En lignelse om humanisme - del 1

Ikke sitt og vent på del to av denne parabelen, den burde sikkert skrives, men slikt krever tiltakslyst og den kommer kun i rykk og napp. Er dere uenig i noe av det jeg skriver er det selvsagt fordi dere ikke kjenner til hele bildet enda.

Det jeg skal fortelle om nå hendte en lørsdagsmorgen da jeg satt meg ned og forsøkte å formulere noen tanker om de humanistiske livssynet. Jeg hadde nylig lest noen bøker om temaet og selv om jeg ikke var uenig i forfatterne slo det meg at temaet var kjedelig. Jeg hadde et kjedelig livssyn slo det meg, og jeg burde gjøre ett eller annet for å jazze det opp.

Det var da jeg satt med datamaskinen og skrev mine uferdige tanker at dørklokken ringte. Siden jeg ikke ventet noen trodde jeg det kanskje var husverten, men da jeg åpnet døren møtte jeg blikket til et person jeg aldri tidligere hadde møtt.

- Er du Kjetil?
- Ja?
- Flott, det var deg jeg skulle snakke med. Jeg er Humanist. Kan jeg slippe inn?
- Hvem er du, sa du?
- Jeg heter Humanist. Kan jeg slippe inn?
- Heter du Humanist?
- Det gjør jeg.
Altså er navnet ditt Humanist?
- Fortsatt helt korrekt.

Jeg stirret på mannen, han var rundt de førti, kortklippet og dresskledt.
- Ok, hva ønsker du?
- Jeg ønsker ikke noe, sa mannen. Universet sendte meg.
- Javel? Og hvorfor det?
- Er ikke du interessert i å oppdage hva humanisme er?
- Det stemmer, sa jeg.
- Og du kunne tenke deg å gjøre humanismen lettere tilgjengelig for folk flest?
- Det er fortsatt korrekt.

Humanist kremtet og smilte til meg.
-Så kunne jeg få slippe inn?
Jeg viste ham inn, og han satte seg i sofaen mens jeg gikk inn på kjøkkenet for å sette på en kanne kaffe.
-Så hva har du imot humanismen?, kunne jeg høre ham fra stuen mens jeg helte pulveret i filteret.
- Ikke så mye, svarte jeg. Men den er kanskje litt kjedelig?
- På hvilken måte?
- Vel, historiene er ikke like spennende som i kristendommen, eller for den saks skyld i hinduismen.
- Men er ikke det en av humanismens styrker?, invendte Humanist. Er det ikke positivt at humanismen er fri for alle de mytene som alle religionene er beheftet med. Husk at det faktisk er mange troende som fortsatt tror på dem. Kreasjonister forsøker å få alle verdens dyr inn i Arken eller å lokalisere plasseringen av Sodoma og Gomorra.
- Det er jeg klar over, innvendte jeg, men jeg er også klar over at mytene har viktige epistem...
Jeg ble avbrutt av Humanist som nærmest ropte det ut:
-Ikke si det!
Jeg mistet tellingen over antall skjeer jeg hadde helt i filteret.
- Ikke si hva?, spurte jeg.
- Ikke bruk rare fremmedord!
- Javel, sa jeg, hvorfor ikke?
- Fordi dette er en parabel, og parabler skal aldri ha rare ord som førsteårsstudenter på filosofi elsker. Epistemologi er tabu, ontologi det samme og ikke tenk tanken på å bruke ord som narrativ eller gnoseologi. Snakk som folk!
- Så dette er en lignelse?
- Selvsagt er det en lignelse, sa Humanist. Universet sender ingen til noen. Det er de tragiske realitetene av å leve i en gudløs verden.  Samtidig er jeg ganske sikker på at du ikke ville sluppet inn en som påstod noe slikt.
Jeg gikk inn i stua mens kaffen traktet og satt meg i lenestolen rett ovenfor Humanist.
- Så hva ønsker du med denne lignelsen?
- Hva jeg ønsker? Det samme som religiøse forfattere mener, dette er en fortelling som skal opplyse om sider ved vårt livssyn. På samme måte som Den barmhjertige samaritan forteller om kristen nestekjærlighet og Fuglenes Forsamling forteller om sufienes søken etter frelsen så er dette en samtale som skal opplyse leseren om denne forfatterens fortståelse av hva humanismen er. Vi kommer til å reise rundt i tid og rom, vi kommer til å snakke med mennesker, både døde og levende, med ett mål for øye, å gripe humanismen.
- Ok, så dette er kun et forsøk på å gjøre tilnærmingen til humanismen mer pedagogisk?
Humanist smilte.
- Det er korrekt. I tillegg til alle bonuspoengene.
Han lo.
Jeg kunne høre surklelydene fra kaffetrakteren som avslørte at kaffen var klar. Da jeg reiste meg for å hente kopper spurte Humanist: Har du pappkrus?
- Ja, sa jeg. Hvordan det?
- Skal vi ta kaffen med oss?
- Med oss? Hvor skal vi?
Humanist smilte.
- Det får du se.

Jeg fant frem to pappkrus og fylte dem opp med svart kaffe og gikk inn igjen i stua. I det jeg rakte det ene til Humanist så jeg at veggene forsvant, at jeg gulvet jeg stod på ble forvandlet til stein, lampene i taket ble erstattet med fakler langs veggene.

Vi befant oss i en kjeller, eller mitt første inntrykk var at dette var en kjeller. Ved siden av meg stod Humanist og nippet til kaffen. Foran meg lå en eldre mann i en seng, ikledt et lendeklede.
- Hvem er det?, spurte jeg.
- Han er død, svarte Humanist.
- Ok, hvem er han, gjentok jeg.
- Han døde av å drikke fra det giftbegeret der.
Den gamle mannen hadde armen utstrakt, og hånden hvilte i steingulvet. Ved siden av hånden lå et beger.
Du trenger vel ikke spørre hvem dette er?, sa Humnanist.
- Sokrates, sa jeg.
Humanist nikket.
- Sokrates. Humanismens startstrek og sluttpunkt.
- På hvilken måte?, spurte jeg. Hvilke tekster snakker du om?
- Jeg snakker ikke om tekstene, jeg snakker om denne handlingen som nettopp har blitt utført. En stor filosof har tatt sitt liv. Han hadde mulighet til å leve videre man han valgte giftbegeret. Det både starter og umuliggjør humanismen.
Jeg gikk bort til den døde. Det kan ikke ha vært mange minuttene siden han drakk giften, og ansiktet til filosofen viste både trekk etter angst og en følelse av fred.
- På hvilken måte, spurte jeg. Hva har selvmordet til Sokrates med humanismen å gjøre.
- Alt, svarte Humanist. Det både bekrefter og tilbakeviser humanismen i en og samme handling. For du har vel hørt påstanden om at humanister tror på et liv før døden?

- Selvsagt, sa jeg.
- Blir det ikke da et problem at Sokrates valgte å gi opp dette livet? Kristne tror på et liv etter døden, men de vil jo ikke gjør noe som setter det livet på prøve. Hvordan kan da humanister velge å gi opp sitt liv, dersom det er noe de tror på?
- Nå tror jeg kanskje ikke at det er det viktigste i humanismen, innvendte jeg. Det er mer ett slagord enn en dyp filosofisk innsikt.
- Selvsagt, sa Humanist. Det forandrer likevel ikke det faktum at fokuset ligger på livet her og nå. Likevel står vi her og ser på en som valgte å gi det opp, en person som for alt vi vet ikke trodde på noe liv i det hinsidige. Hvorfor døde Sokrates er en gåte, og selve søket etter svaret gjør deg til humanist. Og dette gjelder ikke bare Sokrates, fortsatte Humanist, alle mennesker som har bekjent seg til et livssyn ikke ulikt humanismen må forklare dette, hvordan kan de sette noe som helst over sitt eget eller sine barns liv?

- Jeg tror, svarte jeg etter litt betenkningstid, at det alltid vil være noe det er verdt å gi sitt liv for, enten du tror på en Gud eller ikke.
- Alltid?
- Ja, svarte jeg. Det er alltid noe det er verdt å gi sitt liv for. Kanskje ikke i livet mitt her og nå, men i teorien vil det alltid være noe det er verdt å gi sitt liv for.
- Men, svarte Humanist, for å leke djevelens advokat, hva skiller deg fra en selvmordsaktivist eller en terrorist? Hva skiller deg fra en SS-offiser som føler at det er verdt å ofre seg for den store sak?
- Det er et godt spørsmål, svarte jeg og smilte. Forskjellen er at jeg er snill mens de andre er slemme?
Humanist skulle til å si noe, men jeg avbrøt ham.
- Jeg vet, jeg vet, jeg har ikke lov til å si det, jeg har ikke lov til å dele verden inn i de snille og de slemme. Det er avveininger, jeg vet ikke.
- Det er nettopp avveininger. Det er derfor vi trenger humanisme. Humanisme er ateismens teologi.
- Hva mener du med det?, spurte jeg.
- Uten bibeltolkning, uten systematiske studier og innspill fra filosofi og vitenskap hadde de kristne vært nødt til å akseptere en biblisistisk fortolkning av verden. Guden deres hadde blitt redusert til en av gudene i det greske drama, som kan senkes ned på scenen når man trenger en forklaring på et komplekst problem. På samme måten blir humanismen en metode for å systematisere ateismen, og hindre den i å gli over i hedonisme og narsissisme. Og det begynner her, over Sokrates´døde kropp.

- Så hvor går veien videre herfra?
- Det er ingen vei videre herfra. Humansimen fødes og dør i det giften renner ned halsen på den store filosofen. Det blir umulig å være humanist etterpå. Likevel er vi det. Det er det store mysteriet. Vi er noe umulig.
- Humanisme er en øvelse i det umulige?
- Korrekt. Humanister har lest Brødrene Karamasov, kommet til passasjen hvor det står at uten Gud er alt tillatt, og innrømmet tap. Humanisten starter fra denne håpløse posisjonen og forsøker å skape en mening i tilværelsen. Man søker en mening som er gitt for teistene og ikke nødvendig for hedonistene. Humanismen er umulig, både sekulær, kristen og muslimsk.
- Hvorfor er religiøs humanisme umulig?, spurte jeg.

- Fordi en kristien eller muslimsk humanisme vil vektlegge fornuften og den menneskelige erfaring, inkludert vitenskap og filosofi. Problemet er imidlertid at disse har tilgang på den guddommelige vilje og fornuft, gitt dem gjennom deres hellge skrifter. Kristenhumanister må alltid forsvare hvorfor de stoler mer på Aristoteles enn på Paulus, på Darwin mer enn Moses. Kristne og muslimske humanister må alltid forklare at de hele tiden velger å lytte til den nest beste fornuften, menneskets, når det heller kan velge å lytte til den beste, den guddommelige. Derfor er alle former for humanisme umulig. Og det er nettopp dette som gjør humanismen så fascinerende. Det krever mye refleksjon for å skape orden i de tilsynetatende selvmotsigende påstander som konstituerer humanismen. Derfor må vi to ut på reise. Men nå glemmer jeg meg!

Han tok en slurk av kaffen.
- Den var sikkert god når den var varm, sa han med et smil.
- Hvor skal vi reise?, spurte jeg.
- Aller først nå tenkte jeg å ta en tur til det gamle England, for å møte en gammel gentleman, svarte Humanist. Boken han skrev gir et visst innblikk i humanismens utfordringer. Han bøyde seg ned og satte fra seg plasskruset på gulvet, og i det han reiste seg opp igjen forsvant veggene rundt oss, og Sokrates kropp ble værende igjen og Englands sletter ble synlige for oss.
- Til det huset der nede, sa Humanist og pekte, dit skal vi.