mandag 11. juni 2012

Mitt møte med Arnfinn Haram

Jeg leser på Facebook med sorg at Arnfinn Haram har gått bort, en hedersmann som ofte har vært i media. Jeg kjente til Haram allerede på videregående, han var av og til innom Danielsen ved enkelte anledninger. Spesielt husker jeg en temadag, hvor forskjellige mennesker tok opp forskjellige tema, om tidebønn, om forskjellige samlivsformer, og ikke minst om seksualiseringen av samfunnet. Haram hadde nevnt at da han var ute og så på innmat til sin filofax hadde han funnet en lomme til plassere kondomer, og dette var et eksempel på hvor langt denne seksualiseringen hadde gått.

Arnfinn Haram visste sannsynligvis ikke hvem jeg var, men jeg husker ham. Spesielt husker jeg en episode, en episode han sannsynligvis glemte ti minutter etter at den fant sted, men som jeg fortsatt bringer med meg.

Jeg var nitten år da jeg satt i det store oppholdsrommet på Norsk Lærerakademi. Dette er et stort rom hvor alle større begivenheter finner sted, hvor den daglige andakten holdes, og hvor mange av studentene nyter sin lunsj. Der og da leste jeg i en av bøkene vi hadde på pensum i kristendom grunnfag. Vanligvis var det en god del studenter og lærere der, men akkurat nå var det sent på ettermiddagen, de fleste studentene satt på lesesalen eller hadde gått hjem.

Da var det Arnfinn Haram kom inn døren og gikk mot kantinen i naborommet. Jeg kastet et blikk på ham og satte igjen øynene i boken. Så hørte jeg plutselig musikk og løftet blikket igjen. Han hadde satt seg ved pianoet som de brukte under morgenandakten.

Jeg har alltid elsket klassisk musikk. Musikk uten ord kan fortelle historier, historier om krig, om fred, kjærlighet og fantasier. Musikk er som vin hvor du kan kjenne smaken av sjokolade, av mint, av karamell, selv om dette aldri har vært ingredienser som har vært tilsatt under produksjonen. Musikk kan skape stemninger, og en komponist kan skape beskrive sitt objekt like nøyaktig som en kunstmaler.

Jeg la ned boken og lyttet. Musikken hadde en smak av ro, en form for fred. Det var vennlige toner, og en le. Det var et rolig stykke, et musikkstykke jeg der og da satt pris på å høre. Bildet jeg fikk fra musikken var kanskje en trøstende sjelesørger eller en mor som koser med sitt barn.

Stykket tok slutt, Haram reiste seg og uten å kikke på sitt eneste publikum gikk han inn i kantinen. Jeg ble sittende og tenke på opplevelsen. Han hadde hatt min fulle oppmerksomhet så lenge han hadde spilt og det lille avbrekket fra tolkningen av Matteus evangelium var et kjærkomment avbrekk. 

Hvil i fred, Pater Arnfinn Haram.

2 kommentarer:

  1. Jeg hadde ikke fått med meg at han var død. Det var trist å høre. Han var et fint menneske.

    SvarSlett
  2. Enda jeg ikke kjente ham eller egentlig ikke har hørt hams navn, tidligere. Så er det smertelig å få lese eller høre om hans bortgang. Slik det beskrives var ham et varmt menneske. Ønsker han en velfortjent plass i himmelen

    SvarSlett

Dikt - så mange spørsmål

 da tidemand og gude malte brudeferden i hardanger hadde de lest avisen hadde de lest om gutten som løp over gangbruen drep denne negeren ro...

Populære innlegg