fredag 4. desember 2020

Anna Stuve og "Jolekveld"

For noen uker siden fikk jeg en melding fra en slektning, om et dikt som var funnet i dødsboet til min grandtante. Det skulle visstnok være et dikt fra en grandonkel som døde en av de første dagene under krigen, og dette verset hadde hans søster tatt vare på siden den gang.  Jeg likte diktet, delte det umiddelbart på Twitter, og skrev at dette var min slektnings verk. Så googlet jeg første strofen, og oppdaget raskt at dette ikke var tilfellet.

Dikterens navn var Anna Stuve. Det skal ha blitt utgitt i Høgskulebladet rundt år 1925. Jeg ble interessert, letet på Nasjonalbibliotekets sider, og ser at sangen har blitt utgitt flere ganger i Alvestads Songbok, i 1931, deretter i 1946, 1948, 1958 og 1958. Den siste gangen diktet er publisert ser ut til å være i Svein Ellingsens sangbok fra 1991. 

Det ser ikke ut til at hun har skrevet noe annet som har blitt publisert, muligens en tekst i et skoleblad. Gjør man et søk på navnet i norske aviser og magasiner, kommer det mange med det navnet opp, fra forskjellige deler av landet, og det er umulig å vite hvem av disse hun er, om noen.

Likevel synes jeg dette diktet var for flott til å gå i glemmeboken, det er skrevet på en vakker, konservativ nynorsk, og i første verset skapes et bilde av et flott vinterlandskap.

I noen av utgavene er det med et fjerde vers, men siden dette inneholder frasen "heil og sæl", er det like greit å utelate dette. Det har fått en annen betydning etter krigen. Det er heller ikke så poetisk som de tre andre versene, og inneholder litt for mye misjonering. Likevel står disse tre versene godt på egne bein. Nedenfor kan du lese diktet.

Om noen av dere skulle vite noe om denne dikteren, blir jeg veldig glad for informasjon.

Noen ordforklaringer:
skipla - forstyrre
kyngjer - ringer, slår
snøfjom - snøfnugg

Jolekveld

Stille sus av snøfjom lette
Kviskrar gjenom lufti no.
Ingi uvêrs ville vette
Torer skipla denne ro.
Fossen som du fyrr såg fløyma,
Storkna på si snøgge ferd.
Snøtung ser du skogen drøyma
I si eigi stille verd.

Kvar du sidan auga vender, -
Skimre-skin frå avdags-eld
Kvite snøen mot deg sender
I den ljose helgakveld.
Stjerner fram på kvelven glimtar,
Med’ det myrknar kringum deg.
Kanskje du den store skimtar,
Ho som synte vismenn veg?

Varleg legg seg attåt hine
Enno nokre kvite fjom.
Då med eitt for øyro dine
Kyngjer heilag klokke-ljom.
Bøyg ditt hovud, og lat klinga
Tonen inn i sjeli di.
Lat ho skjelva med di bringa
I den store symfoni.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

ÅRET

 Ett år og fire sjeler Hver mester i sitt fag De lager kunst av jorden Unik av hvert sitt slag Og alle sammen setter Sin faste signatur På j...

Populære innlegg