onsdag 6. februar 2019

Å miste en nettvenn

Jeg mistet i dag en av mine beste venner. En ung dame, student, valgte å ta sitt eget liv. Jeg fikk beskjeden på twitter, og jeg klarte ikke gjøre noe mer denne dagen. Jeg ba om fri, gikk hjem, og ble sittende hjemme. Jeg har sett litt på Youtube, sjekket Twitter, skrevet noen ord på Facebook, tenkt på min venninne som nå er borte. En venninne jeg aldri har møtt, bare pratet med på Twitter.

Jeg har ikke opplevd mange tragiske dødsfall. Mine nærmeste som har gått bort har vært gamle og trette av dager. De unge dødsfallene har vært mennesker jeg har har hilst på en eller to ganger, ikke nok til å gå veldig inn på meg. Dette er første gangen jeg mister en ung venn, som jeg bare pratet med for noen dager siden.

Jeg er ikke veldig aktiv på Twitter, ikke sammenlignet med andre, men jeg legger da ut en og annen kommentar i ny og ne. Nå og da deltar jeg også i diskusjoner med andre, men det kan gå dager mellom hver tweet.

Men jeg hadde lagt merke til denne unge damen. Vi sendte hverandre tweets frem og tilbake i et halvårs tid, men i fjor, da jeg så at hun hun hadde skrevet noe om tungsinn valgte jeg å sende henne en melding. Jeg skrev at jeg håpet alt stod bra til. At vi på Twitter var glade i henne. Vi fortsatte å prate, både på melding og åpent. I sommer var hun nervøs for at hun ikke skulle få venner på studiet, jeg opprettet en liten gruppe som skulle sørge for å oppmuntre henne. Flere bidro, alle fikk kule agentnavn. Her skulle det oppmuntres. I januar skrev hun igjen at hun hadde det vanskelig, jeg samlet gjengen igjen. Hun skulle bli fortalt hvor glade vi var i henne. Jeg pratet med henne for noen dager siden. Jeg fortalte om mitt liv, hun fortalte om sitt. Hun var min venn. Jeg hadde aldri møtt henne. Men hun var min venn. Så får jeg beskjeden om at hun har avsluttet livet.

Foreldrene hennes vet ikke hvem jeg er, ikke søsknene, ikke hennes venner i "den virkelige verden". Ingen andre enn oss to visste om meldingene mellom oss.  Familien har det åpenbart tungt, men de skal vite at det er mange som kjenner sorgen med dem. Hun var en av mine nærmeste på Twitter.

Jeg skal på jobben i morgen. Jeg kan ikke være borte mer enn en dag. Men jeg vet ikke hvordan andre vil reagere på at jeg forteller at jeg gikk hjem dagen før fordi en jeg aldri har møtt er borte. Jeg vet ikke. Det jeg plutselig innså var at jeg ikke kunne snakke med noen, annet enn de andre på Twitter. Hvis du ikke har din faste følgerskare, din lille gjeng du pratet med nå og da, kan du da forstå sorg for et menneske en aldri har møtt? Vil de mene at jeg har tilbrakt for mye tid på nettet? Bør jeg skjerpe meg. Hun var min venn. Jeg har aldri møtt henne, men hun var min venn. Jeg vet bare at Twitter har gitt meg denne sorgen, men jeg skjønner også at Twitter er det stedet hvor man kan få trøst.

Twitter skjønner. Det er flere som forteller at de har grått i dag, selv om de aldri hadde pratet med henne. Når de hører at jeg forteller at hun var en av dem jeg pratet mest med, forstår de også reaksjonen. De forstår. Og mange sender meldinger. Twittervenner sørger med twittervenner for twittervenner. Jeg er glad for alle som skrev, men jeg har ikke klart å sende meldinger til andre som jeg vet sørger i dag. Sjokket ble for stort. Jeg klarte bare å tenke på meg selv.

Men samtidig vet jeg at hun vil ha en plass i hjertet mitt. Min venn. En venn jeg aldri har møtt. En venn jeg kommer til å savne og ha med meg resten av livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min. Det er...

Populære innlegg