mandag 6. februar 2012

Hard og myk skeptisisme

Jeg har registrert de antireligiøse ytringene som fremmes i skeptikermiljøet, ytringer jeg ikke alltid ser med blide øyne på. Personlig skiller jeg mellom kritikk av Gud og kritikk av Noahs ark, jeg skiller mellom biskopens engler og Märthas engler. Jeg tror nødvendigvis ikke på noen av dem, men jeg føler at den ene er tema for Skepsis og HEFs kampanje, "Ingen liker å bli lurt", den andre ikke.

Dette synet merker jeg imidlertid at ikke alle skeptikere deler, men dette skyldes muligens to forskjellige skeptiske grunnsyn, et "hardt" og et "mykt", og man er da enten en hard eller myk skeptiker.

Den harde skeptiker setter vitenskapen over religion og filosofiske diskusjoner. Vitenskapen gir svar, og påstander som ikke kan dokumenteres eller falsifiseres blir sett på som ullne og uinteressante. Den harde skeptiker tror ikke på Gud av den enkle grunn at det ikke eksisterer beviser for dette vesenet, og å tro på denne er både irrasjonelt og antiskeptisk.

Den myke skeptiker er mer forsiktig med å komme med påstander innen filosofi. Hvorvidt det finnes en gud eller ikke kan alltid diskuteres, men da gjør de i kraft av å være troende/ateister, ikke i kraft av å være skeptiker. Filosofien bidrar med viktige spørsmål som ikke vitenskapen kan besvare, og i spørsmålet om Gud havner en på et ja, nei eller vet ikke.

Den harde skeptiker anser kun ateister og agnostikere som ekte eller fullverdige skeptikere. Man kan selvsagt være skeptiker innen enkelte tema, man kan be for syke og være skeptisk til helbredelsespredikanter, man kan tro på Gud uten  å tro på at for 5000 år siden var hele jordkloden dekket av vann og ikke minst, man kan tro på engler uten at en vil starte på Astarte av den grunn. Den harde skeptiker vil selvsagt akseptere bidragene fra den kristne skeptiker, men stille spørsmål med hvorfor vedkommende ikke bruker sine åpenbare rasjonelle evner på sin egen tro.

Den myke skeptiker skiller mellom filosofiske og vitenskapelig spørsmål. Hvorvidt det eksisterer en Gud er et filosofisk spørsmål og  man regner dette som et tema for skepsis.  Dette betyr ikke at den myke skeptiker ikke engasjerer seg dersom en arkeolog "finner" Noahs Ark, den katolske kirke erklærer at linkledet i Torino er ekte eller at TVpredikanter kan helbrede kreft. Hver gang den troende fremmer en målbar påstand  engasjerer den myke skeptiker seg. Kan det testes er de interessert, er det ikke, kritiserer de det i kraft av å eventuelt være ateister.

Den harde skeptiker tror ikke på Gud på grunn av manglende beviser, og mener også at dette bør være utgangspunktet, et "basic belief", som en baserer sitt liv på. Den myke skeptiker tror som regel ikke på en gud, men da er det i kraft av å være en ateist, ikke skeptiker. Den harde skeptiker er som regel en tilhenger av Richard Dawkins bok The God Delusion og ser på troen som irrasjonell og farlig.

Siden jeg har innført en slik reduksjonistisk dikotomi må jeg stå frem som representant for den myke skeptisismen. Personlig er jeg ingen motstander av gudstro og ønsker å inkludere flest mulig i kampen mot pseudovitenskapen og svindelen som florerer. Selvsagt er jeg klar over at det er skadelige elementer i forskjellige religioner, men jeg angriper ikke gudstroen i seg selv, bare de destruktive sidene av den.

Nå vet jeg ikke om dette er en inndeling som andre skeptikere aksepterer, og mistenker at slakten kommer... Det gleder jeg meg til.

8 kommentarer:

  1. Eller man kan, som meg, velge en mellomposisjon: Ut fra vitenskap og filosofi mene at det ikke er grunn til å anta at det eksisterer en gud, men akseptere at andre kan komme til motsatt konklusjon. Mitt problem med nyateistene er ikke at de ser på gudstro som irrasjonelt, men at de mener at alle som ikke kommer til samme konklusjon er forvirrede eller ulogiske, og dermed ender opp som intolerante.

    SvarSlett
  2. Jepp, det er satt litt på spissen, man må lese mellom linjene og finne ut hva jeg egentlig mener. Men vil helst ikke ha krangel om tro i skeptikermiljøet, personlig anser jeg marxisme og radikalfeminisme som mer irrasjonelt, men er veldig reservert mot å ta en krangel om det.

    SvarSlett
  3. Jeg kunne gjerne tenke meg at skeptikere kastet seg over fx marxisme, som gjennom historien må være avslørt som en pseudovitenskap, gjennom sine enorme konflikter med empirien - og dessuten har klare religiøse trekk og dogmer.

    SvarSlett
  4. Mulig, men jeg tenker litt som Churchill, vi allierer oss med en gruppe for å bekjempe en annen. De får heller mene det, siden de tross alt ikke har mulighet til å få noen makt noe annet sted enn i Odda. Kommunisme er harmløst i dag (kanskje med unntak av folka i Antifascistisk Aksjon)

    SvarSlett
    Svar
    1. Mulig at folket i Nord-Korea og Cuba ikke er helt enig med deg der ;) Venezuela er også et eksempel på at lusa er ute og går og kan kjennes på gangen. Marxisme er som antivaksinebevegelsen; komisk i små doser, farlig hvis de får innflytelse.

      Slett
    2. Det er ikke et farlig fenomen i Norge, det var det jeg mente.

      Slett
  5. For meg har ikke skeptisisme direkte overførbarhet til mitt standpunkt som ateist. Men, jeg tror at "verktøykassa" en har med seg som skeptiker gjerne fører med seg mye de samme tilnærmingene til religiøs og filosofiske påstander og spørsmål.
    Du har nok rett i at kortene til tider blandes i for stor grad mtp skeptisisme / filosofi. Likevel må også empiri kunne brukes argumentasjonsmessig i en del slike spm.

    SvarSlett
  6. Jeg ble litt forvirra over skillet mellom hard og myk skeptisisme, men jeg blir ganske matt av ateister/ikketroende som på død og liv skal drite ut troende. Jeg var med i FB-gruppa til Hedningesamfunnet en stund, for jeg ble meldtg inn go tenkte det kunne være greit å følge med litt, men synes dreide seg mer om latterliggjøring og sjikane av alt som hadde med religion å gjøre, så jeg ble lei av hele greia.

    Jeg er kanskje hard-myk. Jeg synes det er litt rart at man kan forene religiøs tro med skeptisisme, men hvis folk sjøl er bekvemme med det får de tro på hva de vil. Men det er veldig rart når de håner Märthas engler og synes det prestene fabler om i kjerka er greit. Begge tror på ting som ikke kan ses, beggekommuniserer med døde folk og utenomjordiske vesener. Forskjellen er at Märtha ikke er en del av patriarkatet.

    At hun kombinerer prinsessetittelen med kårni religion er en annen skål. Jeg kunne ønske meg at hun lå litt lavere i terrenget. Men om hun driver engleskole eller Rosenterapi er ett fett for meg.

    SvarSlett