mandag 6. mai 2019

Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min.

Det er viktig med å slippe til alle parter, blir det ofte hevdet, senest av rektor på UiB. Det er gjennom meningsbryting vi finner ut hva som er sant og hva som er ukorrekt. Jeg planlegger å vise hvorfor dette er galt med følgende lille eksempel:

La oss ta et fagfelt og dele det inn i ni forskjellige posisjoner:

Posisjon 1 er det som 60% av fagfellene mener. Dette er det man mener om man bruker et uttrykk som "forskerne mener at..."

Posisjon 2 er hva 30% av fagfellene mener. Disse gjør at det aldri er kjedelig på forskerkonferanser. De er enig med 95% av hva flertallet mener, og de siste 5% er vanskelig for lekfolk å fatte.

Posisjon 3 er hva 8% mener. Disse er imidlertid ofte i ikke de mest prominente blant forskerne, og de publiserer ofte i litt mindre prestisjefylte journaler. Hvis de havner i diskusjon med representanter fra 1 og 2, havner alltid 1 og 2 på samme side.

Posisjon 4 ble forlatt på 1950-tallet. Den dukker likevel opp når forskere fra andre fagfelt roter seg inn på dette fagfeltet, for eksempel når de trenger en analogi til eget forskning. For eksempel kan en biolog ønske å tydeliggjøre faget sitt med et eksempel fra historien, uten å vite at de aller fleste historikerne ikke lenger aksepterer nevnte historie (her må ofte lærebokforfattere av bøker på videregående ta selvkritikk).

Posisjon 5 ble forlatt på 1850-tallet. Det er ingen forskere som mener dette i dag, men det er forsatt lekfolk, og noen selvhjelpsguruer som presenterer dette som god vitenskap for å selge bøker.

Posisjon 6 er forlatt for lenge siden. De blir imidlertid av og til trukket fram for å vise hvor gale forskere kan være. Det nevnes som regel aldri om hvorvidt dette synet representerte en majoritet blant forskerne. Som regel var en bare en obskur gruppe amatørforskere som hevdet noe slikt.

Posisjon 7 har aldri noen forskere hevdet, men beror på en misforståelse. En forsker skrev noe som ble feiltolket, og siden har det blitt trukket fram, blant annet i den tidligere nevnte selvhjelpslitteturen.

Posisjon 8 har heller aldri noen forskere hevdet, og beror også på en misforståelse, men blir brukt som eksempel på at vitenskapen har gått for langt.

Posisjon 9 er konspirasjonsteoretikerne. De sprer hypoteser som alle fra 1-5 (og 6-8 hvis de hadde hatt representanter) forkaster, og gjør det gjerne ved å forsøke å nå lekfolk i stedet for ekspertisen.Det finnes fagfeller som bekjenner seg til denne posisjonen, men de er ytterst sjeldne. Ofte har de en ekspertise på et annet fagfelt.

Problemet med å slippe til alle parter, for eksempel i et debattprogram på TV er at det ikke er representanter fra posisjon 1 og 2 som møtes, heller ikke 1 og 3, eller for den saks skyld 1 og 4. Det er 1 og 9. Hvorfor la et obskurt standpunkt slippe til? Du slipper ikke til posisjon 2, 3, 4 eller 5. Hvorfor skal da 9 få snakke? Hvorfor er en sunn debatt, hvor alle slipper til, en diskusjon mellom 1 og 9?

Dette er problemet med den falske balansen, du gir et inntrykk av at det er den debatt mellom en seriøs, godt underbygget tese og en annen med noen sinte folk med egen blogg og YouTube-kanal.

fredag 3. mai 2019

Hvordan bli morsom



Innledning

Humor er noe som har interessert meg hele livet. Det begynte da jeg var liten, da jeg hadde eldre slektninger, bror og fettere, som jeg alltid syntes var hysteriske, og det var alltid min drøm å kunne være den morsomme. Ofte forsøkte jeg å eksperimentere med humor, å bryte en dør.

Dette brakte meg til standupscenen, hvor jeg med variert hell fikk publikum til å le, andre ganger til å riste på hodet. Jeg sluttet da jeg følte at all min tid ble brukt til å jobbe med vitser i hodet mitt.

Etter dette forsøkte jeg meg som forfatter av satiriske artikler gjennom NyeNyheter. Det gikk bedre, og jeg følte at jeg i langt større grad mestret den skriftlige humoren, mer enn den verbale. Deretter har jeg delt vitser på Facebook og Twitter. Det føler jeg har gått veldig bra. Jeg har fått noen tusen retweets, og enkelte (en) har kalt meg nettets morsomste mann. Det er jeg garantert ikke, men jeg har klart å få noen nå og da til å le. Jeg har laget vitser som i noen tilfeller har fått tusenvis av delinger.  En av grunnene er, som jeg skal forklare litt senere, at jeg begynte med noe jeg har kalt naken humor.

Jeg er ingen humorkjendis, men jeg har brukt mye tid på å lese og å reflektere over humor, hva som gjør en vits morsom. Det som følger er et forsøk på å samle disse tankene i ett skriv. Hvis du skulle lese hele vil du kanskje merke at jeg hopper fra tema til tema. Jeg hadde planer om sende dette inn, men jeg hadde ikke visst hvem som ville trykket det. Det hadde muligens også krevd litt mer henvisning til kilder og en litt mer struktur i teksten. Samtidig er det få som skriver om dette i Norge. Derfor havner den på bloggen min.

Innledning
Forskning på humor
Humor og intelligens
Den gode vitsen
Å skape humor og  å dele humor
Humor og litteratur
Humor og retorikk
Humor og poesi
Humor og parfymen
Humor og to steg
Humor og aksjespekulasjon
Naken humor
Konklusjon

Humor og forskning

Det er mye som er skrevet om humor. Det finnes magasiner, bøker, videoer, men det er et gap mellom den preskriptive og den deskriptive analysen.

 Nå er det kanskje fristende å se på dette som i lys av CP Snows tese om de to kulturer. Overført til komikk kan vi si det slik. På den ene siden har vi to humoristene som jobber med komikk, de skriver humoristiske romaner, lager komedier eller holder standup. Noen av disse skriver også bøker OM humor, i utgangspunktet lærebøker for vordende komikere. Samtidig er det studier av humor innen akademia som ikke vurderer kvaliteten på humoren, bare hva som blir fortalt.

Komikeren er normativ, forskeren er deskriptiv. To kulturer, som aldri møtes har sin egen tilnærming. I denne artikkelen ønsker jeg å argumentere for en syntese mellom det normative og det deskriptive. Ikke ulikt litteraturvitenskapen, som ikke fokuserer på hva folk leser, men på de bøkene folk burde lese. Jeg er selvsagt ikke motstander i studier av humor som fokuserer på forskjeller og likheter mellom humoren i forskjellige kulturer, men man bør også ha en gren av humorforskningen som prioriterer den morsomme vitsen.

Det er forskjell på hva som er morsomt, og hva folk ler av. Dette kan virke litt arrogant, men er ikke nødvendigvis mer enn den jevne litteraturviter. Litteraturviteren analyserer ikke bøker som selger, men bøker den anser ha en viss litterær kvalitet. Populære vitser er ikke nødvendigvis gode vitser.

Det er sagt at humor mister sin effekt dersom en analyserer den. Det er mitt poeng at den gode vits ikke taper seg på en dypere gjennomgang. En god vits overlever om den er morsom, de lettere plattheter løser seg derimot opp i en analyse.

Hva gjør en vits morsom? Det spørsmålet er enkelt å besvare, det vil si, det er lett å studere en partikulær vits, analysere denne og fortelle hva som gjør denne vitsen morsom. Derimot er det ikke alltid like lett å vite hva som skal til for å skape en god vits. Det vil være mulig å gi noen enkle råd, men ikke nødvendigvis hva som gjør en enkelt vits morsom.

Humor og intelligens


Flere evolusjonspsykologer har påpekt humoren som en metode mennesker bruker til å  tiltrekke seg partner. Å være morsom er attraktivt, men jeg tror ikke det nødvendigvis er attraktivt av den grunnen mange tror. Flere forfattere jeg har lest har koblet humor til intelligens, hvilket jeg har problemer med å akseptere. Det kreves kanskje en form for intelligens for å skape humor, men i seg selv er den ikke nødvendigvis det essensielle.

At humoristisk sans kan være et attraktivt trekk hos en partner har jeg imidlertid ikke noen problem med å akseptere, men det er ikke intelligens. De smarteste er sjelden morsomme.

En forfatter som Dostojevskij, som jeg ikke har noen problemer med å innrømme er smartere enn meg forsøkte seg som en humorforfatter, med de to kortromanene Krokodillen og En pinlig historie. Ingen av de er morsomme. Begge forsøker å ta et humoristisk tema (Mann blir spist av krokodille men overlever og general forsøker å framstå som vennlig sjef men ender opp med å ødelegge et bryllup). Vitsene fungerer ikke. De er kanskje Dostojevskijs svakeste verk.

Ett problem er selvsagt at Dostojevskij ikke hadde talent for å skrive i humorsjangeren. Et annet problem er at personene ikke er gjennomførte komiske karakterer. Komedie er som karikaturtegninger, de forsterker de karakterbrister som allerede er tilstede på en måte som skaper komiske situasjoner, i tillegg til en forteller som våker over situasjonen med sitt kyniske og satiriske blikk. Raskolnikov, Ivan Karamasov og Fyrst Mysjkin er alle for mangesidige og dype til at de kan bli komiske karakterer.

En annen russisk forfatter, Nikolaj Gogol, mestret derimot den humoristiske romanen til fulle. Fortellingene Kappen og Nesen, teaterstykket Revisoren og romanen Døde Sjeler er alle komiske mesterverk. Gogol valgte karikaturen, han valgte å overdrive karaktertrekk, han valgte å gjøre dem mindre menneskelige, med et glimrende komisk resultat.

Selvsagt finnes det morsomme og smarte mennesker. Det jeg derimot påstår at intelligensen kanskje kan hjelpe et stykke på vei, men det krever også en sosial og språklig intelligens for å vite hva som skaper noe morsomt.

Den gode vitsen

Hvis vi bygger på antakelsen om at den gode vitsen er verdt å bevare, må vi også bruke humorforskningen på å reflektere over hva som gjør at noe er verdt å lese flere ganger. Jeg vil lansere mitt syn på hva som gjør noe morsomt, men jeg vil også påpeke den berettige kritikken som vil komme mot mitt syn. En invending vil være at jeg ikke har gått dypt nok, at det vil være flere steg på veien til å skape humor, og jeg først analyserer humoren fra steg to. “Vel og bra”, vil de påpeke, men hva er det som ligger mellom fundament og brudd som skaper denne humoren. Du snakker bare om stegene, ikke om det som er mellom.

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å analysere humor til bunns, og det er som å analysere molekyler, for så å oppdage at det finnes atomer, deretter nøytroner, protoner og elektroner, så kvanter og så videre. Humor har alltid et dypere lag, og det vil alltid være mulig å grave dypere.

Jeg har tidligere delt vitsen inn i tre komponenter, og skal ikke gjenta alt jeg skrev da, men jeg regner disse tre som fundament, brudd og bro. Fundamentet er alle den kunnskapen som forventes av tilhøreren. Det forutsettes at denne kjenner til hvordan verden fungerer, i hvert fall hva de delen av virkeligheten som skal til for å skape en forventning. Deretter har vi bruddet, hvor forventningen brytes. Til slutt har vi broen. Den gode komiker vet å gi seg før poenget kommer, men tillater tilhøreren til å gå det siste stykket selv. Det bør ikke være en for lang bro, da forstår de ikke vitsen, men heller ikke for kort.

Dette kan imidlertid ikke brukes til å dele inn den skrevne vitsen i forskjellige deler. Hele vitsen kan være et brudd, og fundamentet ligger utenfor det talte ord. Alternativt kan man bare uttale noe som framstår som et fundament, hvor bruddet er implisitt. For eksempel “Jeg stoler på regjeringen, de har jo løst de fleste problemer så godt til nå”. Dette er ikke morsomt om ikke vedkommende som sier det er kjent for å være kritiker av regjeringen. Bruddet ligger utenfor det talte ord.

Å skape humor og  å dele humor

Dette er muligens et punkt hvor mange vil være uenig med meg, men jeg er av den oppfatningen av at de aller fleste ikke er morsomme. Eller for å være mer nøyaktig, de er ikke i stand til å skape humor. Jeg vil sammenligne poesi og humor litt senere, men de fleste er vi enige om at et stort flertall ikke kan produsere nok poesi til å utgi en samling. Vi kan alle skrive ett og annet dikt som vil ha visse litterære kvaliteter, men å utgi en hel samling? Det er de aller fleste av oss ikke i stand til.

Derimot kan langt flere av oss bli gode poesikritikere, vi kan dele små dikt på våre facebookvegger eller sitere dem i møte med andre mennesker. Slik det også med humoren. De fleste av dem som oppfattes som morsomme er som regel bare dyktige å spre andres vitser. Dette var et poeng jeg først leste på humorsiden Cracked for noen år siden, og som i ettertid har blitt langt klarere for meg. Folk flest er bare humorformidlere.

På internett kan man se gode eksempler på dette i dag. Internettmemet oppstod for at folk skulle formidle andres humor. På internett kan du se bilder av kaptein Piccard med ansiktet dekket av hånden, du kan lese kommentarer som “Thanks, Obama”, “Erna må gå!” og “I can’t even”. Du kan lese kommentarer om at andre ikke klarer å fungere uten en kopp kaffe om morgenen, om hvor irriterende veganere er eller hvor mye de elsker bacon.

Jeg kritiserer ikke internettmemer per se,  men du må vite at du ikke skaper humor ved å dele et meme, du bare formidler den. Selvsagt er det ikke noe galt ved å dele humor, like lite som det er å dele en sonette av Shakespeare på veggen din, men når du gjør det siste kalles du ikke en stor poet. Deler du mange nok vil kanskje noen kalle deg dyp, men ingen poet. Humorformidling og humorskaping er to forskjellige aktiviteter.

Humor og litteratur

Det er mange som forsker på humor, men langt færre som forsker på humorens fenomen. Litteraturvitere skriver om komiske romaner, om ironien til en forfatter, men det ligger lite vurdering av humoren.

Jeg liker å sammenligne forholdet mellom litteraturvitenskap og humorforskning som mellom fonetikk, morfologi  og syntaks. Innen fonetikken er man svært interessert i om du uttaler et ord med tonelag 1 eller 2, om du skarrer eller ruller på r-en eller om l-en din er tjukk eller tynn. I morfologi, syntaks og semantikk kunne man imidlertid ikke brydd seg mindre, her er ligger imidlertid fokuset på de større enhetene, ordene, frasene eller setningene.

Når Lord Henry i The Picture of Dorian Gray uttaler: “there is only one thing in the world worse than being talked about, and that is not being talked about”, så er ikke det engang hele setningen slik den står i romanen, langt mindre hele romanen. Likevel bør humorforskeren anse denne vitsen som et eget verk. Hva som står før er irrelevant, hva som kommer etterpå skal man ikke bry seg om. Vitsen er et eget verk, på samme måte som The Picture of Dorian Gray er et eget verk for litteraturviteren. En humorbok som bare skaper humring gjennom hele romanen, uten klart avgrensede vitser bør heller ikke en humorforsker kaste bort tid på å studere.

Samtidig må vi skille mellom humorstudier i en kulturell kontekst, og et studium av humor per se. Humor er som litteratur i at noe ikke vil overleve vår generasjon. Man kan studere Solstads ironi, vitser under okkupasjonen eller humors utvikling gjennom de siste hundre år, men det er ikke til å komme utenom at mye av dette ikke er morsomt i dag. Det er viktig å studere jøssinghumoren, for å bruke det som et eksempel, blant annet som et vindu inn i den norske psyken under den andre verdenskrigen, men for oss er dette i stor grad historisk humor, humor som ikke skaper latter, bare innsikt i hva man trodde tidligere.

En psykolog kan studere vitser for å lære om den menneskelige psyke, en sosiolog for å studere forskjellige kulturer, en historiker for å forstå forskjellige sider ved tidligere samfunn, men for dem alle er humor kun et verktøy.

Ingen av dem stiller spørsmålet, hva gjør en vits morsom? Vi kunne snakket om vitsens fenomenologi, men litt mer enklere kunne vi kalt det vitsen som mål i seg selv, ikke som et middel. På samme måte som man ikke nødvendigvis skal studere de romanene som gir et best mulig bilde av fortiden, men bør fokusere på de som har de beste litterære kvaliteter, så bør man studere den humoren som fortsatt er morsom i ettertid.


Humor og retorikk

Før jeg skriver videre vil jeg bare påpeke at jeg ikke mener at humor og retorikk har mye felles, men at det retoriske begrepsapparatet er nyttig for analysen av humor.

Logos er selve vitsen, nedskrevet på papir. Patos er selve avleveringen av vitsen, og etos er humor skapt av hvem som forteller. I tillegg har vi kairos, vitsens situasjon. Foran hvilket publikum er vitsen fortalt? Hva er konteksten? Er det en tale, et standupshow, som en del av en roman? Hva var meningen bak vitsen? Skulle de bare le, skulle de også tenke? Aptum er analysen i ettertid. Fungerte vitsen? Må den forkastes, beholdes ellers endres? Hva lærte du av situasjonen?

Samtidig er det mulig å kategorisere vitser etter hvorvidt de er sentrert rundt logos, patos eller etos. Logossentrert humor er vitser som er sentret rundt ord, hvor selve avleveringen ikke er så viktig. Så lenge komikeren forteller vitsen slik den står nedskrevet og snakker tydelig vil humoren nå frem. Klassiske eksempler er såkalte dead pan oneliners, blant annet popularisert av Jimmy Carr, Mitch Hedberg og Steven Wright. Disse vitsene kan senere utgis som vitsebøker, hvor humoren beholdes selv om vitsen står nedskrevet.

Patossentrert humor er komikk som ikke ville skapt ønsket effekt om den ikke er avlevert med en visuell humor, enten i form av gimmicks eller kroppslig mimikk, med bruk stemmen, ansiktet eller kroppen. Slik vitser kan ikke gjenfortelles i form av det skrevne ord.

Etossentrert humor er humor som er morsom fordi det er en bestemt person som forteller den. Dette kan være på grunn av komikerens posisjon, opplevelser eller rett og slett etnisitet. En jøde som vitser om jøder er morsomt fordi det er en jøde som forteller dette. Etossentrert humor krever imidlertid at tilhøreren forstår hva slags person komikeren forsøker å fremstå som. Det krever også at du er konsistent. Hvis du framstår som litt enkel i en vits kan du ikke være verdens smarteste i den neste. Denne karakterbyggingen krever konsistens.

Hvem er det som forteller vitsen? Jeg snakker ikke her om den som tenker den ut, men hva kan man dedusere av vitsen hvem fortelleren er? I mange situasjoner er det enkelt å svare på, en vits i en roman tilhører enten fortelleren eller en av personene i fortellingen.

Med andre vitser, for eksempel i en vitsebok er det større behov for synsing, men det er likevel ofte mulig å finne fram til en slags forteller. Noen framstår som kyniske misantroper, andre mer som bygdeoriginaler som ler av samfunnets mer infløkte normer. Noen fortellere har et et mer positivt syn på sine medmennesker, andre er mer negative.

Humor og poesi


Christian Janss, Christian Refsum presenterer i boken Lyrikkens Liv fem kjennetegn på lyrikk. Det første er musikalitet eller visualitet. Lyrikken bør kunne settes til musikk. Det andre er nærhet til det talte, en poet er ofte langt nærmere handlingen i diktet enn en forfatter. Det tredje punktet er korthet, et dikt skal kunne leses uten at du må avbryte lesningen, slik det er vanlig med romaner. Det tredje punktet er betydningstetthet, hvor hvert ord er fylt med betydning. Så er det selvrefleksivitet, eller det som er å fortelle hva et dikt er. Disse punktene gjelder også til en viss grad innen humor.

Musikalitet og visualitet.

Humor og musikk er selvsagt ikke noe nytt, og humoristen som synger har eksistert så lenge mennesket har ledd. Det samme er det visuelle. Det mest kjente eksempelet her er komikeren Carrot Top, som benytter seg av mange “props” i sin komikk. SAmtidig er fakter, ansiktsuttrykk med på å skape en humoristisk effekt.

Jeg hørte sammen med mine venner for noen år siden et lydopptak fra et humorshow, et show av noen damer som blandet mellom dialog og sang. Da vi hørte latterbrølene kommenterte en av mine venner at sceneshowet måtte være fantastisk, siden ordene de uttalte og ikke gjorde dem fortjent til en slik respons. Jeg var enig, det måtte være et visuelt element som gikk tapt gjennom en CD.

Nærhet til det talte.

Hvis du leser lyrikk vil du kanskje merke at poeter er langt nærmere til hendelsene i diktene enn en romanforfatter pleide å være. Nå er kanskje dette noe som er i endring, med en rekke selviografiske romaner som har blitt delt de siste årene.

Da Will Hunting forteller en vits som foregår på et fly, der en pilot glemmer å slå av intercommen, spør Robin Williams karakter om han har flydd mye.
- Nei, det har han aldri gjort, innrømmer Will, men vitsen fungerer best om den fortelles i jeg-person.

Dette har selvsagt mange komikere innsett når de står på scenen og forteller om hva de nettopp har opplevd. “Noe hendte med meg forleden”, begynner de, selv om det var en venn som opplevde dette. Det nære er morsommere. Det er ikke uten grunn at Rocky og M er basert på fortellerens liv, ei heller at det er Pondus og Nemi har sterke fellestrekk med skaperne av seriene. Rodney Dangerfield er også en komiker som skapte en karriere på å starte hver vits med “I get no respect..”.

Nærhet er også ikke bare det selvopplevde, det må også være en nærhet mellom det morsomme og karakteren som forteller det. Komikeren Emo Philips, en av mine definitive favoritter hadde i sin storhetstid på åtti- og nittitallet en frisyre som vanligvis tilhører de vi ville omtale som “rare”, og noen klær som absolutt ikke var moderne på den tiden, eller for den saks skyld på noen annen tid. Vitsene stod også i stil til fremtoningen. Enten handlet de om hvor mye hans foreldre hatet ham, ellers var de om alle de merkelige situasjonene han havnet i.

Eksempler vitsene hans:

I used to be scared of pretty girls, until one confessed they're just as scared of me.
I was in a bar the other night, moving from stool to stool, trying to get lucky — but there wasn't gum under any of them.

Philips skapte en karakter, en taper, foraktet av sine foreldre og lettere tilbakestående, og vitsene var i tråd med denne karakteren.

Korthet

Korthetskravet er vel så viktig i humor som i poesi. Hvert ord teller i komedien. En vits på ni ord er morsommere enn en på ti. Du begynner å snakke, og for hvert ord du uttaler som ikke er vitsens punchlinje gjør den mindre morsom. Selvsagt finnes det unntak, de lange utlegningene til Sir Bernard i Yes Minister er morsomme, nettopp fordi de er lange. Likevel må man som regel korte ned. Detaljer som er unødvendige må bort. Ofte må virkelige opplevelser endres for å skape en humoristisk effekt.

Betydningstetthet

Betydningstettheten er også viktig. Det er ikke bare punchlinjen som må være morsom, så mange ord som mulig må skape en komisk effekt. Heter den ene personen Per? Hva med å skifte navn til Knut-Geir? Hva med å bytte ut hesten med et esel? Hvordan bytte ut ord med andre som er mer humoristiske.

Selvrefleksivitet

Selvrefleksiviteten i humoren kjennetegnes ved at humor kommenterer humor. Humor forteller om hva som er morsomt, om hva som skaper vitser. Det finnes ingen metadikt, siden alle dikt kommenterer hvordan dikt bør være. Det finnes heller ingen metahumor, siden all god humor kommenterer annen humor.

Samtidig er det en form for intertekstualitet i humor. Skal du forstå enkelte vitser er du nødt til å kunne historie, poesi, samtidige hendelser og ikke minst andre vitser. “Han ser ikke skogen for bare svin” er et slikt eksempel på en vits som forutsetter at du har hørt uttrykkene “Han ser ikke skogen for bare trær” og “Å ha svin på skogen”. Ved å blande uttrykkene skaper man en komisk effekt.

Humor og parfymen

Baldini påpeker i Parfymen at den perfekte parfymen består av en tre dufter. Den første som varer i noen minutter, og den andre, som varer i flere timer, og til slutt den tredje, som varer i flere dager. 

Den gode vits har samme egenskaper. En vits må gi en umiddelbar reaksjon i form av latter. Publikum må le av den der og da. Samtidig bør vitsen vekke latter i form av alle tankene den kan gi kime til.

Til slutt kan vitsen skape et referansepunkt til senere, når man hører eller leser noe, og innser av vitsen passer perfekt til nevnte situasjon.

Ta for eksempel Dorian Grays kommentar om at “det er bare en ting som er verre enn å bli snakket om, det er å ikke bli snakket om.” Dette er en morsom kommentar. Kontrasten mellom å bli snakket om og ikke snakket om skaper en umiddelbart komisk effekt.

Når man har ledd av den første kommentaren kan man tenke over budskapet i vitsen. Finnes det da ingen gode alternativer? Kan du bare velge mellom å bli baktalt og bli oversett? Senere kan du tenke over denne vitsen, registrere av Dorian ikke tar så feil. For eksempel vil en kunstner som leter med lys og lykt etter anmeldelser av hennes seneste verk vil kanskje innrømme for seg selv at det hadde vært bedre med slakt enn ingenting i avisen. Vitsen har flere lag, og selv etter at man har sluttet å le av denne avslører vitsen en dyp sannhet om menneskeheten.

Humor og to steg

LA oss tenke oss at du synes at en politiker har trekk i ansiktet som kan minne om en hund. Dette er imidlertid ikke allment kjent og når politikeren har blitt karikert i avisene har ikke disse trekkene blitt framhevet. Om du da skulle lage en vits om at politiker X måtte gå tidlig hjem fra TV-studio for å rekke kennelen ville det ikke vært sikkert om den hadde hatt noen suksess.

Problemet i slike situasjoner er at du lager en tankerekke i hodet ditt:
1. Politiker X ligner på en hund.
2. Da må politiker X bo på en kennel.

Problemet er imidlertid at mottakeren må kjenne til den første tanken for at tanke 2 skal bli morsom. Humor bryter grenser, men den bryter også grenser mellom det som er kjent og det som ikke er kjent. Er du derimot for langt ute er det ikke mulig å forstå vitsen.

Men la oss derimot anta at det er allment kjent at politikeren ligner en hund. Blir det da en morsom vits? Egentlig ikke. I så fall er det for kort vei mellom bildet (politiker ligner på hund) og kennelen.  Å finne den gode vitsen er å lete mellom den gyldne middelvei, mellom det kjente og det ukjente. Siden kunnskapsnivået til de som hører vitsen din er ulikt vil det ikke være alle som forstår den, ei heller alle som synes den er åpenbar nok. Å finne det ene steget som skaper en komisk effekt er en egen kunst.


Humor og aksjespekulasjon

Dette er kanskje ikke et felt som er så kjent innen humorkretser, og jeg må innrømme at den eneste kunnskapen jeg har om feltet er fra The Intelligent Investor av Benjamin Graham. Imidlertid lærte jeg en viktig leksjon fra boken. Ett problem som mange amatørspekulanter har er at de hopper på hypede aksjer for sent, aksjer som allerede har opplevd en eksplosiv vekst, og som mange er overbevist vil fortsette trenden. Mange av disse aksjene er allerede unaturlig høyt priset, slik at i praksis betaler man for mer enn aksjene er verdt. Å være en dyktig aksjemegler krever at du ikke hopper på disse hypede aksjene, at du selger deg ut før boblen sprekker, og at du er i stand til å motstå strømmen.

Forskjellen på humor og aksjer er imidlertid at man kan skape seg en karriere på å spille på hypen. Hvis du er en omgjengelig og en dyktig forteller kan du omskrive vitser fra andre og skape latterbrøl blant publikum. Derimot, om du ønsker å skape kunst, noe jeg anser humor for å være, er det viktig å utforske nye sider og skape humor der det tidligere ikke har vært noen.

Flere har påpekt at vitser om kaffe og bacon hadde nådd et metningspunkt. Jeg er enig. Kaffe er godt, det samme er bacon, men hver vits om dem ser ut til å være en blek kopi av tidligere vitser. Hver kaffevits handler på en eller annen måte om at du ikke kan leve uten kaffe, at kaffe gjør deg i stand til å overleve dagen, at du ikke klarer å fungere uten kaffe. Spørsmålet mitt er da hvor mange vitser vi trenger til å formidle det samme poenget. Det samme gjelder bacon. Hvor mange vitser trenger du for å fortelle at bacon smaker godt?

Kjønnsvitser er i samme kategori. Det er grenser for hvor mange ganger “manflu” er morsomt, eller at ikke damer kan lukeparkere. Det går en grense, så er ikke ting lenger morsomt. Forlat temaet før det blir oppbrukt.

Naken humor

Dette fører meg over på hovedpunktet i denne teksten, hvordan bli morsom. Da jeg holdt på med komikk på scenen sa en av lederne noe til meg: "Hvis du snakker om sex kan du aldri gå tilbake til ikke å snakke om sex. Da vil publikum forvente det." Jeg tok til meg ordene, og har i senere tid utviklet denne tanken til en egen regel for humor: Gjør det vanskeligere for deg selv.

Det er lett å vitse om tjukke mennesker, om sex, om ordspill, men det at det er så lett gjør det også vanskelig å videreutvikle sin humor. Du må øke vekten på manualene for å få større muskler, og du må også lage vanskeligheter for deg selv for å bli morsommere.

Det er visstnok et program på TV som heter “How to look good naked”. Jeg har ikke sett programmet, men jeg antar at det ikke bare handler om å velge den perfekte kjolen, men også å bli mest mulig vakker under nevnte klesplagg. Som et menneske har også en vits en kropp og noe som dekker det til.

Hva er det som gjør vitsen morsom? Er det en del av kjernen, eller kroppen, det vil si at vitsen sier noe om samfunnet eller livet? Eller er det noe utenfor, som at et ord har to betydninger? Er fortsatt vitsen morsom om du kler av den? Eller er den nødt til å beholde klærne på

Det er mange komikere i Norge som jeg ikke anser som objektivt morsomme. Det er tegneserieskapere og standupkomikere som presenterer grunne vitser, vitser som ikke kan avkles, men som må dekkes til med den kosteligste ballkjole. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg registerer at popularitet ikke er det samme som kvalitet.

Målet for en komiker som ønsker å skape kvalitetshumor er da å skape vitser som ikke trenger å dekkes til. Jeg kaller dette naken humor, selv om det ironisk nok ikke er noen nakenhet involvert. La oss ta bort alt som du bruker til å skape din humor. Bort med ordspillene, det har aldri vært morsomt at et visst fotballlag fra Bergen brenner et straffe eller at et annet fra Kristiansand må rykke tilbake til start. Koblingen mellom krim og Krim var det heller aldri noe humor i, ei heller koblingen mellom fjellet Mannen og menn.

Mange som forsøker å slå gjennom, uansett hva det gjelder, støtter seg av og til på krykker, og ikke på det de de egentlig skal presentere. En performancekunstner kan fokusere mye på sex og lite på kunst, en musiker kan spille på sex i stedet på instrumentet eller stemmen og en komiker kan fokusere for mye på å bryte grenser i stedet for å fortelle vitser. Jeg legger ikke skjul på at det er forståelig, men det ligger også en forsvarsmekanisme i dette. Hvis noen ikke ler kan du bortforklare dette med at de er for pripne. Da er det bedre å stå foran tilhøreren uten noe forsvar og forsøke å være morsom.

Bort med sexvitsene og grovisene. Legg også bort den humoren der du bevisst bryter grenser for hva som er sosialt akseptabelt å si. Kvitt deg med støttehjulene. Det gir deg en følelse av å være morsom fordi det vil fremkalle en respons. Folk ler gjerne fordi du sa noe du ikke i anstendighetens navn ikke skal si.

Vitser om shoppinggale, sytekjerringer og sexgale mannfolk som bare vil sitte i sofaen og sløve (det siste var en selvmotsigelse, jeg vet) vil kanskje folk humre av, men du spiller bare på en fordom som tilhørerne har, og de ler på grunn av gjenkjennelse.

Pablo Picasso er i dag kjent som en kubistisk maler, men om du ser de tidligere verkene hans er de like realistiske som enhver maler på den tiden. Han mestret håndverket før han begynte å eksperimentere. Hvis du skal lage morsomme vitser med sex må du først lære å lage morsomme vitser uten sex. Hvis du vil lage morsomme ordspill må du først slutte å fortelle dem. Hvis du vil lage smakløs humor, må du i en periode utelukkende fortelle vitser som alle kan høre.

En komiker jeg elsker er skotten Frankie Boyle, han har mestret den smakløse humoren, men han kan også fortelle "trygge" vitser. Håndverket er mestret, han trenger ikke spille på sex for å få deg til å le, fordi han forstår hva som gjør en vits morsom. Men når denne kunnskapen er på plass er det bare å begynne å eksperimentere.

Poenget mitt er at du må begynne med det det vanskelige for å utvikle humoren din. Det betyr at du dropper alle referanser til svigermødre, til koner med hodepine og menn som ikke gjør en innsats i hjemmet. Bagasje som blir sendt med feil fly er også ute. Dropp også ordspill, noen av dem er selvsagt morsomme, men som regel er de bare platte.

Konklusjon

Humor er kunst, men på samme måte som ikke alle forfattere er kunstnere, er ikke alle humorister kreative skapere av humor. Humor er som poesi, det krever originale ideer, arbeid, skriving og omskriving. Med internett har humor spredt seg i et langt større tempo enn tidligere, men kvalitet har ikke fulgt kvantitet. Mesteparten av humoren er kopier på kopier. Det er bedre å jobbe med humoren på egen hånd, å utvikle sin egen stil.Å bli morsom krever trening, trening i å se det morsomme i forskjellige situasjoner, det krever at du forkaster mesteparten av hva du tenker ut. Øv deg på å bli morsommere. Legg på vekt på vekt på stangen, gjør det vanskeligere for deg selv. Det er ikke lett å bli morsom, men det er faktisk verdt det.

Hvorfor skeptikere svikter i undervisningen av kritisk tenkning

La meg begynne med å liste opp mine "credentials" innen skepsis og undervisning. Jeg har drevet med konfirmasjonsundervising si...

Populære innlegg