søndag 1. juni 2014

Seks problematiske former for humanetikk, del 1

Den opplyste humanist, del 5

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Dersom vi skal snakke om de opplyste humanismen er det først nødvendig for meg å advare mot flere tilnærminger til humanismen jeg anser som problematiske. Vi bør vokte oss vel mot forenklede tilnærminger til humanismen.

Naturlig humanisme

Det er flere som har fremmet synet om at livsynshumanismen er det nøytrale livssyn, at et livsynsnøytralt samfunn er et humanistisk samfunn. Dette er imidlertid både ukorrekt og skadelig, både for humanismen og religionen. Et nøytralt livssyn kan ikke tilby verden noe som helst, det er bare en tannløs ansamling av politisk korrekte meninger. Et livssyn må provosere. Humanismen må provosere. De idealer som en humanist bekjenner seg til må vekke anstøt hos dem som ikke deler disse idealene.

Den reflekterte humanist må aldri frykte for at ens humanistiske idealer vekker anstøt hos den jevne nordmann. Paulus sier i 1 Kor 1 at den kristne tro fremstår som dårskap hos de ikke-troende, på samme måte må humanismen fremstå som dårskap for de troende.

Det vil være galt å anta at livssynshumanismen er det livssynet som ligger nærmest de fleste ikketroende nordmenn, for mange vil kirken være et naturlig tilholdsted, de tror kanskje ikke på dogmene, men de er emosjonelt knyttet til institusjonen og fellesskapet. For dem vil ikke humanetikken være det naturlige livssyn, og det vil være galt å skape et inntrykk om dette.
Humanismen er ikke et livssyn for alle de som ikke tror på Gud, det skal ikke og kan ikke være det. Humanismen må forkasten en form for humanistisk “presuppositional apologetics”, hvor man antar at alle i bunn og grunn er humanetikere, bare at enkelte har valgt å trekke inn en guddom som et forstyrrende slør mellom mennesket og sannheten.

Man bør også være forsiktig med en humanistisk variant av Fukuyamas End of history, hvor historiens går gjennom mange religiøse stadier, fra primitive stammereligioner, til polyteisme, til monoteisme, før man til slutt ender med å forkaste alle forestillinger om guder og vi blir alle humanetikere. For alt vi vet vil det alltid være troende, men det er ingen garanti for at det alltid vil være humanister. Kanskje er humanisme et overskuddsfenomen i en tidsalder som flyter over av melk og honning. Dersom man har tilstrekkelig med verdslige goder, mat på bordet og varme i ovnen, så mister man behovet for en gud å tilbe. Hva vet vi om fremtiden? Er vi på vei inn i en malthusiansk tidsalder, med en alles kamp om ressursene? Vil i så fall humanismen være det naturlige livssynet? Vil ikke narsissismen eller sosialdarwinismen være langt mer naturlige livsfilosofier i en slik verden?

Naturalistisk humanisme


De fleste humanister er filosofiske naturalister, det vil si at man tror at det ikke eksisterer noe overnaturlig, alt som eksisterer kan forklares med naturlovene, både nåtidige og fremtidige. Naturvitenskapen er en viktig alliert for humanismen, hevdes det, og det er korrekt, men bare svake eller korrupte ledere lar sine allierte overta statsforvaltningen.

Av de forskjellige former for humanisme jeg kritiserer er denne den eneste som er i stand til å erodere hele den humanistiske bevegelse.

Machiavelli advarer i Fyrsten mot å inngå allianser med sterkere bystater, siden du, etter å ha bekjempet deres felles fiende vil komme til å bli en vasallstat av din mektigere allierte. I en ny YouTube-film fra British Humanist Association trekker man også inn naturvitenskapelig metode på den ene siden, og stiller denne opp i opposisjon til den dogmatiske, religiøse tenkningen. "Humanismen er den naturvitenskapelige metode", er budskapet som blir kommunisert.

Imidlertid blir man da tvunget til å spørre, dersom humanismens epistomologi er naturvitenskapelig, etikken likeså, hva skal en da med humanetikken? Hvorfor skal en besøke Humanismen Hus for en omfortolket og utvannet naturvitenskap når en heller kan ta t-banen noen stopp og få Den Ekte Varen™ på Realfagsbygget? Hva har i så fall humanetikk å tilby som ikke naturvitenskapen kan underby? Skal humanetikken være en seremonileverandør til mennesker som ikke liker den lokale presten? Samtidig har dette en en tendens til å nedgradere de andre fagfeltene, de som benytter seg mer av fortolkning fremfor matte, det vil si humaniora.

Trolig har en slik naturalistisk humanisme rot i en dikotomisk tenkning, hvor vi har fornuften og humanismen på den ene siden og føleriet og religionen på den andre. Det er oss mot dem, og da de har dogmatikk, har vi fornuft. De har kreasjonisme, vi har evolusjon. De har en ung jord, vi har big bang. En slik humanisme gir kanskje en umiddelbar tilfredstillelse av å være den opplyste, men filosofisk gir den ikke grobunn for å gå dypere inn i det humanistiske livssyn. Humanismen blir et studium i hvor dumme de andre er. Samtidig vil det kunne føre til at de sider av vitenskapen som er i konflikt med religionen blir opphøyet på bekostning av deler hvor det ikke eksisterer slike problemer. Jeg har tidligere kritisert skeptikere for å tro at vitenskap er antipseudovitenskap, det vil si at siden de er opptatt av å tilbakevise antivitenskapelige påstander kan man lett tro at vitenskap er det som vekker anstøt hos alternativbevegelse og de religiøse konservative. Få påstander er fjernere fra sannheten. Mesteparten av forskningen er problemfri for de fleste og de fleste troende har ingen problemer med å akseptere brorparten innen de fleste fag på universitetet.

Den adogmatiske humanismen


En vanlig misforståelse er synet på dogmer, og mange ha gjort den misforståelsen å kalle sin humanisme adogmatisk. Det er de troende som har dogmer, hevdes det, humanismen er fri for slikt. En slik holdning er ukorrekt. Humanismen har sine dogmer, den er nødt til å ha sine dogmer, ellers ville den ikke vært et livssyn.

Selvsagt er ett av mottoene til Human Etisk Forbund «Tenk Selv», og dette er også et utmerket slagord til å rekruttere nye medlemmer til organisasjonen. Imidlertid bør vi passe oss vel for å begå diktatorens kardinalsynd, å tro på sin egen propaganda. Alle mennesker har selvsagt sin tankefrihet men alle meningsorganisasjoner må sette sine grenser for hvilke konklusjoner medlemmene kan trekke.

Dersom du skulle komme til den konklusjonen at Jesus ikke stod opp igjen fra de døde, er du ut fra mine definisjoner ikke lenger kristen. Du blir ikke kastet ut av statskirken, men du er likevel ingen kristen. På samme måte er det mulig å si til en humanist som ikke lenger bekjenner seg til de humanistiske dogmer, du er sikkert en hyggelig person, men jeg vil ikke regne deg som en av mine livsynsfeller.

Menneskets verdi er ukrenkelig ifølge humanismen. Dette betyr at om du skulle komme frem til synspunkter som er i tråd med Francis Galtons eugenikklære er du ikke lenger humanist. På samme måte er du ikke lenger humanist om du skulle lese Dostojevskijs fantastiske roman Forbrytelse og Straff og komme til den konklusjonen at du kan myrde et menneske for å bruke pengene du stjeler for å utføre mange andre gode handlinger. Du er ingen humanist om du mener at utviklingshemmede babyer kan tas av dage, du er ingen humanist om du er tilhenger av å gjennomføre en væpnet revolusjon og innføre proletariatets diktatur. Humanismen har sine grenser, og de grensene bør man ikke være redd for å påpeke blir overtrådt.

Vi bør likevel vokte oss vel mot å innføre for mange regler i denne sammenhengen. Det blir ekstremt å ikke mene at noen er humanister fordi man ønsker et tradisjonelt kjønnsrollemønster eller fordi man er tilhenger av en mer restriktiv innvandringspolitikk. Politiske motstandere bør ikke kalles antihumanister, og innen den humanetiske paraply bør det være et stort spenn av meninger.

Humanismen har likevel grunnteser som må aksepteres hvis man vil kalle seg humanist, og fremstille religionen som dogmatisk og humanismen som adogmatisk vil være en hån mot både de troende og humanistene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar