjetil Hope, utgaven av "Satire" er fra M.M Bakhtin Sobranie sočinenij bind 5, 1996, Moskva : Russkie slovari

1. Ordet ”satire” trer frem i tre fenomener:
1. En bestemt rimende lyrisk-episk smal genre, oppstått og utviklet på romersk jord (Naevius, Ennius, Lucilius, Horats, Persius, Juvenal og gjenoppstått i den nyere tid med nyklassiskerne (Mathurin Regnier, Boileau, Cantemir og andre).
2. en annen mindre bestemt spøkende (med dominans av prosa) ren dialogisk genre, som oppstod i den hellenske epoken i form av den filosofiske diatriben (Bion, Teles) omdannet og reformulert av kynikeren Mennippus (III årh. f.v.t.) og oppkalt etter ham til den ”menippeiske satire”, senere bilder av den på gresk blir fremstilt for oss i forfatterskapet til Lucian (II årh. f. v.t); på latinsk har vi fått fragmenter av Varros satire (”Saturae Menippeae”), Senecas ”Apocolokintosis” (Gresskarifiseringen) og tilslutt Petronius satiriske roman (Satyrikon); denne formen for satire forbedredte umiddelbart grunnen for en av de vikigste former av den europeiske romanen, fremstilt på antikk jord med Petronius Satyrikon og delvis også Apuleius Gyldne esel, og i nyere tid med romanene til Rabelais (Gargantua og Pantagruel) og Cervantes (Don Quijote), i tillegg til dette er den ”menippiske satires” form fremstilt i den nyere tid med den den fremstående politiske satiren ”Satire Ménippée” (1594) og med den berømte komiske dialogen av Béroalde de Verville (Le Moyen de parvenir).
3. skaperens definerte (i utgangspunktet- negative) forhold til ett emne for hans fremstilling (dvs. til den fremstilte virkeligheten., et bestemt valg av midler for den kunstneriske fremstillingen, og bildenes felles karakter, i denne betydningen er satiren ikke begrenset av de to ovennevnte bestemte sjangrene, og kan benytte seg av hvilken som helst sjanger, episk, dramatisk, lyrisk, vi finner satirisk fremstilling av virkeligheten og dens forskjellige fenomener i små folkloriske genrer, i ordspråk og ordtak (det eksisterer en helt enorm gruppe med med satiriske ordspråk og ordtak), i forskjellige etologiske epiteter, dvs korte satiriske karakteristikker av beboere fra forskjellige land, provinser, byer (for eksempel de gammelfranske ”blasons”: ”De største drankerne i England” eller ”De dummeste i Bretagne”), i folkelige anekdoter, i folkelige komiske dialoger, som spesielt Hellas var rike på), i smale improviserende spøkende genrer til hoff- og folkelige (by) narrer og klovner, i miming, komedie, farser, mellomspill, eventyr – folkelige og litterære, (for eksempel i den satiriske eventyrene til Tieck, Hoffman, Saltikov- Sjedrin og Tolstoj), i episke poemer (det antikke greske satiriske eposet- sangen om dåren Margites, et vesentlig satirsk element finnes i Hesiods Verk og dager
, i sanglyrikk, – folkelig (for eksempel de satiriske gatesangene i Frankrike og litterære (de satiriske sangene til Béranger, Barbier, Njekrasov), i hele tatt i lyrikken (lyrikken til Heine, Njekrasov, Majakovskij), i noveller, kortromaner, romaner, og i essayistiske genrer, i dette havet av satirisk kunst- folkelig og litterær, benyttes det forskjellige genrer og former, spesifikke genrer av romersk og menippisk satire fremstår kun som små holmer (selv om den historiske rolle alltid har vært vesentlig). Slik er de tre betydningene av ordet ”satire”.

2. Satirens historie og teori er svært lite utviklet. Et gjennomført og strengt studium har i hovedsak kun brettet opp den romerske satirens genre. Til og med den i forhold til den menippiske satiren, dens folkloriske røtter og dens historiske rolle i skapelsen av den europeiske romanen er studiet langt fra tilstrekkelig. Det som angår mellomsjangersatire, dvs. det satiriske forhold til virkeligheten, som realiseres i forskjellige genrer (tredje betydningen av ordet ”satire”), forholder det systematiske studium av denne svært dårlig. Satirens historie er ikke en bestemt genres historie, den berører alle genrer, dessuten i større kritiske momenter av deres utvikling. Det satiriske forhold til virkeligheten, realisert i hvilken som helst genre, behersker evnen til å omskape og fornye en gitt genre. Satirisk moment innfører i hvilken som helst genre et korrektiv til samtidig virkelighet, levende aktualitet, politisk og ideologisk aktualitet. Et satirisk element, ofte uløselig forbundet med parodi og travesti, renser genrer fra stivnede formaliteter, fra meningsløse overlevnede elementer fra tradisjonen; med dette fornyer den genren og tillater den ikke å stivne i dogmatisk kanonisering, tillater den ikke å forvandle seg til ren formalitet. En slik fornyende rolle spilte også satiren i historien til skriftspråkene, den forfrisket disse språkene med det hverdagslige språket, den latterliggjorde gamle og stiliserte former. Det er kjent hvilken rolle satiriske verker har spilt (noveller, sottier, farser, politiske og religiøse pamfletter, slike romaner som Rabelais Gargantua og Patangruel) i historien med grunnleggelsen av den nye tids skriftspråk og historien med dens fornyelse i andre halvdel av det attende århundret (satiriske journaler, satiriske og satirisk-humoristiske romaner, pamfletter). Å korrekt forstå og bedømme denne satirens rolle i prosessen med fornyelse av de litterære språk og genrer kan man kun dersom en tar hensyn til satirens forbindelse med parodien. Historisk er det umulig å skille dem, enhver eksisterende parodi er alltid satirisk og enhver vesentlige satire vil alltid forbindes med parodi og travesti av foreldede genrer, stiler og språk (det er tilstrekkelig å nevne den menippeiske satiren, som ofte er mettet av parodier og travestier, Mørke menneskers brev, romanene til Rabelais og Cervantes. Slik sett fremstår satirehistorien som en av de viktigste (”kritiske”) sider ved alle de resterende genrene, spesielt romanen (den ble forberedt av satiren og deretter fornyet ved hjelp av satiriske og parodiske elementer).  Vi finner også som eksempel den fornyende rollen til Commedia dell’arte. Den definerte de folkesatiriske maskene og smale spøkende genre- anekdoter, komiske agonier (krangler), folkelige etologiske etterapninger av dialekter osv. Komedien fikk her en enorm fornyende innflytelse på den dramatiske diktningen av nyere tid (og ikke bare på den dramatiske, vi legger også merke til den forms innflytelse på den romantiske satiren, spesielt hos Hoffmann, eller indirekte dens innflytelse hos Gogol.) Spesielt viktig er det å legge vekt på den eksklusivt viktige rollen i realismens historie. Alle disse spørsmål om satirehistorien er svært svakt bearbeidet. Litteraturhistorikere har drevet med større avledninger av ideologier til en eller annen satiriker eller med naivrealistiske konklusjoner fra verkene til samtidigheten av hans historiske virkelighet.

Det står ikke bedre til med satirens teori. En felles mellomgenrestilling for satiren har blitt vanskeliggjort av den teorietiske forskningen på denne. I satirens litteraturteorier og poetikker figurerer ofte et skille i lyriske genrer, dvs. den har kun øyne for den romerske satiregenren og den nyklassisistiske etterligninger. En tilskriving av satiren til lyrikken har alltid vært et vanlig fenomen. Hornfeldt, for eksempel, definerer den slik: ”satire i sin sanne form er ren lyrikk- indignasjonens lyrikk.” Forskere, som orienterer seg mot den nye tids satire, og spesielt mot den satiriske roman, er tilbøyelige til å innrømme den et rent episk fenomen. Noen regner satirisk moment,som sådant, en innenkunstnerisk tilsetning til skjønnlitteratur.
Dessuten defineres satirens forhold til humoren svært vidt, en skiller dem skarpt, regner dem til og med som motsettende, andre ser i humoren bare mykere, en slags ”godhjertet” variant av satiren. Det er ikke definert verkens spøkens rolle eller karakter i satiren. Det er ikke definert det innbyrdes forholdet mellom satiren og parodien. Det teorietiske studium av satiren må føre en historisk- systematisk karakter, dessuten er det spesielt viktig å avsløre de folkloriske røttene til satiren og definere en felles karakter av de satiriske bilder i muntlig folkelig dikting.

3. En av de beste definisjonene av satire, ikke som genre, men som skaperens spesielle forhold til en fremstilt del av virkeligheten, ga Schiller. La oss akseptere den som et utgangspunkt. Slik er den: ”In Der Satire wird die Wirklichkeit als Mangel dem Ideale als der höchsten Realität gegenübergestellt... Die Wirklichkeit ist also hier ein notwendiges Objekt der Abneigung”. I denne definisjonen er det korrekt understreket to momenter: momentet om satirens forhold til virkeligheten og momentet om avvisningen av denne virkeligheten som en utilstrekkelighet (als Mangel). Denne utilstrekkeligheten skjuler seg, i følge Schiller, i lyset av idealet ”som en høyere realitet”. Her fortelles det om den idealistiske inngrensing av den schillerske definisjon: ”ideal” tenkes som noe statisk, evig og abstrakt, og ikke som en historisk nødvendighet for å stige over i det nyere og bedre (fremtiden lagt i hendene på den avviste nåtiden). Det er nødvendig å legge spesiell vekt på (noe ikke Schiller gjør) på den billedlige karakter av den satiriske avvisningen, som er betegnende for satiren, som et kunstnerisk fenomen fra forskjellige former for publistikk. Altså, satire er billedlig avvisning av den samtidige virkelighet, i dens forskjellige momenter, nødvendig inkluderende i seg, i en eller annen form, fra en eller annen grad av konkrethet og klarhet og positivt moment i konsolideringen av konsolideringen av den beste virkeligheten. Denne foreløpige og felles definisjonen av satire, slik som alle slike typer definisjoner er uunngåelige abstrakte og fattige. Bare en historisk iaktagelse av den rike mangebilledlige satiriske former tillater oss å konkretisere og berike denne definisjonen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar