Den humanistiske etikk; del 1

Jeg har lenge reflektert over humanisme, hva som kjennetegner humanistisk etikk og hvordan skape en etikk som tar hensyn til andre mennesker og dyr, uten at en trenger å trekke inn hellige bøker. Dette blir den første i en rekke poster der jeg forsøker å konstruere en slik humanistisk etikk.

"Uten Gud er alt tillatt". Dette sitatet blir ofte tillagt Dostojevskij, men det er mer korrekt å tillegge det en av Dostojevskijs romanskikkelser, Smerdjakov, Karamasovbrødrenes halvbror, og en generelt sett usympatisk person. Om Dostjevskij virkelig mente dette skal være usagt, men det har siden Brødrene Karamasov vært ett av de mest brukte argumentene mot en gudløs etikk. Dersom det ikke finnes en Gud, kan en ikke si at noe er rett eller galt.

For at noe skal være ulovlig trengs en lovgiver. I Norge har vi denne lovgiveren i grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll og Stortinget, uten disse ville vi ikke hatt en lovbok, og alt ville vært tillatt. På samme måte, dersom det ikke eksisterer en moralsk lovgiver kan man ikke si at noe er objektivt sett galt.

Jeg vil på ingen måte si at det er et dårlig argument, og dette gjør humanister seg lurt i å reflektere over. Den gudløse verden representerer andre etiske problemstillinger som en skapt verden representerer, ikke nødvendigvis vanskeligere spørsmål, bare annerledes. Teistiske forklaringer vil også medføre problemer, spesielt på områder hvor de profetiske visjoner direkte går i mot hva vi oppfatter som rett og galt i dagen samfunn? Det bør være nok å nevne kvinnesyn og homofili som klare eksempler på dette.

Det vil være klart for en humanetiker at det ikke vil være mulig å sette to streker under svaret når man diskuterer rett og galt. Likevel må man ikke ha for store forhåpninger når man diskuterer etikken, den kan være en rettesnor, men den kan aldri fortelle oss med 100% sikkerhet hva som er sannheten.

Jeg har tidligere forsøkt meg på tre svar, men ingen av dem besvarer direkte denne anklagen mot sekulære livssyn. Jeg kan påpeke at teistene ikke kommer bedre ut, jeg kan kalle det argument fra ønsketenkning, men selve argumentet er vanskelig å tilbakevise. Jeg skal likevel gjøre et forsøk, men for å klare det er jeg nødt til å ta et trossprang.

Tenk deg at du befinner deg i en by du aldri har vært før. Du spaserer rundt, ser på bygninger og statuer, men på ett punkt kommer du til et kryss hvor det er tre mulige veier. Du går inn den første, det viser seg å være en blindvei. Du går ut igjen og går inn den andre veien. Der viser det seg at det er et dypt hull som det er umulig å komme rundt. Hva gjør du så? Du har tre valg, hoppe ned i hullet, gå inn igjen i den første gaten eller forsøke gate nummer tre.

Hvordan kan jeg vite at ikke jeg er det eneste mennesket som lever og at alt jeg tror eksisterer kun befinner seg i hodet mitt? Hvordan kan jeg vite at logikkens regler er sanne? Hvordan kan jeg vite at de menneskene jeg møter ikke er skuespillere i et gedigent narrespill?

Det korte svaret er; det kan du ikke. Det er umulig å bevise at øynene dine forteller deg sannheten om verden, det vet enhver som har studert Descartes på Ex. Phil. Vi vet ikke om all verdens ondskap er bare noe som befinner seg i hodet vårt, vi vet ikke om vi befinner oss i The Matrix, og vi vet heller ikke om vi er et menneske som drømmer om at vi er en sommerfugl eller en summerfugl som drømmer at vi er et menneske.

Vi kan aldri få svar på disse grunnleggende spørsmålene. Likevel, og det er derfor jeg brukte bildet om de tre gatene, vi bør alltid velge den veien som fører oss videre. Hvis vi sier at vi ikke kan vite noe som helst, går vi inn den første gaten. Dersom vi sier at vi ikke kan vite noe, og dermed kan vi gjøre hva vi vil hopper vi ned i hullet. Dersom vi sier at hva vi kan føle og sanse er det sanne går vi inn den tredje gaten, hvor vi nettopp har mulighet til å komme videre. Det er selvsagt mulig at vi er på vei bort fra sannheten, men hva skal vi gjøre? Stopp opp når det finnes alternativer? Vi må bare gå videre og se hvor veien fører oss.

Dette blir da den første byggesteinen i min humanistiske etikk:
Det du kan sanse, eksisterer.
Eller la meg omskrive dataspråkets WYSIWIG til humanismens WYSIWE; What You See Is What Exists.

Hva betyr dette i praksis?
Kort fortalt betyr det at dersom du kan sanse noe, betyr det at det eksisterer.
Jeg føler at jeg trykker på et tastatur i dette øyeblikket, det betyr at jeg trykker på et tastatur i dette øyeblikket.
Dersom jeg ser et menneske som gråter, og jeg vet at dersom jeg gråter selv betyr det at jeg som regel på en eller annen måte lider. Det betyr at det mennesket jeg ser mest sannsynlig også lider.

Betyr det at den personens lidelse er mitt problem? På ingen måte, vi har bare påvist menneskelighet hos den andre, men at vi skal bry oss om den andres lidelse er enda et langt steg frem.

Det vil tas opp senere.

Mitt møte med døden på kafe

Jeg skrev dette tidligere på Verdidebatt og hadde planer om å skrive en annen samtale med Jesus. Nå fikk jeg lite respons, så jeg valgte å skrinlegge planene. Nå fikk jeg nettopp en positiv tilbakemelding, så da tok jeg opp igjen planen om kafemøtet med Jesus. Jeg kommer til å legge ut fortsettelsen om et par dager.

Det hadde nettopp sluttet å regne da jeg kom inn i kafeen hvor jeg hadde avtalt å møte Døden. Jeg så han sitte ved vinduet, med cappuchinokopp på bordet og med øynene i en roman. Han så opp på meg, smilte og kikket tilbake i boken. Jeg passert ham, gikk bort til jenta i baren og bestilte en Cafe Latte uten sirup. “Maskinen er under rengjøring, jeg kommer bort med den.” Jeg takker henne og setter med ned med Døden.

Han hadde ringt meg en halvtime tidligere og spurt om jeg hadde tid til å møtes. Jeg hadde det og nå sitter jeg her, og dersom jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han var en mann i trettiårene. Han sitter med en mørk bukse og en svart pologenser som matcher hans like mærke hår, hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at han arbeidet som reklamekonsulent. Eller poet. En poet i reklamebransjen.

- Takk for sist, sa Døden. Stemmen er alltid den samme behagelige, det monotone stemmeleiet som ikke avslører noen følelser i den ene retningen.
- Takk det samme, svarer jeg.
- Noe nytt siden sist?
- Ikke så mye. Eller kanskje endel. Når møtte jeg deg sist?
- Ett par år siden, tror jeg. Når jeg tenker meg om, var det ikke i 2006?
- Det kan tenkes. Ikke så mye.

Døden nikker.
- Jeg leste om deg i avisen.
-Gjorde du det?
Jeg var egentlig overrasket.
- Leser du lokalaviser?
- Jeg leser alle aviser.  Alle aviser med dødsannonser. Jeg liker å vite hvem det er jeg trykket i hånden for en siste gang. Bygdanytt er derfor en mange aviser jeg må gjennom.

Jeg følte et lite ubehag å diskutere dette med Døden, og hadde egentlig ønsket at brakte det opp. Det var alltid litt spesielt å diskutere tro med noen som visste hva som kom til å skje i etterkant av livets slutt.
- Interessant, sa Døden. Absolutt interessant. Hva sier familien din?
- De visste om det. Det var litt annerledes med onkler, tanter og søskenbarn. Noen visste, noen ikke. Enkelte har jeg forsøkt å skjerme, andre fikk finne det ut selv. Endel hørte at jeg var blitt ansatt som konfirmantleder i Humanistisk Konfirmasjon og la to og to sammen.
- Har de spurt deg om det?
Jeg rister på hodet.
- Noen. Det gjør ikke så mye fra eller til. De skal få velge selv hva de ønsker. Det er sikkert tungt for noen av dem. Men jeg kan ikke bry meg om det. Hvis det er tungt for dem, kan jeg ikke bli påvirket av det.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg, og mange andre som mister troen, bruker år av livet vårt på å kunne tørre å se våre nærmeste familie og fortelle dem at vi er på vei til helvete. Mange frafalne forteller, De klarer ikke å se sine foreldre i øynene. Derfor utsettes og utsettes avgjørelsen,
- Tok familien din det fint?
- Veldig fint. Men man krisemaksimerer ofte, tenker at man blir kastet ut og utelatt fra alle familiesammenkomster og strøket fra stamtreet.
Jeg smilte, Døden gjengjeldte smilet.
- Du har en flott en familie, sa han, Jeg møtte dem i din grandtantes begravelse.
- Jada. Men det fikk meg nettopp til å tenke på noe. Jeg vet at folk som bryter ut ofte blir aggressive ovenfor religionen. Det har du merket, har du ikke?
Døden nikker.
- Kanskje det er en forsvarsmekanisme?, fortsetter jeg. Det er en måte å møte kritikken før den kommer. Man tenker kanskje noe slikt som: “Så du tror at jeg kommer til helvete? Vel, jeg tror at du er en idiot som tror på en latterlig bok full av løgner og fri diktning,” Det blir en måte å si beholde kontrollen, ved at de nå er i forsvarsposisjon. Nå er det de som må svare på bibelkritikk, korsfarere, inkvisisjon og heksebranner. Alt for å unngå den skremmende dommen de kan få kastet etter seg.
- Tror du virkelig det?, avbrøt Døden meg.
- Ikke alle, selvfølgelig. Mange har det annerledes, og mye kritikk er berettiget, men i det umiddelbare bruddet er det nok noe opparbeidet sinne og frykt.
Døden nikket. Han tok en slurk av kaffen sin, og jeg kom til å huske at jeg ikke hadde fått min.

-  Men dette har du sikkert fått høre før, men jeg håper ikke at jeg spør for det, sa Døden plutselig.
-Spør i vei, svarte jeg.
- Hva om du tar feil?
- Så du sier at jeg tar feil?
- Jeg sa ikke det, smilte Døden.

Jeg hadde ingen illusjoner om at han ville røpe seg. Døden holdt alltid kortene tett inntil brystet om livet etter døden, Når du dør får du et besøk av ham. Det er alt han har fortalt, han vil oppsøke deg og trykke deg i hånden. Etter er dette er han taus. Vil han eskortere deg til Perleporten eller informere deg om at dette var alt du fikk? Ville han ønske deg lykke til i ditt neste liv på jorden? Jeg hadde forsøkt å lure ham til å avsløre det flere ganger uten å lykkes. Jeg ble nok nødt til å vente til jeg møtte ham for siste gang.

- Men hvorfor? Hvorfor velge det utrygge fremfor det utrygge?
- Hvorfor? Hvorfor det? Har du ti år å avse kan jeg nok forsøke å forklare.
- Jeg har hele evigheten på meg. Forsøk, du.
Jeg smilte.
- Det har du nok, men det har ikke jeg. Jeg må bruke mine 40-50 år som jeg har igjen til noe mer fornuftig.

- Tror du du har så lenge igjen?
Jeg svarte ikke. Det var et ubehagelig spørsmål fra en som satt inne med svaret. Solen hadde kommet til syne, og regndråpene på vinduet reflekterte små regnbuer på kafegulvet. I en av vannpyttene utenfor skinte solen rett i ansiktet mitt og jeg flyttet meg litt til siden.

Døden fortsatte.
- Men uansett, la oss tenke oss femti år. Du har femti år igjen. Før hadde du forventninger om en evighet, nå bare et halvt århundre. Det må vel være en skuffelse?
- Ikke så mye egentlig.
- ikke?
- Jeg tenkte på døden før også, fortsatte jeg. Det var en snikende følelse om at døden var slutten, selv om jeg ikke tvilte på Guds eksistens. Det tror jeg mange kristne har også. Faktisk leste jeg for endel år tilbake at kristne var ikke overbevist selv. Hvis jeg ikke tar helt feil var det nærmere en tredjedel av alle kristne i Norge som ikke trodde på et liv etter døden.

- Så du trodde ikke?
Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg husker engang da jeg bodde i et kollektiv med fire andre kristne, hvor en av jentene plutselig sa, “Tenker dere over hvordan vi får det i himmelen?” Jeg husker ikke hva jeg eller de andre svarte, men jeg husker at dette var et så uvanlig spørsmål fra en voksen person. Voksne snakker ikke om slikt, som om himmelen virkelig eksisterte. Men snakker om Frelsen, om Herliggjørelsen, men ikke om Himmelen, som dette er ett sted som virkelig eksisterer. Det fikk meg til å mistenke at de egentlig ikke trodde på det.
- Men de snakker ikke så mye om helvetet heller, skjøt Døden inn. Kanskje de ikke snakker om det fordi de da implisitt antyder at det er noen som kommer et annet sted.
- Mulig, innrømmet jeg. På den andre siden, har du hørt noen intellektuelle muslimer snakke om de syttito jomfruene de vil få i himmelen? Det er kanskje et litt flaut tema, så man snakker ikke om det. Det er kanskje litt det samme med Himmelen, Det klassiske bildet av himmelen med vinger, harpe og glorie er litt banalt. Jeg vet ikke.
- Men som ateist har vel mye forandret seg?
- Ikke så mye, egentlig. Man blir kanskje ikke så mye invitert på kristne tilstelninger. Man ber deg ikke bidra med menighetsarbeidet.
- Men nå har du ingen å be til dersom livet skulle være for tungt.
-  Vel..
Jeg dro på det.
- Men jeg var aldri en som ba for alt mulig. Jeg ba som regel ikke foran en eksamen. Dersom jeg strøk, så strøk jeg fordi jeg ikke hadde lest eller at jeg var uheldig. Gud hadde ikke noe å bidra med verken i den ene eller andre retningen.
- Så du ba ikke?
- Jo, men jeg ba ikke om ting som påvirket så mye den verden vi levde i. Jeg ba kanskje om småting. Og jeg ba om at Gud måtte vise meg hvordan skulle tjene ham. Siden han aldri svarte, antok jeg at han ikke eksisterte.
- Så da tror du kanskje ikke på kommunebyråkrater heller?
Jeg smilte.
- Jeg  var kanskje en dårlig kristen?

- Det var dine ord.
Døden tømte koppen sin. Han reiste seg, bestilte en ny ved baren, noe som tok betraktelig kortere tid enn tidligere. Min kaffe var enda ikke kommet.

- Men det er vel noe som har forandret seg?, spurte han da han kom tilbake.
- Hva skulle ha forandret seg?
- Sjelen og ånden din, de er borte nå.
- Vel, nå mener jeg det at jeg aldri hadde en ånd i første omgang, det var bare innbilning,
- Men du var et sjelevesen, ett menneske skapt i Guds bilde, nå er du bare et dyr, et resultat av evolusjon. Du var et Guds barn, nå er du etterkommer etter bakterier og celler. Er ikke det, hva er det beste ordet, er ikke det en nedgradering av ditt menneskeverd?

- Så du mener at det er en nedgradering?
- Mener du ikke at det er?, svarte Døden umiddelbart.
- Vel...
Jeg leter etter de rette ordene.
- Jo, kanskje er det det. Jeg nekter ikke for at det høres mye flottere ut å være sønnen til en guddom enn å være barnebarnet “til en stein”, som Kent Hovind kaller det. Men på den andre siden, så er jeg nå et resultat av millioner av vinnere. Richard Dawkins fortalte en gang at han når han taler i forsamlinger av og til stiller et spørsmål: “Hvor mange prosent av deres forfedre døde som barn?” Folk begynner å regne i hodene før folk innser svaret. Svaret er selvsagt null! Ingen av våre forfedre døde som barn. Ingen av våre forfedre døde uten å at en vesen av det motsatte kjønn parret seg med vedkommende. Vi er en gruppe av vinnere, i millioner av generasjoner. Biologier og astrofysikere avslører det enorme arbeidet som har blitt utført for å skape hvert vesen som lever på jorden i dag. Og hvert organ jeg har i kroppen min, hvilken enorm evolusjonær jobb har det ikke vært å utvikle dem. Hvorfor skulle dette være en nedgradering av mitt menneskeverd?
- Vel, det forandrer ikke det faktum at du er døende. Du er ikke i besittelse av en udødelig sjel, du er på vei til gå under. Som du sa i sted, om maksimalt femti år er det slutt for all fremtid med deg. Skremmer det deg ikke?

- Om det skremmer meg? Jeg vet ikke helt. Det er vanskelig å si. Jeg tror egentlig ikke jeg blir så lettskremt. Jeg tenkte faktisk mer på det da jeg var kristen.
- På hvilken måte.
- Jeg husker fra videregående, jeg leste attenhundretallshistorie, og jeg tenkte, “alle disse jeg leser om er døde”, De kan ikke snakke, ikke tenke, ikke gjøre noe som helst. På bildene ser de levende ut, men så rammer tragedien dem. Jeg tenkte mye mer på det da jeg var kristen. Men jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på døden. På den andre siden...

- Forresten, har du lest Tolstoj?, avrøt jeg jeg meg selv.
Døden svarte ikke, han grep bare boken som lå på bordet foran oss og viste meg tittelen. Ivan Iljitsj død av nevnte forfatter.
-Jeg elsker Tolstoj, sa Døden.
- Jeg også.
- Jeg har lest alt av ham, også da han var i live, fortsatte Døden. Og det må jeg innrømme, det var med en viss skjelving at jeg møtte ham. “Grev Lev Nikolajevitsj, det er en ære møte Dem, jeg kommer til å lese bøkene Deres herfra til evigheten.”
Døden smilte.
- Ikke få meg til å begynne om Tolstoj. Han og Dostojevskij... Shakespeare også, selvsagt. Trenger man andre forfattere? Var det et tema som disse tre unnlot å behandle? Men nok om det. Hva var det du ville si om Tolstoj?
Døden likte å snakke om litteratur. Det måtte være en adspredelse fra det som ellers måtte være en psykisk utmattende arbeidsdag.

- Jeg leste Skriftemål av Lev Tolstoj for en tid tilbake, fortsatte jeg. I den boken nevner han et indisk eventyr som jeg syntes var interessant.

- Unnskyld, jeg glemte det rett og slett.
Jeg hadde ikke lagt merke til jenta, nå stod hun med et kaffeglass og smilte. Hun plasserte glasset på bordet og la to brune sukkerbiter innpakket i plast ved siden av.
- Du kan få påfyll dersom du ønsker.
Jeg takket nei, og hun smilte og forlot oss etter å ha beklaget enda en gang. Jeg åpnet en av sukkerbitposene og fortsatte.

- Den handler om en som blir jaget av et uhyre og han oppdager en brønn som han kaster seg ned i. I fallet oppdaget han imidlertid at brønnen er uten vann, og det er drage i bunnen. Han griper etter en busk som vokser  i veggen og holder fast i denne. Over ham venter uhyret, under ham venter dragen, begge klar for å sluke ham. Han kjenner at kreftene er i ferd med å ebbe ut, da oppdager han at på den lille busken er det to mus, en hvit og en svart, som sitter i roten og holder på gnage over det som holder ham i live. Men så er det han oppdager det. På et av bladene ser han plutselig noen dråper med honning, han strekker ut tungen og slikker dem. Og slik slutter fortellingen.

Tolstojs tolkning er åpenbar.  Det er vi som henger i den greinen, uansett hvordan vi forholder, tilslutt vil musene gnage over greinen hvis vi ikke først slipper taket selv. Vi vil tilslutt havne i dragens munn, hvis vi ikke skulle makte å klatre opp og bli slukt av uhyret der oppe. Målet vårt er derfor bare å slikke i oss honningdråpene før den uunngåelige slutten kommer.

-  Jeg husker den. Det er en interessant historie. Tolstoj slet jo med mye i forhold til døden og livet. Så det er det som målet? Å slikke i seg mest mulig honning før slutten kommer?
- Det avhenger av hva honning er for noe.
- Er honningen lykke?, spør Døden.
- Det kan være lykke. Det kan også være, jeg vet ikke. Plikt?
- Plikt? Hvilken plikt? Hvilken plikt har du? Du er jo en ateist!

Solen forsvant bak en av skyene, jeg tenkte over hvordan jeg skulle formulere det.
- Jeg vet ikke, plikt. Jeg føler det er en eller annen plikt vi har fått, jeg kan ikke sette ord på det bedre enn det. Det har noe med å kjempe for det gode, å kjempe for noe uten at det ligger noen belønning bak.

- Det hørtes merkelig ut, utbrøt Døden. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men det er ikke et logisk standpunkt. Hvorfor skal du kjempe for noe godt som ikke eksisterer der?
- Det innrømmer jeg, jeg er irrasjonell på det punktet, men det er nødt til å være slik. Jeg later som det eksisterer et kosmisk gode, og innretter livet mitt etter det. Men som ateist er det ikke rasjonelt, men skal mitt livssyn henge sammen, er det nødvendig for å akseptere dette. Dette er ikke noe å diskutere, det er bare å akseptere.

- Hvis du sier det så, svarer Døden. Denne gangen smilte han. Møter du noen av de andre i gamlegjengen?
- Ikke på en stund. Jesus ringte forresten nylig. Han ville møte meg.
Døden nikket.
- Skal du møte ham?
-Hvorfor ikke? Vi har jo vært gamle bekjente. Det er alltid hyggelig å få oppdateringer på andres liv.
- Så når møter du han?
- Neste uke engang. Vi får se når det passer for oss begge.
Døden nikket,

Etter dette snakker vi ikke om så mye, vi drakk opp hver vår kaffe uten å si så mye mer. Det ble litt småsnakk om været og fremtidige planer. Da glasset mitt var tomt, takket jeg for meg og vi lovte hverandre at det ikke måtte ta like lang tid neste gang. Jeg reiste meg og gikk mot døren. Døden tok på nytt opp boken, og festet øyenene på teksten. Snart ville han gå tilbake på jobb.

Og jeg tenkte på det, jeg kommer sikkert til å møte ham igjen for et kaffebesøk senere, men den siste gangen vi møtes vil det bli avslørt hva som kom til å skje etter døden. Døden visste svaret  men nå satt han med øynene i teksten og så nesten ut til å ha glemt meg. Det må ha vært en spennende bok. Jeg fikk låne den på biblioteket en dag.

Spørsmål til feminister

Dersom Francesca Kafka hadde skrevet boken Prossessen, om Josefine K, ville det ikke da blitt sett på som en feminismeklassiker? Ville feministiske litteraturvitere tolket denne i lys av kvinners problemer, og ikke generelle menneskelige?

Dersom Kafka ønsket å skrive om fellesmenneskelig angst og søken, måtte ikke da protagonisten være mann?

Hvordan introdusere elever for kristendommen?

Jeg driver for tiden på med undervisning på videregående og skal begynne med en introdusjon til kristendommen. Hvordan presentere denne religionen som har hatt så stor innflytelse på elevene på en spennende måte? Det er jo et vidt felt og et tema som elevene skal bruke mye tid på.

For en tid siden fikk jeg anbefalt et program på iPad som heter Art Authority. Dette programmet er en database over alle de største kunstverkene i historien, fra antikken til i dag, og da jeg kikket på renessansebildene fant jeg ett som kunne gjøre introduksjonen lettere. Bildet er malt av Rafael, og har blitt kalt La Disputa del Sacramento. I dette finner en mange elementer som en elev kan dvele med.

Hva er det første øynene dras mot i det du ser på bildet? De fleste vil svare Jesus. Likevel er ikke han den som befinner seg i bildets midte, det er duen. Dersom du setter et kryss fra den ene kanten til den andre vil du oppdage at krysspunktet er rett gjennom duen.

Likevel, om vi studerer sirkelen er ikke lenger duen i sentrum. Sirkelens midtpunkt er det som står på alteret. Men igjen må vi se over Jesus, og se hvem som står der.

Rafael viser her på en glimrende måte treenigheten. Vanligvis presenteres de som tre personer ved siden av hverandre, men da vil alltid den i midten ha en mer prominent posisjon. Her er alle fremtredende på sin måte. Gud står øverst, Jesus er den mest synlige, og Ånden er i sentrum. Ingen er større enn den andre.

Jeg vil da spørre elevene
1. Hva representerer de tre?
2. Hva befinner seg i sirkelens midtpunkt? Finnes en slik i den norske kirke? Hvorfor (ikke)?

Deretter vil jeg se på på de to personene som sitter ved Jesus. Hvem er de? (Maria og Døperen Johannes). Hva har de gjort som fortjener en slik plass? Og da kan en også spørre, kan det tenkes at en protestantisk eller ortodoks maler ville plassert to andre personer der?

Deretter ser vi på de tolv personene som sitter på samme plan som Jesus. Hvem er de?
(På venstre side: Peter, Adam, Evangelisten Johannes, Kong David, Stefanus, Jeremia, på høyre: Judas Makkabeeren, Sankt Laurentius, Moses, en av Jesu disipler, Abraham, Paulus)

Dette åpner for mange spørsmål:
1. Hvorfor har bare halvparten av disse glorie?
2. Hvorfor sitter Peter med nøkler?
3. Hva er en martyr og hvorfor er de viktige i kirkehistorien?
4. Hvorfor har Paulus et sverd?
5. Hvorfor er det bare seks av de tolv som sitter rundt Jesus som har glorie?
6. Det er fire bøker ved ånden, hvilke er disse?

Deretter er det mange mennesker som står på det nederste planet. Nærmest er kirkefedrene, blant annet Augustin i biskekappe, bak ham står Aquinas, og lenger bak Dante og lenger bak, en person som ikke er så lett å få øye på, en kjetter (i hette).
På nytt kan en påpeke endel interessante fenomener:
Hvorfor er de klerikale nærmest, Jesu blod og legeme? Må man gå via dem for å bli frelst?
Hva er en kjetter?
3. Hvorfor er scenen satt til Roma? Er den katolske kirken den sanne kirke og den ortodokse den falske?
4. Hvorfor har noen fått en glorie og andre ikke?

Elevene vil sikkert ikke kunne svare på alle disse spørsmålene, men de vil bli fortalt at de svarene vil komme i løpet av de neste timene.

Samtidig viser plasseringen av bildet en side ved kristendommen som ikke alltid Dawkins&co reflekterer over. Bildet et malt på motsatt side av det mer berømte Skolen i Athen, og dette viser på en utmerket måte to sider ved kristendommen. På den ene siden er teologien, med treenigheten, bibelen og kirken, på den andre filosofien, med Aristoteles og Platon, hedninger, muslimer, zoroastrere og kristne filosofer i dyp diskusjon. Dette viser egentlig to sider de fleste moderne religioner, en tro og undring i skjønn forening. På den ene siden, arven fra Athen, på den andre, arven fra Jerusalem. Dette er veldig viktig å huske når en studerer livssyn, det er aldri kun en blind tro.

Et slikt bilde åpner eleven for mange sider ved den kristne tro, og det vil sannsynlig gjøre læringen lettere. Når man snakker om pavens nøkkelmakt har en dette bilde å knytte det til. Jeg har ikke gjennomført undervisningen enda, men legger det ut slik at dersom det er noen som har noe fornuftig å si vil jeg høre det før timen.

Til slutt er det noe jeg lurer på, jeg og flere andre har studert bildet og finner ikke et tilfredsstillende svar. St Stefanus (til høyre for David (med harpe)) peker enten nedover eller ut mot oss. Hvem peker han på, og hvorfor? Gode svar utbes.

Har du rett til å stille det spørsmålet?

Vi må alltid stille spørsmål, blir det ofte hevdet. De dumme er fornøyde med de svarene de har, mens de fornuftige er stadig på søken etter nye svar. De fornuftige og opplyste er dem som aldri er fornøyd med de to strekene som er satt under svaret, som stadig utfordrer det og ser på problemer fra nye perspektiver.

Jeg er ikke nødvendigvis uenig. Å stille spørsmål er flott og en nødvendighet dersom vi skal komme oss videre fra der vi er nå. Imidlertid vil jeg stille et spørsmål som jeg av og til føler blir ignorert, som man må stille langt oftere enn en gjør; "Har du gjort deg fortjent til å stille det spørsmålet?"

Mye av det jeg skriver her vil komme til provosere endel av leserne. Sjansen for stråmannsangrep er stor, og jeg vil sikkert beskyldes for det ene og det andre, likevel tar jeg sjansen. Jeg vil slå et slag for å kvalitetssikre spørsmål.

La oss tenke oss et litt ekstremt eksempel. En person stiller spørsmålet: "Bør statsministeren gå av?" Du svarer så med å si at du ikke mener det, Stoltenberg har gjort en god jobb, og han fortjener å fortsette, hvorpå vedkommende spør; "Hvem er Stoltenberg?"

Kan vi være enige om en ting, at dersom du stiller spørsmålet om statsministeren bør gå av, bør du i så fall vite hva vedkommende heter? Du må kjenne til navnet, til politikken, til partiet og ikke minst til alternativene før du har rett til å stille et slikt spørsmål.

Dette var et banalt eksempel, men det finnes nok av eksempler på lignende tilfeller. En bedriftsleder som ikke har åpnet en eneste bok som ikke omhandlet kroner og øre tror ikke på klimaendringer. En filosofistudent ser på video av de tredje tårnets styrt 11/9-2001 og er overbevist at var en kontrollert nedrivning. E kvinne blir mor og vet umiddelbart mye bedre enn legen hva som er bra for barnet. Ignoranter blir eksperter, og mennesker stiller spørsmål innen fagfelter hvor de ikke engang hadde forstått en introduksjonsbok.

Flere nyhetskilder avslørte at det var en konflikt i USA mellom klimaforskere og meterologer i synet på menneskeskapte klimaendringer. Klimaforskerne mente en ting, meterologen noe annet. Imidlertid er det viktig å påpeke at et flertall av meterologene ikke var i en posisjon til å stille dette spørsmålet, de har ikke stilt de nødvendige spørsmålene for å kunne utfordre klimaforskernes konklusjoner.

La meg ta et annet eksempel, evolusjonsteorien. Hva skal til for å stille spørsmål ved den rådende oppfatning av livets utvikling på jorden? Dette krever en pyramide av spørsmål, hvert må ha blitt forsøkt besvart på en så upartisk og objektiv måte som mulig. Toppsteien i pyramiden er: "Eksisterer det tilsynelatende uløselige problemer i den generelle evolusjonsteorien i dag?". Før vi kan plassere ut den steinen må vi først legge ut steiner som den kan stå på. "Hva er de største konfliktområdene innen biologifaget i dag?", og "Hva representerer de største uløste gåtene i biologien per dags dato?".

Men er det bare å gå i gang med å stille disse spørsmålene? På ingen måte, vi har fortsatt stor luft mellom oss og bakken, så steiner må legge inn under disse også. På bakken plasseres de mest basale spørsmålene, "hva er biologi", deretter litt lenger oppe "hva er grunntrekkene i evolusjonsteorien", lenger oppe "hva er grunntrekkene i den moderne evolusjonsteorien" osv. Til slutt, når du har bygget opp hele pyramiden kan du gå i gang med spørsmålet om teorien har uløselige problemer.

Det er også enkelte som besvarer dette spørsmålet, som har bygget sin pyramide uten å være uhildet. En av disse er Jonathan Wells, som av sin religiøse leder Moon ble bedt om å skrive en ny doktoravhandling for å knuse Darwins teori. En slik holdning er ikke den rette til å bygge den nødvendige pyramiden av spørsmål, og det er nesten mulig å forkaste hans forskning bare på grunn av dette.

Andre spørsmål har så høy pyramide at det i praksis ikke er mulig å nå opp til dem. Ett slikt eksempel fikk vi da Michael Behe var vitne i Kitzmillerrettsaken i 2005. En av Behes teser er at virveldyrs immunsystem er "irreducible complex", det vil si at den ikke kan oppstå gjennom naturlig seleksjon.

I rettsaken la deretter saksøkers advokat bok etter bok på vitneboksen, alle bøker som omhandlet immunsystemets utvikling, alle bøker Behe ikke hadde lest. Til slutt var stabelen høyere enn Behe selv. Behe hadde stilt spørsmålet; "er immunsystemet ureduserbart komplekst?", men et slikt spørsmål ville krevd at han først hadde svart på spørsmålet: "Har jeg satt meg inn i alt som er skrevet om dette temaet?" Svaret på dette spørsmålet må åpenbart være nei. Behes spørsmål hadde kun vært legitimt om han hadde  vært et supermenneske.

Etter hva jeg har blitt fortalt, gjorde ikke ateistene det så godt i en debatt nylig som omhandlet vitenskap vs Gud. Nå kan jeg ikke uttale meg om denne debatten, men jeg har hørt endel diskusjoner mellom ateistiske forskere og kristne filosofer, og det som slår meg er at ateistene ikke har bygget opp pyramiden skikkelig til å reflektere over Gud og vitenskap. Pyramiden hvor "Har vitenskapen tatt livet av Gud?" er toppsteinen, har mange forskjellige steiner, hvorav flere av dem er vitenskapelige, flere vitenskapsfilosofiske, religiøsfilosofiske og teologiske. Det er min erfaring at vitenskapsmennene ikke engang har en tiltrekkelig vitenskapsfilosofisk ballast til å besvare dette spørsmålet. Pyramiden deres har for mange hull og i møte med filosofer som har satt seg inn i alle disse feltene faller den enkelt sammen.

Konspirasjonsteoretikere liker også å stille spørsmål, men også disse har et problem med de hopper til de avanserte spørsmålene og ignorerer de grunnleggende. Var det utplassert eksplosiver i tvillingtårnene i New York under terrorangrepet i 2001?, er det spørsmål de elsker å stille. Imidlertid ser det alltid ut til at de glemmer de grunnleggende spørsmålene. "Hvordan kan så mange tusen holde på en så grusom hemmelighet?", er ett av spørsmålene de glemmer. "Hvordan fungerer samfunnet?", eller "Hvordan kan et alternativt scenario i hele tatt være mulig?", er et annet. De fleste spørsmålene konspirasjonsteoretikere stiller ignorer det faktum at de ikke besitter kunnskap i de aktuelle områdene.

Interessant nok, når du spør en konspirasjonsteoretiker om å sannsynliggjøre et konspirasjonsscenario er standardsvaret som regel: "Det vet jeg ikke, derfor trenger vi en ny uavhengig etterforskning." Man krever at noe skal etterforskes, men vil ikke si hva.

Når dette er sagt så kan alle spørsmål stilles, uansett hvor støtende de kan oppfattes av enkelte. Dette betyr imidlertid ikke at alle kan stille dem, men at det på nytt krever at en har gjort hjemmeleksen i å stille de rette spørsmålene.

Kan man stille spørsmålet om innvandrerne koster samfunnet penger? For en del år siden fremmet FrP et krav om et innvandrerregnskap, et krav som ble avvist av de andre partiene. Problemet var at FrP hadde kjørt en knallhard linje mot den norske innvandringspolitikken i valgkampen, og skulle det innføres regnskap, ville det blitt galt. De kom til bordet med feil innstilling, og skal man besvare et slikt spørsmål kreves det at en først besvarer en rekke andre spørsmål, blant annet "Dersom det skulle vise seg at det er en inntektspost, hva da?"

Imidlertid må vi aldri la være å stille spørsmål selv om de kan virke støtende. La meg ta et eksempel som kanskje vil provosere noen; "Kan vold mot kvinner unngås ved at utsatte kvinner endrer atferd?"

Bare det at jeg skrev dette provoserer enkelte, og disse har ikke rett til å svare på dette spørsmålet. Andre igjen vil svare ubetinget ja, og heller ikke disse får lov til å stille spørsmålet. Så har vi dem som vil undersøke dette for å bevise at svaret er nei, men også disse tar seg en rett de ikke har. Spørsmålet kan stilles, men det er ikke mange som har rett til å gjøre det, jeg er ikke en av dem.

Skal du stille et slikt spørsmål må du ha kunnskaper innen statistikk og kjenne til eventuelle feilkilder og kunne skille mellom kasualitet og korrelasjon. Du må kjenne til de etiske sidene ved å stille slike spørsmål og ikke minst, du må legge bort det normative. Du skal ikke undersøke hvordan verden BØR være, bare hvordan den ER.

Grunnen til at jeg tok opp dette eksempelet er at det er noen spørsmål som befinner seg på toppen av en så stor pyramide at de aller færreste vil nå opp. Kontroversielle tema er gjerne det, men dette ser ikke alltid de ivrigste spørsmålsstillerne til å bry seg om.

Selvsagt har en rett til å stille det spørsmålet en vil, men ingen har noen rett til at andre tar spørsmålet seriøst, spesielt hvis du ikke har gjort din hjemmelekse. Still spørsmål, men begynn i bunnen. Få en grunnforståelse, les deg deretter opp og få et relativt godt innblikk i hvor autoritetene befinner seg i dag. Og er du flittig i din spørsmålsstilling og i søken etter svarene vil du til slutt kunne gå i gang med de virkelige kontroversielle.  Desverre tenker alt for få slik.

Har du rett til å stille det spørsmålet?

40 bøker, 40 år

Denne posten faller inn under kategorien "Mann uten penger skriver om hvordan folk med penger bør bruke dem".

Siden jeg er åndssnobb, er jeg selvsagt interessert i å bringe kulturen til folket. Desverre er norsk et lite språk, det finnes mange bøker som ikke er skrevet av norske forfattere, og disse trengs oversettelse.

Imidlertid blir ikke bøker oversatt like ofte som de burde, og mange av de bøkene som er tilgjengelige i dag på norsk burde blitt skiftet ut for lenge siden:

Her er noen skrekkeksempler:

Illiaden og Odysseen:
ble oversatt i 1920 - 22 av Per Østbye, to utgivelsen som fortsatt er i sirkulasjon. Aschehoug forsøker fortsatt å dytte på en dette verket.

Dr. Zhivago.
Da Pasternak vant Nobelprisen for denne fantastiske romanen i 1958, forlagene trengte en utgivelse raskt og en russisk oversetter leverte et hastverksarbeid som mine forelesere advarte mot å lese, rett og slett fordi det var for mange feil i den. Nylig publiserte århundrets bibliotek den på nytt, den samme dårlige oversettelsen norske lesere måtte lide seg gjennom for over femti år siden.

Don Quijote.
Da jeg forsøkte meg på denne boken som 22åring, forstod jeg raskt at dette ikke var et prosjekt jeg kom til å lykkes med. Boken var totalt uleselig, det så mer ut som dansk enn norsk, og da en nyoversettelse kom i 2002 var det nesten nitti år siden forrige utgave. Dette holder ikke.

Så hva er løsningen? Enkel, men den krever penger:
Vi velger ut de førti beste bøkene som har blitt publisert og setter en 40-årsgaranti på dem. Innen 2042 MÅ det være en ny oversettelse av Don Quijote på markedet, innen 2033 må vi kunne kjøpe en nyutgave Den Guddommelige Komedie, og for ti år siden burde vi kunne ha skaffet oss en nyoversatt Canterburyfortellingene.

Jeg tar med den frihet å liste opp noen av de bøkene som må være på en slik garantiliste:

De viktigste:

• Don Quijote
• Illiaden
• Odysseen
• Faust
• Brødrene Karamasov
• Forbrytelse og Straff
• Aenaiden
• Krig og Fred
• Den Guddommelige Komedie
• Ulysses
• Prosessen
• Hamlet
• Othello
• Kong Lear
• Idioten

• De besatte
• Anne Karenina
• Tusen og en natt
• Trolldomsfjellet
• A tale of two cities
• Macbeth
• Uroens bok
• Huset Buddenbrooks
• Canterburyfortellingene
• Dekameronen
• Madame Bovary

Ved å ha et stadig fokus på hvor aktuelle de gamle oversettelsene er kan en stadig gjør klassisk litteratur tilgjengelig for ungdommen. Som i forrige post fylte jeg ikke opp listen med førti bøker, grunnen er at det alltid vil være et skjønn for å avgjøre hvilke bøker som må inn på en slik liste.

Hvilke bøker fortjener en slik 40årsgaranti?

Skeptikerbevegelsens mørke side

Jeg har tidligere kritisert skeptikere, men har gjort meg opp noen tanker i den senere tid som ikke kom med i denne posten.

La meg først si at jeg kommer til denne posten med en antakelse, om at hvert miljø og hver gruppering har en skyggeside. Det er ofte en positiv side med de fleste miljø, men det også en negativ. Hvert gruppering kjemper en kamp mot å kjempe for det gode de tror på, uten å gli over i skyggesiden, over i det ekstreme.

Eksempelvis kan en se dette i politikken, høyresidens positive side er personlig ansvar og frihet for individet. Skyggesiden er en forakt for svake mennesker og en tendens mot en sosialdarwinisme. Venstresiden solside er en omsorg for disse svake, men skyggesiden er en forakt for mennesker med penger og makt.

Slik er det også innen livssyn, og dette demonstrerte skaperne av South Park da de behandlet mormonismen. Ja, deres teologi og fortellingen om Joseph Smith henger ikke sammen, men på den andre siden er de utrolig hyggelige mennesker.

Kristendommen har også en slik kamp mellom light side/ dark side. Den lyse kraften vinner når den troende ser på seg selv som et menneske som har blitt gitt så mye nåde av Jesus at de må dele denne videre. Den mørke siden er en selvrettferdighet en kan få av å vite at en sitter inne på Sannheten(TM), at ens egen mening og Guds er identisk.

I skeptikermiljøet bruker vi mye tid på de alternatives mørke side, en side som nok er så kjent at jeg ikke trenger å nevne den her, at en til tider kan glemme den lyse siden. alternativbransjen har positive sider ved seg, sider både skeptikere og andre kan lære mye av. Blant annet er det sjelden noe så hyggelig som å snakke med en altie, de har som regel brukt svært mye tid på empatisk lytting, om å være en positiv kraft i medmenneskers liv og om å spre glede. Samtidig har jeg merket meg hvor stor aksept de ofte kan ha ved at noen er uenige med dem.

Av og til, når jeg forsiktig ymter frempå om at "eh, jeg må nok innrømme at jeg er litt skeptisk til dette", så smiler de og sier "det går så fint så." Er du altie, er du ofte svært hyggelig.

Men dette var ikke grunnen til at jeg skriver denne posten, jeg skulle skrive om skeptikermiljøets skyggeside. Denne siden er ofte en konsekvens av en sterk fokus på vitenskap.

Skyggesiden trer frem på følgende måte.
1. Man kan absolutt ingenting om filosofi, og det man kan er karikeringer
B. A Davidsen påpekte nylig på Facebook at mange synes å tro at filosofi bare er synsing. Filosofer skriver litt etter magefølelsen, de føler seg fram til hva de skal mene.

De ser ikke ut til å forstå at filosofien er grunnlaget for vitenskapen, at det ikke ville vært mulig å ta opp et stetoskop eller et reagensrør uten at en filosof hadde vært der før. Uten filosofi, ingen vitenskap.

Likevel ser det ut som man i skeptikermiljøer skaper et binært opposisjonspar hvor vitenskapen representerer det rasjonelle, det håndgripelige, det maskuline mens filosofien representerer det emosjonelle, det svevende og de feminine.

Selvsagt siteres filosofer, men da ofte i et vaacum. Hume gjorde ingenting med livet sitt bortsett fra å komme med ett sitat om mirakler. Det samme gjorde William av Ockham, som selvsagt ikke skrev i en filosofisk tradisjon, som ikke bygget på andre filosofer, men som kun skrev en setning som alle skeptikere elsker.

2. Man tror at vitenskapen er et livssyn
Mange av mine venner har delt bilder på Facebook hvor vitenskap kontrasteres med religion. At kirker har lynavledere er visst latterlig, uvisst hvilken grunn.

Og vitenskapsmenn er pragmatikere, stadig interessert i å tilegne seg ny kunnskap, men religiøse er dogmatikere, lukkede mennesker som kjemper mot alt nytt. Vitenskapen representerer lyset, troen og filosofien mørket.

Imidlertid er det ofte lite selvrefleksjon i enkelte spørsmål og noen spørsmål er nærmest å regne som blasfemiske.

Ett av dem som ikke skal stilles er følgende:
"Bidro Artenes Opprinnelse til en vitenskaplig rasisme og eugenikk?"
Det er bare ett svar på det, uansett hvor tragisk det er, og det er "ja".

Jeg kommer til å skrive mer om dette ved en senere anledning, men det er flere eksempler på mennesker som leste Darwin og dermed formulerte hypoteser om den hvite rasens overlegenhet. Skeptikere må være villig, uansett hvor mye de elsker Darwin, til å studere hans mer mørke etterfølgere.

Samtidig, og dette må skeptikere forstå, Richard Dawkins er en forferdelig filosof! Han forstår veldig mye vitenskap, han kan absolutt ingenting om historie og filosofi. Hitchens var i en annen divisjon her, men av og til føler jeg at at den jevne skeptiker ikke deler hans interesse for litteraturen og historien.

Tilslutt tror man at det vitenskapen ikke driver med, ikke er verdt å bruke tid på. "Lever vi i en Matrixverden", kan en filosof spørre seg, til hoderysting fra en vitenskapsmann, som selvsagt ikke kan holde på med slike tema. Imidlertid, at filosofer og naturvitere stiller forskjellige spørsmål betyr ikke førstnevntes er meningsløse. Skeptikere bør ikke svare på hver påstand med "hvordan kan du falsifisere det?". De bør få en større filosofisk undring.

Og ikke for å disse den litterære smaken til skeptikere, men beklager, Shakespeare, Dostojevskij, Cervantes og Tolstoj er mye bedre forfattere enn alle verdens scifi-forfattere kombinert. Man trenger ikke bare lese bøker som handler om vitenskap.

3. Man tror man er misjonærer
Dersom en person har benyttet seg av homøopati i tjue år og er storfornøyd, hvorfor skal du si noe på det? Er det ikke bare å si "så flott!" og skifte tema? Hvorfor må du leke misjonær?

Personlig har jeg en regel, at hvis ingen forsøker å selge noe til meg, forsøker heller ikke jeg å selge noe til dem. Med en gang de anbefaler homøopati til meg, er det fritt frem for meg, men ikke et sekund før. Jeg skiller altså sterkt mellom "Jeg forsøker x" og "du bør forsøke x".

Tidlig lærte jeg min ABC, Ask Before Coaching, eller "spør om å få gi råd". Det er selvsagt noe annet om det de står for er farlig eller hatefullt, men i utgangspunktet har du ingenting med å fortelle din venninne om at de pengene hun bruker på klarsynte er bortkastet.

Dette er i hovedsak de områdene hvor skeptikeren han gå over i den mørke siden, og en selvrefleksjon rundt disse områdene hadde vært ønskelig.

Tips til konspirasjonsteoretikere om hvordan de kan bli lykkelige

Kjære konspirasjonsteoretiker

Jeg vet at du er redd. Du har sett videoer, lest blogginnlegg og deltatt i diskusjonsfora. Du føler at verden ikke er slik den burde være, at det er folk som gjør den utrygg. Dette gjør deg redd, det forstår jeg. Jeg er her for å hjelpe. Jeg vil at du skal ha det godt, sove godt om natten og være lykkelig, derfor denne posten.

Her kommer noen tips til hvordan du kan føle deg mye tryggere.

1. Hold deg unna alle som sprer løgner om hvordan verden virkelig er. Ikke gå inn på Nyhetsspeilet eller Folkets.info. Ikke les Prison Planet eller 911Blogger. Da blir du bare redd, og du vil vel ikke bli redd? Vil du?

2. Forstå at regjeringen elsker deg. De jobber utrettelig for at du skal få det bedre. Se på dette bildet:

Ser dette ut som en lakei av New World Order? Vil en mann som er så glad i ender beordre drap på dissidenter? Ser han ikke ut som en ærlig mann?

Dersom du føler at dette er vanskelig å tro så hjelper det å lukke øynene og gjenta høyt for deg selv:
Jens er min venn!
Jens er min venn!
Jens er min venn!

eller

Myndighetene vil meg bare godt!
Myndighetene vil meg bare godt!
Myndighetene vil meg bare godt!

eller
Kong Harald er ikke et reptil i menneskeham!
Kong Harald er ikke et reptil i menneskeham!
Kong Harald er ikke et reptil i menneskeham!

Gjør gjerne dette hundre ganger om dagen, da forsvinner de fleste kritiske tanker.

4. Husk å ta vaksinen din!
Dette er veldig viktig. Flere har rapportert om forandringen som skjedde etter at de var på helsestasjonen. De kom inn som aktive konspirasjonsteoretikere, men etter at de var vaksinert med den statlige innkjøpte vaksinen forsvant alle kritiske tanker, og med denne, frykten de hadde. Du vil vel ikke være redd, vil du?

5. Se mye på realityprogrammer
Det er en grunn til at myndighetene har pålagt fjernsynskanalene å vise mye reality, og er du fornuftig benytter du deg av dette tilbudet.

Er det ikke mye mer spennende å diskutere Snookis nye krumspring eller hun nye bitchen i Big Brother enn å snakke om de som egentlig styrer verden? Det siste bør du ikke tenke på i hele tatt, overlat heller det til Jens og hans overordnede.

Ellers er det viktig å være veldig opptatt av kjendiser. Alt som tar fokuset bort fra merkelige skyer på himmelen, på mystiske eksplosjoner i World Trade Center under terroraksjonen.

6. Lær deg Jensesangen utenat.
Dette blir kanskje den fremtidige nasjonalsangen i Norge, så du kan godt lære den allerede nå.

Jens vi elsker
Mel: Ja vi elsker

Ja vi elsker Norges hyrde
som han turer fram
For å tenke er en byrde
Overlatt til ham
Elsker, elsker Jens og kjenner
på min angst og frykt
Men når drømmenatt han sender
Landet vårt er trygt.

Jensemann er vår beskytter
for han har helt rett
Lydige til ham vi lytter
uten bruk av vett
Og han vil oss kun det beste
Kjære fører vår
Vi må til ham blind tilit feste
Hver dag som han rår

Spørsmål må du aldri stille
Jens blir ikke glad
Tenke må du ikke ville
da blir alt så bra
for å bruke eget hode
det er ikke sunt
vi er satt på denne klode
for å blindt gå rundt

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Jens!
Landet ville han beskytte,
Fra all pengelens!
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har vår statsminister lempet,
så vi vant vår rett.

Ja vi elsker Norges hyrde
som han turer fram
For å tenke er en byrde
Overlatt til ham
Og vår leders kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for vår Jens slår leir.

Følger du alle disse rådene garanterer jeg deg at du vil bli lykkelig.

(Takk til Bjørn Are Davidsen for poetiske bidrag)

Hvorfor Jesus er en historisk person

På enkelte blogger hvor jeg frekventerer har det i den sisten tiden vært en debatt om hvorvidt Jesus har eksistert eller ikke. Blant annet har Richard Carrier og PZ Myers kastet seg inn i debatten og plassert seg blant myterne, det vil si dem som hevder at Jesus aldri har eksistert, men kan eventuelt spores tilbake til flere personligheter i Judea på denne tiden. For min del har jeg aldri tvilt på Jesu eksistens, og jeg ser ikke noe problem med at en snekker fra Nasaret skulle tiltrekke seg en tilhengerskare, både før og etter sin død.

Problemet til myterne er mye av de samme som hos konspirasjonsteoretikere og kreasjonister, de mest prominente ekspertene befinner seg utenfor relevante fagfelt. Det er arkitekter filosofer og teologer som tror at USA selv stod bak terroraksjonen 11/9-2001, det er jurister, filosofer og matematikere som ikke aksepterer Darwins lære, og skulle det dukke opp noen innenfor fagfeltene som sprer slike tanker har de som regel større innflytelse hos legfolket enn innen fagkretsen. At ikke PZ Myers, en kjent antikreasjonist og skeptiker i ser dette er en gåte for meg. Nå har jeg ikke lest Bart Ehrmans nyeste ebok, Did Jesus Exist, og han har sikkert langt bedre argumenter enn meg, men her er mine grunner til å tro at Jesus var en historisk person. Argumentene har ikke opphav hos meg, men dette er dem jeg anser som de beste.

1. Jesus vokste opp i Nasaret
Du har en religion som sier at deres frelser skal komme fra Betlehem, og skal dikte opp en person til å fylle denne rollen. Da er vel det mest naturlige i verden å la ham komme fra nettopp denne byen. "Nei, vi plasserer ham i en liten obskur by i nord. La oss ikke gjøre ham til en reflektert søring (fordommene mot folk fra nord eksisterte også da), la oss ikke gjøre ham urban, og la oss ikke gjøre ham til sønn av en rabbi eller en annen fra de høyere klasser. Når vi skal ut og forkynne hans lære er det viktig å gi oss selv et så stort handikapp som mulig slik at reflekterte romere og grekere har flest mulig grunner til å avvise ham." Dette henger ikke på greip. Det er enkelte som har hevdet at det aldri var et Nasaret, noe som er en enda mer absurd posisjon. Dersom jeg skal dikte opp en frelser fra Norge i dag, hvor plasserer jeg oppveksten hans? I Bergen, Trondheim, Oslo eller en annen norsk by, eller i det lille tettstedet Hopestad som jeg nettopp tenkte ut? Og samtidig, dersom det skulle være svake arkeologiske beviser for en liten fiskelandsby i nord, er du veldig overrasket? Fra Homers tid til rundt 1860 var det ingen som visste at det hadde vært et stort imperium i Anatolia som også truet Egypts eksistens, hetitterne.

2. Rasjonaliseringer
 (dette er tatt fra Bart Ehrman i hans kurs The Historical Jesus)
Dersom noen rasjonaliserer noe, eller de beskriver noe som i utgangspunktet er skamfullt, er det større sjanse for at dette virkelig fant sted. La meg ta et eksempel. En person hevder at han stjal et brød. En annen person nekter for at han stjal et brød. En tredje person forklarer at han han var blitt tvunget inn i situasjon der han måtte stjele brødet, han hadde sultne barn hjemme, samtidig følte han seg dårlig behandlet av bakeren, så han følte at det var rettferdig. Nå kan alle disse historiene være sanne, men den siste har et ekstra element av verifikasjon i seg, i denne forsøker personen å rasjonalisere sine handlinger, noe som igjen tyder på at dette faktisk hendte, vedkommende stjal et brød. Det er også fortellinger i evangeliene som har samme element, de krever rasjonaliseringer og gjør derfor dem mer troverdige. En av dem er fortellingen om Jesu dåp. "Hvorfor skal vi ikke følge Johannes i stedet for Jesus, når det er sistnevnte som er døperen?" Dette må også rasjonaliseres av forfatterne, Johannes sier også at det er Jesus som må døpe ham, og ikke motsatt. Denne rasjonaliseringen tyder på at dette virkelig fant sted. Det samme gjelder det siste måltid, hvor Jesus vasker dispilenes føtter. Den som blir vasket har som regel en høyere posisjon enn den som vasker. Så hvordan forklares dette? Jo, det er en del av Guds plan. Samtidig nekter også Peter Jesus å vaske føttene hans. Dette tyder på at det var et slikt siste måltid. Til slutt har vi Judas svik. Dette må igjen rasjonaliseres i at det var Guds plan fra starten av. Gud hadde utsatt ham til å svikte Jesus for at frelsesverket skulle fullbyrdes.

OBS! Jeg bruker rasjonaliseringer i en nøytral betydning, det ligger ingen implisitt kritikk i dette.

3. Pauli brev
 Paulus er forfatteren av de eldste bøkene i NT, og forskere daterer dem til femtitallet. Dersom Jesus var en myte hadde disiplene dårlig tid, først skulle de skape en menighet i Jerusalem, deretter skulle Paulus overtales, deretter skulle han sdra rundt i det romerske riket og fortelle om denne fantasifiguren, han skulle rekke å starte menigheter i fremmede byer og samtidig være så lenge borte fra dem at han var nødt til å sende brev til menighetene for å rettlede dem. Alt dette skjedde mens det var gjenlevende i Jerusalem, som aldri hadde hørt om denne Jesus, som åpenbart ville reagert. Men er da et slikt scenario mulig? Teoretisk, ja, men det er jo også mulig at amerikanske myndigheter stod bak 9/11. Hvis man åpner for konspirasjonsteorier er det meste mulig, og det er i praksis hypotesen om en mytisk Jesus er, en konspirasjonsteori. Det er mulig å forklare disiplenes misjonsiver som et resultat av suggesjon uten å bli en konspirasjonsteoretiker, man kan si at de var under stress, og ønsket så inderlig at Jesus stod opp fra de døde. Vi har lignende eksempler fra dommedagssekter. På den andre siden, å forklare dispilenes misjonsiver i lys av en oppdiktet Jesus er like absurd som de mest ekstreme foliehattbrukerne. Personlig har jeg ingen problemer med å tro at forfattere kan fortelle om mytiske personer, men da er det som regel lang tid mellom livet til denne og nedskrivelsen. Eksisterte det en gang en Akilles? Mest trolig ikke, men dette kan enkelt forklares ved at fra den angivelige krigen i Troja og Homer var over fem hundrfe år. Du har ingen samtidige vitner som kan utfordre din versjon av historien.

4. Jesus var ikke den eneste profeten
Hvorfor gå til det skritt å dikte opp en profet, når det var så mange andre å velge mellom? Selv om Life of Brian åpenbart overdrev antall messsiasfigurer, var det mange som aspirerte til tittelen, noen var født av jomfruer, de var kjent for å utføre mirakler, og noen av dem stod også opp igjen fra de døde, i følge deres etterfølgere. Hvorfor valgte man ikke å følge en av disse i stedet for å dikte opp en fantasifigur? Dette er fire grunner som jeg taler sterkt for at det eksisterte en person som het Yeshua, som anså seg selv som guddommelig, og som døde på et kors.

Dette er grunnene jeg har til ikke å tvile på Jesus som en historisk person, men det hadde vært interessant å få vite når og hvordan myten om Jesus oppstod. Bestemte man seg for dette eller var dette Pauli egne utspekulerte plan for å komme i historiebøkene?

Om likestillingsdebatten

Jeg har tidligere skrevet om feminisme, ikke så mye på bloggen min, men i andre sammenhenger. Mitt forhold til feminisme har vært i stadig forandring, og jeg har titt og ofte skiftet syn på saken. Jeg har aldri vært helt enige med dem som kaller seg radikale feminister, på samme måte som jeg ikke har hatt så mye til felles med mange av dem som taler mennenes sak. Jeg vil likevel, før beskyldningene hagler, påpeke at jeg anser likestillingskampen som viktig, men at dette ikke hindrer meg i å påpeke problemer med selve debatten.

Dette blir noen strøtanker om feminisme, om mannsforkjempere og om likestillingsdebatten generelt. 

Du kjenner ikke til dine egne fordeler
Hvordan er det å være jente under hybeljakt? Hvordan er det å være jente under en angrepskrig, og slippe å bli kastet frem i fronten med stor fare for å bli drept. Hvordan er det å være jente og vite at blind vold er noe som ikke rammer ditt kjønn. Hvordan er det å være jente og vite at du lever seks år lenger enn din bror? Hvordan er det å være gutt, og kunne gå hjem fra byen når du skulle ønske? Hvordan er det å være gutt, og slippe tanken på sexpress fra sjefen? Hvordan er det å være gutt, og vite at potensielle arbeidsgivere ikke mistenker deg for å ønske å bli gravid? Hvorfor legger en ikke merke til de fordeler en har i kraft av eget kjønn, hvorfor legger en bare merke til egne begrenninger?

De mest radikale tolker alt som angrep på eget kjønn
TV2 Alltid Nyheter ansatte for endel år siden endel nyhetsankre, og feminister reagerte. Det var eldre menn og yngre kvinner som presenterte nyhetene, noe som av dem ble tolket som kvinnediskriminerende. Åpenbart var kvinnene valgt som en veggpryd. Men at dette også kunne tolkes som mannsdiskriminering, gikk disse tydeligvis hus forbi. Hvorfor må en mann vente til han er i femtiårene før han får en jobb i studio? Er det ikke en fordel for kvinner at de har mulighet til å gjøre et slikt karrierehopp så tidlig.

Noe annet som feminister ikke liker er eldre menn som inngår forhold med yngre kvinner. Preben Møller i boken Pen søker trygg er heller ingen tilhenger av slike forhold, men hvor feminister ser på dette som kvinnediskriminerende, anser Møller dette som det diamentralt motsatte. Verdensbildet hos feministene er som følger, en førti år gammel mann, en førti år gammel kvinne og en tjue år gammel kvinne. Når den førti år gamle mannen blir sammen med den tjue år gamle kvinnen blir det en person til overs. Den førti år gamle kvinnen vil ha problemer med å finne en mann igjen på grunn av menns preferanse for yngre kvinner. Møllers logikk er annerledes, for ham eksisterer det også tre personer, en førti år gammel mann, en tjue år gammel kvinne og en tjue år gammel mann. Den tjue år gamle kvinnen kan flytte sammen med en eldre mann, slippe å ta opp studielån og spare tusener i måneden på mat og husleie. Dette har ikke den tjue år gamle mannen mulighet til. Gjennom en svært selektiv virkelighetsforståelse er nettopp ditt kjønn undertrykket.

En lignende selektiv forståelse trer frem når lønnsforskjeller og kjønn diskuteres. La meg for å illustrere poenget mitt stille opp et svært forenklet verdensbilde. Vi har en gruppe mennesker som ønsker en karriere, som ønsker å stige i gradene, som har akseptert rotteracet. Man er villig til å gjøre ting man ikke liker for å tjene mer. Så har vi en annen gruppe, dette er mennesker som heller søker livskvalitet, som ikke ser på karrieren som det viktigste, men heller vil gjøre det en liker, gjerne for lavere lønn enn naboen. For kvinner som er i første kategori vil en kunne støte på problemer, mannlige sjefer vil kunne utføre sexpress, de kan mistenke deg for å ha et ønske om å bli gravid, og blir du gravid, kan dette redusere muligheten for avansement. Det vil være en fordel å være en mann dersom du er på en evig jakt etter etter større lønningspose og flottere titler.

Så er det andre kategori. Hvis du kunne tenke deg å ta et år hjemme med barna, hvis du kunne tenke deg å gå ned i redusert stilling, hvis du kunne tenke deg å jobbe med hobbyen din fulltid mens din ektefelle tjener nok for dere begge, hvilket kjønn bør du ha da?

Warren Farrell har formulert det slik: 

Som kvinne har du tre valg, du kan være hjemme, du kan jobbe deltid og du kan jobbe fulltid. Som mann har du også tre valg, du kan jobbe fulltid, du kan jobbe fulltid og du kan jobbe fulltid. 

Problemet er her at feminister bare fokuserer på eget kjønns begrensninger, og ikke på muligheter. Det samme gjør mannsaktivister, og det gjør debatten helt umulig for dem som ser dette fra begge sider.

Feminister har et imageproblem
Når dette temaet tas opp har mange feminister vært avvisende til problematikken, de skylder på tendenser i samfunnet eller legger ansvaret på alle andre enn dem selv. Hos mange feminister ser det ut til å være en manglende selvinnsikt på dette området, de er som selgere som skjeller ut kundene for manglende interesse for produktet. Feminister bør innse at det svært ofte er deres egen feil at ordet "feminist" har en negativ klang. Hvor mange kvinner i dag legger inn en disclaimer "jeg er ikke feminist, men..." når temaet likestilling tas opp. Problemet er imidlertid ikke de fleste feminister, men et mindretall som ødelegger for flertallet. En parallell er her konservativ kristendom og islamkritikk. Den siste tiden har enkelte kristenledere og avisen Dagen gått ut mot SIAN og NDL, og kaller disse ukristelige organisasjoner. Reflekterte kristne ville ikke identifisere seg med deres mer ytterliggående trosbrødre.

Det er feminister som kaller menn som gir kvinner tips om datakjøp for sexister. Det finnes kvinner som hevder at å spise kjøtt stammer fra mannens behov for å dominere kvinner. Det finnes feministorganisasjoner som nekter menn å være medlemmer. Det finnes feminister som vil løse opp kjernefamilien og oppdra barna i store institusjoner. Det finnes feminister som argumenterer for at dersom en kvinne har sex under påvirkning av alkohol blir hun voldtatt. Det finnes feminister som hevder at alle menn er voldtektsmenn. Det finnes feminister som reagerer på at menn er representert i et panel hvor feminisme diskuteres.

Samtidig må vi ikke legge skjul på de feministiske konspirasjonsteoriene, som ser på stammesamfunnet som et likestillingsparadis, men som anser det moderne samfunn som et konspirasjon for å undertrykke kvinner. Mer om feministiske konspirasjonsteorier i en senere post (noe som betyr at den aldri blir skrevet).

Likevel leser jeg sjelden at feminister tar et oppgjør med andre feminister. Her bør de lære av de kristne. Ikke sjelden leser jeg kristne ta opp deres synkende popularitet i befolkningen, og mange er fullstendig klar over deres egen rolle i denne tendensen.

C. S. Lewis sa også at det beste argumentet for kristendommen var de kristne, og det beste arguement mot kristendommen var også de kristne. Kristne er fullstendig klar over at mange mister troen på grunn av dem, men noen lignende opplysning ser ikke ut til å bli feminister til del. Er det belastende å være feminist skyldes dette kun den patriarkalske konspirasjon.

Mer likestilling vil gjøre feminismen sintere
Dette er kanskje en kontroversielle påstand, men ulogisk er det ikke. For jo mer likestilt kjønnene blir, jo færre kvinner vil se behovet for å kalle seg feminister. Fortsatt vil de være opptatt av likestilling, men feminist blir bare en av mange titler de gir seg selv, og andre tema vil bli ansett som viktigere. De eneste som vil kalle seg feminister er den gruppen som aldri vil bli fornøyd før kvinner og menn tjener akkurat det samme, før det ikke forekommer en eneste voldtekt i Norge og all familievold er utradert.

Før kunne nok mange kvinner kalle seg feminister av praktiske årsaker, det var urettferdighet som måtte bekjempes, og feminist var bare noe en kalte seg så lenge dette problemet var tilstede. Nå, når kvinner og menn er tilnærmet likestilte, og kvinner ikke lenger anses som annenrangs borgere, har de valgt å bruke energien sin på andre områder. De eneste som er igjen er de såkalte patriarkatsfeministene, som ser undertrykkelsen som en konspirasjonsteoretiker ser Illuminati.

Umodne debatter
Noen tema er umulig å ta opp, noe jeg blant annet merket meg da jeg tok stilling i saken om forbud mot omskjæring. På Verdidebatt fikk jeg tilbud om omskjæring, på Aftenposten fikk vi beskjed om at vi var barnehatere. Enkelte tema er rett og slett for tunge som nordmenn. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes reflekterte nordmenn, men at temaene til tiltrekke seg så mange troll at det blir umulig å debattere. Likestillingsdebatten er en av disse. Det er for mange som ser på kritikk som angrep på eget kjønn, ikke ulikt endel fundamentalister som ser på kritikk som angrep på Gud. Kvinnegruppen Ottar har vært en tragedie for kvinnebegevelsen, både i den forstand at de til tider fortrenger de mer fornuftige stemmene og fordi de fremstiller feminister som hysteriske mannehatere.

Jeg er langt fra enige Kvinnefronten, og var kanskje relativt uforskammet mot redaktøren under en debatt for en tid tilbake, men det er mulig å diskutere med dem. På den andre siden er det umulig å diskutere med dem som tror på en feministisk konspirasjon som er ute etter menn. Du kan ikke diskutere med konspirasjonsteoretikere, og innen likestillingsdebatten er det desverre for mange slike teorier utbredt.

Hvorfor det er galt å forby omskjæring

Siden omskjæring er debattert for tiden, hvor både Senterpartiet og HEF har meninger om saken, har jeg oppdaget at jeg tydeligvis er den eneste som mener det jeg mener. Mitt syn på saken er følgende: Omskjæring er unødvendig og et inngrep i små gutters livssynsfrihet. Det bør IKKE forbys.

La oss først ta noen prinsipper som jeg anser som grunnleggende.

• Det er prinsipielt galt å merke barn for livet på grunn av foreldres tro.
• Dåp og omskjæring kan ikke sammenlignes, dåp merker deg ikke fysisk for livet.
• At noe er gammelt er ikke et argument for at det er godt eller må bevares.
• Å kalle et ønske om forbud om omskjæring for antisemittisme er bare patetisk. Jeg har støttet forbud tidligere, og jeg har ikke skiftet syn på jøder noe nevneverdig. Det er veldig flott om vi slipper påstander om jødehat eller jødeparagrafer. Ved første henvisning til Hitler har du også diskvalifisert deg selv fra alle videre debatt rundt dette temaet, og internettpolitiet vil oppsøke deg og konfiskere internettkabelen din.

Det er mange argumenter for et forbud, og skulle vi vurdert prinsipper mot hverandre, er det liten tvil om hva svaret blir. Vi har ett prinsipp, foreldres rett til å oppdra barn i den troen de ønsker, og et annet, barns rett til å selv å bestemme selv. På samme måte som vi ikke tillater Jehovas Vitner å nekte blodoverføring til barn, er det prinsippielt rett i å forby omskjæring av ikke-myndige personer.

Prinsipielt er det rett å forby omskjæring, og jeg antar at de som er imot omskjæring også bruker de argumentene jeg har lagt frem. Problemet er vi ofte er nødt til å være pragmatikere og innse at prinsipper fører oss langt, men ikke alltid helt frem til mål.

Da jeg meldte meg inn i forskjellige klubber som barn, var noe av det som fristet mest den velkomstpakken som fulgte med. Jeg ble en gang med i en firmerkeklubb og sammen med første medlemsblad kom en eske med frimerker, pinsett, et lite frimerkealbum og et forstørrelsesglass. Det var nesten så jeg ble skuffet da det andre bladet kom uten noen eske.

Argumenterer du for et prinsipp følger det ofte med en velkomstpakke. Det medfølger konsekvenser av dine standpunkter. Jeg har tidligere skrevet om abort, og påpekt hvor selvmotsigende det er å være mot abort, men tillate dette dersom unnfangelsen skyldes voldtekt. Pakken som følger med et slikt standpunkt er for det første at du graderer menneskeliv (fostre) basert på om moren hadde sex frivillig eller ufrivillig, og samtidig vil dette garantert føre til flere falske voldtekstanmeldelser. Jeg føler at de som argumenterer for et slikt syn ikke alltid har åpnet velkomstpakken og kikket på innholdet. Så hva er det som følger med i  velkomstpakken for et forbud mot omskjæring?

For det første, ikke en eneste gutt kommer til å beholde forhuden sin på grunn av dette. Muslimer og jøder kommer til å dra til Sverige eller et annet land og utføre ritualet der, så effekten vil være lik null. Det eneste Norge oppnår er å skaffe seg en form for moralsk overlegenhet og øke karbonutslippene.

For det andre, så er det ikke sikkert at et forbud er veien å gå. Som den allmektige H.L. Mencken selv sa: 

There is always a well-known solution to every human problem--neat, plausible, and wrong.

Vi har, slik jeg ser det, to mulige veier å gå, en lett og en vanskelig.

1. Forby omskjæring.
2. Jobbe med holdningene til dem som praktiserer omskjæring.

Den første er den enkle. Vi bare forbyr, så er problemet ute av verden. Den andre er den vanskelige, den kommer til å ta tid, den krever at du setter deg inn i religionen og kulturen, og den krever en pågående dialog. Holdningsendringer er ikke lette, men slik jeg ser det er det den eneste veien å gå. Ja, jeg er enig med deg, jeg kommer også til å sprette en flaske sprudlevann den dagen det ikke forekommer en eneste omskjæring på små gutter, men et forbud er ikke veien å gå.

Da Abraham Lincoln ble nominert til republikansk presidentkandidat i 1861, hadde han allerede i flere år vært en sterk motstander av slaveriet, men han forstod også utmerket godt at dette ikke var realistisk på denne tiden, og han ga også klart uttrykk for at han ikke hadde noen intensjon med å forby dette. Selv da han ble valgt til president ville han skrive under på at det var delstatene selv som skulle velge om de ville tillate dette eller ikke, det eneste han ønsket å kjempe mot var å utvide slaveriet til stater som nettopp var blitt innlemmet i USA.

Lincoln fikk kritikk fra slavetilhengere, men også radikale republikanere var kritiske til ham fordi han ikke gikk langt nok, de ønsket en umiddelbar oppløsning av slaveriet. Nå kjenner vi alle til hva som hendte, sørstatene trodde ikke på Lincoln og det påfølgende bruddet og borgerkrigen tvang frem den endelige emansipasjonen. Likevel hadde Lincoln stukket fingeren i jorden, og innsett hvilke kamper han burde kjempe, på hvilket tidspunkt.

La meg bare si med en gang at jeg ikke setter slaveri og omskjæring i samme kategori. Jeg vil ha meg frabedt påstander om at jeg sammenligner disse. Slaveri er grusomt, omskjæring er bare noe unødvendig. Eksempelet er likevel relevant. Ved å snakke om forbud har Senterpartiet og Human Etisk Forbund valgt snarveien, de har begynt å kjempe en kamp til gal tid og med gale våpen. Hvorfor ønsker de ikke heller å gå i dialog med jødene og muslimene? Og samtidig er dette noe som ligger så dypt i kulturen til disse to religionene, et forbud vil ikke være veien å gå.

For det tredje vil det gjøre det svært mye vanskeligere å leve som jøde eller muslim i Norge. Dette har mange skrevet ut og inn om allerede, så jeg sier ikke mer om det.

Og ikke minst, for det fjerde vil et forbud mistenkeliggjøre begge gruppene. Vi trenger ikke mer muslim- eller jødehat.

Derfor er jeg enig med dem som ønsker å redusere antall omskjæringer, men problemet løses ikke ved et forbud. Det løses ved kunnskap og dialog.