Da jeg ba en muslim om tilgivelse

Jeg tilhører ikke de 25% som kjente noen på Utøya, jeg ble ikke rammet mer enn andre. Likevel vil jeg fortelle om min opplevelse av dagen, ikke for lesernes del, men for min egen del. Jeg tok feil.

Det siste årene har jeg arbeidet som bussjåfør i skolens sommerferie og fjoråret var intet unntak. 22 juli var jeg blitt satt opp på et kveldsskift, fra fire til over midnatt, men jeg ankom likevel over en time tidligere på jobb. Å sitte hjemme og vente har aldri tiltalt meg, da sitter jeg heller på jobben og leser. Jeg satt på pauserommet og leste da jeg tok opp mobilen sjekket Facebook. Jeg så at flere hadde linket til den siste nyheten på alle nettaviser. Jeg reiste meg umiddelbart og gikk bort til dataen som stod der. Det hadde vært en eksplosjon. Minst en var død, men politiet kunne ikke si om det var terror eller jeg ulykke. 

«Forbannede terrorister», tenkte jeg.
Selvsagt var det terrorister, det skjedde jo utenfor ststsministerens kntor. selvsagt måtte det være terror. Og ikke minst, selvsagt måtte det være muslimer.

Det kom flere inn på pauserommet.
"Har dere hørt hva som har skjedd", sa jeg?
"Ja, jeg hørte om det på radioen", svarte en av dem. "Det var vel kun et spørsmål om tid", la han til.
Jeg var enig. 

Vi snakket om det, og en annen av mine kolleger, en middelaldrende innvandrer kom inn på pauserommet.
"Har du hørt det", spurte jeg.
Han bekreftet det.

Vi snakket om saken, om hvor heldige Norge så ut til å være, det hadde bare blitt rapportert en død, og terrroristene var ikke noe sted å se, Jeg tok for gitt at det var muslimer, og i samtalen la jeg ikke engang inn et forbehold. Hvis det var en terroraksjon, så var det muslimer. Jeg vet ikke om han syntes det var ubehagelig å diskutere det, men etter hvert gled samtalen inn på hans tro, og han bekreftet, jo han var muslim. Selvsagt beskyldte jeg ikke ham for udåden, jeg forstod utmerket forskjellen på en moderat muslim og en islamist, men at han og terroristene bekjente seg til samme bok var det ingen tvil om.

Da klokka nærmet seg fire gikk jeg ut til bussen, startet motoren og satte på radioen. Det var bare en sak på nyhetene, terroren. Hvis det var terror da, det kunne de ikke si med sikkerhet.

Det pep fra mobilen. En kamerat hadde sendt en melding.
«En pils og en pizza hos meg i kveld?»
«Jobber og banker opp muslimer i dag desverre», var meldingen jeg sendte tilbake.
Han tok humoren, og svaret hans var i samme gate. Vi var ikke muslimhatere noen av oss, men det måtte da være lov til å spøke med nDa klokka nærmet seg fire gikk jeg ut til bussen, startet motoren og satte på radioen. Det var bare en sak på nyhetene, terroren. Hvis det var terror da, det kunne de ikke si med sikkerhet. Så kom meldingen om skytingen på Utøya.oe slikt. De muslimske terroristene hadde feilet. Det var kanskje noen døde, men skadene var ikke så store, så vidt jeg kunne høre.

Plutselig var all tvil borte, det var ikke en ulykke, det var terror. Det kom rapporter om drepte, om livredde ungdommer. Det virket ikke logisk, det passet ikke med metodene islamistiske terrorister bruker, men tvilen var likevel ikke tilstede hos meg. Det var muslimske terrorister.

Så kom meldingen om at en muslimsk terrorgruppe hadde tatt på seg skylden. De kunne ikke være sikker på om dette medførte sannheten, men likevel, det var mulig. Over en time etter at den første beskjeden om skyting hadde kommet, annonserte de det vi alle ventet på, de hadde arrestert en mann på Utøya.

«Ok, da var det ikke en terrorcelle, det var en enkeltperson, men han var selvsagt muslim», tenkte jeg.
Så kom kom meldingen: «terroristen var norsk.»
«Ok», tenkte jeg, «hvor lenge siden han kom til Norge?»
Så kom en ny melding: «han er etnisk norsk.»
«Ok», tenkte jeg, «hvor lenge siden han konverterte».

Historien jeg hadde skapt i mitt hode tidligere på dagen slo sprekker, og det var først etter jobben jeg kunne slå nyhetene og se bilde og navn. Anders Behring Breivik. Ingen muslim, men en etnisk nordmann som hatet muslimer. Jeg hadde tatt feil.

I ettertid virker det nesten uforståelig at jeg kunne tro at det var muslimer så lenge. Jeg er ingen muslimhater. Jeg tror da ikke det. Jeg likte verken Osama eller Mullah Krekar, men jeg var da ingen islamofob. Hvorfor var jeg så lite villig til å oppgi den første tanken som falt meg inn? Hvorfor var jeg så raskt til å dele ut skyld?

Noen dager senere møtte jeg min muslimske kollega på nytt, denne gangen i rommet hvor vi deponerer pengene vi får inn fra passasjerene. De var to menn der, den ene, en norsk mann i sekstiårene stod foran deponimaskinen og snakket om ett eller annet. Den muslimske kollegaen stod i kø og ventet på tur.

Han sa ingenting. Han gråt. Det var ingen hulking, ingen hender foran øynene, bare tårer som rant ned langs kinnene.

«Hva er det som er galt?», spurte jeg.
«Jeg tenker på ungdommen», svarte han. «De er døde.»
Det er sjelden jeg ser voksne menn gråte, jeg hadde også grått noen dager tidligere, men det var for meg selv i bussen, på en endestasjon hvor alle passasjerene hadde gått av.
Han gråt i full åpenhet for landsmenn han ikke hadde hatt da han var liten. Han gråt for ungdommene på Utøya han aldri hadde møtt. Han gråt for den tragedien som hadde hjemsøkt så mange norske hjem.

Da følte jeg at jeg måtte si noe.
«Husker du da vi snakket sammen 22. juli?», spurte jeg.
Han nikket.
«Jeg var sikker på at det var muslimer som stod bak. Jeg tok feil. Det er jeg veldig lei meg for. Jeg håper du kan tilgi meg.».
Det kunne han.

Det hadde kanskje ikke vært nødvendig med en beklagelse, mest trolig hadde han også selv mistenkt muslimer, men jeg gjorde det ikke for ham. Jeg gjorde det for meg selv.