fredag 1. mars 2013

Problemer med skeptiske foredrag


Jeg har hørt på mange forskjellige foredrag i min karriere som kritisk tenkende (jeg har faktisk holdt endel selv), og det må innrømmes at jeg ikke alltid er like enig i fremgangsmåten som foredragholderen (inkludert meg selv). Dette er derfor like mye en kritikk rettet mot meg selv.

La meg først skille foredragene i to, de partikulære og de generelle. De partikulære omhandler et tema, eksempelvis klarsynte, klimaskepsis, vaksiner, alternativ medisin, og her er det gjerne en fagperson eller en relativt belest lekmann som foredrar.

De generelle foredragene forsøker i større grad å trekke inn sosialpsykologi og å vise hvordan vi blir lurt, og å vise hvordan vi ser mønstre hvor ingen mønstre finnes. Man tilbakeviser ikke pseudovitenskap men viser hvilke mekanismer som kan gi en forklaringsmodell Vi har en fordragsholder i Norge som er en racer til de sistnevnte, Jan Ole Hesselberg. Imidlertid er jeg ikke sikker på at vi trenger så veldig mange kloner av ham i Norge. Man bør heller finne sin nisje. 

Vi har flere eksempler på utmerkede foredrag i Norge, blant annet fra Kritisk Masse. Jeg snakker ikke om disse, men om de som holder foredrag for yngre folk, gjerne for konfirmanter eller konfirmantledere eller i skolen. Vi har fått endel taleføre skeptikere i Norge, og jeg er ikke alltid helt enig i hvordan de presenterer sitt budskap.

Problem 1: Man dreper ikke sine små.

Dette er en fenomen man møter igjen hos mange foredragsholdere. Jeg merket det godt for noen år siden, da en kristen musiker var blitt invitert til å holde konsert og å oppfordre elevene til å ta gode valg i livet. Han snakket først om alkohol, deretter om røyking, så om hasj (som førte til sterkere stoffer, må vite), deretter om sex, om å ha sex for tidlig, om analsex, deretter om spiseforstyrrelser, om kroppshysteri om at alle jentene i salen var nydelige, og så videre og så videre.

En sterk kontrast til dette fikk jeg oppleve da jeg var i videregående skole, og alle elevene var samlet for å høre en mann snakke om å ikke bryte fartsgrensen. Han nevnte ikke alkohol med et ord, ikke noe om om rusmidler i hele tatt, det eneste han snakket om var farten på bilen. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken seanse som var mest effektiv.

Det samme merker jeg i skeptiske foredrag, og når jeg ser gjennom mine gamle blir jeg litt flau over mine forsøk på å få folk til å forkaste konspirasjonsteorier, å styre unna alternativ medisin, å ikke gå til klarsynte, og å passe seg for kreasjonister. Det er mulig at den jevne skeptiker ser en forbindelse mellom disse temaene, men det er ikke sikkert at det samme gjelder for folk flest. Selv ikke engang James Randi forsøker å rekke over alt, i de foredragene jeg har sett av ham nevner han lite vaksinasjonsskepsis, konspirasjonsteorier og kreasjonisme. En slik innsnevring av tematikken bør også du ha.

Problem 2: Det er ingen Non Sequitur

Flere skeptiske foredragsholdere velger som sagt å fokusere på vår lettlurte hjerne, og deretter snakker om at alternativ medisin ikke fungerer.

En slik tilnærming er en non sequitur. At man ofte blir lurt kan sikkert de fleste innrømme, men veien derfra til å forkaste krystallhelbredelse er likevel lang. Har noen skiftet syn av å se en optisk illusjon? Har noen sluttet å tro på astrallegemer ved å lære om at mennesker er mønstersøkende vesener? Eller er man mer som i eksperimentet fra Folkeopplysningen hvor medlemmer fra FrP og KrFU leste to tekster hvor den ene argumenterte mot vin i butikk og den andre for og begge grupper fikk styrket sitt syn?

Problemet er at skeptikere forteller hvordan man KAN bli lurt, men det betyr likevel ikke at akupunktur er juks? Det mangler ofte ett og annet premiss i argumentasjonen til skeptikerene.

Problem 3: Man tror at tilhørerne er like interessert som en selv
Dette er et klassisk problem, og det er noe som er problematisk for alle nerder og predikanter, man tror at man sitter med den samme kunnskap eller i det minste den samme interessen for kunnskapen som en selv. Man glemmer å selge.

Dette er det viktigste punktet, og der det syndes mest. Man glemmer å selge budskapet sitt. Det er også her jeg vil be skeptikere slutte å presentere vitenskap og kritisk tenkning og heller snakke om pseudovitenskap. Problemet er at du har begrenset med tid, og du må få presentert budskapet ditt på en klar og tydelig måte.

Hva vil du at tilhørerne skal sitte igjen med? At de må tenke seg godt om og reflektere før de bruker penger på tøys? Hvorfor begynner du i så fall med å snakke om hvor spennende vitenskapen er? Eller om du heller ville vise hvor spennende vitenskapen er, hvorfor ikke heller sette på en dokumentarfilm?

For dersom vi skal være ærlige, det er ikke vitenskapen vi skal forsøke å selge, det er tanken om at vann ikke har hukommelse. Hvorfor ikke begynne med det? Fortell om vannminnetilhengere, om konspirasjonsteoretikere og om krystallhelbredere. Dropp vitenskapen, snakk om pseudovitenskapen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar