Om oss sosialister i eksil

Inspirasjonen til denne bloggposten kom da jeg leste om det nye bladet Essensielt, et blad som angivelig skal beskrive verden fra et konservativt ståsted. Jeg kikket på nettsidene deres og innså raskt at dette ikke er et blad for meg. Jeg er kanskje konservativ eller liberalist, min stemme har alltid gått til de borgerlige partiene, men på mange måter er store deler av høyresiden fremmed for meg, og ofte føler jeg meg nærmere knyttet til venstresiden.

Christina Hoff Sommers publiserte for noen år siden en brilliant bok kalt Who stole feminism, en knallhard kritikk av den radikale feminismen i USA. For noen år siden var det sterke reaksjoner på venstresiden da organisasjonen Kristenfolket ble stiftet, en forening som i praksis sa at en ikke kunne være kristen og sosialist. En lignende følelse sitter også jeg med i forhold til høyresiden, og jeg tviler på at jeg er den eneste. Høyresiden er stjålet av mennesker som verken kan argumentere eller skrive og det er på tide å ta den tilbake.

Hvem er vi? Vi er høyrefolk som ikke liker republikanere i USA, som aldri ville abonnert på et magasin fra høyresiden, selvsagt med unntak av The Economist.
Vi foretrekker The Guardian framfor Daily Mail.
Vi har innsett av høyresiden innehar sannheten, men venstresiden ser ut til å ha de smarteste personene.
Vi leser venstresidens aviser og publikasjoner og er glad for det perspektivet dette gir oss.
Vi forkaster alle latterlige konspirasjonsteorier om arbeiderpartistaten.
Vi leser ikke kun om økonomi, men om kultur, om filosofi, og titt og ofte kan det tenkes at vi skriver et innlegg hvor det er vanskelig å avgjøre hvilken fløy forfatteren befinner seg på.

Det er vi som mistenker at det har funnet sted en stor og organisert kidnappingsaksjon hvorpå hele den norske høyreintelligensiaen ligger bakbundet i en eller annen kjeller. Omtrent samtidig fikk vi Hanne Nabintu Herland, Ole Jørgen Anfindsen, Hallgrim Berg, Nils Rune Langeland og Asle Toje. Vi fikk mennesker som var kritiske til radikalfeminismen, men som argumenterte på en måte som fikk Kvinnegruppa Ottar til å fremstå som de reflekterte. Vi fikk intellektuelle som var kritiske til økt innvandring på en måte som gjorde det vanskelig å skille dem fra den jevne rasist. Til slutt fikk vi kritikk av offentlig overforbruk på en måte som gjorde det vanskelig å skille dem fra den hva som kunne stå i kommentarfeltet på VGs nettsider.

Hvor er den høyreintellektuelle som besøker en kunstutstilling og som blir så grepet av ett av kunstverkene at alle tanker om von Mises kritikk av planøkonomien eller om om Schumpeter kreative destruksjon? For hva mener høyresiden om kunst, med unntak av sosialistenes kulturpolitikk er gal og at litt for mange raddiser mottar støtte til å spre kommunistpropaganda? Er ikke kultursynet til den kristne kun en kritikk av sosialistenes kulturforståelse?

En av flere sider ved marxismen som jeg misliker er deres kunstsyn, hvor kunsten mister sin autonomi og tjener kun til å avsløre kritikkverdige sider ved samfunnet. Det kan virke som høyresidens kunstsyn ikke er ulikt, bare med den forskjellen at en definerer kritikkverdige forhold ulikt.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan nyte marxistisk kunst, tvert imot har jeg nytt utstillinger både i St.Petersburg og Praha og jeg har latt meg førføre av både russiske nasjonalhelter og kjempende proletarer i Eisensteins mesterverker. Gi en kommunist en pensel og resultatet er gjerne propaganda, men ofte en estetisk vakker form for propaganda. Det samme kan en ikke alltid si om den konservative kunstner. Bare tanken på en libertariansk eller neokonservativ kunstutstilling virker absurd. Jeg tviler på at jeg hadde maktet å tilbringe mange minutter i et lokale med kunstverk tilegnet Ayn Rand, Leo Strauss eller Ron Paul.*

Mange kjenner til Gudmund Herners noe svulstige innledning til den norske læreplanen, og de syv sider som kjennetegner mennesket. Ministeren snakker om det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannende, samarbeidende, miljøbevisst og integrerte mennesket, og selv om dette selvsagt kan diskuteres gir det til en viss grad et godt bilde av oss. Det mener i hvert fall jeg. Om høyresiden mener dette er jeg derimot ikke like sikker på.

Hva sier høyresiden om det almenndannende mennesket? Fint lite, med unntak av at elevene kan for lite matte og at udugelige lærere må få fyken. Selvsagt, om du vil lese Dante eller Tolstoj på fritiden din vil den jevne høyrevelger kjempe for retten din til det. Det er da enda noe.

Hva med det meningssøkende mennesket? Igjen sies det ikke så mye, kanskje bortsett fra
Hva sier høyresiden om det samarbeidende mennesket? Det miljøbevisste mennesket? Like mye som Hvit Valgallianse sier om norsk jordbruk ("Vi har jordbruk i Norge, og det bør vi fortsette med "**)?

Høyresiden tror på det skapende og det arbeidende mennesket, kanskje ikke så mye mer. Selvsagt karikerer jeg høyresiden her, men det virker på meg som om venstresiden på enkelte områder har et mer helhetlig menneskesyn, de tar selvsagt feil i mye (de er jo tross alt venstresiden), men de gjør et forsøk.

Jeg tilhører høyresiden i norsk politikk, rett og slett fordi sosialister er naive, det tror de kan bygge seg et babels tårn inn i himmelen hvor materialet er reguleringer, forbud og økte skattesatser. Mine partifeller vet bedre enn dette, men likevel, deres monomane forhold til dereguleringer og lavere skatter gjør at jeg av og til føler at jeg snakker med halve mennesker. Jeg tror at mange av tilhører venstresiden i ånden, vi føler en dragning mot bohemtilværelsen, til den radikale utopisten, til drømmeren.

Vi sosialister i eksil har også en langt større sans for Karl Marx enn Ayn Rand. Selvsagt, begge to tok feil i det store bildet, men Marx bidro til med viktige tanker om kapitalens vesen og jeg leser gjerne marxistiske filosofer. Selv om jeg befinner meg langt unna dem politisk har jeg mye å lære av dem. Libertarianske eller konservative filosofer har jeg imidlertid absolutt ingen interesse av å lese. Jeg tvang meg gjennom Atlas Shrugged, og at mennesker med bestått ex. phil kan bli inspirert av den boken er en gåte for meg.

Min stemme til høsten kommer garantert til å gå til det borgerlige partiet jeg er medlem av, men det er med en følelse av at jeg svikter mine åndsfrender og velger dem med den beste politikken.





* Og mens vi er inne på temaet, skeptikere og Ron Paul, vær så snill, bruker man hele hjernen på vitenskap at det ikke er noe igjen når det kommer til politikk?
** Takk, Bård og Harald.