Tale til konfirmantene

Jeg ble ikke spurt om holde tale til konfirmantene i år. Kanskje ikke så rart, siden jeg ikke driver med slikt. Men det betyr jo ikke at en ikke kan skrive i konfirmanttalesjangeren. Jeg fikk denne talen i hodet for en tid tilbake, og siden jeg skriver om de rareste ting, inkludert min egen oppdiktede religion kan det ikke gjøre så stor skade å skrive dette heller. Dette er hva jeg hadde snakket om dersom jeg hadde blitt spurt.

Kjære foreldre, kjære venner, kjære søsken. Kjære bøker.

Jeg burde kanskje kalt dere konfirmanter, og gratulert dere med dagen, og det skal jeg også gjøre, men aller først vil jeg snakke om bøkene jeg ser foran meg. Dere som sitter her. Dere som feirer denne dagen. Dere er bøker.

Foran meg sitter det bøker. Hver og en av dem er unike, og hver har sine morsomme fortellinger og episoder. Deres bøker har nettopp begynt å skrives.

Dette er kanskje ikke noe dere tenker på, men når man skriver biografier, får de første femten årene som regel ikke så stor plass. Når fortellingen om deg skrives vil de maksimalt sette av ti til tjue sider om dine første femten år. Dere er i begynnelsen av boken deres, men det er nå det begynner å bli spennende. Neste år vil avgjøre hvilken skole dere begynner på på videregående, de påfølgende årene vil avgjøre hvordan du skal bruke din tid resten av livet. Kanskje skal du jobbe? Kanskje skal du oppleve verden? Kanskjehar du allerede lagt opp den veien du skal gå?

Din bok skal fylles med fortellinger, fortellinger om kjærlighet, om sorg, om glede, om livet. Du vil oppleve episoder som du vil huske når du er åtti. Du vil oppleve at en person forteller deg noe som vil påvirke deg for resten av livet, og som vil tvinge forfatteren av din bok til å bla om til neste side og begynne på et nytt kapittel. Du vil oppleve at fortellingen fører deg dit du aldri visste at du ville komme.

Hvilke fortellinger ønsker du skal stå i din bok? Hva ønsker du å oppleve, og hva vil du gjøre for at dette skal bli realisert?

Vi humanister tror på mennesket, og blant annet betyr det en følgende, troen på at du kan, så langt det er mulig, kan velge din egen vei. Andre kan veilede, andre kan foreslå, men til sist står du som medforfatter i din egen bok.

Likevel er det en ting som du alltid må ha i mente når din fortelling skrives, du befinner deg også i andres bøker. Se rundt deg, se på alle dine medkonfirmanter, du befinner deg i alle deres bøker. For de fleste av dem er du bare nevnt i en bisetning. «Jeg ble konfirmert den xx/xx sammen med en rekke andre jevnaldrende.» For andre vil du ha en større plass, du vil kanskje få en side, kanskje mer, og igjen for andre vil du få en langt større plass. Du vil kanskje være den som gjør at forfatteren må bla om og begynne på ny side. Du vil kanskje være den som gjør at fortellingen til en annen tar en annen vending.

Vi humanister tror ikke på det guddommelige kall, men vi tror på det menneskelige kall. Litt for ofte nevner man hva humanister ikke tror på, og alt for sjelden hva man faktisk tror på. Desverre blir det alt for ofte redusert til den enkle setningen, Humanister tror på mennesket, en setning som både sier alt, og samtidig sier ingenting. Hva er det å tro på mennesket? Alle mennesker, eller bare de du møter i det daglige?

Slik jeg ser det må vi alle bli forlagsredaktører. Det et ikke bare din fortelling som skal fortelles, det er alles. Du er hovedpersonen i din egen fortelling, den skal du fylle med romantikk, med spenning, med opplevelser. Til nå har foreldre lagt mange føringer, men etterhvert har du blitt mer og mer selvstendig, og det er ikke mange år til du er voksen. Leseren blar spent om til neste side og venter på fortsettelsen. Hva vil de lese om der?

Samtidig må du også tenke på de andre fortellingene. Hvilken rolle spiller du i de andre bøkene som skrives i dette øyeblikket? Er du en som lagde vanskeligheter, eller er du en brydde seg om dem som hadde det vondt? Går vi på kino vet vi hvilken sjanger filmen befinner seg i, vi vet tidlig hvem som er helten og hvem som er skurken. I den virkelige verden er det ikke slik. Vi er av og til i en actionfilm, av og til i en komedie, av og til i en tragedie. Noen ganger er det bare de med rare briller og doktorgrad i filosofi, som bruker fine ord som eksistensialisme og ontologi som vil like filmen vår.

Vi har alle sett filmer hvor en liten gutt eller jente blir mobbet på skoleplassen. En gruppe elever samler seg rundt hovedpersonen, og en av elevene dytter til denne. Kanskje tar han brillene til stakkaren, kanskje slår han hovedpersonen slik at han begynner å blø neseblod.

Vi har alle sett slike scener, og vi hater dem. Vi hater dem fordi vi identitifiserer oss med hovedpersonen, men det betyr ikke at vi ikke går inn i rollen som mobberen eller som en av de som stiller seg i ring rundt.

Noe som har overrasket meg mest er hvordan mobbere kan se filmer om mobbing, høre historiene til dem som blir mobbet, bli sinte på deres vegne, og gå ut å mobbe videre. Dette skyldes ikke at de onde, men at de ikke har insett at de ikke bare befinner seg i sin egen film. At de ikke har sett at de også befinner seg i andres biografier. At de ikke har sett at deres handlinger kan ha en enorm påvirkning på et annet menneske. At bare en liten kommentar kan forandre et menneskes liv til det verre eller det bedre. At andre menneskers følelser er like mye verdt som dine.

Kjære venner. Kjære bøker. Kjære filmer. Kjære konfirmanter. Nå er du livssynsmyndig. Dine foreldre kan ikke si noe som helst om hvilket livssyn du kan tilhøre, på det området har du blitt voksen. Å være voksen betyr også å ta ansvar.

Det ansvaret håper jeg dere alle reflekterer over i tiden som kommer.

Gratulerer med dagen.