mandag 15. oktober 2012

Samtale med en ikkeeksisterende person

- Hvem er du?
- Jeg er ingen.
- Men jeg snakker jo med deg!
- Nei, det gjør du ikke. Du skriver noe ut av din egen fantasi.
- Men du svarer jo!
- Nei, jeg svarer ikke, du skriver fortsatt, jeg finnes ikke.
- Ok, blås i det, du finnes ikke, det får så være. Men vi kan ta en samtale for det, kan vi ikke?
- Selvsagt kan vi det, hva vil du snakke om?
- Vel, hvordan er det å ikke eksistere?
- Helt ok, egentlig. Det er ikke så ille, jeg har jo fjernsyn å se på.
- Mange bra kanaler?
- Alle jeg har er ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har noen. Og at jeg heller ikke har noe fjernsyn. Og at jeg har ikke noen stue hvor jeg kunne hatt fjernsynet. Og at jeg ikke har øyne eller ører til å oppfange verken bilde eller lyd. Bortsett fra det, helt ok tidtrøyte.
- Bra det, så lenge du ikke kjeder deg.
- Det er ikke vanskelig å bli underholdt når du ikke eksisterer, skjønner du. Men det var vel ikke for å diskutere fjernsyn at du spurte om vi skulle møtes og slå av en prat?
- Neida, neida, det var ikke det. Men jeg har noen tanker jeg gjerne ville luftet og da er det jo greit å gjøre det med en person som ikke eksisterer.
- Ok, hva lurer du på?
- Egentlig eksistensen i seg selv. Hvorfor eksisterer jeg, og hvorfor gjør ikke du det?
- Så du er så ufølsom at du snakker om dette med meg?
- Er det et sårt tema?
- Egentlig ikke, det er faktisk ganske interessant å snakke om. Vet du hvor nær jeg var å eksistere?
- Nei, det vet jeg ikke. Hvor nær?
- Ganske nær. Eller hvis jeg kan bruke et bilde, jeg vant klubbmesterskapet, deretter ble jeg best i kretsmesterskapet, så vant jeg i den nasjonale konkurransen, deretter ble jeg tatt ut i den olympiske troppen, og der vant jeg hele konkurransen.
- Ok, jeg er ikke helt sikker på om jeg følger deg.
- Det gjør du snart. Vinneren av de olympiske leker får delta i solsystemslekene, jeg knuste de andre og Jupiters, Saturns og de andre planetenes representanter måtte reise skuffet tilbake. Jeg var vinneren. Og jeg avanserte. Etter seier etter seier kom jeg til den siste, Melkeveiens finale, og vinneren der ville belønnes med eksistens. Der kom jeg på en andreplass. Så nært, men likevel så fjernt.
- Så er det så liten sjanse for å bli født?
- Mindre. Men det er ikke viktig. Men alle de du ser rundt deg vant sin konkurranse.
- Hva skulle til for at du skulle bli født?
- Mine foreldre måtte ha bestemt seg for å få et barn en måned tidligere. Sæden og egget som kunne gitt meg liv var borte da de bestemte seg for å forsøke. Nært, men ikke nært nok. 
- Er du lei deg for det?
- Kanskje av og til, men på andre siden, dere som eksisterer har jo andre problemer som jeg slipper å reflektere over.
- Hvilke da?
- Det forstår du vel. Hva om en religion som truer med evig pine er den sanne tro? Da vil min ikkeeksistens være den største velsignelsen som noensinne har inntruffet meg.
- tror du en av den er den sanne tro?
- det har jeg ingen formening om, de angår meg ikke. ingen tro tar hensyn til dem som aldri fikk muligheten til å eksistere.
- Gjør det vondt å tenke på?
- Jeg har ingen formening om hva som er ondt og hva som er godt. Det er forbeholdt dere levende.
- Det har du kanskje rett i, men likevel, det gjør du kanskje noen tanker om.
- Ingen store tanker, for å være ærlig. Det bare ble slik. Men husk at du engang kommer til å være akkurat som meg.
- Tror du ikke jeg vet det? Tror du ikke jeg tenker på det?
- Gjør du det? Det hadde jeg ikke trodd.
- Hvorfor ikke?
- Hvorfor ikke? Du lever, mann! Hvorfor tenke på å være død? Du vil ha tilstrekkelig tid til å være død, så hvorfor ikke vente til du faktisk er død til du tenker på det?
- Kan man tenke på det da?
- Hvorfor ikke? Hva vet jeg? Men la meg stille deg et spørsmål, du har stilt meg så mange.
- Hva da?
- Hvordan er det å leve?
- Å leve? Nå stiller du et stort spørsmål.
- Det vet jeg, men jeg lurer likevel. Hvordan er det å leve? Husk at jeg ikke vet hvordan det er, så det hadde vært flott om du kunne opplyse meg litt. Gi meg noen pekepinner.
- Ok, skal vi se, å leve, hvordan skal vi beskrive det. Det er kanskje som en dag, du våkner, jobber går hjem for å slappe av før du er ferdig for kvelden.
- Ok, så livet er som en dag i et menneskes liv?
- Nei, det er det ikke, uff, dette ble vanskelig, skal vi se, nei, jeg aner ikke. Det er kanskje å bruke sansene. Jeg åpner øynene og ser, jeg føler, snakker, nei, jeg vet ikke. Det er kanskje som å ikke sove, nei jeg vet ikke. Hvordan har du tenkt på livet, da?
- Det bør du vite nå, jeg kan ikke tenke på noe liv, for å tenke trengs en hjerne, den ble frarøvet meg da jeg aldri ble unnfanget.
- Frarøvet? Anser du det som et ran at du aldri ble født?
- Ikke egentlig, jeg vet ikke. Det var mest en talemåte. Man gjør jo selvsagt opp seg endel tanker, men det er aldri noe jeg forsøker å bruke mye tid på å filosofere over. Det er slitsomt nok å ikke eksistere.
- Men kaffen da, er den god?
- Den smaker utmerket, Kaffe Mocca er faktisk favoritten min.
- Den er god den, men jeg forsøker å la være å drikke den for ofte. Det er litt for mye sjokolade i den.
- Hehe. Endelig en fordel for oss ikkeeksisterende personer.
- Det har du selvsagt rett i.

Jeg smilte og resten av samtalen brukte vi til å diskutere fotball, været og fremtidsplaner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar