Dette blir noen strøtanker om feminisme, om mannsforkjempere og om likestillingsdebatten generelt.
Du kjenner ikke til dine egne fordeler
Hvordan er det å være jente under hybeljakt? Hvordan er det å være jente under en angrepskrig, og slippe å bli kastet frem i fronten med stor fare for å bli drept. Hvordan er det å være jente og vite at blind vold er noe som ikke rammer ditt kjønn. Hvordan er det å være jente og vite at du lever seks år lenger enn din bror? Hvordan er det å være gutt, og kunne gå hjem fra byen når du skulle ønske? Hvordan er det å være gutt, og slippe tanken på sexpress fra sjefen? Hvordan er det å være gutt, og vite at potensielle arbeidsgivere ikke mistenker deg for å ønske å bli gravid? Hvorfor legger en ikke merke til de fordeler en har i kraft av eget kjønn, hvorfor legger en bare merke til egne begrenninger?
De mest radikale tolker alt som angrep på eget kjønn
TV2 Alltid Nyheter ansatte for endel år siden endel nyhetsankre, og feminister reagerte. Det var eldre menn og yngre kvinner som presenterte nyhetene, noe som av dem ble tolket som kvinnediskriminerende. Åpenbart var kvinnene valgt som en veggpryd. Men at dette også kunne tolkes som mannsdiskriminering, gikk disse tydeligvis hus forbi. Hvorfor må en mann vente til han er i femtiårene før han får en jobb i studio? Er det ikke en fordel for kvinner at de har mulighet til å gjøre et slikt karrierehopp så tidlig.
Noe annet som feminister ikke liker er eldre menn som inngår forhold med yngre kvinner. Preben Møller i boken Pen søker trygg er heller ingen tilhenger av slike forhold, men hvor feminister ser på dette som kvinnediskriminerende, anser Møller dette som det diamentralt motsatte. Verdensbildet hos feministene er som følger, en førti år gammel mann, en førti år gammel kvinne og en tjue år gammel kvinne. Når den førti år gamle mannen blir sammen med den tjue år gamle kvinnen blir det en person til overs. Den førti år gamle kvinnen vil ha problemer med å finne en mann igjen på grunn av menns preferanse for yngre kvinner. Møllers logikk er annerledes, for ham eksisterer det også tre personer, en førti år gammel mann, en tjue år gammel kvinne og en tjue år gammel mann. Den tjue år gamle kvinnen kan flytte sammen med en eldre mann, slippe å ta opp studielån og spare tusener i måneden på mat og husleie. Dette har ikke den tjue år gamle mannen mulighet til. Gjennom en svært selektiv virkelighetsforståelse er nettopp ditt kjønn undertrykket.
En lignende selektiv forståelse trer frem når lønnsforskjeller og kjønn diskuteres. La meg for å illustrere poenget mitt stille opp et svært forenklet verdensbilde. Vi har en gruppe mennesker som ønsker en karriere, som ønsker å stige i gradene, som har akseptert rotteracet. Man er villig til å gjøre ting man ikke liker for å tjene mer. Så har vi en annen gruppe, dette er mennesker som heller søker livskvalitet, som ikke ser på karrieren som det viktigste, men heller vil gjøre det en liker, gjerne for lavere lønn enn naboen. For kvinner som er i første kategori vil en kunne støte på problemer, mannlige sjefer vil kunne utføre sexpress, de kan mistenke deg for å ha et ønske om å bli gravid, og blir du gravid, kan dette redusere muligheten for avansement. Det vil være en fordel å være en mann dersom du er på en evig jakt etter etter større lønningspose og flottere titler.
Så er det andre kategori. Hvis du kunne tenke deg å ta et år hjemme med barna, hvis du kunne tenke deg å gå ned i redusert stilling, hvis du kunne tenke deg å jobbe med hobbyen din fulltid mens din ektefelle tjener nok for dere begge, hvilket kjønn bør du ha da?
Warren Farrell har formulert det slik:
Som kvinne har du tre valg, du kan være hjemme, du kan jobbe deltid og du kan jobbe fulltid. Som mann har du også tre valg, du kan jobbe fulltid, du kan jobbe fulltid og du kan jobbe fulltid.Problemet er her at feminister bare fokuserer på eget kjønns begrensninger, og ikke på muligheter. Det samme gjør mannsaktivister, og det gjør debatten helt umulig for dem som ser dette fra begge sider.
Feminister har et imageproblem
Når dette temaet tas opp har mange feminister vært avvisende til problematikken, de skylder på tendenser i samfunnet eller legger ansvaret på alle andre enn dem selv. Hos mange feminister ser det ut til å være en manglende selvinnsikt på dette området, de er som selgere som skjeller ut kundene for manglende interesse for produktet. Feminister bør innse at det svært ofte er deres egen feil at ordet "feminist" har en negativ klang. Hvor mange kvinner i dag legger inn en disclaimer "jeg er ikke feminist, men..." når temaet likestilling tas opp. Problemet er imidlertid ikke de fleste feminister, men et mindretall som ødelegger for flertallet. En parallell er her konservativ kristendom og islamkritikk. Den siste tiden har enkelte kristenledere og avisen Dagen gått ut mot SIAN og NDL, og kaller disse ukristelige organisasjoner. Reflekterte kristne ville ikke identifisere seg med deres mer ytterliggående trosbrødre.
Det er feminister som kaller menn som gir kvinner tips om datakjøp for sexister. Det finnes kvinner som hevder at å spise kjøtt stammer fra mannens behov for å dominere kvinner. Det finnes feministorganisasjoner som nekter menn å være medlemmer. Det finnes feminister som vil løse opp kjernefamilien og oppdra barna i store institusjoner. Det finnes feminister som argumenterer for at dersom en kvinne har sex under påvirkning av alkohol blir hun voldtatt. Det finnes feminister som hevder at alle menn er voldtektsmenn. Det finnes feminister som reagerer på at menn er representert i et panel hvor feminisme diskuteres.
Samtidig må vi ikke legge skjul på de feministiske konspirasjonsteoriene, som ser på stammesamfunnet som et likestillingsparadis, men som anser det moderne samfunn som et konspirasjon for å undertrykke kvinner. Mer om feministiske konspirasjonsteorier i en senere post (noe som betyr at den aldri blir skrevet).
Likevel leser jeg sjelden at feminister tar et oppgjør med andre feminister. Her bør de lære av de kristne. Ikke sjelden leser jeg kristne ta opp deres synkende popularitet i befolkningen, og mange er fullstendig klar over deres egen rolle i denne tendensen.
C. S. Lewis sa også at det beste argumentet for kristendommen var de kristne, og det beste arguement mot kristendommen var også de kristne. Kristne er fullstendig klar over at mange mister troen på grunn av dem, men noen lignende opplysning ser ikke ut til å bli feminister til del. Er det belastende å være feminist skyldes dette kun den patriarkalske konspirasjon.
Mer likestilling vil gjøre feminismen sintere
Dette er kanskje en kontroversielle påstand, men ulogisk er det ikke. For jo mer likestilt kjønnene blir, jo færre kvinner vil se behovet for å kalle seg feminister. Fortsatt vil de være opptatt av likestilling, men feminist blir bare en av mange titler de gir seg selv, og andre tema vil bli ansett som viktigere. De eneste som vil kalle seg feminister er den gruppen som aldri vil bli fornøyd før kvinner og menn tjener akkurat det samme, før det ikke forekommer en eneste voldtekt i Norge og all familievold er utradert.
Før kunne nok mange kvinner kalle seg feminister av praktiske årsaker, det var urettferdighet som måtte bekjempes, og feminist var bare noe en kalte seg så lenge dette problemet var tilstede. Nå, når kvinner og menn er tilnærmet likestilte, og kvinner ikke lenger anses som annenrangs borgere, har de valgt å bruke energien sin på andre områder. De eneste som er igjen er de såkalte patriarkatsfeministene, som ser undertrykkelsen som en konspirasjonsteoretiker ser Illuminati.
Umodne debatter
Noen tema er umulig å ta opp, noe jeg blant annet merket meg da jeg tok stilling i saken om forbud mot omskjæring. På Verdidebatt fikk jeg tilbud om omskjæring, på Aftenposten fikk vi beskjed om at vi var barnehatere. Enkelte tema er rett og slett for tunge som nordmenn. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes reflekterte nordmenn, men at temaene til tiltrekke seg så mange troll at det blir umulig å debattere. Likestillingsdebatten er en av disse. Det er for mange som ser på kritikk som angrep på eget kjønn, ikke ulikt endel fundamentalister som ser på kritikk som angrep på Gud. Kvinnegruppen Ottar har vært en tragedie for kvinnebegevelsen, både i den forstand at de til tider fortrenger de mer fornuftige stemmene og fordi de fremstiller feminister som hysteriske mannehatere.
Jeg er langt fra enige Kvinnefronten, og var kanskje relativt uforskammet mot redaktøren under en debatt for en tid tilbake, men det er mulig å diskutere med dem. På den andre siden er det umulig å diskutere med dem som tror på en feministisk konspirasjon som er ute etter menn. Du kan ikke diskutere med konspirasjonsteoretikere, og innen likestillingsdebatten er det desverre for mange slike teorier utbredt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar