lørdag 17. desember 2016

Den religiøse ateismen

Det kan hende at noen bare leser det første avsnittet før de klikker seg videre, så da legger jeg denne ut her. Om du skal ha noen forhåpninger om å forstå forholdet mellom tro og vitenskap er du nødt til å lese denne boken. Den er på ingen måte revolusjonerende, men tar for seg mange av mytene som florerer blant ateister og kristne.


Jeg ble engang intervjuet av Fri Tanke om ateistkirken i London, et intervju som såvidt jeg vet aldri ble trykket, men jeg var da i utgangspunktet positiv til et samlingssted for ikke-troende. At det var modellert etter en kristen kirke så jeg på som uproblematisk. 

Slik jeg ser det er det problemfritt at ateister kopierer elementer fra religionen, så lenge man er bevisst på dette lånet. Det gjør ingenting å arrangere navnefest eller konfirmasjon, dette er positive elementer som ikke tilhører noen og bare kan berike et menneskets liv. Man trenger heller ikke finne på unnskyldninger som at julen eksisterte før de kristne kom til Norge eller at sistnevnte var de første tradisjonstyvene for å kunne feire med god samvittighet. Om julen er 100% kristen er det ingenting galt med å skape sin egen sekulære versjon.

Det som derimot er langt mer problematisk er de lån som skjer ubevisst, der man  ikke låner tradisjoner, men tankesett. Ateister har lånt religionenes behov for en skapelsesmyte, en egen historie og ikke minst en forståelse av medlemmenes opphøyede og opplyste posisjon i verden. Dette lånet finner vi som regel oftest hos dem som fremviser de sterkeste antipatiene mot religionen.

Den ateistiske skapelsesmyten
Nick Spencer beskriver i  Atheism - the origin of species det han omtaler som denne ateistiske skapelsesmyten, en skapelse som fant sted i England i 1859, hvor lenker ble brutt og dogmer forvitret i lys av Darwins bok. Denne myten forteller om en verden under kontroll av et monster, et vesen med  tre hoder og tusen øyne, et monster som kvelte ethvert forsøk på å utforske virkeligheten og utvide horisonten.


[…] Men så, en dag, fant noen modige menn, som bare hadde latet som de trodde på monsteret en kiste laget av et merkelig metall. […] Sakte, men sikkert begynte mennene å jobbe med metallet som de kalte «fornuft», de brukte det til å skape et nytt våpen som de kalte «vitenskap», og de brukte vitenskap til å angripe monsteret.

"Artenes Opprinnelse gjorde det mulig å være en intellektuell tilfredsstilt ateist", påstår Richard Dawkins. Hvorfor akkurat denne boken skal fylle denne rollen er det imidlertid ikke så lett å skjønne. Hva med Darwins bestefar Erasmus, som også hadde sin versjon av evolusjonen? Hva med Lamarck eller de Buffon? Selvsagt forklarte Darwin mye, men absolutt ikke alt, Det er fortsatt spørsmål som består ubesvart, blant annet livets opprinnelse, og det vil kanskje kunne argumenteres at man ikke er en intellektuell ærlig ateist før det er forklart.

Likevel fyller denne boken en viss rolle som innehas i religionene av bibler og koraner. Ikke teksten per se, den er det ikke mange ateister som har lest, men ideen Artenes Opprinnelse, konseptet Artenes Opprinnelse. Artenes Opprinnelse var boken som endelig bekjempet Bibelen og satte fornuften i høysetet som tidligere var forbeholdt dogmatikken.

At Darwin selv ikke regnet seg som ateist forklares med å vise til hans kone Emma. Selvsagt var Darwin ateist, men dette kunne han ikke si for å beholde husfreden, blir det hevdet. Det er interessant at dette er den eneste kona av en stor vitenskapsmann som trekkes fram, noe hun også gjør fordi hun fyller en funksjon, en fuksjon andre vitenskapsmenns koner ikke har hatt.

Den ateistiske historieforståelsen
Ett problem med ateister er at de lærer om historie fra naturvitere og ikke historikere, gjerne naturvitere med en ateistisk agenda, og som aldri har ett eneste studiepoeng i faget. Religioner har et "grand narrative", en rød tråd som går gjennom hele fortellingen og samtidig skaper en mening i møte med det komplette kaos som fortiden er.

For å bruke kristne som eksempel skiller mange mellom tiden før og etter syndefallet og tiden før og etter Jesu død. Før synden levde mennesket i harmoni med naturen og hverandre, men da de valgte å gjøre opprør endret alt seg inntil Jesus kom og rettet opp i det. Historien kan sees på i lys av syndefallet, av korsfestelsen, og i lys av Jesu ord om endetiden.

Jesus forkynte at disiplene kom til å bli forfulgt, og denne forføgelsen har en viktig plass i mange kristnes selvforståelse. Gå innom en kristen bokhandel og du vil se at mange av de historiske romanene handler om tiden før kristningen av Romerriket, eller om kristne i land hvor deres tro er forbudt. Jesus snakket om hva som skulle skje i endetiden, og kristne leser inn hendelser i vår tid Naturtragedier skjer, og dette forstås av enkelte som straffedom fra Herren for homofili eller abort. Historien forstås bare som en kommentar til narrativet.

Den ateistiske historieforståelsen er omtrent slik: For tusener av år siden levde mennesket i en relativ frihet, men så kom dogmatikere og festet lenker på det. Noen lenker forvitret, andre ble byttet ut med nye, men da vi var kommet til middelalderen var mennesket så fullt av lenker at de ingen frihet, ingen utvikling og definitivt ingen framgang var mulig.

Så skjedde det noe, Rensessansen kom og noen lenker forsvant, opplysningstiden kom og flere ble løsnet. Laplace løsnet noen, Gibbons, Voltaire, Newton hjalp også til, men mannen som virkelig gjorde en innsats med vinkelsliperen var Darwin selv. Det er derfor det er så viktig for ateister å knytte Darwin så tett opp til ateismen som mulig.

Ateisten har skapt en dikotomi mellom lys og mørke, mellom dogmatikk og fornuft, mellom religion og ateisme, mellom undertrykking og frihet, hvor religionen eier det første, ateismen det andre. Det er ikke uvanlig å høre ateister argumentere som om fornuften og vitenskapen tilhører dem.Ingen ateist nekter for at det har levd store troende forskere og filosofer, men disse har som regel oppnådd storhet, ikke på grunn av, men på tross av deres tro. Om de bare hadde kunnet kaste lenkene ville deres tanker ha skapt en ennå større opplysning enn den de maktet.

Dersom noen kristne tok livet av eller undertrykket en forsker eller filosof, som Giordano Bruno, Hypatia eller Galileo Galilei, så blir dette tolket inn i dette ateistiske verdensbildet. Disse representerer da ateismen martyrer, som ofret liv og helse i kampen mot lenkene.

Det er flere som har kritisert Cosmos, både originalen og nyinnspillingen for en overforenkling av historien, men det er også interessant at denne kritikken ikke ser ut til å nå inn blant ateister. Trolig skyldes dette at kritikken rammet noen av kjernepunktene i det ateistiske historienarrativet, de er så viktige at å kritisere den gjengse oppfatning regnes som kjetteri.

Jeg har tidligere kritisert nyateismen, og ett av punktene jeg har problemer med er deres manglende evne til å akseptere en alternativ historieforståelse. Draper- White-tesen ligger til grunn for deres ateisme, en tese som nesten er å regne for et dogme i seg selv. Historien er konflikt mellom lys og mørke, mellom opplysning og religion, og ingenting skal få dem til å stille spørsmålstegn ved dette. De som stadig påpeker at verden er litt mer komplisert forkynner en ukomplisert utgave av historien.

Den ateistiske selvforståelsen

Kristne er, som de fleste sikkert vet, verdens lys. De er ikke nødvendigvis bedre mennesker enn ikke-kristne, men de har noe andre ikke har, tilgivelse for sine synder. Deres oppdrag i verden er spre de gode nyhetene de har fått, å leve som Kristi etterfølgere på jord.

Ateisten har et lignende oppdrag, å spre opplysning i verden. Lenker må sprenges, dogmatikerne må opplyses. Dette er grunnen til at dine ateistvenner til tider elsker å fylle Facebook med sitater, med spydige tweets og en og annen gang en link til nye vitenskaplige funn.

Folket skal opplyses, helst med vitenskap, ikke biologi, fysikk, biokjemi, men vitenskap. Jeg har ofte sett facebookbrukere dele linker med kommentaren "Yay! Vitenskap!" eller "Science <3". Vitenskapen skal hylles, en koloss som har ett mål, å bekjempe dogmatikken.

Avslutning
Det er sikkert noen som har kommet så langt og tenkt, "Og så? Gitt at du har rett, gjør dette noe?" Godt spørsmål, og svaret er nei, eller rettere sagt, nei med visse modifikasjoner. Det er ikke skadelig at du ser på Neil deGrasse Tysons ord som et evangelium, det gjør ikke noe at du spammer Facebook med ateistmemer, og det tar vel heller ikke livet av noen at du føler deg intellektuelt overlegen en nobelprisvinnende kirkegjenger. Men på den andre siden er det heller ikke så mye du vinner på dette.

Det paradoksale med dette tyveriet kan man finne i tegneseriene, rettere sagt i superheltseriene. Det  er ikke uvanlig at helt og skurk er speilbilder, med samme krefter og traumer. For å bekjempe skurken må helten grave dypt i sitt eget mørke sinn.

Nyateistene, for å rasjonalisere sin kamp mot det de kaller irrasjonalitet, har blitt til speilbildet av religionen. De kjemper mot mosebøkenes skapelsesberetning ved å lansere sin egen, de angriper de religiøse mytene ved hjelp av sine egne og de gjør alt for å erstatte de troendes selvforståelse med sin egen. Dette er også blant de minst positive sidene ved religionen.

Forsøk gjerne å kopiere enkelte kristnes arbeid blant de fattigste, lån gjerne elementer fra sjelesorg og den siste olje, men styr unna de delene som får flere og flere til å forlate religionen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar