fredag 21. november 2014

Rummikub og konspirasjonstenkning


Et av spillene som ofte kommer frem når familien er samlet er spillet Rummikubb.

Spillet går ut på at du trekker ti til fjorten brikker som har en av fire farger og et tall fra en til tretten. Målet med spillet er å bli kvitt alle brikkene, og det gjør du ved å legge dem ut i serier, enten minst tre på rad i samme farge eller tre med like nummer i forskjellige farger.
By Roland Scheicher / Roland Scheicher at tysk Wikipedia (Eget verk (Original text: “Eigenes Foto”)) [Public domain], via Wikimedia Commons

Imidlertid er det som gjør spillet interessant at det er mulig å bruke det som ligger ute på bordet for å bli kvitt dine brikker. Ligger det tre tiere ute, og du har en rød 11 og 12 kan du kanskje plassere den gule tieren i en serie fra 5 til 9, den blå i en serie fra 11 til 13 og deretter bruke den resterende røde tieren sammen med dine to brikker. Alternativt kan en omorganisere hele bordet for å plassere ut noen få brikker og i ett tilfellet husker jeg at en av våre gjester satt i over ett kvarter, flyttet rundt på de fleste brikkene og med det klarte han å gå fra fullt brett til å bli helt tom og dermed sikret seieren.
Flickr: Ryan Harvey

Imidlertid er det en viktig faktor en er nødt til å tenke på når en legger ut brikkene sine, alt må gå opp. Du kan ikke la det bli liggende en svart 6 og 7 igjen, det er ingen komplett serie. Brikkene på bordet må danne en helhet.

På mange måter føler jeg at dette er en analogi for hvordan vitenskapen fungerer, bare at det ikke bare ligger noen titalls brikker på bordet, det ligger tusener på tusener. Hver gang en forsker gjennomfører en studie, hver gang et menneske gjør en observasjon legges en ny brikke på bordet. Og brikkene må systematiseres i en helhetlig teori som tar høyde for dem alle. Paradigmeskifter forekommer når det ligger så mange brikker på bordet at de må legges på nye måter.

Det er ikke vanskelig å legge ut brikkene du har på brettet ditt i Rummikubb, men det er ikke alltid like lett å gjøre uten å la det ligge igjen ensomme brikker. Om du skal skifte ut en teori med en annen er det nødvendig å reflektere over de brikkene som ligger ute, hvordan skal du forholde deg til dem?

Da Charles Darwin publiserte Artenes opprinnelse i 1859 lå brikkene på bordet på en måte som enten pekte på kreasjonisme eller en predarwinistisk evolusjonsteori. Darwin la mange nye brikker på bordet og han organiserte dem også måte som ga langt mer mening enn de alternative hypotesene. Senere har andre lagt til nye brikker og etterhvert som tiden har gått har de fleste nye brikker som har blitt lagt ut bekreftet hans teori.

Det er alltid nye mennesker som ønsker å utfordre autoritetene, nye brikker legges på bordet, og nye ideer blir lagt frem. Problemet er imidlertid ofte at en ikke tar høyde for alt som allerede ligger ute.

Konspirasjonsteoretikere elsker å flytte på brikker, men disse har ingen interesse i forsøke å skape helhet i systemet. At det er kaos på bordet etter at disse har lagt ut sine brikker ser ikke ut til å bekymre dem nevneverdig. Det har funnet noen få brikker som passer sammen, det holder for dem.

Når en konspirasjonsteoretiker stiller spørsmål blir det da stilt andre spørsmål som ikke de selv besvarer.
- Alt tyder på at World Trade Center ble sprengt, sier konspirasjonsteoretikeren.
Hvordan forklarer du da hvordan man fikk utplassert nok sprengstoff som ingen av de overlevende rapporterer om?, spør vi. Det svarer de ikke på. De ser ikke at de små forbindelsene de har funnet skaper kaos på brettet, det er så mye som må løses opp, men det bryr ikke de seg om.

Dette er grunnen til at konspirasjonsteoretikere hater å svare på spørsmål, deres eneste håp er å fokusere på den lille delen av virkeligheten som passer med deres og krysse fingrene for at vi andre ikke skal legge merke til dem.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar