tirsdag 27. august 2013

Hva du kan lære av Gustave Flaubert


Høsten i 1849 hadde den til da upubliserte forfatteren Gustave Flaubert samlet to av sine nærmeste venner til høytlesning. Han hadde nettopp blitt ferdig med andreutkastet St. Antonius Fristelser et verk han hadde brukt nærmere fire år på å fullføre, og for å få tilbakemelding hadde han invitert forfatteren og fotografen Maxime Du Camp og poeten Louis Bouilhet til fire kvelder med opplesning. De skulle lytte, og fortelle deres mening, men Flaubert tillot ikke at de åpnet munnen før han hadde fått lest opp hele manuskriptet.
Bouilhet

Han hadde studert kirkefedrene, han hadde satt seg inn i antikken, han hadde brukt lang tid på å skape denne fortellingen om en av de store ørkenfedrene. Vennene satt stille i fire kvelder og hørte på Flaubert lese høyt fra den teksten han hadde investert så mye tid, penger og personlig stolthet i. Flaubert leste, vennene satt der stille.

Til slutt var det siste arket lest til ende, og han vendte seg til sine venner og spurte spent "Hva synes dere?" Svaret var det siste han ønsket å høre.


Du Camp
"Vi synes du skal brenne manuskriptet og aldri snakke om det igjen."


Flaubert ble sjokkert og begynte å protestere, han siterte vakre passasjer, men vennene var urokkelig, jo, det var vakkert språk, men den romantiske stilen han hadde valgt var passè.  Det var ingen handling, det var ingen spenning, det var ingenting! Verket var rett og slett dårlig.

De ble sittende hele natten å diskutere, hver innvending fra Flaubert ble tibakevist, og til slutt ga de ham et råd om å skrive som Balzac, om det dagligdagse og det trivielle. Flauberts var knust, men han svarte likevel at det ville bli vanskelig, men at han skulle forsøke.

Syv år senere debuterte Flaubert med romanen Madame Bovary, muligens den største franske roman fra det nittende århundret.

Så hvorfor forteller jeg dette?
Av den enkle grunn at denne episoden representerer en motgift mot en annen fortelling som er alt for utbredt i vårt samfunn, fortellingen om den misforståtte kunsteren.

Det fortelles at Rachmaninovs første symfoni ble slaktet av kritikerne, og komponisten havnet i en dyp depresjon. Først senere har man insett hvor flott denne symfonien faktisk er (selv om den selvsagt ikke når opp til symfoni nr 2 (hør fra 32:00 for den flotteste passasje noensinne skrevet)).

Et annet eksempel er Erich Maria Remarque, som skrev den fantastiske romanen Intet Nytt Fra Vestfronten, som opplevde refusjon på refusjon, før endelig et forlag antok boken, og måtte i løpet av et halvt år trykke opp flere millioner eksemplarer. Man trekker også frem J. K. Rowling, som opplevde refusjon på refusjon av sin barnebok om en ung gutt med magiske evner. Historien her kjenner dere godt.

Vi kan nevne flere. Shakespeare, van Gogh, Kafka fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente i sin samtid, men har oppnådd en enorm posisjon i senere tider. Denne fortellingen kjenner vi igjen fra H.C Andersens Den stygge andungen. Mange har blitt kalt stygge andunger, noen av dem viste seg å være svaner.

Problemet er imidlertid at det i de fleste tilfeller er langt mer fornuftig å lære av Flaubert enn Rachmaninov/ Remarque/ Rowling. De fleste som refuseres fra forlag har skrevet dårlige bøker, og det er som regel langt mer fornuftig skrive om boken, eventuelt begynne på nytt enn å anta at du er forut for din tid.

Dessverre velger alt for mange å plassere seg i den misforståtte kunsterens rolle i stedet for i den mislykkede. Vi ser det på idol-auditioner, hvor en forsmådd sanger fra Bergen engang presterte å si i sinne: «Der gjorde de en tabbe.» Og siden? Aner ikke. Gjorde de en tabbe? Tvilsomt.

Vi ser det også hos mislykkede forfattere, som i stedet for å rette feil i refuserte manus, eventuelt begynne på et nytt, velger selvpublikasjon. Åpenbart forventer mange av dem at boken vil rives ned fra hyllene. «Når bare folk forstår hvor dyp jeg er vil jeg le av forlagene som avviste meg…»

Hadde Flaubert levd i dag og eid litt mindre selvinnsikt (men da hadde han selvsagt ikke vært Flaubert), hadde han sikkert sendt inn manuset til Kolofon og dyttet den på alle sine venner. Han ville ha gått glipp av verdifull læring, han hadde ikke kjent på den forferdelige skuffelsen å måtte innrømme at veien foran ham var lang og kronglete og han hadde mistet en mulighet til å bli en større forfatter.

Jeg har tidligere skrevet om en roman hvor Lunde forlag sviktet sin redaktørrolle og lot en forfatter skjemmes av sin alt for tidlige debut. Denne forfatteren hadde ingen Du Camp eller Bouilhet, eller om han hadde, så valgte han å ignorere deres råd. 

Det hører for øvrig med til historien at Flaubert senere omarbeidet manuskriptet og utga det i 1874, og det er en interessant fortelling, men ikke mye mer enn det. Men dette kunne han først gjøre etter at han hadde slått gjennom som forfatter.

Så, kjære kunstnersjel, det kan hende at du for tiden er et misforstått geni, men sjansen er også tilstede for at du er faktisk bare er mislykket. Du trenger mer kunnskap, du trenger å forbedre håndverket, du trenger å begynne på nytt. Ikke lær av J. K. Rowling, lær av Gustave Flaubert.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar