Tragedien om de visjonære

Om hvordan foreningen mister enorme ressurser på å engasjere ressurspersoner

Du jobber på kontoret for en frivillig organisasjon, og får en dag en e-post fra sentralledelsen. De mener at dere er litt lite bemannet, og ønsker å utvide med en 30 prosents stilling. Takker du ja til det? De fleste av dere ville sikkert takket ja til et slikt tilbud. Flere ansatte gir mulighet for å gjøre mer, å nå ut til flere, å tilby mer til medlemmene.

Men la oss i stedet tenke oss at dette tilbudet ikke kommer fra ledelsen i organisasjonen, det står i en litt obskur e-post fra en person du såvidt har møtt noen ganger, og at det ikke eksplisitt er nevnt noen stilling i brevet. Vil du da være i stand til å lese mellom linjene at det faktisk er et tilbud om gratisarbeid?

Sannheten er at, dersom du har hatt verv i en frivillig organisasjon, har mottatt et slikt tilbud, og at du mest sannsynlig har forkastet det, uten å vite det. Du klarte ikke å lese mellom linjene, du klarte ikke å se det tilbudet om ekstrahjelp, og det er noe som din forening, uten å vite det, har fått lide for.

Denne teksten er en kombinasjon av egne opplevelser, tanker og frustrasjoner. Jeg har vært personen som er beskrevet, kanskje har jeg også vært den som kritiseres, men jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det har vært å ha ideer, og ikke bli lyttet til. Men dette er ingen tekst om meg, det handler om andre, om tusenvis av frustrerte mennesker som i dag har et hode fullt av ideer, men ingen plattform for å sette dem i livet.

Men før jeg sier noe om disse menneskene, må jeg først si litt om internett og det som på engelsk kalles “participation inequality” (PI) Dette er et fenomen som beskriver den enorme forskjellen på den vanlige internettbruker fra de mest aktive. 

Jakob Nielsen har skrevet om 90-9-1- regelen som sier at på en nettside som krever brukerengasjement, som for eksempel et forum, vil 90% av de besøkende aldri skrive et ord. 9% vil skrive litt, mens 1% vil i mange tilfeller skrive mesteparten av teksten på siden. Dette er imidlertid dersom en er heldig, ofte er de aktive brukerne langt færre. For eksempel hadde i 2006 bare fem prosent av internettbrukere egen blogg, mens 0.2% oppdaterte den daglig (95-5-02). For Wikipedia er det enda skjevere. Bare 0.2% hadde samme år opprettet konto på siden, mens 1000 brukere (0.003%) stod for over halvparten av revisjonene av artiklene. Vi finner det samme på nettfora, på videosider, på delingssider, en liten gruppe deler mesteparten.

Jeg måtte sjekke dette selv, og fant også denne skjevheten på delingssiden til NDLA. Her hadde 390 brukere delt 1649 dokumenter. Den mest aktive deleren stod for 7% av alt som var delt. Topp 1% hadde æren for 22%, og topp 10% hadde delt 60%. Den halvparten som hadde delt minst, stod for 12% av bidragene. Og dette var bare de som hadde delt, jeg aner ikke hvor mange som laster ned fra siden. Men trenden er uansett den samme, noen få gjør mesteparten av jobben, de aller fleste bidrar lite, og en liten elite gjør mesteparten av arbeidet.

Dette betyr imidlertid ikke at det er en elite i samfunnet som bidrar enormt, mens resten ikke gjør noe som helst. Vi har alle noe vi brenner for, noen elsker å strikke, andre elsker fotball, og andre igjen brenner for å bidra i lokale foreninger. Du er på noen få områder en del av den ene prosenten, på flere tilhører du de 9%, men på de aller fleste er du blant de nitti av hundre som ikke gjør noe. 

Vi er alle opptatt av noe, men det er ikke sikkert at vi alltid er så flinke til å anerkjenne de andres bidrag. La oss tenke oss tre personer. De jobber alle på samme kontor, de har alle barn som spiller fotball på samme lag, og de er også medlemmer av samme kor. Alle tre er ildsjeler. 

Den ene brenner for koret. Hun kommer stadig med forslag til aktiviteter de kan gjøre, og konkurranser de kan delta i. Den andre er veldig engasjert i datterens fotballag, hun kommer stadig med forslag om tiltak for å samle inn penger til sommerens fotballturneringer. Den siste brenner for jobben, har stadig nye forslag om hvordan ting kan effektiviseres. Alle brenner de for noe, men det er kanskje ikke sikkert at de alltid er i stand til å forstå de andres engasjement.

Folk som brenner for noe som bare halvveis interesserer deg, kan framstå som både masete og intense. Du ser kanskje ikke at de er deg på et annet felt. Du ser kanskje ikke at du kan fremstå som like masete på dine områder. Du ser kanskje ikke at deres bidrag er like viktige som dine.

Dette bringer meg til de frivillige organisasjonene. La oss anta at de ikke farer noe bedre enn det jevne nettforum. 90% eller mer av medlemmene dine vil være passive, de vil kanskje delta på møter, men ellers vil de ikke bidra med mye. 9% vil kanskje være litt mer aktive, de vil kunne stille til styret, kanskje bidra som frivillig, og nå og da gjøre en grei innsats.

Så har vi den ene prosenten. Dette er enkeltindivider som kan transformere hele foreningen. De kan doble medlemstallet, de kan øke omsetningen kraftig, de kan skape nytt liv i en organisasjon som er i ferd med å avgå med døden. Er du heldig, er det nettopp en enprosenter i din organisasjon. Er du også oppmerksom, kan du også komme i kontakt med vedkommende. Er du til sist en god motivator, kan du også få nevnte person til å blomstre.

Lesere som tilbrakte tid på søndagsskolen vil huske en lignelse om de hundre sauene, og den ene som var forsvunnet. Den gode hyrde vil straks forlate de andre dyrene for å finne det ene. Det som ikke står i lignelsen er derimot at du skal finne dette ene lammet fordi denne vil komme til å gi deg langt mer ull enn alle de andre tilsammen. Så hvordan skal du finne disse? Det er faktisk enklere enn du tror, så lenge du har øynene åpne.

Du er leder for en forening, og du ønsker å engasjere medlemmene, kanskje med møter, med spillkvelder eller blåturer. Du kontakter noen av medlemmene. De fleste svarer ikke. Andre svarer, men skriver at de er opptatt for tiden. Så får du en epost fra en som gjerne bidrar, men har i tillegg et annet forslag. Forslaget er langt og omfattende, du skummer gjennom det, og du mener det er ganske urealistisk og kanskje ikke helt i tråd med foreningens fokus. Du forklarer dette i et svar. Så er det andre som skriver at de godt kan stille, men det avhenger av dato og lignende.

Tilslutt har du fått dine svar. Det er kanskje nok til å arrangere aktiviteten, forutsatt at de virkelig stiller opp, alternativt var det så få som kunne at du skrinlegger hele prosjektet, og klager på medlemmenes tafatthet til dine kjære. Imidlertid er dette ikke det viktigste her. Det essensielle her er at du gikk glipp av en ressursperson. Du fikk nettopp en mulighet som mange andre ledere aldri vil få, og du lot den glippe mellom hendene dine.

Hvem tror du det er som sender inn forslag til styret i en forening? Er det de 90%? Definitivt ikke, om det da ikke er noen klager de brenner inne med. Er det de 9%? Nei. Er det en representant for den ene prosenten? Selvsagt er det det!

Hvor mye tid bruker man på å tenke på et forslag, fomulere tankene på papir, så vurdere om man skal dele dem med styret leder? Ikke bare har det krevd timer, men også mot. Det er ikke så lett å dele ideer med noen en ikke kjenner så godt. Så hva skal du svare når du får en slik epost? Det skal jeg fortelle deg. Du skal svare så fort som mulig og du skal si ja.

En leder får mange eposter, enten giroer, spørsmål om hvordan man melder seg inn eller om møteplan. De fleste i styret vil da ofte anse slike meldinger om forslag og tips som blant de mindre viktige. Når det er regninger som skal betales, og medlemmer som skal meldes inn, er det åpenbart at en epost fra en av de mer perifere medlemmene om noe dere ikke har diskutert på årevis, må komme i siste rekke. Du kan jo ikke bruke all verden med tid på den.

Denne løgnen forteller de fleste ledere i Norge seg selv i dag. Den som sender en giro, gjør det fordi jobben krever det. Den som ønsker å melde seg inn i organisasjonen, vil i de fleste tilfeller bli et passivt medlem. Den som ber om møteplan, vil kanskje ikke engang møte opp. Den som sender denne siste eposten har derimot en visjon. Og visjoner er sjeldnere enn både medlemmer og møtedeltakere.

La oss si at du mottar en epost fra et medlem om at lydanlegget ikke er bra og bør byttes ut. Du har knapt snakket med vedkommende, hun er ikke en av dem som er ansvarlig for lyden, og dette har aldri blitt diskutert på styremøte. Samtidig er foreningskassen relativt bunnskrapt, og å investere i noe slikt på dette tidspunktet er uaktuelt. De fleste vil i de fleste tilfeller ignorere eposten, eller de vil forklare til medlemmet at dette er uaktuelt å gjøre dette nå.

Men vent litt. Hvor mange sender deg slike eposter? Ikke mange, om i hele tatt noen. Kan dette være et av disse visjonære menneskene du har hørt om? I så fall må de behandles med den største respekt, og de må aldri få en epost som føles som en avvisning.

Hva om du da sender en epost tilbake, der du forklarer den økonomiske situasjonen, men at du gjerne er interessert i hennes meninger. Hva er galt med anlegget? Hva føler hun må byttes ut? Kan hun finne ut hva det vil koste å bytte ut anlegget? Og ikke minst, takk henne for eposten.

Det kan tenkes at hun aldri vil finne ut disse tingene, det kan tenkes at hun oppdaget at anlegget er godt nok, og at et nytt vil bli for dyrt. Men det viktigste er at hun ble møtt med respekt. Hun fikk ikke et nei. Og neste gang hun har en bedre ide, vil hun igjen sende deg en epost. Den eposten kan forandre foreningen for alltid.

Det er mange grunner til at man kanskje ignorerer de menneskene som hele tiden kommer med forslag og tips. Visjonære mennesker har ofte ikke helt godt utviklede sosiale antenner. Når vi lærer å omgås andre mennesker, blir vi ofte lært opp til å passe munnen, og ubevisst lære oss de sosiale konvensjonene som finnes på et sted. Slik tenker ikke alltid de visjonære. De ser noe som de mener kan endres, og de sier det høyt, uten tanke på dem som liker systemet slik det er. Kanskje sårer de noen, kanskje er det irriterende å høre disse mase om alt man kan gjøre, når å ikke gjøre noe er et helt akseptabelt alternativ.

Men du må også huske at en visjonær person kan gjøre så mye for deg og din forening. Mange bruke like mye tid på prosjektet sitt som dem du ansetter, og verdien av deres bidrag kan være enorme, selv sammenlignet med folk som jobber i full stilling.

Verden endrer seg stadig, og bak de fleste forandringer står det enkeltpersoner som hadde en ide, en visjon om å gjøre ting litt bedre. Så neste gang du får en litt rar epost, neste gang et medlem vil diskutere noen tanker med deg, da vet du hva du skal gjøre.