mandag 15. juni 2020

Dikt- Blomsten

BLOMSTEN


1
Jeg gikk en tur i skogen
En vakker sommerdag
I fred fra folk og larmen
Fra hverdagslivets jag
Jeg hørte fuglen synge
Et ekorn fikk jeg se
Da så jeg vesle blomsten
I mosen ved et tre

2
Velkommen hit, sa blomsten
Til dette lille sted
Her bor jeg mellom trærne
I skogens lune fred
Og ser på alle fugler
Som høyt på himlen flyr
Og hvert et lite insekt
Av dem det mange kryr

3
Jeg satt meg ned og lyttet
Så merkelig en stund
Den ville bare prate
Om alt i denne lund
Vi snakket om det meste
Og så, så smått om senn
Så fant vi sammen tonen
Og blomsten ble min venn

4
Hver dag jeg gikk i skogen
Og blomsten fikk besøk
Vi snakket om det meste
Om alt fra sorg til spøk
Den snakket om en bie
Den var nok litt distre
Som glemte all sin honning
Og kræsjet i et tre

5
Så var det også flua
Som alltid ga en klem
Og ville vite sladder
Om hva og hvem, med hvem
Og tua fylt med venner
Med mange tusen små
De hilste fra den dronning
Som inni tua lå

6
Og lille, snille humla
Som kom til rette tid
Når livet var en byrde
Og hjertet hadde strid
Så lyttet denne humla
Til hvert et lille ord
Og uten denne vennen
Var blomsten alt blitt jord
7
Men tegn fra vind i løvet
De ga meg ingen trøst
Nå kommer mørketiden
Den skumle, våte høst
Og etter det en kulde
For vinter, snø og frost
Den sluker alt i skogen
For livet er dens kost

8
Jeg sa: Jeg henter spaden
Og graver opp din jord
Og du får plass i stuen
I potten på mitt bord
Og når den kalde snøen
Vil fryse ned hver hei
Så står du inni varmen
Men blomsten, den sa nei

9
Jeg hører til i skogen
Blant ekorn, trost og stær
For tre og blader, gresstrå
De er meg alle kjær
For selv om det blir vinter
Så vil jeg bli hos dem
Og møte snøens kulde
I mosen her, mitt hjem

10
Mitt indre brast av svaret
For denne blomst så skjør
Mitt hjerte hadde fanget
Og gitt det gnist og glør
For alle blomstertanker
For alle dype ord
For all den plantelatter
Som hadde satt sitt spor

11
De grønne trær ble røde
Så naken ble hver kvist
Og humla fant sitt leie
Den sovnet inn til sist
Og alle blomstens venner
De gikk nå til det sted
Hvor hvert et insekt finner
Den siste stille fred

12
Jeg tigget, du kan reddes
Den svarte nei igjen
Så sa den, du skal vite
Du var min siste venn
Så gikk jeg hjem for kvelden
Hvor tungt var hvert et skritt
Og tidlig neste morgen
På plenen, bare hvitt

13
Hvert snøfnugg traff mitt indre
Begravet var min venn
Og bare mine minner
De hadde jeg igjen
Og neste tur i skogen
En gang til neste år
Så vil jeg se stedet
Som ga meg hjertesår

14
En sommer varer evig
I latter, lek og sang
Men lenger er den vinter
Som gir en sørgeklang
For glemt er alle gleder
Med kulden på besøk
Og alle gode stunder
De borte er som røk

15
Men så kom regn og varme
Og snø fikk dårlig kår
På nytt ble ble bakker grønne
På nytt ble vinter vår
På nytt jeg kunne vandre
På nytt jeg kunne se
At livet kom tilbake
I hver en busk, hvert tre

16
Jeg måtte se den plassen
Med smerte i mitt sinn
Hvor blomsten tapte kampen
Mot frost og snø og vind
Jeg kledte på min jakke
Og tok på varme sko
Og gikk mot denne mosen
I skogens mørke ro

17
Men hvordan var det mulig
Jeg så vel ikke rett
For kunne dette stemme?
For slikt har ingen sett
I mosen inni skogen
Det sted jeg sist forlot
Der stod den lille blomsten
Med blader, stilk og rot

18
Der er du, ropte blomsten
Du kom til meg til sist
Jeg fryktet du var lei meg
Det gjorde meg så trist
Så lenge har jeg ventet
På vårens varme vind
Og at du ville komme
Til denne plassen min

19
Du blomst, du må fortelle
Om hvordan du står her
Du overlevde snøen
Og all slags vintervær
For hvordan kan du blomstre
Så tidlig her i år
Når kulden gir små planter
Så vanskelige kår

20
Og blomsten så fortalte:
Jeg kjente første snø
Og trodde det var over
Og skulle til å dø
Så husket jeg de tårer
Som ned i mosen falt
Jeg klarte ikke glemme
Din sorg, den endret alt

21
Hver dag i snø og kulde
Jeg tenkte på min venn
Og alle gode stunder
Jeg ønsket så igjen
Å prate om det meste
Om sommer, vær og vind
Om alt som skjer i skogen
Om alt vi har på sinn


22
Jeg satt der hele dagen
All sorgen, den forsvant
Å se at blomsten levde
Det hjertesår forbandt
Jeg nevnte nye venner
På denne tid ble født
Da ble den straks så stille
Og virket nesten trøtt

23
Jeg måtte hjem for kvelden
Men lovet at jeg fort
Ja, faktisk dagen etter
Til skogen måtte bort
Da sa den lille blomsten
Med skjelven i et blad
“Så fint det var å treffes
Du gjorde meg så glad”

24
Jeg våknet neste morgen
Og rakk litt mat, såvidt
Så gikk jeg ut av huset
Til skogs med raske skritt
Kom fram til blomsterplassen
Så stod jeg stiv som sten
Jeg stirret rett på mosen
Så sviktet begge ben

25
I mosen lå den lille
Med kronen ned i jord
Og stilken stod i bue
Fra blomsten, intet ord
Da raste verden sammen
Jeg stirret på min venn
I går var alt en lykke
Så var den visnet hen

26
Den kjempet mot en vinter
Og vant mot snø og is
Men våren var ei gratis
Og høy ble håpets pris
Nå fødtes nye venner
Og kuldens makt var brutt
Da gikk det ikke lenger
For blomsten var det slutt

27
Jeg lenge satt i stillhet
Så gravde jeg den ned
Et sted i torv og mose
En plass for blomsterfred
Hver gang jeg er i skogen
Så går jeg til dit igjen
Og minnes gode stunder
Med lille blomstervenn

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kurs i nynorsk - sterke verb i presens

Eg har tidlegare laga ulike kurs i nynorsk, og delt fleire hefter. Mellom anna har eg delt lister over dei mest brukte verba på nynorsk. Den...

Populære innlegg