Nestekjærlighet, toleranse, rasjonalitet og definisjonsmakt

Når en kirke forteller at de bygger på nestekjærlighet, ikke tro dem.
Når liberale sosiologistudenter forteller at det viktigste for dem er toleranse og likeverd, vær skeptisk.
Når en organisasjon forteller at de bygger på rasjonalitet må du ikke oppgi din egen når du  hører dette.

Når gruppe mennesker møtes i troen på at de sprer en abstraksjon, enten denne er kjærlighet, menneskeverd, likestilling, rasjonalitet eller brorskap, er det ikke dette de sprer, men sin egen definisjon. De er sterke tilhengere av å spre dette innenfor sine egne sterkt bevoktede grenser, men med en gang de møter noen utenfor grensene kan du forvente mistenkeliggjøring, hånlatter og skjellsord. Når en kirke påstår at for dem er nestekjærligheten viktig, sier de egentlig at det er de som bestemmer hva som kjennetegner nestekjærligheten.

I en kirke kan det snakkes ukentlig om nestekjærligheten de ønsker å vise sine medmennesker, og faller dine handlinger og tanker innenfor definisjonen kan det være godt å tilbringe tid med dem. Er du uteligger kan det hende du får mat av dem, er du Imidlertid, hva om du mister troen, eller oppdager at du er homofil? I slike tilfeller kan de nestekjærlige menneskene være de verste du kan tilbringe tid sammen med.

Det hender fra tid til annen at en og annen kontroversiell professor som har meninger om homofili, likestilling eller innvandrere blir invitert til å holde foredrag på et universitet, og umiddelbart kommer prostestene mot at slike mennesker får slippe til. Som regel har de som roper høyest toleranse og likeverd som sine verdier, og som regel er de også svært så åpne, så lenge mennesker befinner seg innenfor deres grenser. De som imidlertid er utenfor kan man nekte å vise toleranse og likeverd.

Det samme kan sies om rasjonelle organisasjoner, eller rettere sagt organisasjoner som setter rasjonaliteten i høysetet. Problemet er imidlertid at også disse har som regel strenge grenser mellom hva som ligger innenfor og hva som er utenfor. Er du utenfor er du en idiot, og da behøves ingen rasjonell diskusjon. Fovent nedlatende kommentarer og personangrep.

Jeg tror at det ligger noe dypt i mennesket som streber etter å fatte det abstrakte, å vite at du er på den rette siden, at du kjemper for de rette prinsipper. Da kan det være betryggende å vite at du har forstått verden på en måte som gir deg rett til å bryte dine egne prinsipper.

Å innrømme at du ikke vet hva nestekjærlighet er, at du ikke kjenner til hva som kjennetegner toleranse og at du ikke er i stand til å fullt forstå hva den rasjonelle tanke er kan være skremmende. Likevel kan det kanskje være mer fruktbart å innrømme sin ignoranse og forsøke å gjøre verden til et bedre sted basert på ens manglende forståelse.