søndag 1. oktober 2017

Espen Ottosens og den ateistiske moral - en kritikk

Som de fleste som er engasjert  i livssynsdebatten i Norge har fått med seg har det den siste tiden vært en debatt rundt absolutte moralske standarder.  Personlig har jeg ikke engasjert meg mer enn å kritisere ateister som ikke forstår Ottosens argumenter. Stråmennene må likevel Ottosen ta et delansvar for denne hæren av stråmenn som har tatt over debatten, dette er et vanskelig tema å debattere, og han må ha visst at debatten ville ha utviklet seg i denne retningen før han trykket på første bokstav på tastaturet.

Jeg kommer ikke til å forsøke å svare på Ottosens konklusjon. I stedet vil jeg heller argumentere for at premissene som bygger opp under konklusjonen er problematiske. Jeg har flere innvendinger, men for at denne teksten ikke skal bli for lang (og dermed ikke bli lagt ut på noen måneder), så gir jeg her bare tre innvendinger.

1.  Den moralske feilslutning

Den første innvendingen går på det premisset som Ottosen utelater. Som amatørtryllekunstner kjenner jeg godt til behovet for å få tilskueren til å se en annen. Ser du noen i øyene pleier de å besvare blikket og i noen sekunder miste fokus på den hånden som umerkelig glir ned ned i lommen etter en mynt eller ball. Ottosens skjulte premiss kommer ETTER at han har bevist at ateister mangler en objektiv moral, men siden leserinnlegget da har kommet til sin ende er det opp til leseren selv å trekke denne konklusjonen.

La oss for et øyeblikk forlate denne guddommelige sfære som debatten befinner seg på og ta for oss det filosofiske problemet, holder jeg en iskrem i hånden akkurat nå? Her vil en dyktig iskremihåndenapologet kanskje påpeke at is smaker godt, at folk blir lykkeligere av å holde iskremer i hånden, hvor trist tilværelsen ville vært om det ikke befant seg en iskrem i hånden din akkurat nå. Du maler et gripende bilde av en ikkeiskremihåndenverden og er du fornuftig avslutter du ditt innlegg før du du kommer til den åpenbare konklusjonen: "Jeg vil leve i en verden hvor jeg har en iskrem i hånden akkurat nå, ergo har jeg en iskrem i hånden akkurat nå".

Dette argumentet kaller vi den moralske feilslutning. Den naturalistiske feilslutning er å gå fra er (slik verden er) til bør (slik verden bør være). Den moralske feilslutning går andre veien, den begynner med hvordan verden bør være (absolutte moralske standarder eller iskrem i hånden) og dermed konkluderer med at verden er slik.

Dersom du hadde deltatt i en debatt om absolutte etiske standarder og hadde besvart hvert argument med "Og så?" hadde kanskje din samtalepartner blitt irritert og sluttet å snakke, men om vedkommende hadde fortsatt ville han eller hun til slutt kommet til det punkt at man må trekke inn det det moralske argumentet. "Jeg VIL ha en moralsk lovgiver, derfor finnes det en moralsk lovgiver!" På ett eller annet punkt MÅ man ta i bruk en logisk feilslutning til å komme til poenget. Vi lover mer enn ateistene, derfor vinner vi.

2. Definisjonen av "alt"

"Dersom Gud ikke eksisterer er alt tillatt". Noe slikt uttaler en av karakterene i Dostojevskijs mesterverk Brødrene Karamasov. Hvem som sier det er litt komplisert, siden den som formulerer ideen (Ivan), ikke sier dette selv, men det blir referert av flere andre skikkelser i romanen. Hvem som uttaler det, Dostojevskij, Ivan, Rakitin eller Dmitrij er imidlertid ikke viktig. Påstanden er fremmet, og den må besvares.

Imidlertid har jeg ett problem med argumentet som fremmes. Dersom Gud ikke finnes er alt tillatt. Derfor kan man ikke hevde at det finnes absolutte etiske standarder.
- Kan man ikke det? Hvordan definerer du da "alt"?, vil jeg da spørre. Faller ikke "absolutt etiske standarder" inn i den store sekken som rommer alt? Hvis alt er lov, har jeg da ikke lov til å hevde at slaveri er galt, at det alltid har vært galt og at det alltid kommer til å være det?

- Jo, du kan hevde at det er galt for deg, vil kanskje Ottosen og hans meningsfeller hevde, men hvordan kan du si at det er galt for alle?
- Kan jeg ikke det?, svarer jeg. Nevnte du ikke nettopp noe som igjen faller inn i sekken "alt"? Hvorfor sier du at jeg har lov til alt, men at dette altet kommer med noen forbehold? Har jeg lov til alt eller har jeg ikke lov til alt?
- Jo, men du kan ikke forsvare dette filosofisk, vil de kanskje påpeke.
- Igjen må jeg spørre, hvordan definerer dere alt? Hvorfor sier du alt, for deretter fortelle meg hva jeg ikke kan gjøre?

Kverulerer jeg nå? Definitivt. Men det slår meg også at med en gang noen i en filosofisk debatt nevner ordet "alt" så er debatten over. Hvis alt er lov har selvsagt ateistene lov til å hevde at det finnes absolutte etiske standarder.

3. Den absolutte autoritet

La oss tenke oss verden med en hypotetisk gud og en hellig skrift. Denne hellige skriften er ikke som de vi kjenner fra vår verden, hvert vers, hvert kapittel er en befaling om å drepe hedninger og kjettere, kvinner kan voldtas om de ikke eies av en annen mann, og det er påbud om å eie minst fem slaver. Nå har denne religionen vokst seg stor og har blitt en viktig faktor i samfunnet. Medlemmene synes at påbud om drap og slaveri er i meste laget. Samtidig har teologene festet sine tykke briller på teksten og kommet fram til at hele boken må forstås allergorisk. "Drap" må selvsagt som et indre, personlig drap på dårlige vaner. Slaver betyr selvsagt tjenere, og dette gjelder selvsagt om du har råd til det. Og vil du ikke ha tjenere kan du selvsagt slippe, det betyr selvsagt bare at du bør tenke på de som har mindre enn deg. Om du ikke gir dem jobb kan du i hvert fall gi dem litt penger.

Når det gjelder kvinners posisjon må dette også forstås annerledes enn den bokstavtro tolkningen som fundamentalistene holder seg til (og hvor dumme er ikke de!). Dette skal selvsagt sees i lys av sin tid, og guden vår er ingen sexist. til slutt er denne guden blitt en fredselskende hippie og boken en instruksjonsbok i kjærlighet.

I dette samfunnet er det også ateister, mennesker som avviser både denne tidligere så ekstremvoldelige guden og boken hans. Mitt spørsmål blir da, kan de gudstroende i denne verden bruke argumentet om at uten en gud er alt tillatt?

Hvis du svarer "ja", hvilken Gud er det da snakk om? Den guden som en bokstavtro lesning avslører eller den hippieguden som apologetene har tolket seg fram til? Hvilken gud er det som sitter på den endelige autoritet i etiske spørsmål? Hvis du svarer "nei", hvordan kan du forkaste den absolutte autoritet i denne tenkte verden men holde deg til den i vår?

Og samtidig kan aldri den bibelske gud har absolutt moralsk autoritet. Du har to andre herrer som du alltid konsulterer før du kontakter Abraham  Isak og Jakobs Gud. Den første er dine egne øyne, den andre er din hjerne. Hvis jeg spør deg hva du mener om slaveri vil du ikke oppsøke Bibelen og finne ut hva den mener, nei, du vil slå opp for å lese hvor Bibelen sier at slaveri er galt. Før du åpnet Bibelen visste du at det var galt. Dine følelser trumfer hellige skrifter.

Den absolutte etiske lovgiver er en myte, verken troende eller ateister følger en slik.

Til slutt
Så har jeg tilbakevist noen av Ottosens poenger? Ingen. Jeg har ikke forsøkt heller. Jeg har ikke forsøkt fordi jeg ikke er enig at dette er fruktbar debatt. Jeg er ikke tilhenger av diskusjoner som forutsetter skjulte tankefeil som aldri anerkjennes. Det er også problematisk at Ottosen først forteller meg at jeg kan alt, for deretter å si at det er noe jeg IKKE kan. Til slutt er er ikke så sikker på at denne objektive moralske lovgiveren er så veldig objektiv.

Siden jeg nevnte magi i begynnelsen,  slike innlegg som baserer seg på påstanden fra Brødrene Karamasov er litt som å bevise at en mynt kan bli usynlig, bevege seg gjennom høyre håndflate og fly over til venstre hånd bare fordi du så en tryllekunster gjøre dette. Du forstår selvsagt at intet overnaturlig var involvert i trikset. På samme måte er Ottosens leserinnlegg et magisk triks, et godt triks, det må innrømmes, men likefullt et triks.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar