tirsdag 26. februar 2013

En lignelse om humanismen - del 2


Jeg stirret på det lille huset som Humanist pekte på.
Hvem bor der?, spurte jeg.
Du har lest en bok av ham, svarte Humanist.
- Da kan vi utelate både Newton og John Stuart Mill, tenkte jeg i mitt indre. Er det Darwin?, spurte jeg ham.
- Ah, sa Humanist, det hadde vært en god ide. Det får vi eventuelt tenke på senere. Men nei.
- Da aner jeg ikke.
- Vi skal snakke med John Bunyan.

John Bunyan. Et gammlet navn fra min kristne ungdom. Det kunne jo bli hyggelig. Likevel, hva hadde Bunyan med humanisme å gjøre?
Hvorfor snakker vi med ham? Han var jo kristen, og bøkene hans var et angrep på andre konfesjoner hvis jeg ikke husker feil.
- Det var de. Og han var på ingen måte en humanist, det er riktig, men boken Pilgrims Vandring er interessant for alle med et livssyn, spesielt sluttscenen er viktig.

- Hva tenker du om det?
Uvitenhet. Personen Uvitenhet kommer til himmelen, men blir avvist i porten og kastet ut i helvete. Han fulgte ikke reglene, og fikk betale i form av evig fortapelse. Han søkte himmelen, men ikke på den rette måten, og straffen ble deretter.

- Så hvordan relateres det til humanismen?
- Det forklarer forskjellen på inngruppen og utgruppen. Hvem regner du som en av dine egne, hvem regner du som representant for utgruppen? Hvem er falsk og ekte humanist? Og så er det snarveien. Tillater vi at folk tar en snarvei til sann humanisme?
- Uttrykket "sann humanisme" har jeg problemer med, sa jeg.
- Det forstår jeg, men du har ikke problemer med KONSEPTET sann humanisme, hvis du er ærlig med deg selv. Du har din egen rangering, hvor som skiller de uekte fra de sanne humanistene, stemmer ikke det?

Jeg smilte.
- Jeg har da en liste over halv- og helhumanister, jo, det innrømmer jeg. På den andre siden er jeg klar over at dette er en personlig vurdering, og ikke en jeg dytter på andre.
- Eksempelvis?
- Helt umiddelbart, kan jeg ikke se at humanisme kan forenes med et medlemsskap i Stopp Islamiseringen av Norge. Samtidig har jeg problemer med innskrenkninger i ytringsfriheten. På den andre siden blir det kanskje feil å dømme, disse menneskene kaller seg selvhumanister, og det må jeg vel kanskje bare akseptere dette?
- Hvilke grupper kan du ikke akseptere?
- Nazister. Stalinister. Ekstreme dyrevernere. Det er vanskelig.
- Kan du være humanist og alkoholiker?, spurte Humanist.
- Om du kan? Egentlig, ja. Du kan være en høyt fungerende alkoholiker og tro på det beste i mennesket, det bør da ikke være et problem.
- Kan du være en alkoholiker ute av stand til å ta vare på deg selv og dine barn og være humanist?
- Det skal ikke være et problem, såvidt jeg kan se. Jeg vil ikke anbefale det.
- Det vil vel ingen?, innvendte Humanist.
- Men alkoholisme og humanime bør ikke være gjensidig utelukket, svarte jeg.
- Kan du være humanist og slå din ektefelle?
- Det er litt verre, svarte jeg.
- Hva om du slår dem en gang, et lett klaps på kinnet.
- Stopp, sa jeg. Jeg vet hva du planlegger. Du kommer til å kontrastere den mildeste formen for mishandling av ektefelle med systematisk trakkassering gjennom flere år. Så kommer du til be meg sette en grense mellom humanisme og ikke-humanisme. Stemmer ikke det?

Humanist dro på det.
- Delvis, kanskje. Men du er vel enig i at det blir problematisk å gjøre seg til dommer? Du vil si nei til en som slår sin kone daglig, men ikke en som i løpet av et liv klapper til henne en gang?
- Det blir kanskje vanskelig å nekte å kalle voldsmannen for humanist også, vi  har ikke definert en humanist. Og da blir igjen spørsmålet om humanister er lutheranere, katolikker eller muslimer, bare uten en gudstro.
- Du har ikke reflektert over dette før, har du Kjetil?
- Egentlig ikke, innrømmet jeg. Man setter kanskje ikke inn humanismen inn i tradisjoner. Det blir kanskje litt som i trosmenigheter.
- På hvilken måte?
- Jeg har da besøkt en og annen megakirke, samtidig som jeg har sett på fjernsynsprogrammene deres. Det som slår meg er at disse ikke plasserer seg i noen tradisjon, verken kirkehistorisk eller i bibelfortolkningen. De baserer seg ikke på noen fortolkning, de "bare leser Bibelen". De har ingen luthersk, thomistisk eller barthiansk fortolkningsnøkkel, det tror de i hvert fall selv. Kanskje er humanister i litt den samme situasjon?
- Humanister har ingen tradisjoner, de har bare sannheten?
- Jeg smilte. -Spør en humanist om livssynet springer ut fra katolisismen eller protestantismen, og se blikket de gir deg.

Humanist sa ikke noe. Vi spaserte sammen i taushet før han brøt tausheten.
- For å gå tilbake til det vi diskuterte tidligere. Kan være humanist og henrette ungdommer i massevis?
- Han var ikke humanist.
- Det var han ikke, men kan du være det?
- Det vil være problematisk, det er jo ikke så veldig humant å drepe sin neste.
- Det er det jo ikke, men i følge Breivik var jo disse i ferd med å ødelegge norsk kultur. Regnestykket er jo enkelt, en reddet kultur, ikke bare den norske, men også den europeiske, er vel verdt 77 liv?
- Jeg ristet på hodet. Jeg tror ikke engang Raskolnikov ville akseptert den logikken der.

- Hvorfor ikke?, spurte Humanist?
- Raskolnikov ville bare drepe en kvinne som var ond. Breivik regnet ungdommene på Utøya som hjernevaskede, nesten som ofre selv. Raskolnikov ville heller aldri kunne forsvare å ta et liv for å bli martyr eller helt. Breivik forventer at de vil sette opp statuer av ham etter 2083, han er ingen martyr, han er narsissist.

- Men la oss forandre litt av premissene, la oss si at det i stedet for ungdommer var voksne, i stedet for sosialdemokrater var nasjonalsosialister. La oss anta at ledelsen i det tyske nazistpartiet hadde sommerleir i 1944, ville da den som hadde gjennomført en lignende aksjon kunne kalt seg humanist? 

- Du forsøker å lokke meg ut på isen igjen?
Jeg smilte.
- Det er et godt spørsmål, fortsatte jeg. Det ville kanskje være enklere å forsvare enn drap på ungdommer. På den andre siden vil jo et slikt svar åpne for nye problemer.
- Som er?
- Vel, ved å svare definitivt "nei" på ett av alternativene, og et "kanskje" på et annet har jeg åpnet for en gradering av mennesker. Ungdommene på Utøya har da en større verdi enn en nazileder...
- Hvem har snakket om verdi?, avbrøt Humanist meg. Tenker du som en kristen nå?
Jeg stirret på ham.
- Er det spørsmålet seriøst? Eller er dette et forsøk på å spille djevelens advokat?
- Har det noe å si? Hvilken rolle spiller det hva jeg tror og ikke tror på?
- Mener du at mennesker ikke har noen verdi?
- Det er igjen et irrelevant spørsmål, svarte Humanist. Han virket ikke irritert.
- Alle spørsmål kan stilles og alle bør besvares, fortsatte han.
- Jo, mennesket har verdi, svarte jeg.
- Og hvord..
Denne gangen var det jeg som avbrøt.
- Men hva legger jeg i ordet verdi, det er det viktige å feste seg ved her. For på den ene måten vil det være mulig å argumentere for at en slave har en verdi, mens en slaveeier ikke har det. I et tegneserieblad engang leste jeg om et slaveskip som var i havsnød og hvor et annet skip kom til unnsetning. Imidlertid, i det kapteinen på det andre skipet oppdaget hva lasten var nektet han å redde en eneste av besetningen før alle slavene var over på hans skip. Slavene hadde verdi, han kunne kreve bergingslønn for dem, men for den verdiløse besetningen var bare belønningen et håndtrykk og et en følelse av å ha gjort en god gjerning. Resultatet var at alle slavene ble reddet og alle de verdiløse, frie mennene mistet livet. Så, nei, mennesker har ikke verdi i denne bruken av ordet. Spørsmålet er selvsagt om de har det i andre betydninger. Men verdi henger selvsagt sammen med hva folk er villig til å gi for det, kanskje "verdi" er galt ord.
- Hva er verdi?
- Kristne anser seg som verdifulle fordi Gud var villig til å gi sin sønn i løsepenge. Vi har ingen guder som betaler for oss, da kan vel ikke humanister snakke om verdi. Vi må bruke andre ord.

- Ok. Vi er ikke ferdig med Pilgrimen enda. Hvor enkelt skal det være å være en humanist? Du husker Uvitenhets reise på slutten? Han svømte ikke over elva, han tok en ferje. Han valgte den enkle veien. Selv om vi ikke tilhører et livssyn som tror på et helvete er spørsmålet relevant. Siden du er vokst opp som lutheraner forstår du bildet her, Kjetil. Er humanismen er nådereligion eller en gjerningsreligion? Er humanismen et livssyn hvor du blir en bedre og bedre humanist etter hvor mange gode, humane gjerninger du utfører? Er det en form for gnostissisme hvor det er kunnskapsnivået som avgjør din humanisme, eller er humanismen en form for protestantisme, hvor man enten er humanist eller ikke humanist, og det ikke eksisterer noen rangering. Med andre ord, er en humanist noe man gjør, man vet eller er?

Det tok litt tid før jeg svarte, det var et godt spørsmål, og kanskje spilte min og mine landsmenns protestantiske påvirkning inn på svaret mitt. Sola Fide, kun tro  var den lutherske tese, og kanskje var en humanisme i et protestantisk land annerledes enn i et katolsk.
- Jeg vet ikke, svarte jeg. Jeg vet ikke, og jeg vet ikke hvor mye den vanlige humanist i gata reflekterer over dette.

Vi var kommet frem til døren. Humanist banket på, og vi kunne høre bevegelse på den andre siden.
- Vi får diskutere dette siden, sa Humanist, nå venter en god kopp te med forfatteren av en av verdens mest leste bøker. Kanskje vi til og med får noen nye tanker av ham? 

2 kommentarer:

  1. Mycket intressant frågeställning. Jag har heller inget eget svar på frågan. Får grunna på detta.

    Du beskriver anmälan från svenska Humanisterna felaktig. Anmälan skedde inte till polisen, utan till Svenska kyrkans Domkapitel. Anmälan ville inte begränsa yttrandefriheten, men i det uppfattades så i den efterföljande debatten. (Syftet var, om jag minns rätt, att undersöka negativa angrepp på andra livsåskådningar var i överensstämmelse med vad som får ske i Kyrkans regi.)

    SvarSlett
  2. I stand corrected.
    Jeg skal rette det.

    SvarSlett

Dikt - så mange spørsmål

 da tidemand og gude malte brudeferden i hardanger hadde de lest avisen hadde de lest om gutten som løp over gangbruen drep denne negeren ro...

Populære innlegg