Hva er antiteismen? Hvike forskjeller er det mellom antiteisme og ateisme? (Torsdag kommer forresten fjerde episode i TV-serien Omvend meg!)
Dette er ett av de innleggene hvor jeg legger ut noen halvferdige tanker og håper på tilbakemelding.
Sekularist: Man bekjenner seg ikke til en form for gud, identifiserer seg ikke som religiøs eller noe annet.
Ateisme: Man tror ikke på Gud og bekjenner seg til dette. Ateismen har blitt identitetsskapende som et filosofisk system.
Antiteist: Man anser religion som skadelig. Det vil selvsagt være enkelte som vil bekjenne seg til en partikulær antiteisme, gnostikere forkastet den gammeltestametlige skapergud, og mange feministiske nyreligiøse vil være kritiske til den patriarkalske monoteismen vil disse betrakte som kvinnefiendtlig.
Man er imidlertid ikke antiteist dersom en er kritisk til fundamentalistisk religion men har ingenting imot mer moderate kreftene. Antitieister som Dawkins og Hitchens argumenterer i sine bøker for at det er de moderate som er problemet, ved at disse gir legitimitet til ekstremistene.
Dette er også grunnen til Dawkins kritiske spørsmål til erkebiskopen av Canterbury, Rowan Douglas Williams, i programmet The Genius of Charles Darwin. Det var ikke nok at preses for den anglikanske kirken aksepterte evolusjonsteorien, han måtte også forkaste kristendommen før han skulle være god nok i Dawkins øyne.
Dette må til en viss grad brukes som et skille mellom ateistiske antiteistster og andre ateister, kritikken mot de moderate. Dawkins angriper ikke bare moderate teister men også ateister som er skeptiske til hans angrep på religionen. I sitt forord til paperbackutgaven angriper han det han kaller “I’m an atheist, but-ism”, ateister som ikke deler hans syn.
En antiteist er altså en som svarer ja på spørsmålet:
Er all form for gudstro i de hele skadelig for samfunnet?
De fleste vil muligens kunne innrømme at gudstro i enkelttilfeller kan ha et positivt resultat, på samme måte som en kan redde livet ved å droppe bilbelte, men det positive oppveies ikke av alt det negative, og hadde gudstroen vært et årsbudsjett ville man levert blodrøde tall år etter år.
En proteist svarer et definitivt nei på nevnte spørsmål. Vedkommende innrømmer gjerne at troende har gjort gjort grusomme ting, men det påpekes at gudstroen gir trygghet, har vært en positiv kraft for å skaffe mennesker rettigheter og moralske standarder.
Det er svært viktig å påpeke at verken antiteisten eller proteisten uttaler seg om epistemologi, hvorvidt Gud ekstisterer eller ei, bare om de troen påfølgende handlinger hadde vært gode eller onde. Slik sett er det mulig å være både antiteist og teist, selv om dette trolig er en svært lite utbredt posisjon blant emosjonelt tilregnelige mennesker. Det er mulig at enkelte mennesker som har opplevd så mange personlige tragedier at de i kortere perioder vil se på guddommen som ond, men aldri tvile på eksistensen av denne. Muligens er det også en eller annen filosofiprofesser på en støvete kontor som bekjenner seg til denne men det er det uansett ikke en stor bevegelse.
Proteistisk ateisme er derimot et mer utbredt fenomen. Mange ateister tror ikke på guds eksistens, men de ser på troen som positiv, på institusjonen som samfunnsbyggende og som en positiv kraft i å gi mennesker rettigheter.
Ellers er det mange som er antiteistiske ateister, eller proteistiske teister, men disse posisjonene er så åpenbare hva går ut på at det er det er unødvendig å nevne. Richard Dawkins og Christopher Hitchens er åpenbare eksempler på det førstnevnte, utallige kristne, muslimer, jøder og andre er eksempler på det sistnevnte.
Men på samme måte som det er en kategori mellom ateisme og teisme, bør det også være en kateori mellom antiteisme og proteisme. Mange er nok usikre på dette, man ser både det gode og det onde gjort i troens navn. Imidlertid, siden man ikke kan spille historiens hendelser om igjen, denne gangen uten religioner, velger man å forholde seg uvitende til dette. Dette er i hovedsak en posisjon en finner hos agnostikere og ateister, mange av de ikke-troende vil ikke hoppe på dawkinslinjen.
Det gir uansett disse ni kategoriene, og de fleste som har en mening om tro vil nødvendigvis havne inn under en av dem.
* Svært lite utbredt.
Hvis noen har et navn på de som befinner seg i midten mellom antiteisme og proteisme blir jeg glad om dere deler det med meg.
Ellers noen ord om nyateismen. Nyateismen er et meningsløst uttrykk, det ble et utrykk for å kategorisere posisjonen til forfatterne Dawkins, Stenger, Harris, Dennett og Hitchens. Til tider inkluderes Peter Atkins og A.C Grayling mens andre prominente ateister som Michael Shermer og Stephen Hawking av og til utelates, av og til tas med. Å finne fellestrekk mellom nyateister og adskille dem mellom ikke-nyateister er vanskelig, derfor mener jeg at nyateismen ikke kan defineres som en gruppe, derimot som en strømning, som oppstod med Sam Harris bok The End of Faith og fikk sin topp i 2006 med Dawkins bok The God Delusion. Vi kan ikke kalle noen for nyateist, men vi kan snakke om en nyatiestisk strømning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar