Historien

Den opplyste humanist, del 10

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Vi humanetikere har ingen religiøse fortellinger der guddommen har kommunisert med mennesker. Vi har ingen Herkules, ingen Abraham, ingen Moses, ingen fortellinger som er særegne for vårt livssyn. Det eneste vi har er fortellingen om milliarder av mennesker som har blitt født, vokst opp, blitt forelsket, støtt på hindringer, forsert disse og til slutt lukket øynene for siste gang. Det eneste vi har er historien.

Den reflekterte humanist kjenner til historien. Den reflekterte humanist har lest om jødenes grusomme opplevelser under Holocaust, om Sokrates giftbeger, om Dreyfsaffæren, om de norske kongene, om korstogene. Den reflekterte humanist har også satt seg inn i biografien til de mennesker som gjorde at historien tok en annen vei, enten til det bedre eller verre.

Historien forteller oss om fortidens mennesker, de som inspirerer til etterfølgelse eller står som en advarsel. Historien gir eksempler, anekdoter, fortellinger, refleksjoner, den forteller om heltemot, om vanskelige valg og tilfeldigheter som forandret historien.

Humanisten bør lese om Sokrates, som satte sannheten så høyt at han valgte å gå i døden for den, humanisten gjør lurt i å kjenne til Solon og innføringen av demokratiet i Athen, og ikke minst Aresteides rettskaffenhet. Blant romerne står Cato den yngre som et lysende eksempel til etterfølgelse, blant de kristne i middelalderen kan du lære mye av Karl den store og blant muslimene mye av å sette deg inn i Al-Biruni og al- Haytham. Den moderne epoken er for omfattende og for full av eksempler at jeg ikke engang vil forsøke å velge ut noen. For deg, den reflekterte humanist er historien som en kjempestor gallamiddag, en fest hvor alle historiens store menn og kvinner er invitert, og alle er der for å møte deg. Machiavelli beskrev kveldene etter at han var falt i unåde i Firenze og måtte flytte ut av byen. Om kvelden satte han seg ned med sine bøker, med Dante, Cæsar og Livius og førte dialog med dem.

Historien er dialog. Du leser bøker og du stiller spørsmål, og bøkene svarer. Hvorfor velger du heller et kort, ærerikt liv fremfor et langt og anonymt liv, spør du Akilles. Akilles smiler og påpeker at du ikke ville visst hvem han var om han hadde valgt annerledes. Hvorfor gikk du ikke mot Roma, spør du Hannibal, og Hannibal svarer. Du leser middelalderhistorie, besøker i Bologna, spør grunnleggerne om hvordan de fikk ideen til et universitet, besøker Midtøsten og samtaler med kalifen Umar, med Ali og senere Saladin. Du reiser fremover i tid, besøker renessansens store tenkere, graver dypt i opplysningstidens hjerner før du besøker den moderne tid.

Ingen av de andre søylene kan tilby i nærheten så mye livsvisdom som historiens søyle, og er det noe den reflekterte humanist begjærer, så er det nettopp livsvisdom.