onsdag 2. juli 2014

Filosofien og vitenskapen

Den opplyste humanist, del 11

Filosofien

Filosofien er kanskje den søylen jeg føler er min svakeste, og som jeg kanskje må bruke bedre tid i fremtiden på å styrke. Jeg har lest flere av de store filosofene, men de er for dype til at jeg kan fullt ut gripe deres mest subtile tanker. Jeg har lest bøker av Foucault uten å forstå noe som helst, og dersom jeg skulle liste opp forfattere som har formet meg som menneske og humanist ville denne listen vært svært tom for filosofer. Likevel er jeg ikke den minste i tvil om at filosofien er viktig for humanismen. Enhvert livssyn må et etisk og filosfisk grunnlag, et grunnlag bare den humanistiske filosof kan gi.
Filosofien har kanskje fått et negativt rykte blant mange som ikke interesserer seg for den. Dersom en mattematikkstudent kommer hjem til jul og skriver ned regnestykker smekkfulle av bokstaver vil foreldrene mest sannsynlig anta at dette bare går over hodene deres. Dersom en språkstudent begynner å utstøte en rekke uforståelige lyder vil foreldrene anta at disse tilhører et annet språk de ikke behersker. For ikkefilosofen virker derimot filosofien, med snakk om epistomologi og ontologi som det reneste tåkeprat, og man er kanskje ikke villige til å innrømme at filosofen er inne på noe, og når man ikke forstår, er det vanskelig å erkjenne at han kan være inne på noe.
Jeg har sett ellers opplyste mennesker skryte av deres enkle filosofi, å være snille mot andre og lære mer. De ville aldri innrømmet at deres vitenskapssyn var enfoldig, eller at deres kunstforståelse var mindre raffinert. Det er bare innen filosofien man ser ut til å oppfordre til enfoldighet, og dette vil i det lange løp kunne skade humanismen. Dette er ikke et problem som de troende har, faktisk har de egne teologiske fakulteter som arbeider med kristen, muslimsk eller jødisk filosofi, som jobber med å forene troen med filosofien i et fag de kaller teologi. Som humanister har vi ikke dette, det er derfor vi trenger reflekterte humanister til å fordype seg i filosofien.

Det er ikke å tenke det enkle som er tilstrekkelig for en reflektert humanetiker. Det er å handle, fullkomment, i henhold til disse enkle levereglene. Dét er det som er opplysende. Erkjennelsene, selvdisiplinen, utilstrekkeligheten, samvittigheten, belønningen, alt dette møter man i forsøket på og tilstrebelsene etter å leve i pakt med den enkle filosofien.

Vitenskapen
Basert på alt jeg har skrevet så langt, både her og i tidligere tekster kan det ha blitt skapt et inntrykk av at jeg ikke liker vitenskap eller anser den som uhumanistisk. Dette er så langt fra sannheten som en kan komme.

Den reflekterte humanist kjenner til vitenskapen, både naturvitenskapen, samfunnvitenskap og psykologi. Den reflekterte humanist har lært om universet og dets grenser, om menneskets utvikling, erobring av jordkloden og skadene som ble forvoldt den tapende part, naturen.
Vitenskapen kan fortelle oss om mennesket og universiet på en måte som de andre søylene er avskåret fra. Historien forteller at Arkimedes brente ned den romerske flåten ved Syrakuse ved hjelp av speil, vitenskapen forteller at dette ikke er fysisk mulig. Filosofene har også formulert tanker om mye som vitenskapen har korrigert. Vitenskapen oppdager fantastiske dyr og dyreatferd som lærer oss om å være mennesker. Den empiriske vitenskap gir svar på mye som mennesker har filosofert over, og den reflekterte humanist gjør seg også flid med å sette seg inn generell vitenskap.
Da jeg som kristen 21-åring skrev mellomfagsoppgave om humanetikk lærte jeg om en av de vanligste innvendingene mot humanistene, dersom man baserer sitt livssyn på det man vet, hvordan skal du da kunne konkludere med at noe er etisk riktig? Dersom du har hørt på en debatt mellom troende og humanister vil du kanskje ha hørt påstanden om at du kan forske til du blir blå i ansiktet, likevel vil du aldri kunne komme frem til moralske slutninger. Dette er korrekt, vitenskapen sier ikke hva som er rett og galt, men i den humanistiske etikk er heller ikke dette vitenskapens rolle. Vitenskapen kan imidlertid legge føringer, den kan fortelle oss om konsekvenser av våre etiske valg, og den kan teste påstander som blir fremmet. Likekjønnede ekteskap er uetisk fordi de bryter ned samfunnet, er det enkelte som hevder. Vitenskapen kan teste denne påstanden. Bistand til fattige land er med til skade enn til gavn, hevder andre. Vitenskapen kan teste det.
Vitenskapen som redskap til etikken har imidlertid sine begrensninger, og det er derfor vi ikke kun kan basere oss på denne søylen som opplyste humanister. Vil menneskeheten tjene på en gjennomgående eugenikk, hvor vi steriliserer mennesker som scorer lavt på intelligenstester? Vitenskapen kan besvare det spørsmålet, men her må humanisten si stopp. Den reflekterte humanist må aldri og skal aldri akseptere vitenskaplige funn som bryter med den de humanistiske dogmer, blant annet at menneskeverdet er ukrenkelig.

Den empiriske kunnskapen vi får fra vitenskapen er likevel sentral for humanisten, og den reflekterte humanist søker fakta der de kan finnes.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar