Høykultur og lavkultur

Hva kategoriserer et verk som høykultur? Hva gjør et annet til lavkultur? Hvorfor er det i hele tatt interessant å skille mellom det folkelige og det elitistiske?

Mange vil kanskje bli provosert av en slik diskusjon overhodet. Hvorfor setter vi noen kunstarter høyere enn andre. Hvorfor er noen bøker bedre, og mer åndsrike enn andre? Hvorfor blir enkelte forfattere nektet medlemskap i forfatterforeningen, ikke på grunn av bøkene de skriver, men på grunn av sjangeren de skriver i? Svaret er denne inndelingen. Jeg skal i denne artikkelen forsvare denne dikotomien, det er noe som kan kategoriseres som høykultur, annet som lavkultur. Det er også noe som faller imellom, dette som Espen Ytreberg (i NRK Sånn er Livet 22/11-04) omtaler som “middelkultur”.

Det jeg imidlertid ønsker å heve meg over er den arrogansen mange konsumenter av Shakespeare, Mozart og Dostojevskij har ovenfor dem som foretrekker Ingulfstad, Gaga og Brown. Lavkulturen blir ofte foraktet av dem som foretrekker høykulturen, og de legger ikke skjul på denne forakten. Dette er ikke min intensjon med denne artikkelen.

Så hva er høykultur? Opera, det man på engelsk omtaler som “non-genre fiction”,klassisk musikk, ballett, teater, kunstmaling. Hva er lavkultur? Popmusikk, kioskromaner, dansebandmusikk, grafitti, fjernsynsserier, “genre fiction”, kinofilm.

Igor Stravinsky

Hva er middelkultur? Verk som har visse kunstneriske kvaliteter, men som likevel har et kommersielt preg. Kriminalromaner, rockemusikk, TV-seriene Sopranos, West Wing og Rome.

Dette er selvsagt en grusom forenkling, og jeg legger ikke skjul på at bildet er mer komplisert enn dette. Det er noen verker som egentlig burde kategoriseres som lavkultur, men som på grunn av sine kunstneriske kvaliteter blir opphøyet til ett annet nivå. Ett eksempel her er Bob Dylans poplyrikk eller scifi-romanen Salamanderkrigen av Karel Čapek. Denne inndelingen trenger heller ikke bety at kvaliteten til et høykulturelt verk er høyere enn et lavkulturert verk. Ett eksempel her er Ringenes Herre. Kunstnerisk er dette, slik jeg ser det, et mellomkulturelt verk. Språklig er det ikke et mesterverk, ei heller når vi ser på personkarakteristikker. Likevel er den en langt bedre verk enn den gjennomsnittlige høykulturelle roman som utgis i Norge i år. Det samme kan sies om Agatha Christies og H.P. Lovecrafts romaner. Det er også sjangre som beveger seg fra ett nivå til ett annet, blant annet folkedans, som i tidligere tider var folkelig, populærkultur, men som i dag settes langt høyere.

Det er også genrer som har verker i alle tre kategorier. Kriminalromanen hører som regel hjemme i den middelkulturelle sjikt, litt mer kulturelle enn Frid Ingulfstad, litt mindre enn Dag Solstad. Imidlertid er de beste i denne genren langt på høyde med Solstad, og gjerne over, mens de svakeste må betraktes på linje med husmorporno. La oss likevel holde på denne inndelingen, selv om den har enorme svakheter.

Så hva gjør lavkultur til lavkultur til lavkultur? La oss ta utgangspunkt i kioskromanen innen sjangeren romantikk, det som ofte blir omtalt som “husmorporno”. Det første en merker seg er at dette er 100% markedsstyrt, det finnes ingen statlige støttordninger for at sikre at stemmene til overklassedøtre som blir bortført av piratkapteiner også blir hørt. Dersom folk ønsker å lese om nyutdannede sykepleiere som møter unger kjekke overleger blir de nødt til å betale for dette selv. Og det gjør de til gangs. Ingen sjanger er mer populær enn romantikkromanen.

Forleggerne fokuserer på hva som er populært, hva som selger, de ser primært ikke etter kunstnerisk språk, men etter salgbart språk. Vil de tjene penger på å publisere denne boken? Gevinsten må også være umiddelbar. De vil ikke utgi en bok som ikke vil ha potensiale til å tjene penger før en generasjon er gått. Verket er sterkt tidbegrenset, og har med få unntak ingen verdi ti år etter publikasjon.

Romantikklitteraturen er også sterkt sjangerbundet, det vil være elementer som er nødt til å være tilstede i fortellingen for i hele tatt å kunne bli vurdert. Dette står i opposisjon til den såkalte høykulturelle romanen, hvor det ikke eksisterer slike regler. Ett eksempel er her møte mellom heltinnen og den kjekke fremmede mannen. Er det tillatt å avslutte romanen med at disse to ikke får hverandre? Bare hvis du skriver sjangerløse romaner, det vil si, “høykultur”. I disse er det tilllat å skrive om et mord som aldri blir oppklart, en drøm som aldri blir realisert og et kjærlighetsforhold som aldri finner sted. En såkalt “husmorporno” kan aldri tillate seg at noe slikt finner sted. De er nødt til å få hverandre!

Det må også være en rivalinne tilstede i romanen. Hun skal gjerne være fysisk mer tiltrekkende og ha et ønske å frata heltinnen sin helt. Hun må være mer overfladisk, og elsker helten av helt andre grunner enn heltinnen. Rivalinnen ser gjerne på heltens overfylte lommebok, heltinnen på hjertet. Til slutt vil imidlertid rivalinnen beseires og helten erklærer sin hele og fulle kjærlighet til heltinnen.

Det er heller ingen god romantikkroman uten at helten “temmes”, og hun tvinger ham til å bli en bedre mann. Piratkapteinen blir hederlig, rundbrenneren monogam, den emosjonelt ustabile tar tak i sine problemer, alt på grunn av en kvinnes kjærlighet. Alle disse elementene må inkluderes, dersom boken skal kategoriseres som god romantikklitteratur, brudd på dem gir manus i retur fra forlaget.

Romantikksjangeren kan slik sett fremstå som en stivnet form, og dersom en skulle analysere hundre romaner fra ett og samme år, ville en litteraturviter kunne sitte igjen med dette inntrykket. I det store og hele bildet fremstår hver bok som at, som noe som ikke har noen verdi som et enkeltstående verk, kun som en representant for en sjanger, og det er nettopp det den er. Imidlertid er det der den har en enorm verdi, noe vi er avhengig av for i hele tatt å ha noen kunst. Uten disse husmorpornobøkene ville kunsten opphørt å eksistere.

Dette er hovedtesen i denne artikkelen, og jeg tenker å bevise den ved å trekke inn mine hovedvitner, Tryllefløyten, Den Guddommelige komedie, Faust og Livet for Tsaren. Tryllefløyten er en av Mozarts fremste operaer, og det som med rette kan kalles den opera som åpnet for tyskspråklig opera. Det tyske språket var ikke like enkelt som det italienske å benytte seg i operaen, noe som tvang Mozart til å finne inspirasjonen annetstedsfra, og han gjorde det i det tyske folkemusikken. Mikhail Glinka, da han førti år senere skulle tilpasse operatradisjonen til det russiske språket, benyttet seg også av den russiske folkmusikken.

La Divina Commedia er anerkjent som et av de største verker som noensinne er skrevet, og skal en lage en definitiv liste over de fem største verker noensinne skrevet blir det fysisk umulig å utelate Dantes fortelling. Den Gudommelige Komedie er definitivt høykultur. Imidlertid var ikke han den første som reiste til helvete, dette var en populær sjanger i middelalderen. En av de mest kjente av disse var Tundals visjon, utgitt i 1149. Interessant nok innrømmes det i forordet at dette ikke er stor litteratur, at grunnen til at denne utgis er den kulturhistoriske relevansen, og ikke den litterære.

Faust av Goethe og Dr. Faustus av Marlowe trenger heller ingen større presentasjon. Dette er kulturfiffens favorittlitteratur. Men også her finner vi en takknemlighetsgjeld til den folkelige kultur. Legendene som utviklet seg etter den virkelige personen Faust var på ingen måte høykulturelle, men de ga grobunn for å skape Marlowe og Goethes verker.

Den russiske forfatteren Nikolaj Leskov, brukte i sine siste leveår å omskrive gamle religiøse legende fra den ortodokse helgenboken Prolog. Dette var likevel ikke på grunn av de kunstneriske sidene ved verket. Som han skrev til redaktøren av Novoje Vremja Aleksej Suvorin i et brev 26/12-1887: “Prolog er søppel, men i dette søppelet finnes det bilder du ikke er i stand til å tenke ut.” Leskov likte ikke boken, det var ingen stor kunst, men den ga ham likevel inspirasjon til å skape sine egne verker, verker som i dag regnes som stor kunst (desverrre ingen av dem oversatt fra russisk).

Denne lavkulturelle inspirasjonen kan kunstnere også benytte seg av i dag. Hva kan en forfatter lære av å lese husmorporno? Hvilken genial ide ligger og venter på deg i den nyeste Babara Cartland-romanen? Kan Lises kamp for å erobre Jens faktisk gi deg inspirasjon til å fortelle din egen historie? Det kan du ikke oppdage før du du faktisk har lest dem.

Lavkultur og evolusjon

Mange har sikkert biologiske forklaringer i halsen etter Eias Hjernevask, men det jeg skriver nå må kun forstås som en illustrasjon, men nå vi vurderer forskjeller i utviklingen av høy- og lavkultur, liker jeg å sammenligne dette med forskjellen på evolusjon og dyreavl. Evolusjonen forutsetter at arter utvikler seg. Arter muterer og skaper etterhvert nye arter. Overlevelsesdyktigheten til disse nye artene avgjøres av biotopen, det vil si det økosystemet. Dersom arten er i stand til å overleve i det miljøet den lever i, unngå rovdyr, skaffe næring og oppdra etterkommere til forplantningsdyktig alder, er den en suksess. Det ligger imidlertid ingen intelligens bak dette, det er ingen som bestemmer at èn art skal få overleve, mens en annen skal bukke under.

Slik er det også med lavkulturen. Det er ingen enkeltindivider som bestemmer hvilke verk og hvilke sjangre som blir populære. Dette gjelder også for den tidligere nevnte romantikklitteraturen. Kvinnene (som representerer et stort flertall av leserne) har åpenbart visse forventninger til bøkene de leser. Jeg sjokkerer vel ingen når jeg hevder at det som ligger bak behovet for å lese dette er kvinners ønsker om romantikk. Kvinner har visse romantiske preferanser, og det er opp til forfatteren gjennom historien å dekke disse. Blant annet må de:

1. Skape en heltinne leseren kan identifisere seg med.

2. Skape en attraktiv mannlig helt, som leseren kunne tenke seg å inngå et forhold til.

3. Fremstille deres romanse på en slik måte som er i tråd med kvinners romantiske fantasi.

4. Gi kvinner en mulighet til å drømme seg vekk.

Hva skjer dersom forfatteren mislykkes på ett av disse punktene? Dersom den hele tatt kommer på markedet blir den en økonomisk fiasko. Sjangeren er ekstremt stivnet, og det vil bare være små forandringer i formen fra roman til roman. Misforstå meg ikke. Forfatterinnen er fri til å plassere handlingen i det victorianske England, på en tropisk øy, i det sosialrealistiske Norge, men John, Julio eller Jens må i alle tilfeller erklære sin kjærlighet til heltinnen. Romance Writers of America er klar på dette punktet.

Så hva bestemmer hva som Dette bestemmes sannsynligvis av lesernes romantiske preferanser. Forandres disse over tid? Åpenbart. Derfor burde lavkulturen fremstå som svært interessant for sosiologer, spesielt dersom en merker seg trender og utviklinger. La oss tenke oss at vi skulle oppdage at i dagens romantikklitteratur beskives heltens ansikt først, deretter kropp i 73% av et utvalg på hundre romaner. Imidlertid var dette i 1983 motsatt, da beskrev de mannens kropp først i 67% av romanene, deretter ansiktet. Nå aner jeg ikke om dette er tilfelle, ei heller om en slik utvikling ville vært realistisk. Men ville dette sagt noe om dagens samfunn sammenlignet med tidligere? Åpenbart.

Samtidig vil det være interessant å sammenligne med andre litterære markeder. Er personkarakteristikkene forskjellig fra svensk eller dansk? Hva skiller britisk og amerikansk romantikk? Men kan ikke man bruke såkalt finkultur til dette? Og dersom legeromanens heltinne går fra å være sykepleier til å jobbe som lege, hva forteller det oss om samfunnsendringer som har funnet sted? Vil det ikke være mulig å sammenligne nominerte til Nordisk råds litteraturpris i en komparativ analyse av de forskjellige lands sosiale forhold? Mulig, men denne vil være langt svakere enn analysen av lavkulturen. Grunnen til dette finner vi i høykulturens natur.

Dersom det er evolusjon som driver lavkulturen, kan fiffens mer “høyaktige” underholdning sammenlignes med driftsavl. På samme måten som lavkultur, evolusjonens lover kan ikke brytes, men det er et intelligent vesen med et mål om hva slags art en ønsker. Dagens husdyr, eller for den slags skyld, chichuauaen, ville ikke sett dagens lys uten personer med et mål og en evne til å forandre biotopen for å gjøre forholdene rett for å skape disse artene.

Slik er det også med høykulturen. Dersom opera og ballett ikke tiltrakk seg rike sponsorer ville de hatt store problemer med å overleve og utvikle seg. Europas kongelige og aristokrati var rundhåndet med midler, ansatte egne orkestre og støttet unge kunstnere. På det frie markedet, hvor det eneste en kunne overleve på var bilettintekter ville vel heller folk flest besøkt musikken på en ølhall fremfor å oppleve en av Mozarts operaer.

Av samme grunn eksisterer innkjøpsordningen av norsk kunstlitteratur i dag. Biotopen er for hard for denne litteraturen å overleve av seg selv. Imidlertid er en slik litteratur like ønskelig for kultureliten som minihunder er for hollywooddivaer. Det litterære økosystem forandres for å gjøre denne romanen overlevelsesdyktig. Og dette er grunnen til at lavkulturen gir et sannere bilde av samtiden enn høykulturen. Forleggerne og konsertarrangørene gir ikke folk det de bør ha, derimot det de vil ha.

Nå har jeg muligens hisset på meg både biologer og agronomer for min reduksjonistiske behandling av deres fagfelter. La ingen tro at jeg gir noe annet en svært overfladisk beskrivelse av både avl og evolusjon.

Så hva er min konklusjon?

Når det gjelder kulturpolitikk er alltid dette noe som kan sies mye om. Basert på min ovennevnte analyse konkluderer jeg følgende.

1. At den såkalte lavkulturen ikke bør subsidieres nevneverdig.

2. At kultureliten i større grad bør omfavne lavkulturen, studere den, trekke ut det beste fra den og skape ny kunst.

3. At det må bli slutt på å kaste FrP-beskyldninger etter folk som kritiserer norsk kulturpolitikk.

Lavkultur skal i liten grad subsidieres, verken av det offentlige eller av private, rike investorer. De siste står selvsagt fritt til å bruke sine private midler slik de vil, men de må forstå at de ikke bidrar til å forbedre kunsten. Basert på hva som nettopp ble sagt vil eksempelvis en økonomisk støtte til dansebandmusikk være en faustiansk handel som verken kulturen eller de som liker denne musikkformen kan akseptere. En kulturstøtte til aldri være gratis, de vil sette krav til kvalitet og sponsorer vil formulere sine ønsker. Jeg er ikke sikker på at dette vil være til dansebandtilhengernes beste. Og samtidig vil det etableres et nytt skille innen denne sjangeren, den opphøyde, kulturelle siden og den folkelige. “Er de folkelige Ole Ivars så mye dårligere enn den mer høykulturelle Jenny Jensen?” Og vips har en etablert en ny kulturdebatt, denne gangen internt i dansebandmiljøet.

Det må bli slutt på den nedlatenhet som eksisterer mot mer folkelige kunstformer. Dette burde være unødvendig å påpeke, men det burde være unødvendig for kulturfiffen å fortelle hvor dumme folk er som leser andre bøker enn dem som blir nominert til Nordisk Råds Literaturpris. Johny Halberg burde holde seg for god til å fortelle hvor dårlig Anne B. Ragdes bøker er, noe han gjorde i Dagbladet 17/8-2007. Hvorfor elskere av klassisk er så usikre på sin egen musikksmak at de må fortelle dem som hører på listepop at deres er mindre forfinet er også et mysterium.

Det må bli slutt å kaste beskyldninger om FrP-sympatier dersom en kritiserer norsk kulturpolitikk. Dette er bare en billig måte kvele kritikk på, og man fremstår som nyttige idioter for, nettopp, FrP. Først beskylder en folk for å mangle kunstnerisk sans, deretter viser man at det er ett parti som disse kulturbøllene misliker. Deretter forstår en ikke hvorfor flere og flere støtter opp om dette partiet, noe som igjen skaper flere nedlatende bemerkninger om folks intelligens, som på nytt øker antallet stemmer. Jeg lurer på hvem som er idioten.

Man må ta høyde for at lavkulturen eksisterer, å innse at de representerer en stemme i samfunnet. Man må ikke betrakte folks kulturelle preferanser som stupide eller formulere forskjellige kulturelle konspirasjonsteorier for å forklare dem. Mennesker liker ikke listepop fordi noen sleske kapitalister presser på dem kulturelle uttrykk de ikke egentlig ønsker for å tjene penger. Det er vel mer sannsynlig at det er motsatt preferansene eksisterer og «kapitalistene» gir folk det de egentlig vil ha.

Samtidig må en begynne å snakke om de kunstformer en til nå har totalt har ignorert. I følge tall fra Romance Writers of America er hver tredje skjønnlitterære bok som utgis en romantikkroman. Åpenbart har dette en enorm påvirkning på kvinner, det gir en uhyre interessant innsikt i kvinners romantiske fantasier og det er en viktig brikke for å forstå vårt samfunn og vår samtid. Så hva sier akademikere om husmorporno?

Ingenting. Søk på internett, søk i akademiske journaler, søk på universitetsbiblioteker, du finner ingenting. Akademikere over hele kloden går rundt og later som om hver tredje bok som trykkes ikke eksisterer, som om dette ikke er et fenomen det er verdt å undersøke nærmere. Lavkultur skal helst ikke snakkes om. Og det er dette som er det største problemet med tilnærmingen til lavkulturen. Enten skal den brukes til å betrakte samfunnets degenerajon, ellers skal den ignoreres.