tirsdag 11. september 2012

Offermentaliteten

Andre har sagt dette bedre enn meg, likevel føler jeg at det må gjentas. Tenk deg en scene. Et blodig menneske ligger forslått med hodet mot asfalten, over denne står et annet menneske, med en kjepp i hånden og slår på det forsvarløse mennesket som ligger der og for øyeblikket ikke gjør annet enn å forsvare seg mot slagene. Begge har imidlertid en tanke i hodet, en tanke som de begge deler, en tanke som driver deres handlinger og selvforståelse. "Hvorfor forfølger du meg?"

Det er så mange som er ofre i dagens samfunn. De som blir slått er ofre, de som slår likeså, de som blir invadert er ofre, de som invaderer er det samme, alle er ofre og alle er det synd på. Jeg vet ikke hvor denne offertanken kommer fra, bare at mye ondskap kan forsvares ut fra den tanken om at du er den virkelige undertrykte.

Hvordan kan du leve med deg selv om du kaster ut din 18 år gamle sønn fordi han står frem som homofil?
Hvordan kan du ta livet av din 17 år gamle datter fordi hun har fått seg en vestlig kjæreste? 
Hvordan kan du som pastor banke opp din egen sønn?
Hvordan kan du reise ut til en ungdomsleir og massakrere ungdommer?
Hvordan kan du forsvare vold mot asylsøkere og innvandrere?

Du er jo et godt menneske, så du kan jo ikke utføre noen slike onde handlinger? Du ser jo på deg selv som hardtarbeidende og ærlig, en viktig bidragsyter til samfunnet, en samfundets støtte! Hvordan kan du gjøre dette?
Grunnen er enkel, du er et offer!

Når din sønn står frem som homofil er han plutselig en del av den homofile agendaen, den konspirasjonen som er i ferd med å korrumpere den Sanne Kristne Kirke. Den 17 år gamle dattera bringer skam over sin familie, og det familiemedlemmet som til slutt dreper henne er det virkelige offeret. Det samme kan sies om AUF-medlemmet, som var medlem av en organisasjon som i virkeligheten gjorde alt for å ødelegge den norske kulturen. Offeret på Utøya gikk i politiuniform. Hvor mye av verdens ondskap blir ikke utført av ofre?

Det må vi også forstå med denne forståelsen, vi har humanisert offeret, mens overgriperen har forblitt et skall, et følelsesløst vesen uten hjerte eller kjærlighet.
Overgriperen, enten det er en homofil sønn, en innvandrer, en soldat involvert i Holocaust, et AUF-medlem, er alltid beregnende og kynisk. Man kan ikke forstå overgripere, ikke uten å selv gjøre dem ofre. Skal man analysere soldater i Auschwitz blir man nødt til å gjøre dem til ofre for Hitlers politikk eller til hjernevaskede lakeier til de onde regimet. Overgriperen vil alltid være dehumanisert, og det er også det disse selvutnevnte ofrene tilstreber.

Jeg har også til en viss grad merket denne offertanken da jeg selv brøt med kristentroen. 
På samme måten som den 18 år gamle sønnen og den 17 år gamle dattera ble jeg en overgriper. Hvorfor valgte jeg den brede veien? Hvorfor valgte jeg å bli en av overgriperne, de som ønsket kirken bort, de som mobbet de troende og ønsket å gi djevelen mer makt? Det skal sies at dette imidlertid var et svært lite mindretall, men at de eksisterer, disse kristne ofrene, er utvilsomt.

Janet Folger har publisert boken The Criminalization of Christianity, en bok jeg har lyst til å lese, men ikke betale for, men så vidt jeg har forstått argumenterer hun for at kristendom er i ferd med å bli forbudt i USA. at en slik tanke virker absurd for meg er en underdrivelse, men jeg tviler på at den vil kunne presenteres uten å spille på en offertanke. Kristne er per definisjon ofre, og enhvert privilegie som blir tatt bort fra dem er et angrep. Og det hjelper ikke at over 80% av amerikanerne kaller seg kristne, de er per definisjon ofre og under angrep.

En bok jeg HAR lest er en rasistisk roman, en bok hvis jeg ikke vil nevne tittelen, men jeg kan avsløre at den ender med at alle verden ikke-hvite folk, jødene inkludert, blir utryddet. Hvordan kan forfatteren forsvare en slik grusom handling? Åpenbart, jødene og de svarte er grusomme mennesker, de voldtar og dreper, og de hvite som kjemper for en raseren verden er ikke annet enn ofre som har lært å forsvare seg mot disse forferdelige overgriperne. Alle de hvite som mister livet i denne verdenskrigen er også raseforrædere og fortjener døden, fra de stakkars hvite ofrene som til slutt bekjemper dem.

Jeg har tidligere kritisert en rapport hvor undertrykking av kristne blir dokumentert. Problemet er at dersom vi følger logikken i ett eksempel vil kristne bli offer, men dersom vi bruker samme logikk i et annet, vil den kristne uunngåelig være overgriperen. At en ikke-kristen reagerer på at kristne symboler stilles ut i offentlig rom er angrep på kristne, at kristne reagerer på symboler de finner støtende er angrep på kristne. For en person som ikke befinner seg i dette offernarrativet er dette ulogisk, men for dem innfor virker dette åpenbart svært så fornuftig.

De "kristne ofrene" argumenterer ofte slik. Mister en fordeler, er en et offer. Nå er det ikke bare endel kristne som tenker slik, også nyreligiøse og innen alternativbransjen er denne offertanken utbredt. Blant annet har alternativmedisinere et stort privilegie i forhold til skolemedisinen, de trenger ikke oppvise i nærheten så god dokumentasjon som sistnevnte, der en må gjennomføre doble blindede tester, publisere i kjedelige vitenskaplige journaler og stå til ansvar dersom noe skulle slå feil. Hva skjer dersom myndighetene krever likebehandling, der påstander om helbredende effekt bare kan følge god dokumentasjon? Overgripere! Vi er undertrykt! At de ikke ser ut til å ønske at Pfizer eller Glaxo-Klein-Smith kan selge medisiner med like lite dokumentasjon er åpenbart ikke et problem.

Hele den alternative bransjen er et studium i slik offermentalitet, men de er heller ikke de eneste. For endel år siden var jeg på debatt om feminisme i Studentersamfunnet i Bergen, og den dyktige journalisten Martine Aurdal omtalte Kvinnegruppa Ottar som offerfeminister. Dette er et godt uttrykk, og jeg har også reagert på retorikken til enkelte ytterliggående feminister. Ofte har jeg tenkt på hvordan de hadde reagert om jeg hadde benyttet meg av samme språk, bare skiftet om på kjønnene i teksten. Ville de ikke da ha kalt den en grusom kvinnefiendtlig tekst? Så hvorfor kan enkelte av dem spre slik hatefull retorikk mot halvparten av verdens befolkning? Hvis menn må ta ansvar for vold mot kvinner, må ikke da kvinner ta ansvar for kvinners vold mot menn? Åpenbart ikke, og grunnen er selvsagt at det er de som er ofrene. Nå skal det sies at mange forkjempere for menns rettigheter havner i samme fella, og ser seg selv som ofre. Det er også mange som kan diskutere likestilling uten å havne i offerfella, blant annet diskuterer jeg gjerne mer med medlemmer fra Kvinnefronten enn jeg gjør med Ottarmedlemmer.

Samtidig er mennesker som ser på seg selv som politisk ukorrekte ofte tilbøyelig til å gå i denne offerfella. All motstand, enten den er legitim eller illegitim blir tolket i ditt offernarrativ, du er den fryktløse sannhetssøkeren, kritikerne er dine overgripere. Person A skriver leserinnlegg. Person B kritiserer dette, Person A tolker kritikken som et forsøk på knebling, og henviser til ytringsfriheten. Alternativt skriver de et leserinnlegg, innlegget blir, som svært mange andre, avvist og dette tolkes som et angrep på ytringsfriheten. I deres offernarrativ passer dette som hånd i hanske. Det samme er de evinnelige beskyldingene om hersketeknikker. Du er et offer, motparten er en overgriper. 

Igjen må jeg legge ved et lite forbehold, det er mange av dem som blir undertrykt for sine meninger, og mange som argumenterer godt får ikke slippe til. At mange kan sees som ofre i denne sammenhengen er åpenbart.

Så hvordan kommer vi bort fra denne offermentaliteten? Ved å fokusere på prinsipper i stedet for å lete etter offeret og undertrykkeren.
Er det akseptabelt å kaste ut homofile barn? Selvsagt, dersom et homofilt par som har adoptert en sønn har rett til å kaste ut denne sønnen når han forteller dem at han er hetero. Eller krever du en rett utelukkende for din legning?
Kan du bytte ut ord og det er fortsatt ikke rasistisk, kjønnsdiskriminerende eller avslører et hat mot seksuelle legninger så er det akseptabelt.
Det samme gjelder tro og offermentalitet. Bytt ut trosamfunnene med Livssyn A, Livssyn B, Livssyn C osv. Deretter formulerer du et lovverk hvor du gir de forskjellige livssynene forskjellige rettigheter. Etterpå trekker du hvilket livssyn som er A, som er B osv. Vil denne trekningen være helt uvesentlig fordi du har tildelt alle livssyn samme rettigheter, eller kan det hende at Kong Harald i morgen må sette seg inn i alle de hinduistiske gudene?
Formuler prinsipper hvor det er irrelevant hva din posisjon og du vil oppdage at det er svært ofte ikke er et offer.

1 kommentar:

  1. Strålende lesning. Tanken om at man er et offer er en bærebjelke i all dårlig tenkning.

    SvarSlett