Den falske sjongløren

Jeg har tidligere skrevet dette innlegget på et annet forum, men ønsket å utvide den litt. Dette er min forklaring på hvorfor jeg ikke tror på det overnaturlige. Jeg forsøkte å illustrere det gjennom et lite bilde, et bilde jeg fikk av å stadig høre unnskyldninger fra tarotister, medier og klarsynte, hvor deres spådommer aldri var bedre enn enn gjetting.

Likevel er jeg klar over at mange som tror på dem er fullstendig klar over de ofte tar feil men at de likevel velger å tro. Man er ikke sikker, så man velger å tro i stedet for å forholde seg skeptisk. På samme måte argumenterer mange konspirasjonsteoretikere, de vet ikke, så de faller ned på å være tvilende.

Erkebiskop og retorikeren Richard Whately formulerte en regel som er grei å følge i denne forbindelsen; «presumption in favor of the status quo». Vi må anta noe, og da antar vi at det eksisterende forhold er gode inntil vi får tilstrekkelig bevis som gjør det fornuftig å skifte syn.

Ett eksempel kan være spørsmålet «Lever Per og Lise i et godt ekteskap?». De eneste opplysningene vi får er at Per og Kari er gift. Vi aner ikke hvor lenge, vi aner ikke om de har barn eller om de krangler. Alt vi vet er at de er gift.

Dersom du blir tvunget til å svare bekreftende eller avkreftende på dette spørsmålet må svaret bli ja. Du har ikke fått opplysninger om noe annet, og da har det eksisterende fortrinn fremfor det alternative.

Du har ikke hørt noe som sier det motsatte, konklusjonen må være at inntil du får flere opplysninger antar du at de har et godt samliv. Dette kommer også til uttrykk i den sorgen de fleste føler nå de hører om vennepar som velger å gå til skilsmisse eller kjærester som gjør det slutt. Det kan selvsagt hende at du senere vil være overlykkelig over at en av partene bryter ut, men inntil videre velger du å anse status quo som det ideelle.

Imidlertid gjelder ikke dette alle påstander. James Randi har også differensiert mellom «Jeg har en hund som kjæledyr» og «Jeg har en enhjørning som kjæledyr». I ingen av tilfellene har du sett dyret med egne øyne.

Til den første påstanden må du stille to spørsmål:

1. Er det vanlig å ha hund som kjæledyr?
2. Har du andre grunner til å tvile på dette?

På det første spørsmålet må du svare «Ja», på det andre som regel «Ja».

Vi vet jo ikke om vedkommende lyver, men «presumption in favor of status quo» tvinger oss til å foreløpig til å tro på denne påstanden. Han eller hun har en hund som kjæledyr.

Så er det påstand nr 2.

1. Er det vanlig å ha enhjørning som kjæledyr?

Svaret er selvsagt nei, du har aldri sett en enhjørning, du er sterkt i tvil om de i hele tatt eksisterer og dersom vedkommende hadde hatt dette ville det trolig vært forsidestoff i alle aviser. Inntil du får flere opplysninger må du svare avvise påstanden. Du krever å få se enhjørningen, i motsetning til hunden.

Dette er åpenbart, derfor er det kanskje rart at jeg bruker tid på dette. Jeg ønsker imidlertid å vise at vi alltid tar avgjørelser basert på antakelser, og vi må ta midlertidige avgjørelser. Å vente til du har tilstrekkelig med informasjon vil i enkelte tilfeller være umulig å fungere.

Innen biologi er evolusjonsteorien et grunnleggende paradigme, en teori som forklarer hele det yrende livet på jorden. Det forskes forsvinnende lite på kreasjonisme og intelligent design. Evolusjonsteorien er status quo innen biologifaget, og inntil du mottar tilstrekkelig dokumentasjon som tyder på det motsatte bør du gå ut fra at evolusjonen også gjelder for den dyrearten du forsker på.

Astronomi er en seriøs vitenskap, astrologi har igjen samme status som kreasjonismen. Astronomi er status quo innen studiet av verdensrommet, og vi gjør fornuftig å anta at det er her vi vil skaffe kunnskap om universet.

På samme måten er skolemedisin og det faktum at man ikke kan spå fremtiden gjennom tarotkort eller kommunisere med døde status quo. Inntil vi får nye opplysninger må vi anta at alternativ medisin ikke har effekt og man verken kan kommunisere med døde eller lese sjelen til mennesker. Det er de som ønsker forandring som må dokumentere at status quo ikke er tilstrekkelig.

Men la oss nå leke med tanken om at status var annerledes, det var de klarsynte, kresjonistene og alternativhelbrederne som hadde fordelen å holde på status quo, hva om vi bare trodde på dem, antok at det de hadde å komme med var sannheten? Hva da?

Ville vi da kunne oppnå kontakt med avdøde slektninger, finner beviser for Noahs ark eller leve til vi var 150 med homepoatiske sukkerpiller? Mest sannsynlig ikke, og jeg tenker å illustrere det gjennom den lille parabelen om den falske sjongløren.

Den falske sjongløren

Foto: James Heilman, MD

Under et middagsselskap samtaler to gjester som ikke har møtt hverandre før.

«Hva gjør du på?», spør den ene.

"Jeg er professjonell sjonglør".

"Så spennende", får sjongløren til svar, "kan du demonstrere?"

"Det kunne jeg egentlig gjort", svarer sjongløren, "men jeg har en liten slitasje i håndleddet for tiden, jeg forsøker å ikke anstrenge dem mer enn nødvendig."

Samtalepartneren aksepterer dette og de samtaler om hvordan det er å arbeide som underholder.

Et annet sted, en annen tid er det et annet middagsselskap, og to av gjestene kommer også her i samtale. Også her spør den ene hva den andre driver på med. Den andre forteller også at han er sjonglør. På nytt ber samtalepartneren om det er mulig med et lite show, men på nytt blir dette høflig avslått, under en begrunnelse av at vedkommende er trøtt. Igjen aksepterer samtalepartneren dette.

I det ytre kan disse to hendelsene virke like, en person hevder at han kan noe som ikke blir demonstrert. Samtalepartneren vil nok forlate selskapet i troen på at hun har samtalt med en ekte sjonglør, siden man har som regel tror det folk forteller. Likevel er det en stor forskjell mellom dem.

Den ene av disse personene er løgner. En av disse er ikke i stand til å gripe to pinner han har kastet i luften, langt mindre holde et større antall baller eller fakler i luften på en og samme gang. Om det er fordi han er en lystløgner eller svindler vites ikke, det viktigste er kun at han ikke ville vært i stand til å demonstrere sine evner for forsamlingen. Med den ekte sjongløren var det alltid en reell mulighet for at han kunne underholde med kunstene sine, for den falske er det ikke. Den falske måtte i alltid skylde på trøtthet, på slitasje, på noe annet. Det vil aldri være en mulighet for ham å demonstrere sine evner, siden disse evnene er ikke tilstede.

La oss se på valgmulighetene til de to «sjonglørene». Den ekte kan.

1. Komme med en unnskyldning.
2. Vise sine ferdigheter.

Den falske kan

1. Komme med en unnskyldning.

Valg nr 1 kaller jeg Den Falske Sjonglørens Valg . Den falske sjongløren kan ikke nærme seg en fakkel eller kjegle, siden bare et forsøk på å sjonglere vil bli avslørt. Alternativ nr 2, å demonstrere sin evner er da Den Ekte Sjonglørens Mulighet.

Sjonglør er valgt som eksempel fordi dette er en form for underholdning det er svært vanskelig å jukse i. Dette er ikke som i magi, hvor triksing er en del av underholdningen. Det er heller ikke som i hypnose, hvor det er delte meninger om hvorvidt dette i hele tatt fungerer. Sjonglering er svært enkelt å falsifisere, og ikke engang et barn er det mulig å lure.

Det er imidlertid andre profesjoner hvor det er vanskeligere, men ikke umulig, å avsløre falske middagsgjester. La oss si at middagsgjesten denne gangen hevder at han kan kommunisere med døde mennesker. "Så flott", svarer middagsgjesten, «hva het min avdøde bestemor». «Kan du fortelle meg hvor hun vokste opp? Hvor mange søsken hadde hun? Eller kan du kontakte den som sist døde i min familie?»

Det ekte mediumet kan selvsagt dette. Det er i stand til å gi samtalepartneren mange opplysninger som kun en som kjente henne ville vite. Imidlertid kunne det ekte mediet også unnlate å gjøre dette. Vedkommende kan forklare at det kreves visse preparater som ikke var å oppdrive for øyeblikket, eller komme med en annen forklaring.

Å svare slik ville ikke avsløre mediet som falskt, men det ville heller ikke bevist noe. Imidlertid måtte det falske mediet, en som bare bruker psykologiske tenknikker for å svindle godtroende, alltid måtte velge alternativ to, dvs, den falske sjonglørens valg (DFSV). La oss i stedet anta at middagsgjesten er en såkalt "dowser", dvs. en som er i stand til å finne vann ved hjelp av ønskekvister."Flott", sier du, "kan vi teste dette? Hva om jeg setter fem bøtter opp ned, og under dem plasserer jeg en bolle med vann. Vil du kunne finne vannet ni av ti ganger?"

Den ekter dowseren vil selvsagt kunne svare ja på dette, velge Den Ekte Sjonglørens Mulighet og bestå prøven med glans. Den ekte dowseren kan imidlertdselvsagt også unnskylde seg med at at det vil være vanskelig å gjennomføre dette (velge DFSV), det må kanskje være rennende vann, det vil ikke fungere inne, han har en slitasje i armen osv. Og dette vil ikke avsløre den ekte dowseren som en sjarlatan. Imidlertid må den falske dowseren takke nei til en slik test, siden han eller hun vet at det ikke vil komme godt ut. Den må velge den falske sjonglørens valg.

Det er mange forskjellige "profesjoner" som har disse to alternativene.  Den klarsynte hevder at hun (det er som regel en hun) kan se inn i fortiden og fremtiden. Hun kan bevise dette med å vinne i lotto eller peke nøyaktig ut steder hvor myrdede ofre ligger begraver. Eller hun kunne ha funnet Natascha Kampusch. Alternativt så kan jeg finne en person hun aldri har møtt (og som er valgt ut av en skeptiker) og gi imponerende treffende opplysninger.: Hun kan være ekstremt vag, den savnede befinner seg i et tjern, det er et hus i nærheten, en person med P i navnet sitter på opplysninger, morderen har hatt trøbbel i barndommen, osv.

Samtidig vet vi at profesjonelle magikere og mentalister kan oppnå de samme resultatene, mennesker som på ingen måte påkaller verken engler eller avdøde. Spesielt anbefales Derren Browns utmerkede program «Messiah».

Helbredelsespredikantene hevder at de kan helbrede syke mennesker. Vi kan filme at de helbreder en amputert fot eller legge ved legeattester som beviser helbredelsen, gjerne fra ikke-troende leger. Likevel velger de å være veldig vage når de helbreder eller behandle sykdommer som kan forklares ved hjelp av placeboeffekten. Og de kan fortelle om mennesker som har blitt helbredet fra utallige sykdommer, men likevel ikke gi deg navn og kontaktinfo til de som har blitt helbredet.

Astrologen kan velge den ekte sjonglørens mulighet og få tildelt femti godt beskrivende profiler fra ulike personer, uten å avsløre fødselsdato. Deretter skal de plassere alle disse profilene i rett stjernetegn.

Likevel velger de alltid den falske sjongløren valg, å komme med vage hentydninger a la

"Jeg tror du vil møte en som begynner på M i løpet av de neste månedene",

"Jeg tror du ikke lever et så sunt liv som du burde"

"det hendte at du kranglet med søsknene dine" osv.

Tungetaleren hevder Gud snakker gjennom dem. Vel, de kan: Snakke et levende språk de ikke i utganspunktet kan. Hva om gammel bestemor plutselig begynner å snakke arabisk, kinesisk, japansk og gjerne har noen ateister i nærheten som har studert dette språket?

Likevel gjør de som den falske sjongløren, de snakker noe helt uforståelig som en annen «forstår» og har tydningen til, uten at en går det som blir sagt i sømmene og sjekker ut om det faktisk er ett språk.

Konklusjon

Så hva er mitt poeng? Poenget mitt er at sjonglørene har nå vært i sitt tusende middagsselskap. Hver gang har samtalepartneren bedt om en demonstrasjon, hver gang har han funnet en unnskyldning for ikke å demonstrere sine ferdigheter, hver gang har det kommet en unnskyldning. Etter den første unnskyldningen er jeg enig at begge fortsatt må anses som ekte sjongører, men hva med etter den tiende? Etter den hundrede unnskyldningen? Når skifter status quo til å være «falsk sjonglør»? Etter det ikke snart irrelevant hvorvidt det er den ekte eller den falske sjongøren som sitter ved bordet?

Astrologer er ekstremt vage, tungetalere likeså, og ikke få meg til å begynne å snakke om klarsynte og alternativbehandlere. Alle velger på en eller annen måte å skylde på ett eller annet, noe som ikke falsifiserer dem, men som heller ikke beviser noe som helst. Alle de som hevder at de på en eller annen måte har overnaturlige evner, velger merkelig nok å unnlate å demonstrere disse.