søndag 11. november 2012

Richard Dawkins - en tragedie for skeptikerbevegelsen


Jeg har alludert til denne posten tidligere, jeg har levert ett og annet stikk til vitenskapens Joseph McCarthy, Richard Dawkins, men jeg har ikke tatt for meg ham i en hel bloggpost. Nå har imidlertid hans tankegods spredt seg så dypt inn i skeptikerbevegelsen at det ikke er mulig å unngå problemet.

Om ved et trylleslag alle Dawkins bøker med unntak av The God Delusion hadde forsvunnet hadde han blitt sett på som en tragedie for skeptikerbevegelsen. Dawkins har forsøkt å redusere skeptikerbevegelsen til en ateistisk sekt, en som ser fiender i hvert kott og under hver seng. Dawkins har trolig vært den dyktigste til å utbre Intelligent Design i USA, ved å gjøre evolusjonen ateistisk, ved å kreve at et ja til vitenskapen samtidig krever en forkasting av dine venners og families tro. At ikke Discoveryinstituttet har gjort ham til æresmedlem enda er en gåte for meg, hans evolusjonsprogrammer må jo være enda mer effektive enn makkverkene Expelled og Alleged til å omfavne Intelligent Design.

Skepsis har et imageproblem. Da jeg viste boken vi utga i sommer til en prest vàr hans første kommentar da han så tittelen, "så nå har du liksom motbevist Gud?" Jeg ble litt satt ut av spørsmålet, delvis fordi ikke noe av det som stod i boken skulle være i konflikt med tradisjonell kristendom, men samtidig forstod jeg hvor det kom fra, en holdning som har bredt seg blant annet på grunn av professoren fra Oxford. Er du for vitenskap er du samtidig imot Gud.

Min skepsis til Dawkins kom med paperbackutgaven av TGD, hvor forfatteren hadde lagt til et nytt forord. Han introduserte et nytt begrep "I'amanatheist,but"-ism, som han brukte på de ateistene som gikk imot ham. Det var noe som skurret med det begrepet, var ikke dette bare en måte å unngå kritikk?

Senere skulle jeg også legge merke til dette i ett av hans TV-programmer, hvor han argumenterer for evolusjonsteoriens sannhet. Han angriper med rette kreasjonister, men heller ikke teistiske evolusjonister unnslipper hans vrede, blant annet er han svært aggressiv mot erkebiskopen i Cambridge for han ikke ønsker å ta inn over seg de filosofiske slutninger Dawkins mener at den klerikale burde.

At det er en korrelasjon mellom ateisme og sketisisme er åpenbart og trolig oppgir mange de samme begrunnelsene for sin tvil over Guds eksistens og deres skepsis mot klarsynte, men disse er på ingen måte avhengige av hverandre. Man kan tro på helbredelse ved bønn uten å kaste penger etter Svein Magne Pedersen. Man kan forkaste alle guder men likevel tro på spøkelser. Og jeg har også møtt flere humanister som er entusiastiske brukere av alternativ medisin. Fornuften er heldigvis ikke kun tildelt mennesker fra et livssyn.

Hvis jeg skulle bruke en krigsmetafor er det i dag to "borgerkriger" som utkjempes i skeptikermiljøet. Den første handler om forholdet til feminisme, den andre til religion. Skal skeptikerbevegelsen kjempe for kvinners rettigheter og arbeide for et miljø hvor begge kjønn føler seg hjemme, og avslørte "elevatorgate" et problem i ateistmiljøet og i skeptikerbevegelsen? Er det problemfritt at en troende som bekjenner seg til bønnens makt regner seg som skeptiker?

Svaret på disse spørsmålene er "ja (med et par forbehold)" og "ja" (og dere får vite hva jeg mener om feminisme og skepsis når jeg fullfører en halvferdig bloggpost). Og ved å forstå forskjellen på filosofiske og vitenskapelige utsagn bør det ikke være tvil om at det ikke bør være noen problemer med å bekjenne seg til en religion.

En skeptiker kan aldri falsifisere chi. En skeptiker kan aldri falsifisere vanns evne til å huske. En skeptiker kan aldri tilbakevise påstanden om at Gud skapte verden tilsynelatende gammel, allerede med fossiler nedgravd. Dette er filosofiske påstander, påstander som ikke etterprøves gjennom vitenskapen. Det man i stedet kan teste er eventuelle effekter dette filosofiske systemet oppviser. Vi kan teste om mennesker blir bedre av akupunktur eller homeopati, vi kan teste påstander om alle verdens løver stammer fra to individer for ca fire tusen år siden. Men en vitenskaplig tilnærming kan aldri uttale om det filosofiske tankesystemet, og det er det viktig å ha i bakhodet.

Da biologen Ken Miller ble spurt av Steven Colbert om jorden kan ha blitt skapt gammel (mature earth theory), svarte Miller at han ikke avviste en slikt hypotese av vitenskapelige grunner, det ville vært umulig. Nei, han avviste det av teologiske grunner, hvilken Gud ville bevisst ha lurt sine skapninger på en slik måte? Miller forstod når han kunne uttale seg som vitenskapsmann og når han måtte gå over i rollen som teologisk bevandret lekmann.

Mange skeptikere ser ut til å mangle denne evnen til å skille roller. Når uttaler du deg som ateist eller filosofisk naturalist og når uttaler du deg som skeptiker? For hvis du tror du kan falsifisere en guddom med vitenskapelige argumenter sitter du på andre data enn meg.

Denne holdningen er direkte skadelig for skeptikermiljøet. Man trekker inn filosofi inn hvor den ikke har noe å gjøre. Man krever at andre mennesker skal trekke de samme konklusjonene som en selv. Siden det ikke eksisterer beviser for Guds eksistens må altså skeptikere trekke den eneste akseptable konklusjonen, Gud finnes ikke. At det kan eksistere filosofiske eller personlige argumenter er irrelevant. Dawkins og hans skeptikervenner har talt, er det ikke vitenskapelige bevis, MÅ du trekke DERES konklusjon.

Det kan være relevant å trekke en parallell til diskusjonene mellom Peter og Paulus i tiden etter Jesu død. Skulle den nye retningen kreve at nye konvetitter fulgte de jødiske lovene eller var dette unødvendig? Peter ville blant annet ikke spise sammen med ikke-jøder, og dette gjorde Paulus rasende, noe en kan lese i Galaterbrevet. Til slutt var det Paulus som vant frem, nye troende trengte ikke å bli jøder og dette er trolig en av viktigste grunnene til at kristendommen er verdens største trossamfunn.

Til en viss grad føler jeg at Dawkins og hans disipler argumenterer på samme måte som Peter og andre tidlige kristne. Skal en person bli skeptiker må en først rense sin sjel for alt overnaturlig og da er det naturlig å kaste ut sin gud i denne mentale vårrengjøringen. Ekte skeptikere må selvsagt trekke de rette konklusjoner, som tilfeldigvis er de samme som våre? Og man begynner selvsagt å lure på hva det neste kravet som blir stilt er. Kan en være skeptiker og abortmotstander? Kan en være skeptiker og medlem av Kvinnegruppa Ottar? Kan en være skeptiker og støtte krigen i Irak? Hvor vil de skeptiske renhetslover tre inn neste gang?

Dette er en utvikling vi må kjempe mot med både nebb og klør. En kristen eller muslim skal kunne delta i skeptiske diskusjoner uten å måtte forsvare sine trosvalg. Dawkins har brakt nok skade over skeptikermiljøet, nå er det på tide å ta til motmæle.

26 kommentarer:

  1. Innsiktsfull og engasjerende artikkel. Er selv troende Baha'i og lidenskapelig interressert i vitenskap som lekmann. Ser meg litt lei på å bli fremstilt som "dum" pga. av min tro av forskjellige skeptiske eller ateistiske elementer. Har ikke noe ønske om å svartmale mennesker pga. deres forskjellige livssyn eller delta i en degrederende diskusjon om hvem som har rett. En konstruktiv og opplysende samtale er derimot veldig verdifull. Takk for innlegget! =)

    SvarSlett
  2. Det var en hyggelig melding. Takk for det.

    SvarSlett
  3. Fra et PR-messig perspektiv er jeg enig med deg. Hvis vi ønsker å spre den skeptiske tilnærmingen til alle typer påstander, kan det være lurt å unngå en del følelsesladede områder. Man kan for eksempel være kristen men samtidig be vitaminprodusenten om dokumentasjon. Hvis man er pragmatisk, kan man argumentere for at ateisme/sterk agnostisisme er en annen kamp.

    Fra et naturvitenskaplig og, etter min mening, skeptisk perspektiv, er ikke eksistensielle spørsmål bare filosofiske, men i høyeste grad logiske. Med argumentasjonen du fører, kan man bare kalle homøopati for religion/filosofi og dermed unnta det skepsis-basert kritikk. Religion er ekstraordinære påstander uten ekstraordinære bevis, uansett hvor mange følelser som er inni bildet.

    Jeg synes at din variant av skepsis er uttynnet og muligens litt feig. Det betyr ikke at den ikke er taktisk. Personlig er jeg... ja... skeptisk til å selge sjelen min.

    Jeg er også lei av «standpunkts»-pakker, der man for eksempel er nødt til å være for formueskatt for å være for satsning på kollektivtransport. Man bør kunne mene noe fra en leir uten å svelge hele kalaset.

    Vi burde kanskje lage et nytt varemerke: 0,5-skepsis; «vi venter med religionsdebatten, men vi er enig om at vi skal bekjempe sjarlataner».

    SvarSlett
  4. Spørsmålet er vel kanskje mer hvordan vi skal møte det andre mennesker har på hjertet: Er det de sier en uttrykkelig påstand eller er det noe annet? Uttrykkelige påstander kan f.eks være "Homeopati har effekt utover placebo" eller "Jesus sto opp fra de døde". Det må være lov å etterspørre dokumentasjon når påstander fremsettes! Men konteksten kan være annerledes selv om påstanden har en ny innpakning så og si, man kan f.eks si "Jeg har opplevd at homeopati har hatt effekt på meg" eller "Jeg har en opplevelse av at Jesus sto opp igjen og lever den dag idag". Påstanden er ikke uttrykkelig at Jesus sto opp igjen, men at jeg har en opplevelse av det. Og hvem kan argumentere imot en opplevelse? Du kan (og bør) argumentere mot en påstand, men kan vanskelig (og bør vel heller ikke?) argumentere mot en opplevelse.

    Kunsten er altså å finne kontekst og så handle ut fra det. Det betyr ikke at dialogen skal være kjemisk fri for argumenter, eller at debatten skal være kjemisk fri for alt annet enn logikk, men at man velger reaksjon etter forholdene. Dawkins ser ut til å tolke alt religiøse sier som om det var et argument i en debatt. Jeg tenker det må være ganske slitsomt å forholde seg til et menneske som tolker alt som en debatt.


    SvarSlett
  5. Man kan ikke blande vitenskap og religion, i allefall ikke når det gjelder jordens og menneskets begynnelse. Vitenskapen er opptatt av bevis, og vitenskapere er oppdratt til å være skeptiske, også til eventuelle egne vitenskapelige teorier. Mens religion handler om tro som man ikke har lov til å betvile, noe som gjør en blind. At religiøse skal få lov til å bevege seg på vitenskapelige arenaer som motstrider deres tro som likeverdige parter blir helt feil. De har valgt seg bort fra (visse deler av) vitenskapen pga deres tro (som ikke kan bevises) og kan ikke plutselig kreve å være en likeverdig del av en vitenskapelig diskusjon. Snåsamannen kan ikke komme på en legekonfranse om f.eks. hjertemedisin og kreve å bli hørt som fagperson. Når man begynner å snakke om gud og andre troselementer som er helt umulige å bevise, hvordan kan man kreve kunne å bevege seg på en arena som kun er opptatt av bevis eller overveiende sannsynlighet?

    SvarSlett
  6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg må bare slutte meg til Odd Egil Sjølseth i dette.

      Kjell Ingvaldsen

      Slett
    2. Skal jeg akseptere det dere skriver er jeg også nødt til å akseptere deres premiss om at kristne ikke er skikkelige skeptikere. Det gjør jeg ikke.

      Fra min synsvinkel er det dere som jager bort skeptikere ved å kritisere religiøse skeptikere. Nå vil dere ikke akseptere mitt premiss, så i begge tilfeller taler vi for døve ører.

      Slett
    3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    4. Hvis du ikke har forstått forskjellen på en religion og pseudovitenskap er det nok ikke noe håp for at jeg kan opplyse deg.

      Slett
    5. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    7. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    8. Handler ikke denne tiraden egentlig om hva som er selve definisjonen på en skeptiker? Selv er jeg ikke med i noen skeptikerbevegelse og aner ikke om jeg kvalifierer til begrepet "skeptiker" (hvorfor må jeg det forresten?). Dermed åpnes flere spørsmål, og om noen har selve fasitsvaret på disse ser jeg gjerne på fasiten om noen kan komme med en kvalitetssikret referanse:

      - Hva er definisjonen på en skeptiker?
      - Hvem har bestemt at denne definisjon er 100% objektivt sann?
      - Og innebærer denne definisjon at det kun er ateister som kan være skeptikere?

      Slett
    9. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    10. Så en skeptiker er en hatt en person tar på hodet i visse sammenhenger? Man analyserer jo ikke rasjonelt hele tiden - jeg kjenner iallefall ingen som gjør det og har vanskelig for å se for meg at en slik person er særlig hyggelig bekjentskap - og man har forskjellige hatter på hodet til forskjellige tider. Avhengig av kontekst tar vi av og på hatter. Hvis det er en "hatt" kan jo en kristen være (tidvis/kontekstvist) skeptiker like så mye som en muslim eller en ateist. Den kristne professoren er f.eks skeptiker på dagtid når han jobber med sitt siste paper innen astrofysikk på universitetet, men på kvelden når han deltar på messe i kirka har han tatt av seg den hatten og har en ny hatt på hodet. Eller?

      Slett
    11. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    12. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    13. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
  7. Claire skrev: "At religiøse skal få lov til å bevege seg på vitenskapelige arenaer som motstrider deres tro som likeverdige parter blir helt feil. De har valgt seg bort fra (visse deler av) vitenskapen pga deres tro (som ikke kan bevises) og kan ikke plutselig kreve å være en likeverdig del av en vitenskapelig diskusjon. Snåsamannen kan ikke komme på en legekonfranse om f.eks. hjertemedisin og kreve å bli hørt som fagperson."

    Dette kan jeg ikke forstå. Du mener vel ikke at mennesker med et religiøst livssyn ikke tillates å fremføre argumenter i en vitenskapelig debatt? Og du mener vel ikke at Snåsamannen ikke har lov å fremføre argumenter i samme debatt? I en debatt er det argumentenes holdbarhet som først og fremst skal testes, ikke hvilket livssyn argumentets fremlegger tilfeldigvis har.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg sier at religiøse ikke bør bevege seg på VISSE vitenskapelige arenaer, ikke alle vitenskapelige arenaer. Om man er kristen lege på en diabeteskonferanse, så er det ubetydelig hvilken religion man har. Men om en kristen skal delta på en konferanse hvor man diskuterer f.eks. alderen på jordkloden eller evolusjonen, og kommer med bibelen under armen og krever å bli hørt fra sitt ståsted (jorden er visst 6000 år gammel eller noe), så mener jeg at de ikke kan bli behandlet som likeverdige.
      Jeg mener at en skeptiker bør være skeptisk mot ALT som ikke går an å bevise, også og kanskje særlig religion, som jeg (ja, Kjetil) sidestiller med kvasivitenskap og alt annet som ikke går an å påvise. En kristelig skeptiker, han er JEG skeptisk mot.

      Slett
    2. Hvorfor forandret du eksempelet når det kom til evolusjon?
      Hvorfor går biologen rundt med Bibelen, mens legen ikke gjør det?
      Har du noe imot en kristen evolusjonærbiolog?

      Slett
    3. Hvis den kristne legen begynte å snakke om gud og bibelen i konferansen om diabetes, så ville jeg vært like skeptisk til han som til biologen. Jeg antar at man kan snakke om diabetes uten å nevne gud. Men å snakke om evolusjon med en kristen som tror at jorden er noen tusen år gammel, mens evolusjonen går ut ifra at livet på jord er mange millioner år gammel, da tenker jeg at premissene for diskusjonen er fullstendig ikke-eksisterende. Om en kristen biolog ville snakke om skilpadder uten å blande inn gud bibelen, så er det også en annen sak. Men med en gang en kristen biolog snakker om en naturvitenskapelig teori som går imot det som står i bibelen, så kan man ikke lenger ha en likeverdig diskusjon. Bibelen er en bok, ikke et bevis på noe som helst. Men når kristne ser på bibelen som et bevisstykke mens andre ser på den som det helt motsatte, da er det rett og slett en grunnløs diskusjon. Din sannhet er ikke min, og vi kommer ikke til å enes noengang, jeg er ikke interessert i å høre om din religion på en naturvitenskapelig arena. Om du har lyst til å fortelle om dine tradisjoner, invitere meg i kirken engang, så blir jeg gjerne med. Jeg er interessert i mennesker og deres skikker. Men jeg kommer ikke til å gå inn i en diskusjon om guds eksistens, og det gjelder antar jeg, også evolusjonærbiologer. Når det gjelder en kristen evolusjonærbiolog, så tenker jeg hva i huleste er det han vil? Intergrere kristendommen i naturvitenskapen? Og hvorfor det? For at kristendommen ikke skal utryddes, siden naturvitenskapen er i ferd med å gjøre det? Er det et tilfelle "if you can't beat 'em join 'em", endre ting fra innsiden?

      Slett
  8. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  9. Er vi virkelig ikke ferdig med dere "atheist butheads"/"jeg er ikke ateist, men..." ennå? Som flere har sagt allerede synes jeg også din posisjon er svak, Kjetil. Du heller mer bensin på "Dawkins er militær"-bålet og det er heller du som gjør skeptikerbevegelsen en bjørnetjeneste i å underskrive de religiøses Dawkins-karikatur.

    I Skepsis' stiftelsesdokument står det organisasjonen skal belyse og bekjempe "moderne overtro". Står det at vi skal ignorere den største overtroen av dem alle? Jeg aksepterer ingen unntak, selv.

    Tro er livsfarlig! Og det vet du, Kjetil.

    PS. Hva var poenget med å delta i Omvend meg-serien? Jeg har sjeldent sett noe mer tannløst. De pøste på med svak og klisjépreget retorikk og du bet knapt fra deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Siden man ikke redigere får jeg legge til.


      Jeg skjønner godt at du protesterer på "atheist buthead"-begrepet siden du faller innenfor dens målgruppe. Det gjør meg egentlig ingenting. Vi har plass til begge posisjonene i "bevegelsen".

      Men jeg må være ærlig å si at jeg identifiserer meg mest med Dawkins posisjon da jeg ser den som mer ærlig.

      Slett