Kunsten og de fire humanister

Den opplyste humanist, del 12 og siste del

Kunsten gir inspirasjon til å bli bedre mennesker. På samme måte tidligere århundrers kristne ikke hadde noe problem med med lese hedningen Aristoteles, bare kalt Filosofen eller skolastikerne opphøyet Kommentatoren, den muslimske polymaten Averrøes, så bør ikke den reflekterte humanist ha noen som helst problemer med kunst opprinnelig var en hyllest til Gud. En av mine sterkeste opplevelser i et kunstmuseum var i det russiske statsmuseum i St. Petersburg. Jairus hadde opplevd at hans datter var blitt alvorlig syk, og da han hørte om en viss mirakelarbeider som var i traktene. Han løper til denne mirakelarbeider som sier ja til å følge med, men på veien tilbake kommer en av tjenerne og forteller at det er til ingen nytte, dattera er død. Likevel insisterer mirakelarbeideren på å følge med ham hjem, og når de kommer dit går mirakelarbeideren bort til den døde jenta og legger hånden på henne.

Ilja Repin malte denne scenen i 1871. Vi ser dattera ligger død, Jesus holder hennes hånd og skal vi holde oss til fortellingen i Bibelen (men som vi straks skal se, som humanister skal vi IKKE det), så er det øyeblikket før Jesus vekker henne opp fra de døde.

Hadde Repin kun malt den unge jenta og Jesus ville jeg trolig ikke husket det den dag i dag. Bildet hadde vært uinteressant for meg om han ikke hadde inkludert tilskuerne, som i høyre kant av bildet og under svak belysning stirrer på scenen foran dem. En av dem er en eldre mann, og med hendene foldet viser ansiktet hans en blanding av forventning, fortvilelse og spenning.  . Hva kommer etterpå, er dette en mirakelarbeider eller bare en sjarlatan? Bildet gir ikke svaret, på bildet er det ingen oppvåkning, bare en mann som holder en død jente i hånden.

Da jeg så bildet for første gang kunne jeg ikke slippe ansiktet til faren med blikket, øynene og munnen hans grep meg på en måte som intet annet bilde har gjort. Så menneskelig, tenker jeg, så mye menneske du er! Mange har opplevd det samme som ham, mange har ønsket det samme, å oppleve at den døde datteren deres skal våkne opp til liv igjen etter en tragedie. Bildet er mer humanistisk enn hva det først gir inntrykk av å være.

Som humanetiker gir dette bildet en annen dimensjon, vi tror jo tross alt ikke på at Jesus helbredet noen som helst, så hva ligger da i farens undring, i fortvilelse og håp? Er håpet dødt? Har kunstneren stoppet tiden rett før oppvåkningen fordi det ikke kommer noen oppvåkning? Er det en sjarlatan som står og holder henne i hånden? Den kristne vet hva som kommer til å skje, det gjør også humanetikeren, og det er bare en av dem som kan ha rett. Fra et humanetisk perspektiv viser Jairus her en side som er uunngåelig i et menneskets liv, fortvilelse og håp, forventning om det fantastiske og drømmen om noe bedre, alle klare menneskelige emosjoner.

Den mest inderlig troende kunstner har aldri beskrevet noen gud siden ingen guder eksisterer. I stedet har de beskrevet menneskets søken mot det gudommelige, en guddom som til tider har sterke menneskelige trekk, til tider beskriver mennesket slik det ønsker å være.

Kunsten beskriver mennesket, det har aldri beskrevet noe annet enn mennesket selv om motivet skulle være Jesus, Baccus eller Shiva. Med dette menes ingen respektløshet ovenfor de troende, som humanetiker mener man jo allerede at gudene som blir tilbedt er fri fantasi, da bør man heller ikke bli støtt av at man ikke tror på kunstnernes representasjon av disse guddommene.

Jeg kjenner til refleksjoner rundt bruk av kunst i humanetiske sammenhenger, men like lite som man ville forkastet vitenskapelige oppdagelser gjort av religiøse forskere bør man forkaste religiøs kunst. Selv den mest inderlige troende som aldri malte noe annet enn religiøse motiver kan lære oss om å bli mer reflekterte humanister.

I samme by som Repins bilde befinner det seg på Peter og Paul-festningen et skulptur som jeg stoppet opp ved og betraktet i flere minutter. En ung bolsjevik ligger på gaten, skutt under oktoberrevolusjonen. Over ham sitter moren, hun har nettopp oppdaget at sønnen ligger der, det er like før hun vil oppdage at han er død.

Jeg er ikke marxist, og anser den russiske revolusjonen som en av det tyvende århundrets største tragedier. Skulpturen var åpenbart laget av den seirende siden til å undertrykke opposisjonelle og forblinde folket, likevel taler skulpturen til oss gjennom laget av propaganda og vi får et innblikk i en mors fortvilelse av å miste et barn. Kunstneren snakker til oss alle, gir oss et innblikk i å være menneske, lærer oss humanetikk.

Den reflekterte humanist kjenner til vår felles kulturarv, en arv som inspirerer mennesker. Dette gjelder ikke bare malerier og skulpturer, men også romaner og musikk. De største genier har skapt fantastisk kunst som de ønsker å dele med deg, kunst som vil berike deg som menneske og humanist. Det ville være unødvendig for din ikke-tro, og ikke minst begrensende takke nei til deres tilbud.

Mange av de litterære verkene som tar opp livsynsspørsmål har være skrevet av troende. En bok jeg anbefaler til alle som er interessert i livsynsspørsmål er Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Det er nesten slik at man taper en religionsdebatt om din motdebattant henviser til Ivan Karamasov og du ikke aner hvem det er. Dostojevskij legger mye kritikk av kristendommen karakterenes replikker, men også ateistene får mye hard skyts rettet mot seg. Dersom Gud ikke finnes vil alt være tillatt, hevder tidligere nevnte Ivan, og humanister har siden forsøkt å svare på det spørsmålet.

Det er selvsagt mange kunstverk og mange romaner som er produsert av både ateister og humanister, men dersom humanetikeren skulle begrense seg til dette blir livssynet fattig. Det er derfor nødvendig, for den reflekterte humanist, å se forbi den umiddelbare gudstibedelsen i kunsten, inn til det genuint menneskelige og inn til det som lærer oss til å leve sammen i fellesskap og harmoni. 

De fire humanister

Den reflekterte humanist gjør lurt i å støtte opp sitt humanistiske tak med alle disse fire søylene, men i praksis vil det alltid være en søyle som har en preferanse og som derfor er viktigere i en humanists liv enn de andre. For min egen del er kunsten det jeg gripes mest av, etterfulgt av historien, så vitenskapen og til slutt filosofien.

Det gjør meg til en kunsthumanist. Jeg får mest næring til min humanisme ved å lytte til store verker, se fantastiske malerier og skulpturer og lese gode romaner enn av å lese vitenskap eller filosofi. Andre vil igjen være historiehumanister, andre vitenskapshumanister og tilslutt vil noen bekjenne seg som filosofihumanister. Alle er like viktige, alle er like nødvendige i utviklingen av det humanetiske livssynet.

Samtidig må vi være veldig skeptiske mot forsøk på å redusere alt vi ikke forstår til tåkeprat. Postmoderne filosofer ønsker å degradere naturvitenskapen, enkelte naturvitere har et nedlatende syn på samfunnsvitenskapen og filosofien og har til tider problemer med å se det samfunnsnyttige i kunst og poesi. Å akseptere at andre har funnet sannheter innen fagfelter du ikke behersker er nødvendig for den reflekterte humanist.

Det kan ikke stikkes under en stol at det vil eksistere fordommer mellom de forskjellige typene humanetikere. Vitenskapshumanistene vil kunne oppfattes som kjølige, som setter tall og fakta fremfor følelser og undring. Filosofihumanistene vil kunne oppfattes som tåkefyrster, som setter ideer fremfor erfaring og levd liv. Kunsthumanistene vil også kunne oppleve at deres humanetikk er svevende og emosjonell og nesten antihumanistisk, siden humanetikken representerer rasjonaliteten og fornuften. Samtidig er kunsten så religiøs at enkelte kan mistenke kunsthumanistene for å være skapreligiøse. Få misliker historien, men enkelte vitenskapshumanister kan nok være skeptiske til usikkerheten i historiefaget. Historie er nærmest å regne som en hobby, skal en pensjonert professor i naturvitenskap ha sagt.

På en måte kan en si at det ikke finnes noen reflekterte humanetikere. Det finnes ingen som har maktet å fullt ut forstå alle søyler tilstrekkelig til å skape et holistisk verdensbilde. Som ung kirsten lærte jeg at det ikke fantes gode kristne, siden alle, selv de som tror på Jesus i sitt hjerte og følger hans befalinger ikke kan leve opp til den bibelske guds krav. Det samme gjelder for humanetikkens idealer.

Målet til humanetikken er fornuften, målet er nestekjærligheten, målet er toleransen og fullstendig emosjonell balanse i vårt indre, men vi lever ikke opp til dette. Ingen av oss er fri for overtro, for fordommer, for angst og egoisme. Det er heller ikke realistisk for den reflekterte humanist. Humanisten har valgt sitt mål, humanisten har funnet veien, men humanisten vet også at om så livet skulle vart et årtusen så ville likevel ikke måles nås.

De humanistiske idealer er av en annen verden, skapt av mennesker, men nesten guddommelige i karakter. Slik må det også være, vi har skapt idealer om Mennesket, et vesen man bare finner i antikkens og middelalderens legender, et menneske som er fjernt fra det som står opp om morgenen, pusser sine tenner og går på jobb. Slik må det kanskje også være. Vi er vesener skapt av en evolusjonær prosess som har krevd millioner av tilfeldigheter, vi er plassert på en klode som krevde like mange tilfeldigheter for å kunne skape et hjem for oss, og ikke minst, vi stammer fra vesener som hver dag har kjempet for å overleve og på å skape etterkommere, alt for at vi skal sitte her i dag og hevde en luksus de aldri kunne kreve, et livssyn. Bismarck sa at det var to ting du ikke ønsket å se produksjonsprosessen til, pølser og lover. Han kunne kanskje lagt til en ting, deg.

Likevel er det nettopp et livssyn vi ønsker å ha, det er et livssyn vi ønsker å bekjenne oss til, et livssyn som setter alle mennesker uendelig høyt, som fremelsker undringen og fascinasjonen for alt som eksisterer, som spør om hvordan vi kan elske våre medmennesker enda høyere enn vi gjør i dag. Dette livssynet er humanetikken.